Selvhelbredelse.

Jeg har brukt helga på egenpleie. Og bortsett fra en hyggelig kafetur med ei venninne, har jeg vært hjemme. Hjemme og ikke gjort annet enn  hvile, slappe av, puste, avspenne og forsøkt å være så rolig og avbalansert som overhodet mulig slik at de anspente musklene skulle slutte å holde så hardt.
 Og spist smertestillende slik legen har sagt.

Nå er det et lite nederlag for meg å spise smertestillende. Rett og slett fordi jeg tror at smerte er et symptom. Og det er ikke symptomene som skal behandles, men årsaken til symptomene. Ikke bli rasende nå. Hva du gjør, og hvordan du tenker om det, er opp til deg. Dette er kun mitt syn på det hele. Jeg har forøvrig lært de siste årene at om man ikke behandler slike smertesymptomer, så vil de ofte bli mye verre. Så jeg spiser nå lydig pillene mine, og jobber samtidig med å finne og løse årsaken.

Jeg vet at min kropp i mange år har prøvd å fortelle meg noe. Jeg har vært flink jente og bitt tennene sammen og smilt. Gjort det jeg skullle og som var forventet... Eller som best jeg kunne.
Av mange ulike årsaker gikk jeg i mange år og følte at jeg ikke strakk til. Ikke var bra nok, ikke klarte, var lat, ubrukelig osv. Og verden rundt er ofte flinke flinke til å understøtte slike negative forestillinger. Jeg har gjort noe med det. Jeg vet at det ikke stemmer. Og jeg vet masse om hvorfor jeg har gått med slike vrangforestillinger. Og enda bedre, jeg har gjort noe med de. De fleste i alle fall.

Jeg tror at vår fysiske helse henger tett sammen med vår psykiske helse. På en slik måte at ting som skader ern psykisk, kan feste seg i kroppen og komme tilbake som vondter. Det hørtes veldig hokus pokus ut, men bare tenk. Om du går lenge og bekymrer deg for noe f.eks. Så vil du automatisk spenne musklene i nakken og heve skuldrene dine. Om du gjør dette over tid, vil du få vondt i nakken. Ikke sant. Ikke så mye værre enn det, tenker jeg det er, men kanskje  ikke alltid like lett å se sammenhengen.

Jeg har vært gjennom flere runder med det psykologien kaller traumer. Såpass at jeg har tatt meg bryet med å sjekke meg ut hos psykolog for å finne ut at alt er som det bør være, at jeg ikke har noen skummel brist i tankegangen min, eller er ræpe gal. Det var jeg ikke. Jeg ble friskemeldt. Psykologen sa faktisk at jeg var usedvanlig mentalt frisk til å ha vært gjennom alt det jeg har. Han mente det nok var vanskelig for folk rundt å forholde seg til at man kan være åpen og snakke høyt om en del av det jeg har kunnet. Nettopp fordi de fleste ikke klarer å fatte at slike ting kan skje.

Dette er ikke for å syte. Jeg bærer ikke på bitterhet over mine opplevelser, jeg ser de som en styrke. Jeg har sett så masse av skyggesiden til mennesker, at jeg lettere kan sette meg inn i og forstå det når andre mennesker gjennomgår vonde ting i sitt liv. Jeg kjenner igjen en som er i samme båt. Og jeg har vært i mange båter. Det er min styrke.

En annen fordel er at siden jeg ikke har tørna gal til nå, er sannsynligheten for at jeg noen gang gjør det, veldig liten. Jeg har mange ganger tenkt at det måtte være befriende å høre det snappe og bare slutte å bry meg om konsekvenser og bare gi slipp. Men det ligger visst ikke for meg. Kanskje like greit.

Bakdelen er at alle disse opplevelsene nok har satt sine spor. Ikke bare psykisk, men også fysisk. Og nå mener vel kroppen min det er på tide å ta et oppgjør med alt dette. Siden det er ferdig behandlet psykisk, må jeg kanskje gjennom det fysisk også for å bli ferdig med det?
Hva vet vel jeg?

Det var ikke helt denne veien jeg trodde dette blogginnlegget skulle ta da jeg begynte å skrive, men det hender det tar sin egen vei.

For det er ikke bare fortiden min som trenger en gjennomgang. Fremtiden min må jeg visst også jobbe litt med.
Da jeg gikk inn i det nye året la jeg fra meg mye jeg har gått og båret på. Jeg tok avskjed med mange vonde følelser, og det var veldig godt. Men jeg vet også at dette er året da jeg må gjøre en jobb. Jeg har noe å gjøre som jeg har påbegynt så alt for mange ganger uten å følge opp. Nå må jeg høre. Overalt rundt meg kommer det hint og tegn til at jeg må i gang, må gjøre jobben.

Så da henger de vel sammen disse to da. Gjennomgå og gi slipp på alle fastlåste vondter, og å forbli åpen for det jeg har å gjøre.

Jeg skulle i dag egentlig gjøre som jeg har fått beskjed om i dag, og skrive fra meg noe jeg lenge bar på. De gode følelsene som ble vonde. Som jeg ga slipp på, men som har satt spor. Jeg har tilgitt og lagt det bak meg. Men det så ut til at det ikke var nok. At jeg måtte skrive det ut også. Men jeg sitter og kjenner på at jeg er så ferdig der at jeg ikke ser behovet. Jeg har nok blitt preget, men det skal nok bli en ny styrke en dag.

Hm... dette ble et veldig rotete blogginnlegg. Jeg er bare ikke helt klar til å sette helt tydelig ord på det jeg sier enda. Men om dette var ment for deg, så skjønner du det alikevel.

Om du har måttet jobbe deg gjennom dine vondter, og vil dele dine erfaringer, vil jeg gjerne høre fra deg. Jeg puster og mediterer, og vet ikke helt hva mer jeg kan gjøre.

Om du er av de som kjenner meg såpass at du vet hva min oppgave fremover gjelder, blir jeg glad om du sier fra hvis du kan hjelpe meg med å bli flinkere og øve meg.

Og om du nå sitter og lurer på hva i alle dager det er jeg snakker om, så kan du trøste deg med at du nok ikke er alene. Og at det ikke er meningen vi skal skjønne alt mulig.

Og kom du helt ned hit; takk for at du leser!
Ha en herlig natt!