Det første har ikke noe med veganere å gjøre. Det handler om en kultur, eller ukultur vi har fått for å latterliggjøre alle som skiller seg ut. Som rock radio som liker å slenge sleivspark til alt og alle. Morsomt, ja. Men jeg blir også litt betenkt. Jeg ser politikere, kjendiser og vanlige folk bli harselert og slengt med leppa til over en lav sko. Barn som skiller seg ut til og med. Er det greit? Jeg trodde vi var opptatt av et varmere og mer inkluderende samfunn, eller er det bare slikt vi tenker på når det er innsamlingsaksjoner? Det gjelder ikke på nett i alle fall. Jeg blir flau over hva folk får seg til å si når de gjemmer seg bak et tastatur. Voksne mennesker sitter og ønsker død og seksuelle overgrep på mennesker som ikke har gjort annet enn å fronte en politikk de tror på. Vi må ikke være enige med alle, men må vi true folk med vold fordi vi mener noe annet? Skaper vi virkelig et varmere samfunn av å hånflire og latterliggjøre folk som gjør en feil? Jeg skjønner at enkelte ting blir morsomt (som blodfattige veganere, mange gode billige poeng å hente der), men vil vi ha det slik? Skal vi være redde for å prøve å gjøre noe, stikke oss frem, være oss selv bare fordi vi da legger hodet på blokka?
Jeg er lite sinnaveganer. Jeg blir lett engasjert, men jeg er ikke langsint nok til å være sinnaveganer. Jeg liker sinnaveganere. Jeg liker at noen klarer å si hardt i fra om det de synes er feil i samfunnet vårt. Vi trenger mennesker som tør å stå på barrikadene og sloss for de svakere. Det er slik vi har kommet dit vi er i dag.
Men det betyr ikke at jeg er flink til å være sinnaveganer. Jeg er mer en gjenglemt hippie. Jeg er opptatt av at vi alle har en vei å gå, erfaringer å høste, ting å lære. Vi blir stilt ovenfor ulike utfordringer og vansker som vi skal takle. Min vei er ikke lik din vei. Men vi kan godt slå følge en del av veien. Jeg har tro på at vi alle trenger å bli møtt med medfølelse, respekt og kjærlighet. Jeg må ikke være enig med alle, jeg trenger ikke en gang å like alle. Men jeg bør behandle de fint. Litt Kardemommelov kommer man langt med. Litt medmenneskelighet.
Det er mange grunner til å bli veganer. Jeg ble det fordi jeg ikke ville ha det uprøvd. Jeg har en filosofi om at man ikke skal snakke dritt om noe man ikke har peil på, og av den grunn er det flere ting jeg har prøvd rett og slett for å kunne omtale det i mindre positive ordelag. Jeg er tross alt ikke bare blomster og peacemerker når jeg snakker. Denne gangen var det fordi min kloke bror hadde lest studier om at vegansk kosthold hadde hatt en merkbar forbedring på helsa til folk med samme sykdom som meg og lignende. Han utfordret meg til å være veganer i tre uker. Man klarer det meste i tre uker. Og jeg kunne feire med en baconcheese etter de tre ukene. Det var jo ikke noe livtidsforpliktelse. Og jeg ville ikke la noe være uprøvd. Det var litt utfordrende. For hva spiser du da? Det var den største utfordringen. Jeg var litt sulten den første uka. Jeg ble litt sur. Kanskje noen sinnaveganere er så sinna fordi de ikke er så flinke til å lage mat? Jeg var i alle fall det. Til jeg fant ut at jeg måtte slutte å fokusere på alt jeg ikke kunne spise, og heller tenke på hva jeg faktisk kunne spise. Jeg kunne spise potetgull og drikke cola. Og ingen sa jeg skulle være en sunn veganer. Så jeg spiste potetgull og drakk cola hver kveld, og kiloene forsvant. Jeg vil ikke anbefale det, men det hjalp på humøret. Jeg lærte meg noen triks, fant noen oppskrifter jeg likte, nei nå juger jeg. For det meste vil jeg klare alt selv. Så det meste fant jeg ut selv til å begynne med. Så kunne jeg søke etter hvordan andre gjorde det. Og jeg fant masse. Tips, triks og oppskrifter. Og hyggelige folk. De er ikke bare sinte disse veganerne.
