Depresjon - reperasjon

Fra tid til annen kommer mørket snikende. Mørket kan noen ganger komme lurende som en liten skygge. Og hvis du ikke er forsiktig kan den omslutte deg til du blir apatisk og nesten lam. Det gjelder å lære seg å kjenne den igjen før den får helt overtaket. For den er forførende og gjør deg nummen så giften kan spre seg til du er slukt. Av mørket.

Mitt mørke kommer nordfra. Som nordlyset. Bare kjedeligere. Lys og mørke henger sammen sånn. Jeg gikk hen og falt for en som bor latterlig langt borte. Så langt at det er rett og slett litt barnslig. Men jeg er glad i han, og tanken på å ha hjertet sitt så langt unna er rett og slett overveldende i blant. Og da kommer i blant mørket snikende. Sammen med spørsmålet om hvor lenge jeg orker detta.

Denne gangen har det krøpet sakte på meg over lang tid. De siste par dagene har det lagt sine klamme hender om meg skikkelig. Jeg har sittet som en zombie i sofaen. Snoka på face, kikka på tv og spilt spill på telefonen. Og grått. I bøtter og spann. Man slutter å leve. Igjen er kun eksistens.

Overalt hvor jeg ser er det smilende par som ser tilbake. Tosomheten blomstrer. Det er bilder av glade par og søte familier overalt. Mennesker som gjør ting sammen. Jeg sitter alene. Og jeg smiler til de glade ansiktene. Gleder meg over at de er sammen, samtidig som det skjærer at jeg ikke er det selv.

Det er ikke lurt å lalle seg inn i slike kjipe tanker. Så før jeg lot meg synke ned i mørket, prøvde jeg å komme meg ut. Litt slapt og halvhjertet. Men det er noe med at jo mer alene man føler seg, jo mindre lyst har du til å presse ensomheten din på andre. Jeg sendte ut et uskyldig spørsmål på face. Om noen ville ta en kaffe. Angra i det jeg presset enter, men håpet at noen ville ta den og dra meg litt opp av hengemyra. Ikke at noen ville sett tungsinnet mitt. Det er som regel gjemt bak et stort smil, latter og noen kjappe replikker. Det er like greit sånn.
Men ingen tok den. Alle var vel opptatt med sitt. Jeg så på den og slettet den. Orket alikevel ikke. Mørket var for stort. Så jeg satte meg tilbake og lot det synke inn over meg. Velte over meg som en bølge.

Men etter en stund er det liksom nok. Rød nese og såre øyne. Hjertet i magen og fett hår. Og så er det liksom nok. Så jeg tok en lang dusj og skrubbet vekk tungsinnet. Erstattet det med duften av dusjsåpe. Sminket meg og så meg selv inn i øynene gjennom speilet. Nå er det bra frøken, sa jeg og kledde på meg, satte musikken i øra og kjørte avgårde.

Jeg følte meg litt som dette.
Men musikken hjelper. Å bestemme seg hjelper. Og så gikk jeg ut av mørket og inn i noe mer forlokkende. Skogen.

 Jo mer jeg går, jo lettere er det. Beina går av seg selv. Følelsen av skog under beina, myk og brun. Lukten av skog. Våt skog. Musikken slår jeg av når tankene har funnet en annen rytme. Og lyden av skogen som lokker, fullender det.

 Det finnes ikke noe vakrere enn en sti som forsvinner inn i skogen. Den lokker. Nei, den roper nesten. Jeg smiler og skrittene blir lettere og raskere.

 Nydelig, ikke sant?

Til slutt gikk det så fort og lett at jeg løp. De som kjenner meg, vet at jeg ikke gjør det så ofte. Frykten stopper det som regel. Forrige gang jeg var litt uvøren og tok et leddbånd, sa legen at om man gjorde slik mer enn x antall ganger måtte man operere. Og det var tre måneder pr bein. Jeg hadde vett til å lyve litt om antall ganger jeg hadde gjort slikt. Overivrige lege.

Men jeg løp ikke hele veien. Man må ta seg tid til å nyte og se også. Som alle de fine hvite steinene på stien.

 

De hvite steinen ligger der som brødsmulene i eventyret om Hans og Grete. De lokker og viser vei inn i skogen. Inn i det grønne. Inn dit hvor eventyrene bor. 

For bare se på det neste bildet. Se for deg at dette er boliger for alver. Bildet yter det ikke rettferdighet, men alikevel. Se det for deg. Prøvde å ta bilde av hvert hulrom, men de ble ikke bra.Anbefaler deg å studere det selv neste gang du er i skogen.

                              

Hvert lille hulrom er som et lite alvehus.

Skogen la sin grønne ro rundt meg. Jeg satt litt under noen trær. Plukket noen steiner. Og spiste noen bær.

Er ikke helt tiden for bærtur enda, men en liten smakebit ble det. Smaken av skog.

Og om ikke skogen var nok, satte jeg meg ned ved elva. Lyden og synet av vann er rene meditasjonen.

Deilig. Terapi.
Fra mørket til sommerblomster.

 Kan du ikke bare se for deg alvene ringe med blåklokkene for alvedans? Skogen er magisk.

Så etter mørke, kommer skog. På slutten satte jeg proppene i øra igjen og skrudde på musikken. Jeg trur jeg var et artig syn der jeg danset bortover veien med en stor stein i hver hånd.

Steiner som ble med hjem for å bo i blomsterbedet.

Og når man har gått av seg tungsinnet, er det viktig å belønne seg selv. Med lørdagsgodteri. Og siden jeg hadde problemer med å velge i dag, ble det alt. 

Men jeg har ikke spist alt, langt i fra. Og jeg ventet til etter middag ;-)



Så dette var min oppskrift på å gå fra mørke til det grønne. Det virket i alle fall i dag.

Ha en fin en!