Hvordan går det med nyttårsforsettene og -fortsettene?

Det er snart fire måneder siden, og tiden er vel inne til å sjekke innom og se hvordan det står til med de.

Grunnen til at jeg kom til å tenke på det, er rett og slett at hodet mitt er så fullt i kveld at jeg tviler på at det å skrive vil være nok til å få tømt det. Det er nemlig vår, og arbeidsoppgavene er mange og har tidsfrister. Det hjelper liksom aldri helt hvor tidlig man tenker å starte med ting, noe skjer alltids, og der står man med en haug som kan virke uoverkommelig. Nå smiler jeg til den. Jeg vet det går fint. En dag av gangen. Stress hjelper ikke.

Men det jeg vet hjelper, er yoga. Matta må frem. Det er egentlig litt for kaldt her for kroppen min, men det er alt for lenge mellom hver gang jeg setter meg ned og virkelig jobber på matta. Og i kveld trenger jeg det.

Det var da jeg kom på nyttårsforsettene og -fortsettene mine. Så mens det blir skikkelig fyr i ovnen, og varmen stiger nok i stua til at jeg orker å gjøre yoga, skal jeg ta en liten vareopptelling.

Jeg hadde ingen planer om å slanke meg, men har allerede gått ned en del kilo. Vegetarretter har blitt avansert til veganerretter, noe som delvis er skylden i vektnedgangen. Men også i punktet om å fortsette å ta vare på helsa mi. Jeg er friskere nå enn for fire måneder siden, og det har veldig mye å gjøre med at jeg har endret kostholdet. Siden alt har ringvirkninger, gjør jo dette at spontane middager med venner blir litt mer utfordrende. Det er ofte lettere at jeg lager maten, jeg kan jo ikke forvente at andre skal tenke på alt mulig heller. På den annen side, har det gjort at flere rundt meg har tatt en kikk på eget kosthold og blitt litt inspirert. Det er jo morsomt. Å få vise at maten jeg spiser ikke er så rar som det kanskje høres ut for mange. Og ikke minst, smaker ganske bra.

Fortsette å finne på spontane ting når anledningen byr seg... Joda. Lommeboka spenner litt bein på mange av planene og ønskene, men jeg har da vært spontan og.
Å holde utkikk etter kjærligheten. Vel, jeg har ikke lukket øya. Men jeg kjenner at å finne på ting, og å være spontan få holde i første omgang. Så dukker den nok opp når tiden er inne. Har ikke tatt på noen skylapper.

Så veldig mye flinkere til å sette av tid til yoga, er jeg nok ikke blitt helt enda. Jeg gjør mine lange dype åndedrag flere ganger om dagen, men ned på matta blir det mindre tid til. En periode gjorde jeg solhilsen hver morgen og kveld, og litt yoga blir det alltids på jobb når man ser at vi trenger et avbrekk. Men forbedringspotensialet er helt klart til stede.

Jeg har fortsatt å skrive. Så alt for mye fornuftig skal jeg ikke påstå det har vært, men jeg har klart å fått skrevet ned og publisert noe av det som bodde i magen min. En liten smakebit på en historie jeg skal fortelle etter hvert. I større eller mindre grad.

Og jeg har satt i gang med det jeg lenge har dyttet litt foran meg. Jeg har tatt avgjørelsen, og godt begynt er jo som de sier, halve jobben. Så da er jeg godt i gang med min videreutvikling.

Jeg prøver stadig noe nytt. Hver gang jeg tenker at jeg ikke tør noe, eller kjenner jeg vil gjøre en innsats for å unngå noe ukomfortabelt, stiller jeg meg spørsmål om hvorfor jeg gjør det. Er det kun fordi det er skummelt og på utsida av komfortsona mi, så sparker jeg meg i rumpa for å gjøre det.

Jeg smiler til fremmede, blir nok tatt for å være litt original til tider, jeg prøver å være raus med kompelimenter og smil. Være med venner og de som betyr noe. Og være til stede i nuet. Det blir lettere og lettere å ikke la seg stresse av bagateller.

Og dette var knappe fire måneder ut i det nye året. Ofte har man gitt opp nyttårsforsettene sine lenge før den tid. Det er derfor jeg har flest nyttårsfortsetter. De gir man ikke opp så fort. Og når jeg tenker over det, har jeg jo kommet ganske så godt i gang med mine planer for dette året.

Hvordan er det med deg? Er du på rett vei? Er du der du ønsket å være? Hvis ikke, er det bare å vri litt på kursen, vi har god tid igjen. Tell opp alt det du har fått til, og ikke heng deg opp i det du ikke har fått gjort enda. Du har god tid. Nyt den!