Og så skjedde det noe. Når vet jeg ikke helt. Maten jeg syntes smakte rart, og som jeg spiste litt ytterst på tenna, ble bedre. Smaksløkene tilpasset seg sakte. Luktesansen min endret seg. Men det aller beste var jo at det fungerte. Jeg fikk faktisk mindre smerter og mer energi. Selv med masse sukker. Man kan jo ikke bli helt fanatisk heller ;-) Men jeg er heldig. Jeg kan lage mat. Jeg er såpass erfaren på kjøkkenet at jeg kan gjøre om de fleste retter til noe vegansk. Jeg har fått et nytt motto: If you can make it, I can veganize it. Flott, hæ? Og det meste kan jeg lage en vegansk utgave av. Og det er ikke vanskelig. Jeg er opptatt av hverdagsmaten. Den du kaster sammen mellom jobb og fritidsaktiviteter, mens du hjelper ungene med lekser og rydder ut av oppvaskmaskina. Da spiser ikke vi sauterte grønnsaker, grønnkålschips og auberginbiff i alle fall. (Vet ikke om det der er mat en gang, men det hørtes fint ut). Da spiser vi noe som vi fanga på farten gjennom nærmeste butikk og kasta sammen i ei gryte eller to med litt ymse krydder på. Deilig. Hver gang, deilig. Jeg liker god mat. Mat er tradisjoner, hygge og selskap samtidig som det er næringsmidlene vi trenger for å leve. Jeg er så glad i mat at jeg til og med laget en egen matblogg. Tenkte det var et lurt sted å plassere noen av oppskriftene mine. Med fokus på enkelt for det meste. Nå har jeg ikke så mye tid, men jeg har mange bilder. Tar ofte bilder og tenker at dette burde jeg legge ut. Men det kommer ofte ikke lenger. Mas hjelper kanskje. Prøv.
Nå sporer det av her. Hva var det jeg skulle frem til? Jo, endringen. Jeg kjente jeg ble bedre, og det er jo en motivasjon i seg selv. Datteren min som allerede hadde vært vegeterianer i to år, ble veldig glad. Jeg klaget heller ikke over at det smeltet bort noen kilo. Men den største endringen var gradvis og ikke så bevisst. Jeg hadde levd etter tanken at dyr er først barn så blir de mat. Det var det jeg var opplært til. Nå sluttet jeg å tenke på det som kjøtt. Det luktet død. Det var døde dyr. Døde kropper. Nå har jeg aldri vært den store kjøttspiseren, men nå begynte det virkelig å by meg i mot. Før ble jeg sulten av lukta av grillet kylling. Nå ble jeg kvalm. Kylling var et dårlig eksempel, siden jeg slutta å spise det før jeg ble veganer pga at jeg fant ut hvordan den industrien fungerer. Og som Sokrates sa; "Vet du bedre, så gjør du bedre." Og det er det disse veganerne som blir oppfattet som så sinte antagelig tenker. At om du vet bedre, så vil du gjøre bedre. Paul McCartney sa at om slakterhusene hadde hatt glassvegger, ville vi alle vært vegeterianere. Det er noe med det. Vi bruker en del ord for å skape en avstand til hva som ligger på tallerkenen. Uten at jeg gidder å gå så dypt inn i det.
I Norge spiser vi ikke hund. Det virker helt idiotisk. Vi har underskriftskampanjer mot folk som lager fest av det å spise hund.
Hadde det vært gris derimot, hadde vi kalt det grillsesong. Eller jul.
Jeg vet at mange av dere blir provosert nå. Og det er greit. Men bruk et lite øyeblikk på å tenke på hvorfor du blir provosert. Kan det være fordi du anerkjenner et lite poeng?
Vi er opplært til at en er mat og den andre venn. Og det er kun fordi vi er oppvokst der vi er. Hadde du vokst opp i en annen del av verden, ville det kanskje sett veldig annerledes ut.
Og nå kommer hippien i meg frem igjen. Hva om...
Hva om dyrene vi spiser har følelser? Hva om de er glad i barna sine slik vi er? Hva om de føler smerte og frykt? Glede og kjærlighet? Hva om en gris er like intelligent som en treåring? Hva da? Vil den kokte skinka miste litt av glansen?
Eller skal vi bare lukke øynene og ikke si noe? For å ikke provosere, for at vi skal slippe å måtte tenke. For å slippe å innse at kanskje, bare kanskje, er det noe som ikke stemmer helt med dette bildet.
Det har blitt gjort ganske store, stygge overtramp mot grupper av individer ved flere tidligere anledninger. Det har blitt gjort med begrunnelse i at de ikke tenker som oss, de forstår ikke like mye som oss, de har ikke de samme følelsene som oss. Disse vonde mørke kapitlene i menneskehetens historie lot seg gjennomføre nettopp fordi man distanserer seg. Man lager et OSS og et DE. Der DE er mindre verdt enn OSS. Der VI tillegger og fratar DE egenskaper for å rettferdiggjøre våre handlinger. Jeg sier ikke at dyr er mennesker. Jeg bare lurer på hva om DE er likere OSS enn det vi liker å tenke. Hva da?
Det har skjedd før at noe som vi anså for å være helt normalt og vanlig, ikke er det bare tiår etter. Jeg er vokst opp med at man røykte overalt og kjørte bil uten sikkerhetsbelte. Nå vet vi bedre, så vi gjør bedre. Hva om det er tilfelle med kjøttspising om noen tiår?
Dyrevelferd sier du. Dyrene i Norge har det veldig bra før vi dreper de og spiser de, sier du. Om du jakter selv, eller kjøper dyr fra småbruk som har nettopp det som fokus, så godt mulig. Men gjentatte nyhetsoppslag forteller oss at det ikke nødvendigvis er tilfelle på alle gårder som leverer til slakt. De viser også at de verste tilfellene holdt på i mange år før de ble stoppet. Myndighetene visste om de, ga advarsler, men lot de fortsette.
Hva gjør vi med alle dyra, spør du. Det går bra, sier jeg. Vi vet alle at det ikke kommer til å skje over natta at all verdens befolkning kommer til å bli veganere. Så vi har tid til å stille og rolig finne en god løsning på hva vi skal gjøre med alle dyra. Vi kan jo begynne med å ikke drepe så forferdelig mange flere enn det som spises i første omgang.
Nei, nei, nei. Jeg skulle ikke det. Jeg skulle ikke prøve å besvare noen av alle de spørsmålene og argumentene som vanligvis kommer. Jeg skulle ikke det i dag. La oss heller tenke på hva om...
Hva om vi alle tok en liten runde med oss selv og så på hva vi kan bidra med? Jeg forventer ikke at alle skal bli veganere i morgen. Egentlig så bryr jeg meg ikke så ofte om hva andre spiser. Annet enn når jeg må være hu sære som ikke spiser det samme som de andre. Som må ringe på forhånd og si fra at jeg kommer, og at jeg er veganer. Og allergisk mot ditt og datt i tillegg. Det er lettere å bare holde meg unna slike sosiale settinger. Der jeg alikevel ofte ender opp med å forklare og forsvare maten jeg spiser.
Da inviterer jeg heller folk på mat. Så kan de smake forskjellen. Jeg har servert kjøttspisere og melkelskere mat de er vant til i vegansk versjon uten at de har merket forskjell. Det er mye god mat å smake på.
Jeg skulle egentlig ikke komme med så mye i dag, men nå har jeg scrollet forbi det ene kommentarfeltet etter det andre i flere måneder, så nå måtte det visst bare ut. Og du står jo fritt til å scrolle forbi denne og. Men om du ikke gjorde det, så er jeg ikke så sint. Jeg ble veganer for helsa mi. Nå er tanken på å spise dyr helt absurd. Men jeg anser ikke folk som spiser kjøtt for mindre verdt av den grunn, som jeg ser det blir påstått i enkelte kommentarfelt. Jeg har ikke tenkt til å bry meg med maten din, om du ligger unna min. Men skulle du lure på å smake på min, for forandring, nysgjerrighet eller fordi du vil spise mindre kjøtt av en eller annen grunn, så er du velkommen til det. Send meg en melding så kan jeg gi deg noen tips. Er du riktig grei, kan det hende jeg til og med inviterer deg på middag. :-)
Ha en fin en!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar