Lyttet, smilt, lært, følt, prata, ledd og kost meg. Snakket med gamle venner og nye bekjentskaper. Fått masse nye inntrykk, påfyll av god energi og de sparkene bak, jeg visste jeg ville få. De sparkene bak som jeg visste jeg trengte. De sparkene bak som nok skulle til for å sette i gang med neste del av min reise.
I begynnelsen var ordet.
I Bibelen står det at i begynnelsen var ordet. Og helt uten sammenligning forøvrig, passet det fint her.
For dette ordet er mitt. Bloggen min er mitt ord. Og jeg tenker at min begynnelse på denne nye reisen begynner med et ord. Her. Nå.
Vi har alle evner. Forskjellige evner. Jeg har aldri sett på alternative evner som noe "overnaturlig" eller rart. De har vært en del av min hverdag så lenge jeg kan huske. Mulig jeg har litt tungt for det, men jeg var ganske stor da jeg skjønte at ikke alle kunne snakke med dyr. Jeg var enda eldre da jeg skjønte at ikke alle kunne lese sterke karaktertrekk i ansiktet på folk de traff. Ikke engang følelser og store traumer så folk rundt meg hos sine medmennesker. Jeg passet meg jo for å spørre og grave for mye, da jeg skjønte at jeg ikke var helt som alle andre. Ikke det, jeg hadde jo visst det lenge. Det ble bare mer og mer tydelig.
Opp i gjennom årene har de vært mer og mindre til stede i livet mitt. I perioder har jeg vært i god kontakt med de, prøvd meg frem, lært og øvd. Andre perioder har de blitt lagt langt bak et sted. Ikke borte, men litt stuet bort. Det er lenge siden jeg innså at jeg ikke har noe valg. Dette er en del av meg som jeg ikke kan ignorere. Det er en del av meg på samme måte som noen er gode i idrett, noen kan synge, noen kan tegne.
Min gave er dette. Ord. Kommunikasjon. Ord om hvem du er. Ikke fordi du ikke vet det, men fordi du trenger å bli minnet på det. Ord fra noen som ikke er her lenger. Ord til å sette på en følelse eller smerte for at du skal gå videre. Ord til å lindre.
Nå er det lenge siden jeg har snakket med dyr. Og jeg er ganske sikker på at med mine allergier er det ikke mitt felt. Og mye av det jeg har vært god på før må tørkes støv av, blåses liv i og ikke minst trenes på. Og det er her jeg står i dag. Klar til å blåse liv i mine klarsynte og mediumistiske evner. Klar til å finne min vei, og min måte å gjøre ting på.
Jeg står på kanten av et stup. Mine bare tær krøller seg over kanten. Vinden fra avgrunnen får klærne mine og håret mitt til å flagre. Det er så langt ned at jeg ikke kan se bunnen. Jeg vet jeg kan fly. Jeg vet jeg kan sveve. Høyt, langt, fritt og uten grenser. Jeg har gjort det før. Jeg kan gjøre det igjen. Lenger, høyere, friere enn noen sinne. Jeg kjenner suget i magen. Vet at om jeg lar det bestemme, vil jeg la det bli til tvil. Og tviler jeg, faller jeg.
Dette er så skummelt at jeg lurer litt på om jeg tør. Men jeg har utsatt det så lenge allerede. Om jeg venter til i morgen vil jeg begynne å tvile. Er jeg bra nok? Dere vet. Alle de tankene som kommer krypende når tvilen får rå. Jeg er langt i fra noen ekspert. Jeg står her klar til å starte en spennende reise. Og den starter som kjent med et lite skritt. Eller i mitt tilfelle et lite ord. Jeg skal begynne. Og jeg trenger hjelp. Jeg må øve. Masse. Jeg vet jeg kommer til å bomme, feile, famle, og tulle. Det gjør vi alle i blant. Men det er greit. Det er av våre feil vi lærer, er det ikke? Så til å begynne med må jeg nok ty til venner og kjente å øve på. Og den første store lærdommen jeg må gjøre, er at ingenting i verden er gratis. Så jeg må verdsette egen tid ved å be om penger for å gjøre dette, selv fra venner. Det føles rart, selv om jeg ser logikken.
Så skulle du ønske å ta følge med meg på reisen, må du løse billett. Skal vi si 50 kroner for en halvtimes tur?
Jeg nærmer meg slutten av dette innlegget og jeg kjenner jeg har begynt å lure på om jeg skal bare trykke lagre, og ikke publiser. Fy søren, så skummelt det er å hoppe utafor komfortsonen sin. For det er det jeg gjør når jeg trykker publiser. Da er det liksom ingen vei tilbake. Men jeg har jo visst det en god stund at dette øyeblikket ville komme. Og om reisen skal starte, må jeg jo sette i gang. Jeg gleder meg til alt jeg skal lære. Jeg var på kurs med den flotte Anna-Lena Vikström høsten 2014, og hun påstod jeg måtte sette i gang. Jeg trengte ikke mer utdanning, jeg måtte begynne å jobbe med det. Det er en stund siden nå. Tenk så mye jeg kunne ha lært på den tiden om jeg hadde hørt på henne da. Så jeg har kanskje brukt nok tid på å gjemme meg og grue meg? Og når jeg nå trykker på publiser, forplikter det. For da har dere mitt skrevne ord på at jeg har tatt skrittet ut og startet min spennende reise inn i et ukjent landskap hvor veien blir til mens jeg går den.
Jeg står på kanten og kjenner det kiler i magen. Det er min tur til å kaste meg ut i det ukjente. Det er min tur til å sveve. Jeg løfter armene og smiler. Jeg sprer fingrene som fjær på en vinge. Jeg lukker øynene i tillit. Jeg lener meg sakte fremover og lar meg falle.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar