Smerter - kan man bli vant til dem?

Jeg trudde jeg hadde svaret. Jeg er liksom ganske vant med å ha smerter. Og de smertene jeg er vant til, er jeg på en måte vant til å takle. De er slitsomme når de er langvarige, men jeg kan liksom leve med de. Det er nå det kommer nye, annerledes smerter at alt blir litt aaaarrrrgggg.
Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Nå har jeg gått i litt for lang tid. Og blir mest tussete. Først var det et par uker med de vanlige småsmertene, hodepinen og slitenheten. Med en påskeferie oppi. Det var noen topper,, hvor jeg måtte ty til litt skikkelig medisin. Men så gir det seg ikke. Nå har jeg hatt fire dager hvor det har vært skikkelig kjipt. Masse vond, og på toppen av det klarte jeg å falle og slå meg på torsdag. Det gjorde ikke saken bedre. Så nå sitter jeg her da, og lurer...

Jeg får jo nesten litt panikk av dette. Det å ha sterke smerter over lengre tid klusser med hodet. Jeg slapper ikke av, selv små ting blir slitsomt, man føler seg som en dust når det er kjempevanskelig å utføre dagligdagse oppgaver som en ellers ikke tenker over en gang. Som å knyte skoene. Det har vært en utfordring noen dager.

Forrige dagen hadde jeg en så kjip dag at jeg nesten ikke klarte gå. Da føler man seg liten da.

Kan man virkelig bli vant til detta? For i dag kjenner jeg at jeg misliker meg selv, hardt. Jeg har mest lyst til å krabbe under dyna og bli der til det går over. Men det funker jo ikke.

Jeg er heldig da. Jeg har en kjæreste som sender meg inn for å ta medisin, kommanderer meg på sofaen og vekker meg med ferdig middag. Som masserer meg, passer på meg, trøster meg, gjør ting jeg sliter med for meg og er bare god. Jeg er heldig. Men så blir jeg jo redd han skal bli lei av detta og da. At han skal syntes jeg er vanskelig å være sammen med. Jeg synes på dager som dette at det er vanskelig å være sammen med meg. Men jeg kan jo ikke bare gå fra meg heller. Hva skulle jeg gjort da liksom :-P

I dag har jeg fått helt nye og spennende ubehag i tillegg til smertene og. Det minner om et angstanfall sånn kroppslig, men uten selve angsten. Merkelig. Mulig kroppen min bare er litt sliten av å ha vondt.

Men til dere som klarer å leve med dette, hva gjør jeg? Blir jeg noen gang vant til detta? Hva gjør jeg i såfall for å bli det? Noen som har funnet noe som virker?

Hjertesukk og klagesang fra fibrotrollfange.