Møkkadag

Jeg vet ikke hvor jeg var da den berømte staven brakk, men jeg vet nøyaktig hvor jeg var da jeg først hørte nyheten for fire år siden. Jeg gikk rundt gravid og syk og hadde vært hos legen. Jeg var glad, for jeg ble ikke lagt inn helt enda.
Vi skulle i butikken og handle. Jeg vagget i forveien, samboeren stakk innom jobben sin for å si hei.
Han tok meg igjen og forteller at en bombe har gått av i Oslo. Min første tanke var at vi snakket om en sånn overreaksjon på noen kinaputter, men ansiktet hans sa at det ikke var tilfelle. Min neste tanke, og jeg tror jeg sa det høyt. "Bare det ikke er en muslim." Jeg er av den oppfatning at det ikke er verken religion, nasjonalitet eller andre ting som utøver grusomme handlinger. Det er mennesker. Og jeg var redd ikke verden ville klare enda en terrorhandling utført av et menneske som også var muslim.

Som regel når mediene fylles med ekstraordinære nyhetssendinger, er bildene fra ukjente land, språket, et jeg ikke behersker. Men ikke nå. Det er helt surrealistisk. Detta var for nært.

Og det var liksom ikke nok. Fort finner jeg ut at på Utøya fantes noen jeg kjente. Ei solstråle som ikke var gjort rede for. En fargekladd som jeg håpet hadde gjemt seg godt.
Det var da jeg flytta inn i den grå bobla. Det er ikke ord for å beskrive de dagene. Jeg fulgte med på nyheter som aldri før, sjekka facebookstatuser hvert annet minutt etter noe nytt, håpet og ba. Alt mens jeg skulle prøve å opprettholde en sånn nogenlunde normal hverdag for jentungen.

Dette var for nært. Noens søster, noens datter, noens niese, noens barnebarn, noens venninne, noens søskenbarn, noens klassevenninne, et lokalsamfunns lille regnbue. Og det var bare deg. For selv om dette forferdelige hendte så alt for mange, og berørte en hel nasjon, så var det kun deg og alle de rundt deg jeg tenkte på. Disse grusomme dagene.
Jeg kan ikke forestille meg hva alle disse dine nærmeste gikk gjennom. Helt forferdelig. Og hva sier man til noen når det ikke finnes ord? Jeg er vel ikke den eneste som sliter med det. Den indre kampen mellom å si fra til de pårørende at du er der, og å ikke ville trenge seg på, at de nok har mer enn nok med seg selv nå. Det ble bare noen korte ord. Og ord blir så fattige. Selv i dag.

De ordene som imponerte meg mest oppi det hele, var ordene til Helle Gannestad. 

Når en mann kan forårsake så mye ondt – tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen. 

 

(Bildet er hentet fra antirasistisk senter sin side)

At noen i det hele tatt er i stand til å snakke i slike situasjoner, er for meg imponerende. Og da i tillegg klare å komme opp med slike vakre ord. Respekt!

I dag var igjen facebook full av bilder av deg. Full av hjerter, vakre ord, minner, statuser, savn,  tristhet, medfølelse og sorg. Og tårene ligger rett under overflaten. Og de veller over. 

Jeg er ikke muntert stabil om dagen, men i dag måtte krana på. Flere ganger.

Du var så blid og positiv. Hoppende glad kom du bortover gata. Du hadde alltid noe hyggelig å si. Møtte folk med et ekte, strålende smil. Sist jeg så deg holdt jeg på å klappe til deg. Jeg stod i kø hos bakeren, da noen legger arma rundt meg bakfra. Jeg skvetter naturligvis, og bråsnur meg. Der står du med det store smilet. Jeg fikk en god klem og vi vekslet noen ord, før du nesten danset videre. Du hadde dårlig tid. Var noe du skulle rekke. Det var vel en uke eller to før du ble borte

Det er alltid trist når noen blir borte. Men det blir så utrolig meningsløst når det er noen så unge, så fulle av liv og på en så hjerteskjærende måte.

I dag går tankene til alle de som sitter med en sten i magen og et tomrom i hjertet.  

De blir aldri glemt <3