Og da går tankene mine til Carrie og hennes skriftlige grublerier.
For det gjør jeg titt og stadig. Grubler.
Singellivet er oppskrytt. Det er de som lovpriser det, men de koser seg nok med sider jeg ikke helt ser sjarmen med. Men singellivet er alikevel å foretrekke fremfor et dårlig forhold.
Det er jo en grunn til at man er singel. Det man var en del av, fungerte ikke som man ønsket. Nå har jeg rukket å bli stor jente, og har mer enn ett havarert forhold bak meg. Jeg har lært mye om hvem jeg er, om hva jeg ønsker av et forhold og av en partner. Og nei, jeg vil ikke påstå jeg har noen urimelige krav.
Egentlig trur jeg jeg er ganske grei å ha å gjøre med. Selv om jeg som alle andre har mine ting. Men det må jo være plass til to mennesker i et forhold. Man slutter ikke å være seg, selv om man blir et vi.
Eller, nå har jeg blitt såpass stor at det må være plass til mange flere enn to i et fohold. Det er jo gjerne det som kompliserer litt og. Alle kommer med bagasje. Noen mer enn andre. Jeg har med meg litt folk på lasset når jeg en dag skal inn i et forhold. Først og fremst mine to små barn. Og med det, kommer det jo mye.
Man må rett og slett være litt romslig når det kommer til "vi-begrepet" i et forhold nå i disse dager tenker jeg.
En partner kommer kanskje med barn. Dette/ disse barna har en mor/mammaer og kanskje nye familier man på et vis skal relatere til. Og det må man være åpen for. Ikke at man nødvendigvis leier inn samfunnshuset til jul for at alle skal få være sammen og feire, men igjen. Hvorfor ikke?
Jeg har på livets vei plukket opp litt mennesker som hører til i livet mitt. Ikke alle har bånd via blod, men de har hjertebånd. De er ofte sterkere. Og jeg merker at mens jeg skriver, så er jeg kanskje ikke så enkel alikevel. Jeg kjenner at jeg forventer av en potensiell partner at han godtar hele denne gjengen som en del av pakka. For jeg er klar til å ta i mot hans gjeng som min. Egentlig er det et minstekrav kjenner jeg.
Jeg liker min utvidede familie. Venner jeg er sammen med og føler meg avslappa med på linje med familiemedlemmer. Trur jeg må finne en litt åpen fyr jeg. En som har plass til at man kan være sammen mange uten noe pes. For den delen av singellivet mitt er jeg ikke klar for å gi slipp på.
Og ikke nok med det, så ønkser jeg meg mer enn bare varme følelser. Jeg vil ha fyrverkeriet og hele sulamitten.
Trur muligens jeg må lete etter en gjenglemt hippie eller noe jeg.
Og siden dette innlegget tok en helt annen vending enn jeg hadde tenkt, så gir jeg meg her.
Men jeg ser jo tydelig noe av grunnen til at jeg er singel. Jeg lever i feil tiår :P
Ha en fin en!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar