Jeg starta med å skrive for å starte å skrive. Rett og slett. En start for å stikke hull på bobla, og komme i gang med å tømme ut noen av historiene som bor i meg. Det bor mange historier i meg. Morsomme, rare, triste, vonde, glade, gode, utrolige, sanne, og oppdiktede.
Det er ikke alle de historiene som noen gang vil se dagens lys. Og mange har jeg lurt på om jeg klarer å gi ord. Ord som passer, virker riktige. Både for meg, og for den som leser det.
Jeg vet at når jeg trykker 'publiser' ligger tolkningen i din opplevelse. Og det er greit.
Men noen ganger lurer jeg sånn på hvem 'du' er.
De innleggene det har ligget lengst inne for meg å publisere, er de som viser sider av meg som få mennesker kjenner. De som viser mine skyggesider.
Det er også de innleggene som har hatt flest visninger. Og det er de folk kommer og forteller meg at har gjort inntrykk når de har lest. Folk jeg treffer ute, på gata eller fest.
Det varmer. Det gjør det litt mindre skummelt å dele. Og det er godt.
For mange av historiene som bor i meg skal deles. Jeg vet det ikke er noen vei utenom. Om blogg er rette fora for alt, er an annen ting. Men for nå er det et fora jeg klarer å relatere til. Ingen press, ingen tidsfrister, ingen krav om en rød tråd, logisk kronologi, kommersiell fortjeneste osv. Det er bare meg, med det jeg føler jeg er villig til å dele med deg der og da.
Og du, igjen. Hvem er du, lurer jeg litt på. Jeg vet at bloggen blir delt. Det hører jeg. Og ikke bare av folk på min venneliste. Jeg hører det, og jeg ser på sidevisningene at ting blir delt.
Jeg føler meg ydmyk og litt rørt over at noen synes det er verdt å dele. I blant også med hyggelige kommentarer, hører jeg. Du skal vite at det varmer.
Og nysgjerrig. Jeg er ganske så nysgjerrig. Så om du vil "stå fram" som leser, må du gjerne gjøre det. Lik facebooksida mi med samme navn, eller send meg en kommentar. Her eller der.
Uansett, ser jeg jo at de tingene jeg trenger å sette ord på, tydeligvis vil bli lest. Siden det er de som skaper mange sidevisninger. Det er betryggende.
Jeg har fått flere spørsmål om hva jeg vil med bloggen. Og det er et knakende godt spørsmål.
Jeg har ikke lyst til å være i en bås. Jeg tror sannsynligheten for at det kommer videoblogg fra meg, er ganske liten, selv om jeg kjenner noen som ville blitt glad for det. (Mulig humøret er der en dag, kjære. Men det kommer til å bli fullt av min fantastiske humor, så det spørs om du vil like det like mye som du tror.)
Jeg orker ikke å begrense meg til å være en temablogg. Nå er jeg opptatt av veganermat, så da vil det naturlig få en plass. Men bloggens navn sier nettopp det at dette ikke er en temablogg. Libellen (øyenstikkeren) har mangefasetterte øyne. Jeg ser verden gjennom mange ulike vinkler. Ikke bare pga hvor jeg står, men hvilken del av meg jeg velger å se verden fra i det gitte øyeblikk og situasjon. Det finnes mer enn en side ved meg.
I tillegg er libellen meg. Den er myteomspunnet, magisk og virker skjør og skrøpelig. Jeg er kanskje ikke så myteomspunnet, men historiene og teoriene om meg har vært mange. Om du henger her, kan det være du får vite noe om hva som er sannhet. Skjør og skrøpelig er det vel ikke noe helt riktig bilde heller.
Og lik libellen, har jeg gått gjennom store transformasjoner for å bli den jeg er i dag.
Så navnet er ikke tilfeldig valgt.
Om du vil få saftige historier, veganeroppskrifter, skeive blikk på liv og levnad, hjertesukk, kjærlighetserklæringer eller hva i nærmeste fremtid, er ikke godt å si.
Men det er hyggelig at du leser. Det er stas når du velger å dele. Og alle hyggelige tilbakemeldinger, både her og der, gjør at jeg vet det ikke blir siste gang jeg deler noe dypere enn matoppskrifter.
Og så avslutter jeg med et nydelig bilde som kom på veggen min i bursdagshilsen fra ei flott dame som har laget smykker med denne fantastiske skapningen til meg ved flere anledninger.
Ha en fin en!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar