Heftig og herlig helg.

Det nærmer seg jul. Og når helgen kommer, skal man liksom klare å presse inn mest mulig.
Så i helgen rakk vi en hel masse. På lørdag var det bytur med bibliotekbesøk, kafètur og shopping med gode venner, og på ettermiddagen fikk vi middagsbesøk av familie. En kjempekoselig dag.

På søndag var vi en tur til vinterverden og bakte brune pinner og koste oss med familie. På ettermiddagen var storesøster på julekortlagingskurs med Minas kreative hjørne. Kjempefornøyd frøken.

Så dette er vel det man kan kalle en heftig og herlig helg.

Vi har i allefall kost oss. Og i morgen er det første desember. Jeg kjenner to jenter som gleder seg veldig.



Vinterverden er ganske fin.Spesielt om man slipper å kjøre bil i den. 

 
Denna lille krabaten kom på besøk og stod for underholdningen.


 Søtnosene mine baker brune pinner.

 
Og her sitter lill frø og ser film mens storesøster er kreativ. I Picachudrakt.

 
Her henger adventskalenderne og venter på spente og ivrige små jenter som gleder seg til i morgen.

Jeg trur det er det beste med jula og alle juleforberedelsene. Alle de utilslørte forventningene til unga. Herlig.

Å glede seg

Å glede seg, eller ikke.
Det er spørsmålet.
Man må ikke glede seg til jul.
I mange år gjorde jeg ikke det.
I mange år hatet jeg jul.

Hatet alle forventningene som ble tredd ned over hodet på meg.
Forventninger til alt man skal gjøre av forberedelser, alt man må kjøpe, alt man skal glede seg til og over, alt man skal pynte og vaske og alt man skal smile og være glad over.

Jeg har ingenting i mot å være glad og smile og slik, for all del.
Jeg liker bare ikke at noen andre skal fortelle meg at jeg må det.

Spesielt når alt jeg føler er stress, press og grue seg til. All utilstrekkeligheten.

Jeg har gode minner fra jul og. For all del. Barnehender som klemmer på pakker mens Disneys jul går på tv.

Et år bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle feire. I det hele tatt. Jeg var helt alene (eller nesten) og hadde ingen jeg måtte ta hensyn til. Så jeg sa fra til de som hadde forventninger om at jeg ville være alene. Helt alene. Ikke gjøre noen ting jeg måtte. Bare det jeg ville.
Jeg ville spise ribbe. Man trenger tross alt ikke være fanatisk. Og jeg ordna gaver og slikt selvfølgelig.

Det året skjedde det noe. Jeg begynte å pynte med engler. Jeg liker engler. Mer enn nisser. Jeg pynta med engler og lys. Og sånn sakte men sikkert skjedde det noe med meg. Jeg MÅTTE ingenting. Og kanskje nettopp derfor begynte jeg å glede meg til jul. Jeg gledet meg til å være alene. Gjøre det jeg ville. Uten noens forventninger til meg. Det var godt.

Det var bra jeg tillot meg selv det. For jula etter var jeg blitt mamma. Og da var gleden der på en helt annen måte.

Nå ser jeg jula gjennom barna mine sine øyne. Liten mini som lurer på om det er jul i dag, hver morgen. Og om det er dagen etter denne. Hver dag.
Storesøster har litt større tidsperspektiv og prøver å forklare hele konseptet med adventskalender. Og de gleder seg. Og det gleder meg.

Et av mine største mål som mamma er å gi jentene evnen til å glede seg til noe. Jeg vet hva det betyr å ikke gjøre det.

Så nå gleder jeg meg på deres vegne. Jeg pakker kalendergaver som er kjøpt inn her og der siden i sommer. Jeg ordner gaver, og trur jammen jeg skal starte å julepynte i helga. Ikke pynte til advent, men til jul. Fordi jeg kan. Og det gleder meg.

Ha en fin en!

Angst

Har du prøvd det? Ikke å anbefale.

Mange ting blir man vant med etter som årene går. Vi har alle våre ting å slite med. Sånn er det bare. Jeg kan huske at angsten har vært med meg så langt tilbake som jeg kan huske. Helt ned i barneårene. Jeg snakker ikke om redselen for å bli oppdaget når du har gjort noe du ikke skulle, eller det å grue seg for noe som er skummelt.
Men den følesen som overgår redselen og tar den til et nytt nivå. Følelsen som lar bekymringene bli til en hard klump i magen. En klump av mørke som sprer seg til hver celle i kroppen.

Noen ting blir man bare lettere til å takle etter som årene går. Dette også. Men samtidig er det litt slitsomt når det blir verre, og alle tidligere triks ikke lenger virker. Det blir slitsomt. Såpass at jeg valgte å spørre legen min om det finnes noen triks for å takle det bedre.

Det er helt vanlig at hvis jeg gruer meg til noe, så kommer den. Snikende inn og forsterker følelsen. Hvisker dommedagsprofetier i øret mitt, skrur opp puls, temperatur og hjerterytme. Tar tak i de negative følesene og forsterker de til det latterlige. Noen ganger så ille at jeg har lyst til å gjemme meg under dyna og sove. For det hjelper. Om jeg klarer å sovne da.
Men jeg kan jo ikke det. Det er ikke angst som skal bestemme i mitt liv. Det er jeg. Jeg kan puste lange, dype åndedrag. Jeg kan lukke øynene og se for meg hvordan det er når situasjonen er løst, ferdig og avsluttet med lykkelig avslutning. Jeg har en logisk indre stemme som kan snakke fornuft til meg.
Jeg kan riste meg selv mentalt og fortelle meg at jeg må slutte og tulle. Det er ingen reel fare her. Jeg kan rasjonalisere og snakke fornuft og logikk som ingen annen.
Men så er det bare det at angsten ikke alltid lytter til fornuft og logikk. Men, klart noen ganger hjelper det.

Panikkangsten er den mest slitsomme. Når det skjer noe ubehagelig. Ikke nødvendigvis noen reel fare, men noe jeg opplever som ubehagelig og konfliktfylt. Nå er jeg ikke veldig konfliktsky egentlig. Dette handler vel mest om de gangene jeg ikke har noe kontroll over situasjonen. Når det ikke er noe rasjonelt som skjer. Gjerne noe tull som det ikke er snev av grunn til å få panikk av. Men den kommer. Som et slag i magen og sprer seg. Til hver celle skjelver i irrasjonell frykt. Rett og slett slitsomt.

Men man kan fint leve med det. Jeg dør ikke av et angstanfall. Det er årevis siden jeg lot et slikt anfall ta overhånd og lot tanken på at det aldri ville gå over få fotfeste. Jeg vet det går over. Jeg vet det ikke er farlig. Jeg puster rolig og tenker lure tanker. Jeg lar det ikke hindre meg i å gjøre det jeg skal. Ingen ser utenpå meg at jeg har det slik. Kun de som kjenner meg veldig godt kan merke at noe er galt. Så det er ikke veldig synlig.
Jeg har gjort mye mens jeg har hatt angst. Jeg nekter å la slikt hemme meg. Men det er slitsomt å gå i butikken og handle og småprate med kjentfolk når man har det slik. Jeg føler meg som en løgner. En skuespiller. Litt ut av meg sjæl opplevelse. Stå og utveksle trivialiteter mens hjertet pumper nesten ut av brystet, svetten renner og jeg har en lett skjelving i kroppen. Men ikke tale om at jeg skal la være å stoppe og si hei pga angst. Samtalen blir nok kortere, men jeg nekter å la være.

