Over 1000 sidevisninger

Helt utrolig! Blir helt imponert over at det er mulig på så kort tid.

Nå har vi vært et par dager på camping med ei venninne og sønnen. Helt herlig.
Kun hjemom for å skifte bagasje. I morgen reiser ungene til pappan sin og jeg drar nordover. Og denne gangen har jeg pakka ned ulltøyet. Klok av skade.

 Og når jeg har mer enn fem minutter til rådighet, så skal jeg skrive litt om campingen og. Kanskje jeg kan klare å lage et blogginnlegg fre telefonen. Da hadde jeg imponert meg selv, om ikke annet.

God natt!
Ha en fin en!

Regnværssøndag

Grå, regnvåte søndager er gode dager til å bli i senga. Noe som ikke akkurat er noe alternativ om man har barn. Så da må man heller finne på ting for å fylle tiden. Og fylle tiden er ikke noe stort problem med tre småjenter i hus. De er fulle av gode forslag.
Først hadde de bladd i fletteboka og funnet en flette de gjerne ville ha. Og tro meg, det var ikke den letteste fletta. Ikke gikk det kjapt heller.

Men med det pirkearbeidet, låste henda mine seg, så jeg måtte overbevise de andre om at noe annet ville bli bra. Storesøster fikk en litt enklere utgave jeg kreerte selv.

Litt mer overkommelig med stive fingre.
Og lillesøster har rett og slett ikke nok hår, så der fant vi snurremusefletter.

 Og mens jeg fletta, satt de andre og pusla puslespill. Rett og slett ganske idyllisk.

På middagsmenyen i dag stod "Rotete dypvannskoteletter". Og før jeg forteller deg hva det er, vil jeg at du tar et par sekunder og tenker over hva det kan være.

Fiskeboller i hvit saus med rotgrønnsaker. Ikke like spenstig som navnet, men smakte godt. Jeg syns poteter er litt kjedelig, og jentene og, så vi kokte poteter, gulrot og søtpotet sammen. Sausen har litt urter i, for det blir litt morsommere og smaker godt.

Og ved frokostbordet bestilte barna kake. Og hvem kan si nei til slike søte små? Vel, jeg vanligvis, men i dag sa jeg ja. Kanelkake med en vri. Og delt i fire, ble det en del i dag, en del til camping og to biter til en annen regnværsdag i fryseren.

 Den ene delen pyntet mini, og den andre pyntet de to store. Lurer på om du klarer å gjette hvem som pyntet hvem.

Opskrift sa du? Ja, ok. Siden jeg ikke har funnet opp denne selv, er den oppkalt etter hu jeg fikk oppskrifta av,
    Kanelkaka til Solveig.
10 dl hvetemel
7 dl sukker
4 ts kanel (jeg bruker gjerne litt mer)
Bland dette sammen.

Så blander du for seg;
8 dl kefir
3 ts natron
150 g smeltet smør

Hell så det flytende i det tørre og vend det forsiktig i hverandre med en slikkepott. Ikke rør, da blir den seig.

Stekes midt i ovnen på 18 grader i ca 30 minutter

Glasur (gjør hele kaka)

150 g smeltet margarin (kan halveres, men bruk da alikevel samme mål på resten)
3 ts karamellsaus (her bruker jeg gjerne mer... mye mer 4 ss el noe)
3 ss sterk kaffe
Melis ca en pakke

Uten glasur kan den fint fryses. Den er supergod og jeg tror alle liker den.
I dag tik jeg en liten vri på kaka og tilsatte nesten en boks med tørkede tranebær i det tørre. Det ble veldig godt.

Her er den uten glasur. Mmmmmm lukter fantastisk.

Om du prøver kaka, er det morsomt om du legger igjen en kommentar og forteller hva du syns.

Ha en fin en!

Overnatting.

Det er noe eget med overnatting av venninner. I kveld har mini hatt besøk. Og det er kjempekos for oss alle. Lillesøster dilter storøyd etter og får være med på alt det morsomme de store gjør.
Og mor har nesten barnevakt når de leker så fint.