Ha en fortsatt fin en!

Intet nytt under solen.

Helg. Glede. Vi skal ut og leke i solen. Sykle og kose oss. Gå på byen, treffe venner, ha piknik. Virlkelig.
Og så sitter mini på do klokka sju og sutrer. Hun er varm. Typisk. Inn med stikkpille og opp i senga til mor. Hun sov i alle fall litt til da.

Så da får planer være planer. Ingen tur ut da. Eneste planene som ble gjennomført var å kose oss. Og middagen. Hadde lovet dem tomatsuppe og pannekaker. Og denne gangen likte storesøster mors hjemmelagede. Stavmikseren var den eneste hemmelige ingrediensen. Pannekakene var en seier. Veganske med eggepulver og soyamelk. Utrolig at den lille kroppen har plass til fem sånne. Mildt sagt imponert.

Det har blitt litt barnetv i dag. Vi har spilt brettspill og wii, tegna og bygd lego. Og det ble litt godis til kvelds. Trengte ikke termometer for å skjønne at mini ikke var feberfri, når over halvparten av snopen står igjen. Hun hadde ikke lyst på.

Ja, ja. Hun ligger i senga mi og jeg håper hu er frisk til i morgen. Brakkesjuken er ikke til å spøke med.

Har fått unna litt klesvask i dag da. Utrolig hvor fort den hoper seg opp når du bare driter i den litt. Men kyndige hender har hjupet å legge på plass. Da er det litt lettere.

Det har slutta å snø, og håper det holdt med det lille som kom. Detta er naturstridig. jeg vil ha vår. Vår og varme.

Ha en fin en!

Når smått blir mindre

Jeg er ikke største jenta som går i to sko. Men jeg har vært mye større enn det jeg er nå.

Jeg vet jeg har gått ned litt i det siste. Jeg kjenner det, og vekta sier det. Og jeg hører det her og der. Men jeg føler meg ikke så annerledes. Jeg ser det, men alikevel.

I dag merket jeg at jeg hadde krympet. Jeg frøys, og måtte ut og legge dekkene ned i kjelleren. Så jeg kledde selvfølgelig på meg. Jeg tenkte ikke så mye, men tok turbuksa mi utapå den buksa jeg hadde på, med belte og alt. Og det var god plass. Da jeg kjøpte den, var den trang. Den passet, men ulltøy under måtte jeg ordne litt på, for om linningene lå likt, var det trangt. Nå hadde jeg grei plass. Det er jo artig. Veldig artig.

Jeg har veid mindre før. Før jeg ble gravid første gang var jeg på mitt tynneste som voksen. Jeg har aldri hatt som noe mål å komme dit igjen. Men jeg kjenner at det ikke hadde plaget meg å gjøre det. Men jeg tviler på at jeg ville sett meg selv på noen annen måte.

Og ja, jeg lempa dekk i dag. I går og. I går bar jeg dekkene opp fra kjelleren, og la de i bilen. I dag bar jeg ned de andre dekkene. Og nei, jeg ligger ikke på sofaen sammenkrøllet i smerte. Jeg har fått mine superkrefter som veganer. Hvordan kan jeg slutte å spise slik, når jeg kan gjøre slike ting igjen?

Jeg kan bære dekka mine selv. Jeg var ute og løp mer enn fire meter her i forrige uke. Og jeg blir mindre.
Gi meg en god grunn til å slutte å spise plantebasert liksom.

Ha en fin en.

Alternativ helg

I helga har det vært alternativmesse, og da har jeg selvfølgelig vært der. Hele helga.
Lyttet, smilt, lært, følt, prata, ledd og kost meg. Snakket med gamle venner og nye bekjentskaper. Fått masse nye inntrykk, påfyll av god energi og de sparkene bak, jeg visste jeg ville få. De sparkene bak som jeg visste jeg trengte. De sparkene bak som nok skulle til for å sette i gang med neste del av min reise.

I begynnelsen var ordet. 

I Bibelen står det at i begynnelsen var ordet. Og helt uten sammenligning forøvrig, passet det fint her.
For dette ordet er mitt. Bloggen min er mitt ord. Og jeg tenker at min begynnelse på denne nye reisen begynner med et ord. Her. Nå.

