Når smått blir mindre

Jeg er ikke største jenta som går i to sko. Men jeg har vært mye større enn det jeg er nå.

Jeg vet jeg har gått ned litt i det siste. Jeg kjenner det, og vekta sier det. Og jeg hører det her og der. Men jeg føler meg ikke så annerledes. Jeg ser det, men alikevel.

I dag merket jeg at jeg hadde krympet. Jeg frøys, og måtte ut og legge dekkene ned i kjelleren. Så jeg kledde selvfølgelig på meg. Jeg tenkte ikke så mye, men tok turbuksa mi utapå den buksa jeg hadde på, med belte og alt. Og det var god plass. Da jeg kjøpte den, var den trang. Den passet, men ulltøy under måtte jeg ordne litt på, for om linningene lå likt, var det trangt. Nå hadde jeg grei plass. Det er jo artig. Veldig artig.

Jeg har veid mindre før. Før jeg ble gravid første gang var jeg på mitt tynneste som voksen. Jeg har aldri hatt som noe mål å komme dit igjen. Men jeg kjenner at det ikke hadde plaget meg å gjøre det. Men jeg tviler på at jeg ville sett meg selv på noen annen måte.

Og ja, jeg lempa dekk i dag. I går og. I går bar jeg dekkene opp fra kjelleren, og la de i bilen. I dag bar jeg ned de andre dekkene. Og nei, jeg ligger ikke på sofaen sammenkrøllet i smerte. Jeg har fått mine superkrefter som veganer. Hvordan kan jeg slutte å spise slik, når jeg kan gjøre slike ting igjen?

Jeg kan bære dekka mine selv. Jeg var ute og løp mer enn fire meter her i forrige uke. Og jeg blir mindre.
Gi meg en god grunn til å slutte å spise plantebasert liksom.

Ha en fin en.