Så jeg har fått pakka nesten alt til både camping og ferie for både jentene og meg. Mye som skal fikses når man skal på tur. Først skal vi et par dager på camping, det krever jo litt når været som er meldt ikke er av det beste. Alikevel er badetøyet klart. Vi er optimister, og vikinger. Og tidlig morgenen etter at vi kommer hjem, skal jentene til pappan sin i to uker, mens jeg reiser nordover. Så det står nå noen kofferter klare her, og vaskemaskinen bør få overtidsbetalt.

Og så godt at jeg kunne pusle rundt med detta mens jentene koste seg. Vi har spist pizz, bringebær med vaniljesaus, godteri og potetgulll med dipp. De har lekt alt mulig av rollelek, sykla, fått fletter i håret og sett litt på tv.

 Begge jente fikk hjertfletter i dag. Var ikke så lett. Spesielt ikke på den lille med litt kortere hår og mindre tid til å sitte i ro.

Her har de fiksa håret på lillemor. Flinke frisørene.

Opp-ned-flette. Avslutninga skjønte jeg ikke helt, men jentene syntes selv de var fine, så da skal ikke jeg klage. Her er den forfra.

Pizza med mais, ananas, purre og pølse. Eller en fjerdedel er da kjøttfri for vegeterianeren.

Og når pizzaen er god, er allting godt.

Ha en fin en!

Flettefin

Jeg har aldri vært noe flink til å flette. Fikk liksom aldri dreisen på pariserflette. Og det er ikke så lenge siden jeg lærte forskjell på en pariserflette og en fiskeflette. Men har du jenter er det liksom enkelte ting man må lære seg. SKal de ha langt hår, må det liksom ordnes. Mine jenter er veldig jentete. De elsker å pynte seg. Men de leker som gutter. Full fart og på huet i sandkassa, så sveisen bør jo tåle litt om den skal holde mer enn ti minutter.

I vinter hadde jeg problemer nok med å klare å sette frøknas hår i hestehale pga smerter og stivhet i henda. Men nå har heldigvis temperaturen steget et par grader.

Og jeg har øvd. Helt på egen hånd har jeg klart å lage både pariserflette og fiskeflette. En, to og en som gikk på skrå over hodet. Jentungen syns jeg hadde blitt så flink. Og hver gang måtte jeg ta bilde så hun kunne se hvordan det så ut bak. Så nå tenkte jeg å dele noen av de med dere. Skryte litt rett og slett. :-)

Med mine egne hender og noen strikk. :-)

Denne var et forsøk på noe jeg fant på nett. Jeg har ingen planer om å lete opp igjen videoen, for denne ligner ikke litt en gang. Men med litt perler, ble frøkna fornøyd.

Lille frø vil også ha sveis. Men helst med alle spennene og all pynten på en gang. Hun har ikke like langt hår, men jeg gjør mitt beste.

 Og fikse sveis må jeg. Hvis ikke gjør de det selv.

Ganske kreativt og imponerende, ikke sant?

Og nå har jeg tenkt å bli enda flinkere. Vi har vært på biblioteket og lånt en stor flettebok. Så nå har jeg lært to nye.

Utenpåliggende pariserflette og en tvinneflette.

Det er ikke grenser for hva vi kan lage med hår.

Ha en fin en!

Gamle dager dag. Nostalgi.

Jeg har en lillebror. Han er ikke så liten. Både større, sterkere og tøffere enn meg. Men han er født to år etter meg, og det kan han ikke gjøre noe med. Vi krangla, sloss og lekte mye da vi var små. Men noe av det koseligste jeg kan huske, er når vi lekte med lego. Vi kunne sitte i evigheter og bygge. Og jeg kan ikke huske vi pleide å krangle noe særlig da. Vi satt oppslukt i byggeprosjekt. Fant klosser for hverandre og samarbeidet om å lage byer og lignende. Gode minner. Lyden når du drar hånda gjennom en stor haug med lego, vekker gode minner.

All denne barndomslegoen har stått i min kjeller og ventet på at minstemor ble stor nok til å leke med det. Ville ikke at hu eldste skulle få et eierforhold til det. Ville de skulle kunne leke med det sammen.
Men lillebror er fremdeles lillebror, og lillebror har vært i Legoland. Og når man er i Legoland, dukker nostalgien opp. Så da han fortalte hvor lyst han hadde til å bygge opp igjen de gamle tingene, syns jeg selvfølgelig han skulle ha det. Litt grei er jeg da.

