Pizzapåfunn

Ungene elsker pizza. Mor liker å eksperimentere.
Og jeg er stadig på jakt etter nye måter å putte inn nye sunne ting i pizzaen. I helga fant jeg en ny vinner. Og da må jeg dele med dere.

I det siste har jeg kjøpt ferdig deig. Enklere. Og siden ene avkommet ikke vil ha frø eller andre morsomme ting, ble det kjedelig å eksperimentere med deigen. Selv om jeg liker å putte i ulike krydder og greier.

Denne gangen var det tomatsausen som fikk et piff.

En boks med røde linser ble skylt og most i foodprosessoren sammen med litt salt, kverna pepper og en klunk olivenolje (2-3 ss). Rørte det sammen med en liten boks tomatpuré, et par teskjeer paprikapulver, saften fra en boks med ananas, og annet krydder du måtte like.

Det ble veldig godt. Det ga en mildere smak til tomatsausen enn vi vanligvis har, så jeg regner denne som en ny favoritt her i huset. I tillegg er det et stort pluss at det lurer linser i husets vegeterianer.

Sunt og godt. Bon apetit!

Todagers og gledelig bedøvelse.

Det er visst ikke hver dag jeg skriver her.
Men med litt hell skulle man tro jeg hadde hatt noe mer vettugt å skrive når det først kom noe. Det kan jeg nok ikke garantere.

Men jeg har ikke ligget på latsida siden sist. Mye moro som skal skje.
I helga har jeg vært på tur med ei venninne. Tok like gjerne en todagers. Fredag var vi ute og spiste i Skien. Vi fikk med oss ei venninne av meg fra Skien, som det var lenge siden jeg hadde sett. Kjempekoselig. Var ute og dansa og skravla. Jeg elsker å danse.

Lørdag var vi og fikk massasje. Det var helt herlig. Ligge rett ut og bli knadd og massert. Det tok ca to minutter før jeg kjente at dama traff så godt at spenninger slapp. Og når spenninger slipper, tar de turen innom hodet og lager litt leven før de forlater kroppen. Det var rett og slett godtvondt. Da vi var ferdige, var det skikkelig vanskelig å reise seg. Det knaka og braka. Men jammen hadde ikke dama knadd vekk nesten all den vonde nakken. O lykke! Tenker jeg må ta meg råd til å få massasje litt oftere. Det trur jeg kroppen min hadde vært veldig takknemlig for.

Og etter massasje, må man jo ta en liten tur på shopping. Er man i byen på jentetur, så er man liksom litt forplikta til det. Lommeboka var skeptisk, men sa det var greit da den så alle salgsplakatene.

Så kom kvelden, og vi var igjen klare for en tur på byen. Porsgrunn denne gangen. Bursdagsfest. Dans, moro og trallala. Jeg storkoste meg. Bra musikk, hyggelige mennesker, dansegulv og masse smil. Da blir det bra.

Men jeg fant ut at jeg ikke er veldig god til å være singel. For er man singel bør man kanskje være litt åpen for at hyggelige fyrer tar kontakt. Jeg liker å danse jeg. Når fyrer kommer litt for nære, danser, tar på meg, smiler, prater... ja, slikt man sikkert bør ta i mot med litt mer åpne armer når man er singel...
Vel, da tenker jeg at tiden er inne for meg til å dra jeg. Så jeg smilte pent, svingte unna og dro hjem og la meg.

Hadde en helt super helg. Det er godt å dra på tur. Spesielt når man er sammen med bra folk. Mange opplevelser og inntrykk som ga energi til en ny uke.


Mandagen kom med et brak. Jeg hadde grua meg litt. Skulle fjerne en føflekk, og sist jeg fikk slik bedøvelse, virket den ikke videre bra. Så jeg var forberedt på å puste lange, dype åndedrag til den store gullmedaljen. Men jammen virka den. O lykke. Var ikke noe vondt. Bare en merkelig følelse.
Så nå gruer jeg meg mye mindre til å trekke tann til torsdagen. Når bedøvelsen virker, kan det bli en litt hyggeligere opplevelse. Håper virkelig det. Siden det er første av to visdomtenner som skal ut. Så om den første er vond, blir det å grue seg til neste. For det var visst helt utenkelig å få lov å ta begge to på en gang. Ikke bra. Så, om du har noen historier om smertefrie og fantastiske trekkinger av visdomstenner, er du hjertelig velkommen til å dele. Har du noen vonde noen, kan du holde de for deg selv.

Ha en fin en!

Eksperimentering, gode venner og heit sengekamerat

Og med den overskriften kan du jo tenke deg hva slags helg jeg har hatt.

Den heite sengekameraten er selvfølgelig lille mini som atter en gang har feber. Og er man "siiik" så skal man sove i senga til mamma. Sånn er det bare. Og mor syns det er ganske greit. Da er det bare å slenge ut en arm når hu grynter og sjekke om temperaturen er grei eller pilleverdig. Da slipper jeg liksom å våkne skikkelig.

Vi har hatt hyggelig overnattingsbesøk i helga og. Først hadde storesøster besøk fra fredag til lørdag, og så sov hun borte fra lørdag til søndag. Godt å se små venner som har det fint sammen.

Mini og jeg dristet oss på middagsbesøk på lørdag. Nydelig mat, hyggelig selskap, men mini var ikke helt i form. Satt mye og koste med mammaen sin.

Og på søndag eksperimenterte mor litt med maten. Langtidsstekt kjøtt i burgerbrød. Ble veldig godt.

Mulig jeg deler oppskriften i morgen. :-)

Ha en fin en!

Hverdagslykke

Jeg føler meg heldig. I dag hadde jeg anledning til å tilbringe ettermiddagen alene med min førstefødte. Vi fikk handla nye vintersko til henne, og hun gikk ut av butikken med et stort smil. Jeg er takknemlig for at det var salg på skoene, og for at jeg kan se fram til mange morgener uten krangel om sko (forhåpentligvis).

Og når hun spør pent på mors lønningsdag om ikke vi kan "spise sånn itali... eh.. kan vi spise der?" Og peker på kinan. Klart vi kan. Hun trengte ikke komme med argumentene sine om at da slapp jeg å tenke på hva vi skulle spise uten kjøtt, og at jeg jo ikke trengte å ordne med maten.

Hun er verdens herligste. Jeg er ekstremt heldig slik. Har fått de beste barna. Noe godt har jeg gjort for å gjøre meg fortjent til dem.

Vi har spilt nødt eller sannhet på en High school musicalmikrofongreie som hun bytta til seg fra premiene på juletrefesten. Jeg visste at det var et lurt bytte for den eldre guttungen, men i dag var vi litt usikre på om ikke godteriet hadde vært bedre.

Da er det godt vi hadde lekser. Siden hun ikke alltid er like interessert i å lese fem ganger, må man lage seg noen triks. Og da bruker man barnas egne triks mot dem. Ingen kan vel motstå mamma når hun legger seg på fanget ditt, blafrer med øyevippene og spør med innyndende, barnslig stemme om ikke hun kan lese bare eeeeen gang til. Det virker det. Men da bok to kom fram, måtte jeg ty til skuespillertalentet og dramatisere litt og lese sammen med henne. Men det var kos.

Det er kos å være sammen. Ha tid til å ikke forte seg. Bare gjøre de samme kjedelige tingene, men med litt mer ro og tilstedeværelse.

Og så traff vi noen veldig hyggelige folk på byen i dag. Så da får vi middagsgjester i morgen. Opp til flere faktisk.

Og den skjønne gutten jeg møter på byen spør om ikke han kan komme til meg i morra eller onsdag, da er ikke jeg der at jeg sier nei. Spesielt ikke når sjarmøren kan si slike vakre ting som bare denne flotte lille fyren kan. Han er til å spise opp. Men det er ikke han vi har på menyen i morgen. Det er kylling, siden storesøster skal på venninnebesøk. Vi benytter anledningen.

Ha en velsignet kveld!

Selvhelbredelse.

Jeg har brukt helga på egenpleie. Og bortsett fra en hyggelig kafetur med ei venninne, har jeg vært hjemme. Hjemme og ikke gjort annet enn  hvile, slappe av, puste, avspenne og forsøkt å være så rolig og avbalansert som overhodet mulig slik at de anspente musklene skulle slutte å holde så hardt.
 Og spist smertestillende slik legen har sagt.

Nå er det et lite nederlag for meg å spise smertestillende. Rett og slett fordi jeg tror at smerte er et symptom. Og det er ikke symptomene som skal behandles, men årsaken til symptomene. Ikke bli rasende nå. Hva du gjør, og hvordan du tenker om det, er opp til deg. Dette er kun mitt syn på det hele. Jeg har forøvrig lært de siste årene at om man ikke behandler slike smertesymptomer, så vil de ofte bli mye verre. Så jeg spiser nå lydig pillene mine, og jobber samtidig med å finne og løse årsaken.