Vi har alle evner. Forskjellige evner. Jeg har aldri sett på alternative evner som noe "overnaturlig" eller rart. De har vært en del av min hverdag så lenge jeg kan huske. Mulig jeg har litt tungt for det, men jeg var ganske stor da jeg skjønte at ikke alle kunne snakke med dyr. Jeg var enda eldre da jeg skjønte at ikke alle kunne lese sterke karaktertrekk i ansiktet på folk de traff. Ikke engang følelser og store traumer så folk rundt meg hos sine medmennesker. Jeg passet meg jo for å spørre og grave for mye, da jeg skjønte at jeg ikke var helt som alle andre. Ikke det, jeg hadde jo visst det lenge. Det ble bare mer og mer tydelig.
Opp i gjennom årene har de vært mer og mindre til stede i livet mitt. I perioder har jeg vært i god kontakt med de, prøvd meg frem, lært og øvd. Andre perioder har de blitt lagt langt bak et sted. Ikke borte, men litt stuet bort. Det er lenge siden jeg innså at jeg ikke har noe valg. Dette er en del av meg som jeg ikke kan ignorere. Det er en del av meg på samme måte som noen er gode i idrett, noen kan synge, noen kan tegne.
Min gave er dette. Ord. Kommunikasjon. Ord om hvem du er. Ikke fordi du ikke vet det, men fordi du trenger å bli minnet på det. Ord fra noen som ikke er her lenger. Ord til å sette på en følelse eller smerte for at du skal gå videre. Ord til å lindre.

Nå er det lenge siden jeg har snakket med dyr. Og jeg er ganske sikker på at med mine allergier er det ikke mitt felt. Og mye av det jeg har vært god på før må tørkes støv av, blåses liv i og ikke minst trenes på. Og det er her jeg står i dag. Klar til å blåse liv i mine klarsynte og mediumistiske evner. Klar til å finne min vei, og min måte å gjøre ting på.

Jeg står på kanten av et stup. Mine bare tær krøller seg over kanten. Vinden fra avgrunnen får klærne mine og håret mitt til å flagre. Det er så langt ned at jeg ikke kan se bunnen. Jeg vet jeg kan fly. Jeg vet jeg kan sveve. Høyt, langt, fritt og uten grenser. Jeg har gjort det før. Jeg kan gjøre det igjen. Lenger, høyere, friere enn noen sinne. Jeg kjenner suget i magen. Vet at om jeg lar det bestemme, vil jeg la det bli til tvil. Og tviler jeg, faller jeg. 

 Dette er så skummelt at jeg lurer litt på om jeg tør. Men jeg har utsatt det så lenge allerede. Om jeg venter til i morgen vil jeg begynne å tvile. Er jeg bra nok? Dere vet. Alle de tankene som kommer krypende når tvilen får rå. Jeg er langt i fra noen ekspert. Jeg står her klar til å starte en spennende reise. Og den starter som kjent med et lite skritt. Eller i mitt tilfelle et lite ord. Jeg skal begynne. Og jeg trenger hjelp. Jeg må øve. Masse. Jeg vet jeg kommer til å bomme, feile, famle, og tulle. Det gjør vi alle i blant. Men det er greit. Det er av våre feil vi lærer, er det ikke? Så til å begynne med må jeg nok ty til venner og kjente å øve på. Og den første store lærdommen jeg må gjøre, er at ingenting i verden er gratis.  Så jeg må verdsette egen tid ved å be om penger for å gjøre dette, selv fra venner. Det føles rart, selv om jeg ser logikken.
Så skulle du ønske å ta følge med meg på reisen, må du løse billett. Skal vi si 50 kroner for en halvtimes tur?

Jeg nærmer meg slutten av dette innlegget og jeg kjenner jeg har begynt å lure på om jeg skal bare trykke lagre, og ikke publiser. Fy søren, så skummelt det er å hoppe utafor komfortsonen sin. For det er det jeg gjør når jeg trykker publiser. Da er det liksom ingen vei tilbake. Men jeg har jo visst det en god stund at dette øyeblikket ville komme. Og om reisen skal starte, må jeg jo sette i gang. Jeg gleder meg til alt jeg skal lære. Jeg var på kurs med den flotte Anna-Lena Vikström høsten 2014, og hun påstod jeg måtte sette i gang. Jeg trengte ikke mer utdanning, jeg måtte begynne å jobbe med det. Det er en stund siden nå. Tenk så mye jeg kunne ha lært på den tiden om jeg hadde hørt på henne da. Så jeg har kanskje brukt nok tid på å gjemme meg og grue meg? Og når jeg nå trykker på publiser, forplikter det. For da har dere mitt skrevne ord på at jeg har tatt skrittet ut og startet min spennende reise inn i et ukjent landskap hvor veien blir til mens jeg går den.

Jeg står på kanten og kjenner det kiler i magen. Det er min tur til å kaste meg ut i det ukjente. Det er min tur til å sveve. Jeg løfter armene og smiler. Jeg sprer fingrene som fjær på en vinge. Jeg lukker øynene i tillit. Jeg lener meg sakte fremover og lar meg falle.

Snart helg. Min helg.

Det nærmer seg helg. Ei helg jeg har gleda meg til lenge. Et år faktisk.
I helga er det alternativmesse.

Jeg har planer om å tusle rundt der hele helga faktisk. Gå på foredragene og demonstrasjonene, for å høre hele lørdagen. Suge til meg informasjon, inntrykk, atmosfæren og den deilige energien.
Masse god energi. Jeg levde lenge på forrige messe.

Når lørdagskvelden kommer, har jeg nok også gjort meg opp en mening om hvem jeg skal snakke litt nærmere med på søndag.

Og ja, jeg mener det. Jeg skal tusle der hele helga og bare kose meg. Fylle opp på gode energier.
Jeg pleier egentlig å hate å dra på noe alene. I fjor var det ingen som ville leke støttekontakt for meg, så jeg dro. Alene. Det var jo ikke noe problem. Var jo bare masse hyggelige folk.
Syns du det er litt skummelt å dra på slikt alene, så kan du bare komme og henge med meg. Jeg skal være der. :-)

Det er ikke bare utstillerne som kommer med masse gode energier, men alle de som tar turen.
Jeg kjenner at jeg trenger litt påfyll. Og sikkert også et aldri så lite tupp i baken.

Gleder meg. Kanskje vi sees?

Ha en fin en!

Tømme hodet for tanker

Starte med å skulle skrive om solfest og sambadans. Om forventning og glede. Utkledning, dans, snop, venner og alskens koselige greier. Men etter å ha stirra tomt og apatisk på skjermen over en time, er det tydelig at det ikke helt er det som ligger på hjertet mitt. Litt uvisst hva det er i grunn. Men som med så mye annet her i verden, blir veien til mens jeg går. Så her får det bare stå til.

Jeg skriver jo for min egen terapi (?) og for å sortere mitt hode, så hva er da bedre enn å kaste tankene ut her og så se på de og kanskje finne ut hva som egentlig foregår?

For akkurat nå vet jeg ikke helt selv. Jeg har det egentlig helt supert. Barna, gode venner, tak over huet og alt det er. Kroppen min er til og med begynt å spille på lag. Mer energi og mindre smerter. Har til og med tatt meg i å ha lyst til å løpe. Mulig det er et sykdomstegn, men anyhow. Men det er noe som mangler.

Det kommer krypende frem hver kveld når jentene er lagt og det ligger noen timer foran meg med alenetid.
Jeg trives i eget selskap som bare det, jeg. Men det blir jo litt kjedelig i lengden da. Jeg kjenner meg så godt at jeg har lite å nytt å prate med meg om. Jeg blir liksom sittende der litt tafatt og teit. Ja, jeg har tusenvis av ting jeg burde, kunne og gjerne skulle gjort. Men jeg får ikke rista av meg denna teite følelsen.

Jeg er rastløs. Småirritert og urolig. Og det hjelper ikke så lenge å sette opp musikken og danse rundt i stua heller. Ja, bildene du nå fikk i hodet er nok nesten like morsomme som virkeligheten.

Jeg er rett og slett møkk lei av å være alene. Hver kveld. Hele tida.
Skulle gjerne hatt noe å se fram til, glede meg til. Nei. Ikke noe. Noen. Noen å glede meg til å se. Noen å finne på noe med. Trenger ikke ha han helt oppi meg. Bare det å kunne se fram til noe. Vite at det er noen der ute.

Og det er en ganske frustrerende tanke når jeg samtidig kjenner at jeg begynner å miste trua på detta opplegget. Har ikke ork til å begynne å skrive med noen nye. Kjenner tanken på det akkurat nå virker bare slitsom.

Kjenner det ligger en del tanker der som ikke egner seg på trykk. Men jeg er vel i bunn og grunn ikke så negativ. Jeg er sikker på at det ordner seg en dag. Og at det da vil være verdt det. Jeg bare sliter litt i å være i flyt og tillit hele tiden. Jeg vet det ordner seg, jeg bare har litt lyst til at det skal skje litt raskt.

I lang, lang tid har jeg fått ulike englekort i ulike fora. Både i grupper på face, av folk irl og som jeg har lagt selv. Der går det alltids igjen temaer. I en lang periode fikk jeg stadig kortet at jeg skulle se på maten min, spise mer økologisk og sunt, mer vegetarisk eller vegansk. Det kom oftere og oftere. Nesten litt irriterende. Spesielt siden det ikke var det jeg lurte på. Men etter at jeg ble veganer, har det ikke dukka opp en eneste gang.

