Tannlege

Jeg er egentlig litt redd for å gå til tannlegen. Det er vi vel alle?
Jeg har ingen slemme historier å komme med, ingen traumatiserende hendelser fra barndommen som spøker bak i hodet.

Det verste minnet jeg har fra tannlegen da jeg var liten, var da jeg ville ha tannregulering. Alle hadde det. Alle fikk fri fra skolen innimellom og dro til Kongsberg med reguleringsbuss. Alle kom tilbake med viskelær og artige ting de hadde kjøpt. Jeg hadde skeivere tenner enn mange av de som dro. Mine var skeive i alle retninger. Når jeg var syk med betente mandler (noe som skjedde litt for ofte) og ikke kunne spise og drikke på noen dager, passet ikke lenger tennene mine. Jeg slet med å bite sammen. Dette tenkte jeg en tannlege ville være i stand til å se. Så jeg sa det til han. Han sa jeg hadde Dallastenner. Jeg visste ikke hva det betydde, og måtte vente til jeg kom hjem med å spørre. Han sa også at om tennene mine ble rette, ville jeg miste trutmunnen min, og det ville jeg vel ikke? Jeg hadde ingen formening om hvilke nytte en trutmunn kunne ha, men jeg så nytten av å kunne tygge. Siden en trutmunn virket så viktig, lot jeg være å stille spørsmål. Han var jo tross alt en slags autoritetsfigur, og slike stiller man ikke spørsmål ved.
Men han kom med et forslag til noe han mente ville være en forbedring av tennene mine. Han kunne slipe ned hjørnetennene mine, sa han. Så de ble rette, sa han. Da skjønte jeg at han og jeg hadde et ulikt syn på hva som var vakkert. Hoggtennene mine var tross alt litt vampyraktige. Og selv om jeg ikke så nytten i en trutmunn, så jeg klart nytten i et par skarpe hjørnetenner. Så da satte jeg meg opp mot denne merkelige autoritetsfiguren. Han lot hjørnetennene mine være. Og jeg har hatt god nytte av dem ved flere anledninger. Jeg har ikke rette, fine tenner. Og de er fremdeles litt vonde å spise med om jeg slutter å spise noen dager. Men de virker. For det meste.

Nå for en tid tilbake gikk det et skall av en tann. Eller, det gikk et skall av to tenner, to visdomstenner. Begge de nede. I tillegg til trutmunn, har jeg litt liten munn. Så det å skulle gape slik at en tannlege kunne fikse baki der, var ikke noe jeg så på med glede. Men jeg tenkte det var lurt å gå dit før det ble digre, verkende byller eller noe. Tannlegen syntes visst ikke de var digre kratre, slik jeg syntes. Men hun fant et lite hull i den ene, i tillegg til et lite skall av emaljen. Og det å fikse visdomstenner, er ikke akkurat noe man ser som udelte suksesshistorier, så vi ble enige om å bare får dem ut. Hun anbefalte ikke å ta begge på en gang, selv om jeg insisterte. Jeg er mer redd for å grue meg, enn den faktiske smerten. Men hun var nå en gang eksperten.

Siden jeg samme uka fant ut at bedøvelse faktisk virker, ble jeg litt lettere til sinns. Men man går ikke til tannlegen med alt for mye spenst i skrittene.

Det er ikke smerten jeg frykter. Det er den ekle følelsen av å ha alt for mye rart i munnen, lydene og følelsen av å bli kvalt. Og den grusomme følelsen når instrumentene hviler mot de andre tennene.

Men jeg tror jeg har den søteste tannlegen i hele verden, eller noe. Hun forteller hva hun gjør, er rolig og søt, og mer opptatt av at jeg ikke skulle kjenne noe, enn det jeg selv var. Tok seg god tid, satte et tonn av bedøvelser, og tok seg god tid til å sjekke at jeg ikke kjente noe etterpå. Satte mer bedøvelse da jeg fremdeles kjente noe. Og tilbydte mer da jeg enda kjente det. Jeg ba henne gi det litt tid i steden. Det gjør ikke noe å kjenne det, det var jo ikke vondt.
Hun prater og var bare rett og slett søt. Man ser ofte for seg tannleger som mannlige sadister. Eller, jeg gjør i blant. Hun er det motsatte.
Det var ikke vondt. Ubehagelig å sitte og lure på om det skal gjøre vondt, hva man skal forvente osv. Men ikke vondt. Jeg er glad jeg har jobbet mye med å puste gjennom nesa, det kommer godt med når munnen er full.

Og etterpå forklarte hun alt, og ga meg all info skriftlig. Jeg var ikke litt bekymra da jeg gikk derfra.

Jeg skal ikke si jeg gleder meg til neste skal ut om to uker. Men jeg gruer meg ikke like mye som sist. Eneste er at jeg tenker på at hun valgte å ta denne tanna først fordi den hadde rette røtter så den ville nok smette lett ut. Lurer på om jeg bør grue meg mer til neste da? Neida.

Men jeg skal si meg enig i at det var lurt å ikke ta begge samtidig. Da hadde det jo ikke vært flere steder igjen å tygge maten. Fortenna mine treffer jo ikke akkurat siden jeg aldri fikk den tannreguleringa.

Jeg gleder meg til å bli ferdig med det. Men jeg er sikker på at jeg er i trygge hender. Trur hun bør få prisen for skjønneste tannlegene eller noe. Så om du er redd for tannlegen vet jeg hvor du burde gå neste gang.

Ha en fin en!