Barndomsminner

En dag skulle det jo komme. En dag er i dag. Etter en samtale i dag fant jeg ut at tiden var inne. Til å begynne å skrive. Ingen som har sagt at det blir publisert helt enda. Men tiden er visst moden for å begynne å skrive noe av det som er grunnen til at jeg startet å skrive. For å lufte og dele ting som ikke alle kan forstå. Og det er jeg takknemlig for. Alle skal ikke forstå. Egentlig skulle jeg ønske ingen kunne forstå. For det hadde betydd at ingen hadde trengt å oppleve det.

Må presisere at min virkelighet ikke nødvendigvis er din virkelighet. Jeg forteller om meg fra mitt ståsted, med mine ord. Du må ikke skjønne, du trenger ikke forstå.
Men om du sitter der og leser og kjenner deg igjen, skal du vite at det er deg jeg skriver dette for. Spesielt om du fram til nå har følt deg alene med disse tankene og følelsene.

Alt jeg deler her, er ferdig bearbeidet. Ingen bitterhet. Kun refleksjoner. Og minner. I dag skal jeg fortelle litt om mine barndomsminner.

Mitt aller største ønske og mål som mamma, er å gi mine barn en oppvekst som gjør at de som voksne får "kakao og varme boller - blikket". Du lurer nok på hva jeg mener. La meg tegne et bilde for deg. Voksen jente har det tøft, verden går henne i mot. Kanskje slutt med kjærsten, livet er tungt. Hun snakker til deg og forteller at hun har tenkt å ta en tur hjem til mamma. Blikket hennes lyser av en varme som fra en armkrok med varm kakao og nystekte boller. Hun snakker om den trygge havnen hun kan vende tilbake til. Alltid. Hun snakker om mamma og får "blikket".

Dette blikket var lenge mitt største mareritt. For hva om jeg ikke kan gi barna mine noe jeg ikke selv eier? Jeg har siden erfart at jeg kan lære bort mange ting jeg ikke selv kan. For jeg har stått utenfor og sett hvordan det gjøres. Jeg har studert. Og jeg skal klare det.

Jeg baker ikke masse boller. Det er ikke så ofte vi har kakao. Men jeg har trygge unger, som vet de er elsket. Som vet at de alltid har et hjem, en trygg landingsplass om verden er ufin.

Og så er det en hel del de skal slippe å se tilbake på som en del av sin barndom når de blir voksne.

Overfylte askebegre. Sneiper og ølkorker som velter ut og ligger på bordet. Stuebord så fullt av ølflasker at bordplata er helt dekket. Lyden av sang, latter, skråling og god stemning som gir sur smak i munnen og prikking helt ned i tærne. Følelsen av å se verden utenfra. Som en tilskuer til et dukketeater. En maskeverden hvor smilene er masker som skjuler smerten bak. Sangene som spilles, teksten du ikke skjønner, lengselen, smerten og tristheten bak. Historiene du hører, som du ikke skulle visst fantes. Sammenhengene du ikke skulle vært i stand til å trekke. Kunnskapen du hadde tross alderen. Teknikkene du lærte for å kunne komme, ta oppmerksomheten og forsvinne smilende før latteren stilnet. Lukten da alle lyder stilnet. Lydene som bor i stillheten. Skrittene, stemmene, lydene du ikke kan tolke. Følelsen av at sinnet er en skjør innretning man kanskje kan velge å flykte fra. Eller ikke. Evnen du får til å tolke de rareste signaler. Som skoene i gangen. Latteren. Sukkeret i stemmen. Når de som skal være trygge, er de som er minst. Og når verden er et sted hvor du er den største på tross av alderen. Et sted der ansvaret er tungt som en sekk full av murstein. Og du ikke har noen til å hjelpe deg å bære.

Og du spør meg hvordan jeg kan gå ut på byen og være edru? Hvordan jeg kan være så tøff at jeg danser helt uten å drikke? Svaret er at jeg har studert teateret. Jeg har sett alle maskene. Jeg har båret masker. Og jeg liker det best uten. Jeg liker at fremsiden og baksiden sier det samme. Jeg har vært liten. Føler meg fremdeles litt liten og truet med mange fremmede, fulle folk rundt meg. Men jeg kan fremdeles kunsten å smile, servere morsomheter og spydigheter som perler på en snor før jeg forsvinner i latteren. Eller serverer en albue med et søtt smil før jeg snurrer rundt og blir borte. Alt etter som.

Ja, også blir jeg rett og slett grisedårlig. Noe som fjerner mesteparten av sjarmen.

Da jeg begynte å skrive var ordene der. Så ble de til sommerfugler og begynte leve sitt eget liv. Og så landet de litt her og litt der. Jeg blir så glad om du ikke kan relatere til dette. Men om du kan, og du fant noen som helst mening i flaksende sommerfuglord, blir jeg glad. Gi meg gjerne en liten tilbakemelding da.

Ha en fin en!