Men jeg hadde ikke helt regna med noen søte små figurer oppi den store kassa. De dukka opp og jeg husker tilbake på hvor fine jeg syns de var. Jeg ville være de alle sammen når vi lekte. Og siden lillebror er en slik knakande kjekk kar, fikk jeg ta de med hjem igjen. Da ble jentene glade og.

         Har du sett slike før? De har legostempel i rompa. :)

I tillegg til gammel lego, hadde jeg med meg to gamle stoler fra kjelleren min ned til bror. Jeg blir så glad når noe kan gjenbrukes. Og hjem igjen hadde jeg bilen full av brors gamle vinduer som ei dame her oppe kunne bruke til drivhus. Det er jo bare så flott. Følte at turen ble litt nyttig i tillegg til koselig da.

Da vi dro avgårde på formiddagen var det mye trafikk. Rjuken er full av turister om dagen, og det er bare så hyggelig. Overalt er det folk som smiler og tar bilder. Og da vi kom ned til Mæl, kjente jeg stoltheten over hjemstedet vellet opp i meg. Der var selveste Storegutt ute på tur på Tinnsjøen. Og på stasjonen var det masse mennesker. Så da ble det selvfølgelig en liten historietime i bilen på vei nedover. Og jentene syns det var kjempespennende. Stor båt, krig, bombe, og en skatt på Tinnsjøens dyp. Med så mye historie, skulle det vel bare mangle at ikke vi havnet på verdensarvlista.

Gamle dagers leker, gamle dagers historie, gamle dagers båt, gamle ting som brukes på nytt, og for å toppe det hele, gamle venner på besøk.

Dagen ble fullendt da en kamerat fra gamle dager kom på besøk. Utrolig koselig å se igjen, og skravle selv om det er mange år siden sist vi møttes. Rart hvordan folk er seg selv like og samtidig forandret. Også er det morsomt å snakke om den gang da. I gamle dager, da vi var unge. Da ingen var på besøk hjemme hos, men reka gatelangs. Da mobilen ikke var allemannseie, og man måtte legge igjen en lapp om man ville fortelle at man spontant dro på tur. Hvis man ville noen skullle vite.
I gamle dager da mobilen ikke var allemannseie, da ikke alle opplevelser ble dokumentert med bilder og statusoppdateringer. Og godt er det. Gamle dager bor liksom i minnene, og blir børstet støv av og blir levende igjen når to gamle venner møtes.

Takk for oss og takk for besøket!
Ha en fin en!

Minnemakeri selv på møkkadager

Selv når dagene er triste, må man finne på noe hyggelig sammen.
Så når storesøster skal på overnatting, kan lille frø og jeg finne på noe alene. Det er liksom ikke så ofte det skjer.
Først er vi litt ekstravagante og spiser ute. Ikke piknik, men kjøpemat. Og is. Frø er lykkelig.

Det er godt å sitte og høre henne fortelle om alt som har skjedd i barnehagen og alle hennes tanker, uten å bli avbrutt av storesøster som også skal fortelle noe. Jeg ble overrasker over at alle gangene hun var på vei til å reise seg fra bordet, var for å gå og prate med andre middagsgjester. Hun ville så gjerne fortelle at noen var fine, en så snill ut. Noen vil hun prate litt om isvalget deres. Ja sosial liten sak. Hun ble pent sittende da jeg ba om det, selv om hun ikke helt kjøpte mine forklaringer om hvorfor hun ikke kunne gå og prate med alle.

Så går vi på tur. Jeg har tatt med noen små bøtter så vi kan lete etter bær. Vi går gjennom skogen og finner masse fine steder. Vi lukter, prater, smaker og ser. Det lukter bæsj i skogen. Hestebæsj faktisk.
Det er veldig gøy å få mamma til og løpe og stoppe på kommanda, så jeg later som jeg har bedrevet intervalltrening i dag. Vi plukka bær. Hun spiste. Så ble hun trøtt og vi gikk hjemover. Småtroll er noen fantastiske vesner sånn. De er så slitne at de må sitte på ryggen litt. Noe som var stor stas. "Mamma, jeg visste ikke at du var såååå sterk." Hehe.
Så kan de løpe litt før de blir superslitne. Og da kan ett lite blåbær gi energi til å løpe nye 100 meter. Helt fantastisk. Og siden jeg har vært ute en sommerdag tidligere, hadde jeg selvfølgelig fylt bunnen på min egen bøtte også.

Lille frø var veldig opptatt av å plukke bær til å lage kake. Men jeg fikk henne til slutt til å innse at det ikke kom til å holde uansett. Det er lov å kose seg på tur. Hun syns det var en god avgjørelse når hun fikk spise opp resten av bæra i bilen på vei hjem.

Det som havnet i bøtta.

Full av blåbærenergi.                                  To flotte motiv.


Da vi kommer hjem er lille kropp sliten. Lese bok på fanget og så sove i storesøsters seng. Det var ikke så lenge hun tralla og sang før det ble stille.

Det er ikke så mye som skal til. En skog, noen bær og en dansende liten barnekropp.

Ha en fin en!

Møkkadag

Jeg vet ikke hvor jeg var da den berømte staven brakk, men jeg vet nøyaktig hvor jeg var da jeg først hørte nyheten for fire år siden. Jeg gikk rundt gravid og syk og hadde vært hos legen. Jeg var glad, for jeg ble ikke lagt inn helt enda.
Vi skulle i butikken og handle. Jeg vagget i forveien, samboeren stakk innom jobben sin for å si hei.
Han tok meg igjen og forteller at en bombe har gått av i Oslo. Min første tanke var at vi snakket om en sånn overreaksjon på noen kinaputter, men ansiktet hans sa at det ikke var tilfelle. Min neste tanke, og jeg tror jeg sa det høyt. "Bare det ikke er en muslim." Jeg er av den oppfatning at det ikke er verken religion, nasjonalitet eller andre ting som utøver grusomme handlinger. Det er mennesker. Og jeg var redd ikke verden ville klare enda en terrorhandling utført av et menneske som også var muslim.

Som regel når mediene fylles med ekstraordinære nyhetssendinger, er bildene fra ukjente land, språket, et jeg ikke behersker. Men ikke nå. Det er helt surrealistisk. Detta var for nært.

Og det var liksom ikke nok. Fort finner jeg ut at på Utøya fantes noen jeg kjente. Ei solstråle som ikke var gjort rede for. En fargekladd som jeg håpet hadde gjemt seg godt.
Det var da jeg flytta inn i den grå bobla. Det er ikke ord for å beskrive de dagene. Jeg fulgte med på nyheter som aldri før, sjekka facebookstatuser hvert annet minutt etter noe nytt, håpet og ba. Alt mens jeg skulle prøve å opprettholde en sånn nogenlunde normal hverdag for jentungen.

Dette var for nært. Noens søster, noens datter, noens niese, noens barnebarn, noens venninne, noens søskenbarn, noens klassevenninne, et lokalsamfunns lille regnbue. Og det var bare deg. For selv om dette forferdelige hendte så alt for mange, og berørte en hel nasjon, så var det kun deg og alle de rundt deg jeg tenkte på. Disse grusomme dagene.
Jeg kan ikke forestille meg hva alle disse dine nærmeste gikk gjennom. Helt forferdelig. Og hva sier man til noen når det ikke finnes ord? Jeg er vel ikke den eneste som sliter med det. Den indre kampen mellom å si fra til de pårørende at du er der, og å ikke ville trenge seg på, at de nok har mer enn nok med seg selv nå. Det ble bare noen korte ord. Og ord blir så fattige. Selv i dag.

De ordene som imponerte meg mest oppi det hele, var ordene til Helle Gannestad. 

Når en mann kan forårsake så mye ondt – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen. 

 

(Bildet er hentet fra antirasistisk senter sin side)

At noen i det hele tatt er i stand til å snakke i slike situasjoner, er for meg imponerende. Og da i tillegg klare å komme opp med slike vakre ord. Respekt!