Både kort og andre greier har fortalt meg at det da tydeligvis skal nærme seg nå. Har fått bra masse hint om både tid og hvor og alt. Men som vanlig velger jeg å legge det bak i hodet et sted og ikke stresse med det. Gjør jeg det, kommer nok drømmemannen til å tråkke rett forbi meg på gata mens jeg er for opptatt av å se en annen retning etter han.
En del av meg klapper entusiastisk i hendene og gleder seg barnslig til kiling i magen. Den andre delen av meg har lyst til å gå og legge seg. Dra dyna godt over hodet og ikke titte fram igjen før faren er over.

For det er skummelt, som bare pokker egentlig. Jeg har jo ingen planer om å gi opp. Men jeg kjenner at det sitter litt inne å jobbe veldig for det. Ikke er det all verden å gjøre heller kanskje. :P Ikke sittende her i stua med sovende unger i alle fall.

Men i morgen er det solfest. På med prinsessekjolen og ut og se om det finnes en prins der ute kanskje.

Ok, det hjalp litt. Leser over og ler litt av meg selv. Men det hjalp da. Ikke lenger inni hodet mitt, men fått det ut og på avstand. Jeg er helt sikker på at jeg ikke er den eneste som sitter litt for mye alene, og har litt for god tid til å tenke på ting. 

Og du, ha en fin en!

Sex og singelliv

Og da går tankene mine til Carrie og hennes skriftlige grublerier.
For det gjør jeg titt og stadig. Grubler.

Singellivet er oppskrytt. Det er de som lovpriser det, men de koser seg nok med sider jeg ikke helt ser sjarmen med. Men singellivet er alikevel å foretrekke fremfor et dårlig forhold.

Det er jo en grunn til at man er singel. Det man var en del av, fungerte ikke som man ønsket. Nå har jeg rukket å bli stor jente, og har mer enn ett havarert forhold bak meg. Jeg har lært mye om hvem jeg er, om hva jeg ønsker av et forhold og av en partner. Og nei, jeg vil ikke påstå jeg har noen urimelige krav.

Egentlig trur jeg jeg er ganske grei å ha å gjøre med. Selv om jeg som alle andre har mine ting. Men det må jo være plass til to mennesker i et forhold. Man slutter ikke å være seg, selv om man blir et vi.

Eller, nå har jeg blitt såpass stor at det må være plass til mange flere enn to i et fohold. Det er jo gjerne det som kompliserer litt og. Alle kommer med bagasje. Noen mer enn andre. Jeg har med meg litt folk på lasset når jeg en dag skal inn i et forhold. Først og fremst mine to små barn. Og med det, kommer det jo mye.
Man må rett og slett være litt romslig når det kommer til "vi-begrepet" i et forhold nå i disse dager tenker jeg.

En partner kommer kanskje med barn. Dette/ disse barna har en mor/mammaer og kanskje nye familier man på et vis skal relatere til. Og det må man være åpen for. Ikke at man nødvendigvis leier inn samfunnshuset til jul for at alle skal få være sammen og feire, men igjen. Hvorfor ikke?
Jeg har på livets vei plukket opp litt mennesker som hører til i livet mitt. Ikke alle har bånd via blod, men de har hjertebånd. De er ofte sterkere. Og jeg merker at mens jeg skriver, så er jeg kanskje ikke så enkel alikevel. Jeg kjenner at jeg forventer av en potensiell partner at han godtar hele denne gjengen som en del av pakka. For jeg er klar til å ta i mot hans gjeng som min. Egentlig er det et minstekrav kjenner jeg.

Jeg liker min utvidede familie. Venner jeg er sammen med og føler meg avslappa med på linje med familiemedlemmer. Trur jeg må finne en litt åpen fyr jeg. En som har plass til at man kan være sammen mange uten noe pes. For den delen av singellivet mitt er jeg ikke klar for å gi slipp på.

Og ikke nok med det, så ønkser jeg meg mer enn bare varme følelser. Jeg vil ha fyrverkeriet og hele sulamitten.
Trur muligens jeg må lete etter en gjenglemt hippie eller noe jeg.

Og siden dette innlegget tok en helt annen vending enn jeg hadde tenkt, så gir jeg meg her.
Men jeg ser jo tydelig noe av grunnen til at jeg er singel. Jeg lever i feil tiår :P

Ha en fin en!

Hvem er du?

Jeg vet du er der ute. Jeg ser du kikker innom, jeg vet du deler. Du mystiske leser.

Jeg starta med å skrive for å starte å skrive. Rett og slett. En start for å stikke hull på bobla, og komme i gang med å tømme ut noen av historiene som bor i meg. Det bor mange historier i meg. Morsomme, rare, triste, vonde, glade, gode, utrolige, sanne, og oppdiktede.