Jeg vet at min kropp i mange år har prøvd å fortelle meg noe. Jeg har vært flink jente og bitt tennene sammen og smilt. Gjort det jeg skullle og som var forventet... Eller som best jeg kunne.
Av mange ulike årsaker gikk jeg i mange år og følte at jeg ikke strakk til. Ikke var bra nok, ikke klarte, var lat, ubrukelig osv. Og verden rundt er ofte flinke flinke til å understøtte slike negative forestillinger. Jeg har gjort noe med det. Jeg vet at det ikke stemmer. Og jeg vet masse om hvorfor jeg har gått med slike vrangforestillinger. Og enda bedre, jeg har gjort noe med de. De fleste i alle fall.

Jeg tror at vår fysiske helse henger tett sammen med vår psykiske helse. På en slik måte at ting som skader ern psykisk, kan feste seg i kroppen og komme tilbake som vondter. Det hørtes veldig hokus pokus ut, men bare tenk. Om du går lenge og bekymrer deg for noe f.eks. Så vil du automatisk spenne musklene i nakken og heve skuldrene dine. Om du gjør dette over tid, vil du få vondt i nakken. Ikke sant. Ikke så mye værre enn det, tenker jeg det er, men kanskje  ikke alltid like lett å se sammenhengen.

Jeg har vært gjennom flere runder med det psykologien kaller traumer. Såpass at jeg har tatt meg bryet med å sjekke meg ut hos psykolog for å finne ut at alt er som det bør være, at jeg ikke har noen skummel brist i tankegangen min, eller er ræpe gal. Det var jeg ikke. Jeg ble friskemeldt. Psykologen sa faktisk at jeg var usedvanlig mentalt frisk til å ha vært gjennom alt det jeg har. Han mente det nok var vanskelig for folk rundt å forholde seg til at man kan være åpen og snakke høyt om en del av det jeg har kunnet. Nettopp fordi de fleste ikke klarer å fatte at slike ting kan skje.

Dette er ikke for å syte. Jeg bærer ikke på bitterhet over mine opplevelser, jeg ser de som en styrke. Jeg har sett så masse av skyggesiden til mennesker, at jeg lettere kan sette meg inn i og forstå det når andre mennesker gjennomgår vonde ting i sitt liv. Jeg kjenner igjen en som er i samme båt. Og jeg har vært i mange båter. Det er min styrke.

En annen fordel er at siden jeg ikke har tørna gal til nå, er sannsynligheten for at jeg noen gang gjør det, veldig liten. Jeg har mange ganger tenkt at det måtte være befriende å høre det snappe og bare slutte å bry meg om konsekvenser og bare gi slipp. Men det ligger visst ikke for meg. Kanskje like greit.

Bakdelen er at alle disse opplevelsene nok har satt sine spor. Ikke bare psykisk, men også fysisk. Og nå mener vel kroppen min det er på tide å ta et oppgjør med alt dette. Siden det er ferdig behandlet psykisk, må jeg kanskje gjennom det fysisk også for å bli ferdig med det?
Hva vet vel jeg?

Det var ikke helt denne veien jeg trodde dette blogginnlegget skulle ta da jeg begynte å skrive, men det hender det tar sin egen vei.

For det er ikke bare fortiden min som trenger en gjennomgang. Fremtiden min må jeg visst også jobbe litt med.
Da jeg gikk inn i det nye året la jeg fra meg mye jeg har gått og båret på. Jeg tok avskjed med mange vonde følelser, og det var veldig godt. Men jeg vet også at dette er året da jeg må gjøre en jobb. Jeg har noe å gjøre som jeg har påbegynt så alt for mange ganger uten å følge opp. Nå må jeg høre. Overalt rundt meg kommer det hint og tegn til at jeg må i gang, må gjøre jobben.

Så da henger de vel sammen disse to da. Gjennomgå og gi slipp på alle fastlåste vondter, og å forbli åpen for det jeg har å gjøre.

Jeg skulle i dag egentlig gjøre som jeg har fått beskjed om i dag, og skrive fra meg noe jeg lenge bar på. De gode følelsene som ble vonde. Som jeg ga slipp på, men som har satt spor. Jeg har tilgitt og lagt det bak meg. Men det så ut til at det ikke var nok. At jeg måtte skrive det ut også. Men jeg sitter og kjenner på at jeg er så ferdig der at jeg ikke ser behovet. Jeg har nok blitt preget, men det skal nok bli en ny styrke en dag.

Hm... dette ble et veldig rotete blogginnlegg. Jeg er bare ikke helt klar til å sette helt tydelig ord på det jeg sier enda. Men om dette var ment for deg, så skjønner du det alikevel.

Om du har måttet jobbe deg gjennom dine vondter, og vil dele dine erfaringer, vil jeg gjerne høre fra deg. Jeg puster og mediterer, og vet ikke helt hva mer jeg kan gjøre.

Om du er av de som kjenner meg såpass at du vet hva min oppgave fremover gjelder, blir jeg glad om du sier fra hvis du kan hjelpe meg med å bli flinkere og øve meg.

Og om du nå sitter og lurer på hva i alle dager det er jeg snakker om, så kan du trøste deg med at du nok ikke er alene. Og at det ikke er meningen vi skal skjønne alt mulig.

Og kom du helt ned hit; takk for at du leser!
Ha en herlig natt!

A pain in the neck

Jeg trur det var søndag kveld for snart to uker siden satt jeg her og skrev på dataen. Jeg satte meg opp og kjente at jeg var stiv i nakken. Nå har jeg sittet i en dum stilling for lenge, tenkte jeg. Og gjorde alle de ting man gjør når slikt skjer. Tøyde, bøyde, klemte, masserte, ja det meste.
Så gikk jeg og la meg.
Neste morgen var jeg helt stiv. Det var vondt å reise seg, jeg klarte ikke snu hodet. Jeg smurte inn med heat lotion, masserte, klemte og trykket. Lang varm dusj, yoga, ja.... hva gjorde jeg ikke? Men det ga seg ikke. Det slapp ikke taket. Det pleier jo å bli litt mildere etterhvert slike ting. Men det gjorde ikke det. Jeg skal ikke påstod det ble verre, det var nok bare at det aldri ga seg. Og når man går med konstant smerte over tid, kjennes det verre. Jeg våknet av smerten hver gang jeg endret stilling i senga om natta. Jeg begynte å ta smertestillende. På kvelden først, så kunne jeg slappe av slik at det ordna seg. Slikt går jo over av seg selv etter noen dager, ikke sant?


Men det gjorde ikke det. I skapet har jeg noen sterke smertestillende. Slike som hjelper kun ved å ligge i skapet. Jeg har tatt en før. Og da våknet jeg smertefri neste morgen. Da hadde jeg gått lenge med mye smerter. Så de ligger der og hjelper meg ved at jeg vet det finnes en løsning om det blir for ille. Nå var det for ille. Jeg måtte jobbe hardt flere ganger om dagen for å ikke bare begynne å grine. Jeg tok en, jeg orka ikke mer, og gikk og la meg.
Neste morgen våknet jeg igjen med et innepresset smerteklynk. De virka ikke. Jeg huska å ha våkna av at jeg ikke klarte snu meg flere ganger i løpet av natta.

Jeg gjorde yoga, lå på spikermatta, svømte, var i massasjebad, trykket, strakk og klemte.

Jeg innser at det ikke går over av seg selv, og går til legen på mandag. Jeg har egentlig time hos legen for noe annet, men det kan vente. Han undersøker og sier som han alltid sier. At her er det veldig stramt. Kan han ikke bare si at han syns jeg har stilige muskler liksom? Han setter ikke mindre enn tre bedøvelsessprøyter. Jeg er ikke fornøyd. Han sier han kjenner noe slipper. Jeg er ikke uenig, men den verste smerten sitter mye lenger opp. Så langt opp kan han visst ikke sette sprøyte.Jeg kan snu hodet fra side til side, og er godt fornøyd. Jeg tenker at nå slipper nok resten også snart.

Men siden jeg er på jobb, og er forventet å kunne tenke, må jeg fortsette å spise smertestillende.
Jeg er ikke imponert over sprøytene. Jeg tenker at når mannen først skal stikke meg sånn, burde det jo kjennes litt bedre. Jeg kjenner meg litt ør i tillegg til smertene. Og øm. Mørbanka.

På onsdag kommer jeg meg fram til lunsj, og så klarer jeg ikke mer. Jeg drar opp igjen til legen. Kommer inn til en turnuslege som skal bli nevrolog når han blir stor. Det er en artig tanke at denne legen antagelig er på alder med mine første elever. Han undersøker grundig, og gir meg resept på smertestillende. Så da skal jeg fortsette å spise piller noen dager til. Og blir det ikke bedre, må jeg komme tilbake.
Han syns også jeg har store muskler. Han påstår dette er spenninger. Han lurer på om jeg er stressa.
Jeg? Jeg har jo blitt så flink til ikke å være flink pike. Har jo blitt så mye mer avslappa. Blitt så god til å gi f... Trudde jeg da. Ja, hjernen min går på høygir hele tida. Det er tusen tanker, og alle er vel ikke alltid like rosenrøde.

Det var onsdag. Nå er det fredag. Jeg spiser piller. Jeg gjør yoga og hviler nakken. Jeg masserer den som best man kan alene. Nå ligger helga foran meg. Alenehelg. Så jeg skal forfine kunsten å slappe av. Sofa, dusj, fyr i ovnen, spikermatte, yoga, piller... Det må jo bare bli bra.

Og gjør det ikke det, blir jeg gal.

Hard massasje og avspenning sa turnuslegen var gode ting. Men det kreves litt assistanse. Så jeg får holde meg til avspenningsøvelsene mine.

Ha en smertefri helg!

Selvmedlidenhet

Sytealarm. Du er herved advart.

Synes litt synd på meg selv nå. Ørlite grann bekymra. Har gått en uke med veldig vondt i nakken. Har prøvd alt og knaska piller. Har våkna når jeg skal snu meg på natta fordi det er vondt. Ja, syns litt synd på meg selv.
I dag var jeg hos legen. Han ga meg tre sprøyter i nakken. Men han kunne visst ikke sette de helt der oppe hvor det er verst. Bedøvelse for å få tilbake bevegeligheten.
Det løsna mye der. Var deilig.  Men smerten helt opp i hodet er ikke borte.

Lurer på om jeg burde bekymre meg over det. Håper det er bedre i morgen. Kanskje jeg er så heldig å sove skikkelig i natt.

Nyttårsforsetter og nyttårsfortsetter for 2016.

Jeg har i grunnen ingen store revolusjonerende ting jeg skal fikse. Jeg slutta å røyke for mange år siden, jeg drikker ikke, og jeg har ingen store planer om noen stor slanking eller noe.

Nyttårsfortsetter er alle de tingene jeg synes er bra, som jeg har tenkt til å fortsette med. Det å finne på enkle, uformelle middagsdater med venner har jeg tenkt å fortsette med. Vil gjerne gjøre det så ofte som mulig.
Jeg skal fortsette å passe på meg selv, min helse, og forsøke å lytte til de signalene kroppen sender. Jeg skal fortsette å gi f... i alt som ikke er så viktig. Og jeg skal bli enda bedre til å ikke få dårlig samvittighet over det jeg ikke får gjort. Heller ha fokus på hva jeg får gjort.
Jeg skal fortsette å finne nye vegetarretter å røve meg på.
Og jeg skal fortsette å finne på morsomme og spontane ting hver gang anledningen byr seg. Og jeg skal fortsette å holde utkikk etter kjærligheten. Jeg er ganske sikker på at den ligger der ute i 2016 og venter på meg.

Jeg har egentlig ikke noe jeg skal starte med, sånn helt på nytt. Men jeg har tenkt til å blir litt flinkere til å sette av tid til yoga. Det gjør meg godt, så det må jeg bare bli flinkere til å sette av tid til.
Jeg skal fortsette å skrive. Fordi det gjør meg godt, og fordi jeg lurer på om tiden nærmer seg til å skrive ned noen av de historiene som bor i magen min.
Og så skal jeg fortsette å gjøre noe med et annet lite talent jeg har. Kanskje jeg en dag til og med skal skrive om det her. Kanskje. Først skal jeg tåpne opp for det igjen. Jeg har det alltid best når jeg følger magefølelsene mine og tillater meg å være meg. Jeg ender alltid opp med mer smerte og motgang i livet i de periodene av livet hvor jeg legger bort denne delen av meg. Så det er på tide å la den blomstre igjen.

Forruten dette har jeg tenkt å stadig prøve noe nytt, smile til fremmede, være raus med kompelimenter og klemmer, og besøke gode venner, og være tilstede i nuet.

Håper dine drømmer går i oppfyllelse i 2016. Drøm stort!