Om Islam og muslimer og sånn

Jeg er ikke så glad i diskusjoner egentlig. Meningsutvekslinger i en rolig tone med folk, er helt greit, men jeg er ikke så veldig glad i diskusjoner. Folk er som regel ute etter å fortelle andre det de oppfatter som en sannhet. Ikke noe galt i det, men jeg orker ikke å diskutere fram og tilbake i evigheter. Men det hender jeg går i baret og er i en diskusjon før jeg vet ordet av det. Men jeg prøver å styre unna.

Noen ganger gjør jeg ikke det. Prøver å styre unna. Jeg ser stadig venner av meg legger ut ting jeg ikke nødvendigvis er enig i. Som regel scroller jeg bare videre. Men nå kjenner jeg at begeret mitt er fullt. Noen ganger er de meningene folk sprer på nett skremmende. Rett og slett. Og jeg blir litt redd. Mener de virkelig dette her? Hvor kommer denne redselen fra? Og det er da jeg ikke lenger klarer å holde kjeft. For noen av disse meningene kan ikke bare stå der og lyse som sannheter uten at de blir motsagt.

Noen av de såkalte sannhetene er litt farlige. Jeg har oppdaget at flere av mine venner på facebook er redd muslimer. Ja, redd for. Hat kommer som regel fra frykt og uvitenhet. Og kunnskap dreper frykt, sa Emerson.

Dette gjør meg trist, urolig og mildt sagt litt forbanna. I alle fall provosert nok til å gidde å "diskutere". Setter det i hermetegn for det jeg har bedrevet, kvalifiserer vel egentlig ikke til diskusjon. Med total mangel på fakta og gode argumenter, men fullpakket med personhets og forsøk på hersketeknikker. Nå har jeg vært ute en vinternatt før, så jeg lar meg ikke plage nevneverdig av å bli kalt naut og uten  forstand av noen som ikke en gang behersker grunnleggende grammatikk i norsk.

Mennesket er konstruert litt sånn at vi frykter det vi ikke kjenner. Det er en sunn forsvarsmekanisme som skal gjøre at vi har en sunn skepsis til ting som kan være skadelige for oss. Noen av oss, sjekker gjerne ut om det er noe vi ikke vet hva er, lærer mer om emnet eller undersøker om det utgjør en reel fare for oss. Nå lever vi i en tid da internett og informasjonen kommer i alle mulige varianter. Det er ikke all informasjon som er sann eller god. Vær litt skeptisk. Vær litt varsom.

Hvis du mener muslimer er grusomme, og Islam er roten til alt ondt, vil jeg gjerne få lov til å utfordre deg litt. For hva vet du egentlig om Islam? Sånn bortsett fra det du tror du har fått med deg fra nyhetsbildet? Hvordan tror du nyhetsbildet hadde sett ut om vi hadde dagens teknologi den gang de kristne raste gjennom verden på sine korstog? Er alle kristne skumle mordere av den grunn?

Spør du alltid om hvilke religion noen tilhører når de utfører en kriminell handling? Det har blitt gjort, mange ganger, men svaret er ikke slik du kanskje tror. Ikke ta mitt ord for det. Les heller hva en med doktorgrad sier om det her.

Jeg har ingen tro på at religion kan gjøre folk vondt. Det kan ikke kultur heller. Det må folk til for å være slem mot andre. Jeg har til gode å lære om noen religion som oppfordrer folk til å være slem med andre, og så vidt meg bekjent, er Islam en veldig fredelig og ikke-voldelig religion. Menneskene derimot, kan tolke og vri ting slik man ønsker. Og det gjør i blant mennesker. Fra alle religioner. Og kulturer. Videre tror jeg at sannsynligheten for å ty til vold er mindre om du har en sterk tro som forteller deg at du skal være god.

Jeg kjenner flere muslimer, og de er de hyggeligste, mest åpne og inkluderende menneskene jeg vet om. Så om du er så innmari redd for muslimer så utfordrer jeg deg og fordommene dine til å oppsøke et møtested i ditt lokalsamfunn. En frivillighetssentral eller lignende hvor du kan være med på språkkafe eller lignende og faktisk snakke med noen av disse menneskene du finner så skumle. Ta med deg fordommene dine og gå og spør de. Er det hidjaben du synes er skummel? Spør en kvinne som bærer en, hvordan hun opplever det å gå med den. Eller helst flere. Gjør din frykt om til nysgjerrighet og lær deg noe om disse menneskene du finner så skumle.

Er du redd de skal ødelegge det flotte landet ditt? På hvilken måte forstår jeg ikke. Men om du åpner hjertet og armene dine litt og slipper folk inn, så kan du bidra til et mer inkluderende og fargerikt Norge. Et varmt Norge med rom for de som må flykte fra et land i krig. Da nordmenn flyktet til Sverige under andre verdenskrig, ønsket vi oss naboer med hjerterom. Nå har du muligheten til å være det. Nå kommer det masse svensker til Norge for å jobbe. Jeg har ikke hørt noen protestere om at de tar fra oss jobbene våre. Og det er mange av de. Hva er forskjellen? Språket? Religionen? Fargen?

Og om du er på min venneliste og synes jeg er grusom nå, så er det helt greit. Det plager meg sjeldent at vi er uenige. Men om du deler direkte hatefulle ytringer, vil jeg si deg i mot. Tåler du ikke det, får du heller fjerne meg fra vennelista di. Det tåler jeg.

Ha en herlig og fordomsfri dag!

Krisehjelp for svimehuer. Prokrastineringmester.

Jeg er skikkelig god på prokrastinering. Å utsette ting jeg egentlig må gjøre, ved å finne på alt mulig annet rart. Godt jeg jobber best under litt press, selv om jeg egentlig liker å ha ting fort ferdig.

Vel nå driver jeg og tar engelsk. Og det er oppgaver som skal skrives, pensum som skal leses, oppgaver som skal løses, testprøver som skal tas og nå også skal jeg rette oppgaven til to medstudenter. Litt prestasjonsangst, og prokrastineringsbehovet melder seg. Hvorfor sitter jeg  nå her og blogger når jeg skulle søkt opp hvorfor jeg mener noe er grammatisk ukorrekt i oppgaven jeg retter? Joda, fordi et av mine andre prokrastineringsprosjekter bolla det til skikkelig.

I går satte jeg i gang et juleprosjekt som ungene og jeg brukte litt tid på. Prokrastinere... Deriblant la vi en haug med kongler vi plukket tidligere i ei bøtte med klor for å bleke de. Noe jeg så på en video på facebook, og de ble skikkelig fine. Ikke slike kongler som vi har, men kongler er kongler. Detta blir bra. Så i dag da jeg gikk på do mens jeg egentlig jobba med oppgava, klarte jeg å motstå fristelsen med å vaske badet når jeg først var der inne. Prokrastineringsmestring. Men jeg måtte jo klemme vannet og kloren ut av konglene slik at de kunne tørke. Veldig lurt og ikke prokrastinering i det heeeele tatt.

Så etter å ha klemt alle konglene, lagt de til tørk og helt ut vannet, går jeg pliktoppfyllende tilbake til dataen for å jobbe. Da oppdager jeg at ringen min ikke lenger er sølvfarget. Den er gråmatt og ser ut som gammelt stålbestikk. Det er jo forlovelsesringen min, og den er på hele tiden, så det falt meg ikke inn å ta den av. Ikke smart.



Jeg sitter allerede foran dataen, så veien til google er ikke lang. Selv om jeg ikke trenger kjeft, er det vel det som først dukker opp. Mange sider om hvordan man selvfølgelig holder klor langt unna sølv. Da blir det ødelagt. Jada, akkurat som jeg ikke har funnet ut det. Learning by doing, for å si det mildt. Eller i mitt tilfelle er det vel mer; learning by f***ing it up.

Etter et par lange dype åndedrag og endring av søkeord, kommer det noe nyttig. Natron, aluminiumsfolie og varmt vann.