Det er ikke alle de historiene som noen gang vil se dagens lys. Og mange har jeg lurt på om jeg klarer å gi ord. Ord som passer, virker riktige. Både for meg, og for den som leser det.

Jeg vet at når jeg trykker 'publiser' ligger tolkningen i din opplevelse. Og det er greit.
Men noen ganger lurer jeg sånn på hvem 'du' er.

De innleggene det har ligget lengst inne for meg å publisere, er de som viser sider av meg som få mennesker kjenner. De som viser mine skyggesider.
Det er også de innleggene som har hatt flest visninger. Og det er de folk kommer og forteller meg at har gjort inntrykk når de har lest. Folk jeg treffer ute, på gata eller fest.

Det varmer. Det gjør det litt mindre skummelt å dele. Og det er godt.
For mange av historiene som bor i meg skal deles. Jeg vet det ikke er noen vei utenom. Om blogg er rette fora for alt, er an annen ting. Men for nå er det et fora jeg klarer å relatere til. Ingen press, ingen tidsfrister, ingen krav om en rød tråd, logisk kronologi, kommersiell fortjeneste osv. Det er bare meg, med det jeg føler jeg er villig til å dele med deg der og da.

Og du, igjen. Hvem er du, lurer jeg litt på. Jeg vet at bloggen blir delt. Det hører jeg. Og ikke bare av folk på min venneliste. Jeg hører det, og jeg ser på sidevisningene at ting blir delt.
Jeg føler meg ydmyk og litt rørt over at noen synes det er verdt å dele. I blant også med hyggelige kommentarer, hører jeg. Du skal vite at det varmer.

Og nysgjerrig. Jeg er ganske så nysgjerrig. Så om du vil "stå fram" som leser, må du gjerne gjøre det. Lik facebooksida mi med samme navn, eller send meg en kommentar. Her eller der.

Uansett, ser jeg jo at de tingene jeg trenger å sette ord på, tydeligvis vil bli lest. Siden det er de som skaper mange sidevisninger. Det er betryggende.

Jeg har fått flere spørsmål om hva jeg vil med bloggen. Og det er et knakende godt spørsmål.
Jeg har ikke lyst til å være i en bås. Jeg tror sannsynligheten for at det kommer videoblogg fra meg, er ganske liten, selv om jeg kjenner noen som ville blitt glad for det. (Mulig humøret er der en dag, kjære. Men det kommer til å bli fullt av min fantastiske humor, så det spørs om du vil like det like mye som du tror.)

Jeg orker ikke å begrense meg til å være en temablogg. Nå er jeg opptatt av veganermat, så da vil det naturlig få en plass. Men bloggens navn sier nettopp det at dette ikke er en temablogg. Libellen (øyenstikkeren) har mangefasetterte øyne. Jeg ser verden gjennom mange ulike vinkler. Ikke bare pga hvor jeg står, men hvilken del av meg jeg velger å se verden fra i det gitte øyeblikk og situasjon. Det finnes mer enn en side ved meg.
I tillegg er libellen meg. Den er myteomspunnet, magisk og virker skjør og skrøpelig. Jeg er kanskje ikke så myteomspunnet, men historiene og teoriene om meg har vært mange. Om du henger her, kan det være du får vite noe om hva som er sannhet. Skjør og skrøpelig er det vel ikke noe helt riktig bilde heller.
Og lik libellen, har jeg gått gjennom store transformasjoner for å bli den jeg er i dag.

Så navnet er ikke tilfeldig valgt.

Om du vil få saftige historier, veganeroppskrifter, skeive blikk på liv og levnad, hjertesukk, kjærlighetserklæringer eller hva i nærmeste fremtid, er ikke godt å si.
Men det er hyggelig at du leser. Det er stas når du velger å dele. Og alle hyggelige tilbakemeldinger, både her og der, gjør at jeg vet det ikke blir siste gang jeg deler noe dypere enn matoppskrifter.

Og så avslutter jeg med et nydelig bilde som kom på veggen min i bursdagshilsen fra ei flott dame som har laget smykker med denne fantastiske skapningen til meg ved flere anledninger.

Ha en fin en!

Veganerpizza

Ungene maser stadig. Mamma lager jo den beste pizzaen. Kan vi ikke ha pizza i dag?
Og så ga hun etter da, denna mammaen. Så i dag ble det veganerpizza i heimen.

Kjenner jeg har litt sperrer for pizza uten ost. Pizza skal liksom ha mengder med ost. Her hvor jeg bor får man kun kjøpt en type vegnaerpizza, og den koster alt for mye til å hive på pizza.