I dag var igjen facebook full av bilder av deg. Full av hjerter, vakre ord, minner, statuser, savn,  tristhet, medfølelse og sorg. Og tårene ligger rett under overflaten. Og de veller over. 

Jeg er ikke muntert stabil om dagen, men i dag måtte krana på. Flere ganger.

Du var så blid og positiv. Hoppende glad kom du bortover gata. Du hadde alltid noe hyggelig å si. Møtte folk med et ekte, strålende smil. Sist jeg så deg holdt jeg på å klappe til deg. Jeg stod i kø hos bakeren, da noen legger arma rundt meg bakfra. Jeg skvetter naturligvis, og bråsnur meg. Der står du med det store smilet. Jeg fikk en god klem og vi vekslet noen ord, før du nesten danset videre. Du hadde dårlig tid. Var noe du skulle rekke. Det var vel en uke eller to før du ble borte

Det er alltid trist når noen blir borte. Men det blir så utrolig meningsløst når det er noen så unge, så fulle av liv og på en så hjerteskjærende måte.

I dag går tankene til alle de som sitter med en sten i magen og et tomrom i hjertet.  

De blir aldri glemt <3 

Happily ever after

I eventyrene møter prinsessa prinsen, de gifter seg og så går de hen og lever lykkelige alle sine dager.
Hadde ikke det vært fint?

Jeg har kyssa frosker, men tydeligvis har ingen av dem vært fortryllede prinser.
Jeg har fått to prinsesser som gir lykke og kjærlighet ny dybde og mening.
Men det ble ingen lykkelige alle sine dager.

Så da sitter man her hver kveld. Alene.
Barna sover søtt, og man sitter og glor.

Noen kvelder er man effektiv og gjør alle skulle, burde, kunne som alltids fins.
For det meste koser jeg meg med håndarbeid, glor litt på tv, snoker på face og slikt.
Men i blant kommer denna ekle følelsen av ensomhet snikende. Kvelende, tom, mørk og dump følelse av ensomhet.

TV viser bilder og lyd. Håndarbeidet ligger urørt. Klesvaska har sovna i kurven.
Og jeg sitter. Nesten apatisk med hndene i fanget og stirrer på tomrommet rundt, mens jeg kjenner på tomrommet inni.

En dag kan det jo hende at jeg ikke sitter alene hver kveld. Kanskje. Etter hvert.
Men for nå gjør jeg nå det. Og jeg lurer på hva som skal til for å riste av meg denna teite følelsen av ensomhet.

Gode forslag?

Ha en fin en!

Depresjon - reperasjon

Fra tid til annen kommer mørket snikende. Mørket kan noen ganger komme lurende som en liten skygge. Og hvis du ikke er forsiktig kan den omslutte deg til du blir apatisk og nesten lam. Det gjelder å lære seg å kjenne den igjen før den får helt overtaket. For den er forførende og gjør deg nummen så giften kan spre seg til du er slukt. Av mørket.

Mitt mørke kommer nordfra. Som nordlyset. Bare kjedeligere. Lys og mørke henger sammen sånn. Jeg gikk hen og falt for en som bor latterlig langt borte. Så langt at det er rett og slett litt barnslig. Men jeg er glad i han, og tanken på å ha hjertet sitt så langt unna er rett og slett overveldende i blant. Og da kommer i blant mørket snikende. Sammen med spørsmålet om hvor lenge jeg orker detta.

Denne gangen har det krøpet sakte på meg over lang tid. De siste par dagene har det lagt sine klamme hender om meg skikkelig. Jeg har sittet som en zombie i sofaen. Snoka på face, kikka på tv og spilt spill på telefonen. Og grått. I bøtter og spann. Man slutter å leve. Igjen er kun eksistens.

Overalt hvor jeg ser er det smilende par som ser tilbake. Tosomheten blomstrer. Det er bilder av glade par og søte familier overalt. Mennesker som gjør ting sammen. Jeg sitter alene. Og jeg smiler til de glade ansiktene. Gleder meg over at de er sammen, samtidig som det skjærer at jeg ikke er det selv.

Det er ikke lurt å lalle seg inn i slike kjipe tanker. Så før jeg lot meg synke ned i mørket, prøvde jeg å komme meg ut. Litt slapt og halvhjertet. Men det er noe med at jo mer alene man føler seg, jo mindre lyst har du til å presse ensomheten din på andre. Jeg sendte ut et uskyldig spørsmål på face. Om noen ville ta en kaffe. Angra i det jeg presset enter, men håpet at noen ville ta den og dra meg litt opp av hengemyra. Ikke at noen ville sett tungsinnet mitt. Det er som regel gjemt bak et stort smil, latter og noen kjappe replikker. Det er like greit sånn.
Men ingen tok den. Alle var vel opptatt med sitt. Jeg så på den og slettet den. Orket alikevel ikke. Mørket var for stort. Så jeg satte meg tilbake og lot det synke inn over meg. Velte over meg som en bølge.

Men etter en stund er det liksom nok. Rød nese og såre øyne. Hjertet i magen og fett hår. Og så er det liksom nok. Så jeg tok en lang dusj og skrubbet vekk tungsinnet. Erstattet det med duften av dusjsåpe. Sminket meg og så meg selv inn i øynene gjennom speilet. Nå er det bra frøken, sa jeg og kledde på meg, satte musikken i øra og kjørte avgårde.

Jeg følte meg litt som dette.
Men musikken hjelper. Å bestemme seg hjelper. Og så gikk jeg ut av mørket og inn i noe mer forlokkende. Skogen.

 Jo mer jeg går, jo lettere er det. Beina går av seg selv. Følelsen av skog under beina, myk og brun. Lukten av skog. Våt skog. Musikken slår jeg av når tankene har funnet en annen rytme. Og lyden av skogen som lokker, fullender det.

 Det finnes ikke noe vakrere enn en sti som forsvinner inn i skogen. Den lokker. Nei, den roper nesten. Jeg smiler og skrittene blir lettere og raskere.

 Nydelig, ikke sant?

Til slutt gikk det så fort og lett at jeg løp. De som kjenner meg, vet at jeg ikke gjør det så ofte. Frykten stopper det som regel. Forrige gang jeg var litt uvøren og tok et leddbånd, sa legen at om man gjorde slik mer enn x antall ganger måtte man operere. Og det var tre måneder pr bein. Jeg hadde vett til å lyve litt om antall ganger jeg hadde gjort slikt. Overivrige lege.

Men jeg løp ikke hele veien. Man må ta seg tid til å nyte og se også. Som alle de fine hvite steinene på stien.

 

De hvite steinen ligger der som brødsmulene i eventyret om Hans og Grete. De lokker og viser vei inn i skogen. Inn i det grønne. Inn dit hvor eventyrene bor. 

For bare se på det neste bildet. Se for deg at dette er boliger for alver. Bildet yter det ikke rettferdighet, men alikevel. Se det for deg. Prøvde å ta bilde av hvert hulrom, men de ble ikke bra.Anbefaler deg å studere det selv neste gang du er i skogen.

                              

Hvert lille hulrom er som et lite alvehus.

Skogen la sin grønne ro rundt meg. Jeg satt litt under noen trær. Plukket noen steiner. Og spiste noen bær.

Er ikke helt tiden for bærtur enda, men en liten smakebit ble det. Smaken av skog.

Og om ikke skogen var nok, satte jeg meg ned ved elva. Lyden og synet av vann er rene meditasjonen.

Deilig. Terapi.
Fra mørket til sommerblomster.

 Kan du ikke bare se for deg alvene ringe med blåklokkene for alvedans? Skogen er magisk.

Så etter mørke, kommer skog. På slutten satte jeg proppene i øra igjen og skrudde på musikken. Jeg trur jeg var et artig syn der jeg danset bortover veien med en stor stein i hver hånd.

Steiner som ble med hjem for å bo i blomsterbedet.

Og når man har gått av seg tungsinnet, er det viktig å belønne seg selv. Med lørdagsgodteri. Og siden jeg hadde problemer med å velge i dag, ble det alt. 

Men jeg har ikke spist alt, langt i fra. Og jeg ventet til etter middag ;-)



Så dette var min oppskrift på å gå fra mørke til det grønne. Det virket i alle fall i dag.

Ha en fin en!