Merkelig merkedag.

Min eldste datter er sju år. I over ett år har hun vært vegeterianer. Før det elsket hun pølser. Og hun var ganske stolt over å kunne fortelle hele verden hva de var laget av. For det visste hun. Så en dag stod hun der med pølsa i hånda og tårer i øynene, mens hun fikk bekreftet at jo, pølser er laget av gris.
Fra det øyeblikket nektet hun å spise kjøtt.

Hun har ikke spist noe kjøtt på over ett år. Noe som krever litt kreativitet fra mora, for å forsikre seg om at hun får i seg det hun trenger av næringsstoffer.

Nå synes jeg det er helt greit å spise mindre kjøtt. Vi spiser i grunnen alt for mye kjøtt i den delen av verden der jeg bor alikevel. Og dette har jo tvunget meg til å lære litt nye oppskrifter og tenke nytt når det gjelder mat. Og det er alltid fint.

I går laget jeg mat og skar opp pølser. Da kom hun ut på kjøkkenet og lurte på om hun kunne få smake en bit. Riktignok en bit på størrelse med en smule, men alikevel. Det ble to biter. Og mor ble litt sjokkert. Hvor kom dette fra?
Til middag spiste hun mer pølsebiter, og jeg var i lett sjokk.

Alle har sagt at det nok er en fase. Og det har jeg ikke tvilt på. Men siden jeg kjenner ungen min, har jeg heller ikke tvilt på at hun kunne komme til å videreutvikle dette fra å være vegeterianer til å bli veganer. Krysset fingrene for at ingen skulle begynne å diskutere melke- og eggproduksjon med henne.

I dag hadde vi en dag alene, og da er det jo naturlig at hun får bestemme maten. Pølse i lompe, svarte jentungen. PØLSE I LOMPE!
Det var ikke et blaff. Tykke pølser skulle hun ha. Og sprøstekt løk. Masse sprøstekt løk.

Så da satt vi og pratet litt om hva dette betydde ved middagsbordet, hvor hun gaflet innpå. Hun sier hun er ferdig med å være vegeterianer, men vi trenger jo ikke spise kjøtt hver dag for det. Det hadde jeg heller ingen planer om. Jeg liker at vi ikke trenger å spise kjøtt hele tiden. Men jeg liker også at vi kan spise det innimellom. Det passer fint. Og det beste er at jeg ikke trenger å bekymre meg like mye for at hun får i seg det hun trenger.

Men jeg må si det er litt merkelig. Like kjapt og bestemt som hun sluttet å spise kjøtt, er hun nå plutselig tilbake i kjøttdisken. I pølsekiosken i alle fall.

Ha en fin en!