Men jeg hadde jo en rest igjen av cashewosten jeg laga. So bring it on.

Storesøster lovpriser vegansk farse, eller lekekjøttdeig som det har blitt hetende her i huset.
Mini mener at jeg alltid må lage akkurat sånn her pizza, hver gang, alltid.
Og siden de spiste vilt masse, så var det vel ikke bare tomme ord.

Og siden jeg har starta så bra, så kommer det en slags oppskrift på hverdagsveganerpizza her.

Skar to feddhvitløk i tynneskiver og freste de i olje.
Oppi med en pose med vegansk farse
Når den var stekt, puttet jeg oppi en boks med hakkede tomater, 2/3 boks med tomatpure, safta fra en boks med ananas. siste rest av et glass oregano og ca to ss paprikapulver. Ja, og litt vann. Litt som jeg bruke til å skylle ut resten av de hakkede tomatene.
Så lot jeg det putre litt.
 
Her kan jo du putte oppi alt du måtte ønske av krydder. Hadde planer om å ha i røde linser, det er kjempegodt, men så ble jeg så opptatt av dialogen i stua at jeg glemte de helt bort.

Fordi det er grenser for hvor husmor jeg er på en mandag når jeg slutter på jobb halv fire, kjøpte jeg ferdig pizzadeig.
Så da fordelte jeg tomatsausen på denne. Og strødde over;
purre, mais, erter, tynt skivet sjampinjong, ananas og restene av osten min som jeg raspet opp.
Resultatet var veldig godt.
  Før den gikk i ovnen

Etter en tur i ovnen:

Snudde seg litt det bildet, men pizza er pizza.
Smakte godt kald også gitt. (kan ikke fatte og begripe at jeg skal ha et underskudd på kalorier)

God middag!

Barndomsminner

En dag skulle det jo komme. En dag er i dag. Etter en samtale i dag fant jeg ut at tiden var inne. Til å begynne å skrive. Ingen som har sagt at det blir publisert helt enda. Men tiden er visst moden for å begynne å skrive noe av det som er grunnen til at jeg startet å skrive. For å lufte og dele ting som ikke alle kan forstå. Og det er jeg takknemlig for. Alle skal ikke forstå. Egentlig skulle jeg ønske ingen kunne forstå. For det hadde betydd at ingen hadde trengt å oppleve det.

Må presisere at min virkelighet ikke nødvendigvis er din virkelighet. Jeg forteller om meg fra mitt ståsted, med mine ord. Du må ikke skjønne, du trenger ikke forstå.
Men om du sitter der og leser og kjenner deg igjen, skal du vite at det er deg jeg skriver dette for. Spesielt om du fram til nå har følt deg alene med disse tankene og følelsene.

Alt jeg deler her, er ferdig bearbeidet. Ingen bitterhet. Kun refleksjoner. Og minner. I dag skal jeg fortelle litt om mine barndomsminner.

Mitt aller største ønske og mål som mamma, er å gi mine barn en oppvekst som gjør at de som voksne får "kakao og varme boller - blikket". Du lurer nok på hva jeg mener. La meg tegne et bilde for deg. Voksen jente har det tøft, verden går henne i mot. Kanskje slutt med kjærsten, livet er tungt. Hun snakker til deg og forteller at hun har tenkt å ta en tur hjem til mamma. Blikket hennes lyser av en varme som fra en armkrok med varm kakao og nystekte boller. Hun snakker om den trygge havnen hun kan vende tilbake til. Alltid. Hun snakker om mamma og får "blikket".

Dette blikket var lenge mitt største mareritt. For hva om jeg ikke kan gi barna mine noe jeg ikke selv eier? Jeg har siden erfart at jeg kan lære bort mange ting jeg ikke selv kan. For jeg har stått utenfor og sett hvordan det gjøres. Jeg har studert. Og jeg skal klare det.

Jeg baker ikke masse boller. Det er ikke så ofte vi har kakao. Men jeg har trygge unger, som vet de er elsket. Som vet at de alltid har et hjem, en trygg landingsplass om verden er ufin.

Og så er det en hel del de skal slippe å se tilbake på som en del av sin barndom når de blir voksne.

Overfylte askebegre. Sneiper og ølkorker som velter ut og ligger på bordet. Stuebord så fullt av ølflasker at bordplata er helt dekket. Lyden av sang, latter, skråling og god stemning som gir sur smak i munnen og prikking helt ned i tærne. Følelsen av å se verden utenfra. Som en tilskuer til et dukketeater. En maskeverden hvor smilene er masker som skjuler smerten bak. Sangene som spilles, teksten du ikke skjønner, lengselen, smerten og tristheten bak. Historiene du hører, som du ikke skulle visst fantes. Sammenhengene du ikke skulle vært i stand til å trekke. Kunnskapen du hadde tross alderen. Teknikkene du lærte for å kunne komme, ta oppmerksomheten og forsvinne smilende før latteren stilnet. Lukten da alle lyder stilnet. Lydene som bor i stillheten. Skrittene, stemmene, lydene du ikke kan tolke. Følelsen av at sinnet er en skjør innretning man kanskje kan velge å flykte fra. Eller ikke. Evnen du får til å tolke de rareste signaler. Som skoene i gangen. Latteren. Sukkeret i stemmen. Når de som skal være trygge, er de som er minst. Og når verden er et sted hvor du er den største på tross av alderen. Et sted der ansvaret er tungt som en sekk full av murstein. Og du ikke har noen til å hjelpe deg å bære.

Og du spør meg hvordan jeg kan gå ut på byen og være edru? Hvordan jeg kan være så tøff at jeg danser helt uten å drikke? Svaret er at jeg har studert teateret. Jeg har sett alle maskene. Jeg har båret masker. Og jeg liker det best uten. Jeg liker at fremsiden og baksiden sier det samme. Jeg har vært liten. Føler meg fremdeles litt liten og truet med mange fremmede, fulle folk rundt meg. Men jeg kan fremdeles kunsten å smile, servere morsomheter og spydigheter som perler på en snor før jeg forsvinner i latteren. Eller serverer en albue med et søtt smil før jeg snurrer rundt og blir borte. Alt etter som.

Ja, også blir jeg rett og slett grisedårlig. Noe som fjerner mesteparten av sjarmen.

Da jeg begynte å skrive var ordene der. Så ble de til sommerfugler og begynte leve sitt eget liv. Og så landet de litt her og litt der. Jeg blir så glad om du ikke kan relatere til dette. Men om du kan, og du fant noen som helst mening i flaksende sommerfuglord, blir jeg glad. Gi meg gjerne en liten tilbakemelding da.

Ha en fin en!

Helg.

Jeg syntes kanskje legen overdrev litt da han sykemeldte meg på fredag og. For på fredag våknet jeg og følte meg bra. Sola skinte inn vinduene og maste om å bli vaska. Det var helg, og verden var fin.
Det ble fort klart at så forferdelig frisk var jeg kanskje ikke. Ble fort sliten og svett. Lukta penicillin. Stas. Følte meg vakker! Skjønte jeg ikke hadde vært tess på jobb, men med litt tid går alt bra.

Nå har jeg tatt helga til hjelp. Slappa av, kost meg, fått rydda litt, pussa vinduer, og kommet meg igjen. I dag henta jeg jentene. Fy, så deilig. De har jo vært borte nesten en uke. Så det var deilig å ha de tilbake på plass. Vi tok en tur på Rjukanbadet og koste oss, før vi dro hjem og laga mat. For flere dager i grunn. Middag i dag, og en dag til ligger i fryseren . I tilllegg har jeg lunsj to dager, klart i kjøleskapet. Litt enkelt må man gjøre det.

For det trenger ikke være så vanskelig å lage vegansk mat. Du freser noen grønnsaker og litt krydder, tømmer noen bokser oppi, rører rundt og serverer. Gjerne med nan-brød til. Men det hadde vi ikke i dag. Men neste gang.... AH... skikkelig lyst på nan-brød.

Og siden noen er mer opptatt av oppskrifter enn meg, skal jeg være grei å dele med deg.
 

Sivs "Baligryte" Hm... (Kom med et bedre navneforslag. Detta var mitt beste fo å gi et lite hint om smaksgruppe)

5 små gulerøtter skåret i biter
2 stilker stangselleri skåret i biter
2 store fedd hvitløk skåret i tynne skiver (fordi jeg liker å kjenne hvitløken i blant)
1 stor charlottløk i biter

Freses i en kjele med et par spiseskjeer olje til de er møre.
Krydres med;
2 ts koriander
2 ts spisskumin

Jeg innbiller meg at krydderet setter litt mer smak om det får steke med fra starten.

Så helte jeg opp i safta fra en boks med ananasbiter,
1 boks hakkede tomater
1 boks kokosmelk lett  og lot dette koke opp mens jeg åpna flere bokser.

Oppi forsvant også
1 boks grønne linser
1 boks sorte bønner (nam)
1 boks kikerter

Og så boblet dette på ovnen og koste seg.
Helt til slutt tilsatte jeg
2 ts korianderblader
ananasbitene (de blir litt vasne og smakløse om de koker med hele tida)

Serverers med ris og soyasaus for salt. Og veldig gjerne nanbrød

God middag!