Jeg dekket en bolle med aluminiumsfolie og satte på det varme vannet til dampen sto. Helte oppi litt og to store, toppede teskjeer med natron. Rørte rundt og oppi med ringen. Det gikk ikke helt som forventet, selv om det tydelig var et artig lite kjemiforsøk. Jeg fisket opp ringen og gned for å se. Ikke stort som hadde skjedd. Om noe. Mer natron. JA! Og litt mer varmt vann, så blir det ikke kjølt ned så fort. Litt mer varmt, og resten av boksen med natron like godt. Ca en halv boks. Fremdeles ikke veldig imponert. Hm.... stod det ikke noe om salt på den nettsiden?


(Her ser du veldig godt hvor matt den er på utsiden. Inni var den ikke matt)

En sånn artig greie med meg, er at jeg har en tidvis sviktende impulskontroll. Så før jeg har tenkt tanken ferdig, har jeg helt oppi en god dæsj med salt. Ekstra jodberiket. Det bruser bra. Jeg føler dette er bra, tar ut ringen og gnikker litt med en klut. Litt redd for å ripe opp når det er salt i.  Det ser ut til å hjelpe. Så oppi med et lite fjell med salt. Og røre... Og så litt mer skrubbbing så ble den faktisk fin igjen. Ikke som ny, men nærmere det enn gammelt stålbestikk. Heldigvis.



Så hva har vi lært i dag?
* IKKE får klor på sølv. Det går greit å være i svømmehallen, og det gikk greit i går da jeg bare rørte litt opp i og sjekka. Men det er ikke lurt å legge hånda oppi klor og la den bli der en god stund med sølv på.
* Slutt å prokrastinere med å gjøre alt mulig annet. Eller, det er jo det jeg driver med fremdeles... Ok, jeg er klar over at jeg har en utfordring der, men kan virke noe uvillig til å endre denne atferden sånn med en gang.
* Æ kan google!
* Gamle husmortriks funker. Det vet jeg jo, men detta hadde jeg jo ikke prøvd.

Nå skal jeg gå tilbake til det jeg EGENTLIG drev med. Sånn at jeg kan bli ferdig. Men det er litt vanskelig. Noen som har lyst til å hjelpe? :-D

Eller kanskje jeg skal lage litt grøt? Har så lyst å få skrevet ned oppskriften til den deilige røde sausen jeg lager til riskremen sånn at andre enn meg kan få glede av den til jul...

Hm... the choices...

SIV!!! Oppgave. Ok. Hadet!

Veganer -Sinnaveganer - hippie

Jeg er egentlig ikke så veldig glad i diskusjoner. Men jeg skjønner jo at jeg er et enkelt mål. Det har vært en del fokus på veganere og veganisme den siste tiden, og om man skal klare å lage skikkelige oppslag, hjelper det å vri litt på det motparten sier. Det var gjerne slik det hele startet. Noen sa noe, noen hørte noe annet og sa det videre til neste som laget en diger sak av det og vipps var alle enige i at veganere var noen raringer. Og det er helt greit det. Jeg er ikke innenfor A4 normen på så mange områder uansett. Men jeg har et par ting jeg synes er litt rart. Eller dumt. eller... Ja.

Det første har ikke noe med veganere å gjøre. Det handler om en kultur, eller ukultur vi har fått for å latterliggjøre alle som skiller seg ut. Som rock radio som liker å slenge sleivspark til alt og alle. Morsomt, ja. Men jeg blir også litt betenkt. Jeg ser politikere, kjendiser og vanlige folk bli harselert og slengt med leppa til over en lav sko. Barn som skiller seg ut til og med. Er det greit? Jeg trodde vi var opptatt av et varmere og mer inkluderende samfunn, eller er det bare slikt vi tenker på når det er innsamlingsaksjoner? Det gjelder ikke på nett i alle fall. Jeg blir flau over hva folk får seg til å si når de gjemmer seg bak et tastatur. Voksne mennesker sitter og ønsker død og seksuelle overgrep på mennesker som ikke har gjort annet enn å fronte en politikk de tror på. Vi må ikke være enige med alle, men må vi true folk med vold fordi vi mener noe annet? Skaper vi virkelig et varmere samfunn av å hånflire og latterliggjøre folk som gjør en feil? Jeg skjønner at enkelte ting blir morsomt (som blodfattige veganere, mange gode billige poeng å hente der), men vil vi ha det slik? Skal vi være redde for å prøve å gjøre noe, stikke oss frem, være oss selv bare fordi vi da legger hodet på blokka?

Jeg er lite sinnaveganer. Jeg blir lett engasjert, men jeg er ikke langsint nok til å være sinnaveganer. Jeg liker sinnaveganere. Jeg liker at noen klarer å si hardt i fra om det de synes er feil i samfunnet vårt. Vi trenger mennesker som tør å stå på barrikadene og sloss for de svakere.  Det er slik vi har kommet dit vi er i dag.

Men det betyr ikke at jeg er flink til å være sinnaveganer. Jeg er mer en gjenglemt hippie. Jeg er opptatt av at vi alle har en vei å gå, erfaringer å høste, ting å lære. Vi blir stilt ovenfor ulike utfordringer og vansker som vi skal takle. Min vei er ikke lik din vei. Men vi kan godt slå følge en del av veien. Jeg har tro på at vi alle trenger å bli møtt med medfølelse, respekt og kjærlighet. Jeg må ikke være enig med alle, jeg trenger ikke en gang å like alle. Men jeg bør behandle de fint. Litt Kardemommelov kommer man langt med. Litt medmenneskelighet.

Det er mange grunner til å bli veganer. Jeg ble det fordi jeg ikke ville ha det uprøvd. Jeg har en filosofi om at man ikke skal snakke dritt om noe man ikke har peil på, og av den grunn er det flere ting jeg har prøvd rett og slett for å kunne omtale det i mindre positive ordelag. Jeg er tross alt ikke bare blomster og peacemerker når jeg snakker. Denne gangen var det fordi min kloke bror hadde lest studier om at vegansk kosthold hadde hatt en merkbar forbedring på helsa til folk med samme sykdom som meg og lignende. Han utfordret meg til å være veganer i tre uker. Man klarer det meste i tre uker. Og jeg kunne feire med en baconcheese etter de tre ukene. Det var jo ikke noe livtidsforpliktelse. Og jeg ville ikke la noe være uprøvd. Det var litt utfordrende. For hva spiser du da? Det var den største utfordringen. Jeg var litt sulten den første uka. Jeg ble litt sur. Kanskje noen sinnaveganere er så sinna fordi de ikke er så flinke til å lage mat? Jeg var i alle fall det. Til jeg fant ut at jeg måtte slutte å fokusere på alt jeg ikke kunne spise, og heller tenke på hva jeg faktisk kunne spise. Jeg kunne spise potetgull og drikke cola. Og ingen sa jeg skulle være en sunn veganer. Så jeg spiste potetgull og drakk cola hver kveld, og kiloene forsvant. Jeg vil ikke anbefale det, men det hjalp på humøret. Jeg lærte meg noen triks, fant noen oppskrifter jeg likte, nei nå juger jeg. For det meste vil jeg klare alt selv. Så det meste fant jeg ut selv til å begynne med. Så kunne jeg søke etter hvordan andre gjorde det. Og jeg fant masse. Tips, triks og oppskrifter. Og hyggelige folk. De er ikke bare sinte disse veganerne.

Og så skjedde det noe. Når vet jeg ikke helt. Maten jeg syntes smakte rart, og som jeg spiste litt ytterst på tenna, ble bedre. Smaksløkene tilpasset seg sakte. Luktesansen min endret seg. Men det aller beste var jo at det fungerte. Jeg fikk faktisk mindre smerter og mer energi. Selv med masse sukker. Man kan jo ikke bli helt fanatisk heller ;-) Men jeg er heldig. Jeg kan lage mat. Jeg er såpass erfaren på kjøkkenet at jeg kan gjøre om de fleste retter til noe vegansk. Jeg har fått et nytt motto: If you can make it, I can veganize it. Flott, hæ? Og det meste kan jeg lage en vegansk utgave av. Og det er ikke vanskelig. Jeg er opptatt av hverdagsmaten. Den du kaster sammen mellom jobb og fritidsaktiviteter, mens du hjelper ungene med lekser og rydder ut av oppvaskmaskina. Da spiser ikke vi sauterte grønnsaker, grønnkålschips og auberginbiff i alle fall. (Vet ikke om det der er mat en gang, men det hørtes fint ut). Da spiser vi noe som vi fanga på farten gjennom nærmeste butikk og kasta sammen i ei gryte eller to med litt ymse krydder på. Deilig. Hver gang, deilig. Jeg liker god mat. Mat er tradisjoner, hygge og selskap samtidig som det er næringsmidlene vi trenger for å leve. Jeg er så glad i mat at jeg til og med laget en egen matblogg. Tenkte det var et lurt sted å plassere noen av oppskriftene mine. Med fokus på enkelt for det meste. Nå har jeg ikke så mye tid, men jeg har mange bilder. Tar ofte bilder og tenker at dette burde jeg legge ut. Men det kommer ofte ikke lenger. Mas hjelper kanskje. Prøv.

Nå sporer det av her. Hva var det jeg skulle frem til? Jo, endringen. Jeg kjente jeg ble bedre, og det er jo en motivasjon i seg selv. Datteren min som allerede hadde vært vegeterianer i to år, ble veldig glad. Jeg klaget heller ikke over at det smeltet bort noen kilo. Men den største endringen var gradvis og ikke så bevisst. Jeg hadde levd etter tanken at dyr er først barn så blir de mat. Det var det jeg var opplært til. Nå sluttet jeg å tenke på det som kjøtt. Det luktet død. Det var døde dyr. Døde kropper. Nå har jeg aldri vært den store kjøttspiseren, men nå begynte det virkelig å by meg i mot. Før ble jeg sulten av lukta av grillet kylling. Nå ble jeg kvalm. Kylling var et dårlig eksempel, siden jeg slutta å spise det før jeg ble veganer pga at jeg fant ut hvordan den industrien fungerer. Og som Sokrates sa; "Vet du bedre, så gjør du bedre." Og det er det disse veganerne som blir oppfattet som så sinte antagelig tenker. At om du vet bedre, så vil du gjøre bedre. Paul McCartney sa at om slakterhusene hadde hatt glassvegger, ville vi alle vært vegeterianere. Det er noe med det. Vi bruker en del ord for å skape en avstand til hva som ligger på tallerkenen. Uten at jeg gidder å gå så dypt inn i det.



I Norge spiser vi ikke hund. Det virker helt idiotisk. Vi har underskriftskampanjer mot folk som lager fest av det å spise hund.
Hadde det vært gris derimot, hadde vi kalt det grillsesong. Eller jul.



Jeg vet at mange av dere blir provosert nå. Og det er greit. Men bruk et lite øyeblikk på å tenke på hvorfor du blir provosert. Kan det være fordi du anerkjenner et lite poeng?
Vi er opplært til at en er mat og den andre venn. Og det er kun fordi vi er oppvokst der vi er. Hadde du vokst opp i en annen del av verden, ville det kanskje sett veldig annerledes ut.

Og nå kommer hippien i meg frem igjen. Hva om...
Hva om dyrene vi spiser har følelser? Hva om de er glad i barna sine slik vi er? Hva om de føler smerte og frykt? Glede og kjærlighet? Hva om en gris er like intelligent som en treåring? Hva da? Vil den kokte skinka miste litt av glansen?
Eller skal vi bare lukke øynene og ikke si noe? For å ikke provosere, for at vi skal slippe å måtte tenke. For å slippe å innse at kanskje, bare kanskje, er det noe som ikke stemmer helt med dette bildet.

Det har blitt gjort ganske store, stygge overtramp mot grupper av individer ved flere tidligere anledninger. Det har blitt gjort med begrunnelse i at de ikke tenker som oss, de forstår ikke like mye som oss, de har ikke de samme følelsene som oss. Disse vonde mørke kapitlene i menneskehetens historie lot seg gjennomføre nettopp fordi man distanserer seg. Man lager et OSS og et DE. Der DE er mindre verdt enn OSS. Der VI tillegger og fratar DE egenskaper for å rettferdiggjøre våre handlinger. Jeg sier ikke at dyr er mennesker. Jeg bare lurer på hva om DE er likere OSS enn det vi liker å tenke. Hva da?

Det har skjedd før at noe som vi anså for å være helt normalt og vanlig, ikke er det bare tiår etter. Jeg er vokst opp med at man røykte overalt og kjørte bil uten sikkerhetsbelte. Nå vet vi bedre, så vi gjør bedre. Hva om det er tilfelle med kjøttspising om noen tiår?


Dyrevelferd sier du. Dyrene i Norge har det veldig bra før vi dreper de og spiser de, sier du. Om du jakter selv, eller kjøper dyr fra småbruk som har nettopp det som fokus, så godt mulig. Men gjentatte nyhetsoppslag forteller oss at det ikke nødvendigvis er tilfelle på alle gårder som leverer til slakt. De viser også at de verste tilfellene holdt på i mange år før de ble stoppet. Myndighetene visste om de, ga advarsler, men lot de fortsette.

Hva gjør vi med alle dyra, spør du. Det går bra, sier jeg. Vi vet alle at det ikke kommer til å skje over natta at all verdens befolkning kommer til å bli veganere. Så vi har tid til å stille og rolig finne en god løsning på hva vi skal gjøre med alle dyra. Vi kan jo begynne med å ikke drepe så forferdelig mange flere enn det som spises i første omgang.

Nei, nei, nei. Jeg skulle ikke det. Jeg skulle ikke prøve å besvare noen av alle de spørsmålene og argumentene som vanligvis kommer. Jeg skulle ikke det i dag. La oss heller tenke på hva om...

Hva om vi alle tok en liten runde med oss selv og så på hva vi kan bidra med? Jeg forventer ikke at alle skal bli veganere i morgen. Egentlig så bryr jeg meg ikke så ofte om hva andre spiser. Annet enn når jeg må være hu sære som ikke spiser det samme som de andre. Som må ringe på forhånd og si fra at jeg kommer, og at jeg er veganer. Og allergisk mot ditt og datt i tillegg. Det er lettere å bare holde meg unna slike sosiale settinger. Der jeg alikevel ofte ender opp med å forklare og forsvare maten jeg spiser.

Da inviterer jeg heller folk på mat. Så kan de smake forskjellen. Jeg har servert kjøttspisere og melkelskere mat de er vant til i vegansk versjon uten at de har merket forskjell. Det er mye god mat å smake på. 

Jeg skulle egentlig ikke komme med så mye i dag, men nå har jeg scrollet forbi det ene kommentarfeltet etter det andre i flere måneder, så nå måtte det visst bare ut. Og du står jo fritt til å scrolle forbi denne og. Men om du ikke gjorde det, så er jeg ikke så sint. Jeg ble veganer for helsa mi. Nå er tanken på å spise dyr helt absurd. Men jeg anser ikke folk som spiser kjøtt for mindre verdt av den grunn, som jeg ser det blir påstått i enkelte kommentarfelt. Jeg har ikke tenkt til å bry meg med maten din, om du ligger unna min. Men skulle du lure på å smake på min, for forandring, nysgjerrighet eller fordi du vil spise mindre kjøtt av en eller annen grunn, så er du velkommen til det. Send meg en melding så kan jeg gi deg noen tips. Er du riktig grei, kan det hende jeg til og med inviterer deg på middag. :-)

Ha en fin en!

Pappa.

I  dag er det farsdag. Facebook flommer over av sukkersøte hilsninger og historier om fantastiske fedre.
Det er veldig koselig.

Min pappa døde ei uke før jeg fylte tre år. Jeg var ei skikkelig pappajente, og jeg kan fremdeles huske følelsen av pappa. Det har vært et savn i mange situasjoner opp i gjennom livet å ikke ha en pappa.
Man trenger en pappa. En som kan gjøre alle de tingene en mamma ikke kan. For det er noen ting en mamma ikke kan gjøre. Ikke slik som en pappa. Tro meg, jeg har prøvd.
Pappaer herjer og hjelper deg å bli litt tøffere. Tørre ting du ikke egentlig visste du turte. Pappaen min kunne lært meg å mekke bil. Det kunne vært praktisk. Han rakk å lære søsteren min.

Men ikke alle pappaer mekker bil og herjer med deg. Man må ikke nødvendigvis gjøre akkurat det. Men noe må man gjøre. Jeg har litt sterke meninger om pappaer, så om du lett lar deg provosere, er du herved advart.

Hva er en bra pappa?
En pappa er en som er der. Ikke fordi han må, men fordi han vil. En som finner på noe med deg, fordi han liker å bruke tiden din sammen med deg, lære deg noe nytt, se deg gjøre noe du liker eller rett og slett bare nyter å være sammen med deg i hverdagstingene livet består av.

Altså ikke en som er sammen med deg kun fordi samværsavtalen sier det, eller som føler at han passer deg når dere er sammen.

Jeg hadde egentlig en hel haug med ting jeg tenkte at en pappa gjorde. Men vet du hva? Dette oppsummerte det egentlig. En pappa er der. Det er ikke så viktig hva dere gjør, det er følelsen av at dere gjør det sammen fordi han liker å være med deg. Han liker deg.

Det er ikke så veldig vanskelig egentlig. Men jeg ser at det er litt mye forlangt å forvente fra mange fedre egentlig. Det finnes dessverre et utall historier om de som ikke er der. Verken på den ene eller andre måten. Slike som ikke fortjener betegnelsen pappa. De kalles i mitt hode spermdonor. Dessverre finnes det mange slike som ikke klarte å bidra med mer enn det aller minste som skal til.
Det er ufattelig trist.

Men så finnes det de som ikke en gang har bidratt med donorinnsats, men som likevel klarer det å være der. Ikke fordi de må, men fordi de vil.

Jeg synes det er fint å se så mange bonuspappaer som hedres i dag. De som tar oppgaven når andre ikke takler. Eller kan. Eller vil. Eller hva som enn er grunnen.

Håper alle dere pappaer der ute, som er papper slik pappaer skal være, har hatt en fin dag og fått den oppmerksomheten dere fortjener.

Og så sender jeg en varm tanke til min pappa. Han var ikke her så lenge, men han var her.

Krystaller

Jeg har alltid vært veldig glad i steiner. Som barn samlet jeg på fine steiner. Jeg pirket ut små bergkrystaller fra en diger stein vi hadde der jeg vokste opp, og jeg pukket ut de fineste hvite melkekvarts fra grusen utafor hos besta.

Jeg har brukt steiner mer eller mindre hele livet, og interessen har vært like fram og tilbake. Var faktisk med i steinklubb en periode som barn.

Nå de siste årene har jeg brukt steiner for deres egenskaper. Mot eksamensnerver og andre skumle ting, for å holde fokus når det er mye som skal gjøres, for å trøste et trist hjerte, gi energi, beskyttelse, kontakt med den andre siden osv.

Men som med det meste med meg, så er jeg ikke så glad i ting jeg må huske og lære og sånn... Høres litt teit ut med tanke på at jeg er lærer, men det er noe med at jeg blir litt stressa og redd for å ha utelatt noe når det kommer til mange detaljer. Jeg har det med steiner, som med det meste når det kommer til det alternative. Jeg liker å lære nye ting, men jeg bruker i bunn og grunn mest intuisjonen min. Og så vet jeg hvordan jeg finner det ut, om det er noe jeg trenger å finne igjen av informasjon om steiner.

Det å bære steiner på seg er fint. Men det er grenser for hva du kan putte i BHen. Jeg liker å ha steinen på meg, og da spesielt som smykker. Jeg kjøpte et armbånd med citrin for noen år tilbake og jeg elsker det. Jeg har brukt det masse. Nå kommer ikke jeg meg til steinbutikker like ofte som jeg kanskje skulle ønske. Noe lommeboka mi ikke er akkurat lei seg for. Og også av hensyn til lommeboka mi, bestemte jeg meg for å heller kjøpe inn småsteiner og lage armbånda selv. Da kan jeg jo også kombinere flere steiner. Så nå har jeg kost med med å være kreativ en stund. Jeg har laget armbånd og ørepynt. Jeg har flere steiner og jeg har mer pynt, så jeg har planer om å lage mer fremover.

Jeg har ikke funnet halskjeder, men jeg kan lage anheng. Har et par anheng som også kan brukes som pendel. Jeg liker at ting har flere bruksområder. Ser du noe på bildene du liker, så sier du i fra. Og hvis ikke så sender su meg en melding, så kan vi nok lage noe til deg.

Jeg vil jo gjerne dele dette med dere. Og da det jeg tenker er viktigst. Stol på deg selv. Kjenn etter og stol på din intuisjon.

Jeg har hatt med meg barna i steinbutikker flere ganger, og lar de kjenne på stein. Når du holder en stein i hånda di, kjenner du om den er til deg eller ikke. Om den kjennes god, så er den det, er den bare rar og kald, er det kanskje ikke en stein for deg. I alle fall ikke akkurat nå. Jeg har blitt imponert mer enn en gang over barnas valg. Det har vært steiner med egenskaper som er spot on hva de trenger.

Jeg tror også at om det er farger du liker ekstra godt, så er det fordi du trenger de. Jeg har hatt ulike yndlingsfarger gjennom livet. og når jeg har lest litt om chakraer og hva farger symboliserer, forstår jeg det godt. Nå pleier jeg å ta på meg steiner etter humør. Noen dager er jeg lilla, da kommer alle ametystene mine. Noen ganger er jeg grønn, brun, blå... Ja, du ser poenget. Og noen ganger føler jeg at jeg mangler rot. Da kommer alle de brune og røde fram. Og noen dager føler jeg meg som en utviska liten dott. Da er det på med alle regnbuens farger. Citrin for solskinn og ametystpendelen med chakrasteinene er da på.

Føler du deg tiltrukket av en stein, er det en stein for deg, tenker jeg. Vi trenger ikke komplisere ting mer enn det. Og er det spesielle egenskaper du er ute etter, kan du gjerne søke litt og lete til du finner en som du føler er rett.

Et lett googlesøk på steinens navn og ordet egenskaper, gir mye nyttig informasjon. Noen av de sidene som da kommer opp, kan du gå inn på og bruke søkefeltet for å lese mer om flere steiner.

Pinterest har jeg også funnet mye fint. Der har jeg funnet ulike steiner som passer sammen til ulike plager blant annet. Og det var der jeg fikk ideen til å lage fibroarmbånd. Da trenger jeg bare ett smykke, og ikke fire. :-) Har ikke laget det enda, men har nå endelig alle steinene jeg trenger.

Min ene datter er like steingal som mora, og hun finner den ene skatten etter den andre rett utafor stuedøra. Imponerende blikk. Jeg har måttet be om hjelp på noen steingrupper på facebook for å finne ut hva det har vært. For en tromlet stein og en råstein, ser gjerne veldig ulike ut. Det er veldig spennende.

Jeg er veldig glad i råstein også. Vet ikke hvorfor, men føler noen ganger de har en sterkere energi.

Rensing av steiner. Jeg pleier å legge de i vinduskarmen når det er fulle. Eller vinduskarmene blir vel riktigere. Alt jeg har nå lå ute og ladet i sommerens store fullmåne med formørkelse. Smykkene jeg selger pleier jeg også å "lade" med reiki-energi. Sånn for å sikre godfølelsen. :-)

Jeg har kjøpt opp noen løse stein og som jeg kan legge ut bilde av etter hvert.

Jeg skal skrive om litt ulike steiner for dere inne på gruppa mi fremover, men jeg skal ikke love noe om når. Men kom gjerne med ønsker om hva. Det er ikke hver dag det virker å sitte foran denne skjermen og skrive. Men det kommer.

Til slutt vil jeg bare presisere; jeg er ikke steingal, jeg er bare bergtatt. :-D

Ha en herlig en!