Eksponeringsterapi, sa legen. Ja, sa jeg. Det har jeg gjort i mange år. Jeg har en oppvekst som har bragt med seg litt smuss. Jeg brukte lang tid på egenhendig å jobbe meg gjennom angst. Det var en tid da jeg syntes det var ekstremt vanskelig bare å gå i butikken og handle mat. Det fikk meg til å føle meg liten og ubrukelig. Jeg nekter å føle meg sånn. Så jeg tenkte at da må jeg bare tvinge meg selv til å gjøre det så mange ganger at det ikke lenger er skummelt. Og det gjelder det meste.
Etter den tiden, har jeg hatt en teori om at hvis jeg gjør ting for å unngå noe, så må jeg konfrontere det. Alle ting jeg opplever at jeg bruker energi på å unngå, er noe jeg må jobbe med. Og en gang i tiden var ikke det få ting. De færreste ville gjettet det om meg, men sånn er det med ting man ikke kan se på utsiden.

Alt legen sa, er ting jeg har gjort, gjør, og kommer til å gjøre i fremtiden. Han anbefalte meg også å lese en bok. Det skal jeg. Men jeg er klar over at det nok ikke dukker opp så mye nytt der. Men jeg skal lese den.

Siste tingen han nevnte var medisiner. Men så syk kommer jeg aldri til å innrømme at jeg er.
Ikke noe galt ovenfor de som bruker medisiner. Det er en ting mellom hver enkelt og deres lege. Men for meg, er det ikke aktuelt. Jeg har kommet meg egenhendig gjennom så mye verre ting enn dette, så jeg har ingen planer om å endre det nå.

Grunnen til at jeg tok det opp med legen, er at jeg synes jeg har gjort en god jobb. Jeg synes det burde være lettere nå enn det en gang var. Men den siste tiden har det vært flere tilfeller. Vanskeligheter i livet ellers trigger det. Og det er greit. Jeg vet hvor det meste kommer fra. Og jeg overlever det uten tvil.

Men det er slitsomt. Når det kommer snikende ut av det blå og legger seg som et klamt ullteppe. Uten forvarsel. Når vonde hendelser gir et angstanfall som varer en uke i strekk. Når de kommer og ødelegger en ellers produktiv dag. Da blir det slitsomt.
Men jeg får velge å se det som erfaringer. Det er ting jeg skal lære, ting jeg må klare å konfrontere, ting jeg må jobbe meg gjennom. Og fremdeles en haug med ting jeg fortsatt må oppsøke for å bli flinkere til.

Og så dette. Å skrive. Jeg skriver for meg. For å sortere, for å rydde, for terapi. Og jeg skriver for deg. For å forklare, opplyse, underholde.
Men mest for meg. For når jeg trykker publiser, så forteller jeg deg noe du antagelig ikke visste om meg. Jeg blottstiller meg for deg. Hvorfor? Fordi jeg kan. Fordi jeg trenger å vise meg selv at det ikke er så farlig at du vet. Det kommer heller ikke til å ta livet av meg. Fordi jeg vil drepe stemmen i hodet som ber meg gjemme meg, skamme meg.
Og fordi det sitter et par stykker der ute som kommer til å kjenne seg igjen og finne håp i at de ikke er alene om å ha det sånn.

Jeg forteller deg noe som fremdeles er tabubelagt i samfunnet vårt. Jeg har angst. Noen dager har angsten meg. For det meste er den bortgjemt i et hjørne. Men den er der. Og det går bra.

Og du.... Du ville antagelig ikke visst det om du stod å prata med meg i butikken under et anfall en gang. Såpass usynlig er det. Såpass god skuespiller er jeg. Og såpass lite er jeg villig til å la det styre mitt liv. Jeg er nemlig sjefen i mitt liv.

Ha en fin en!

Lovely lørdag

Noen helger er bare bra. Nå skal ikke jeg påstå at denne var bare bra, men det bra var så bra at det fint kan overskygge det som ikke var så bra. Og det er bra.

Jeg fikk rydda. Det er bra. Har fått pakka inn litt julegaver, og kommet godt i gang med adventskalenderen til jentene. Det var veldig godt.

Har slappa av og brodert. Ser ut som jeg klarer målet mitt, og kan begynne å pynte og lage kruseduller neste gang.

Lørdag fikk jeg besøk, og i dag var jeg og spiste juletallerken på Mæl kro med reservefamilien min. Den kan anbefales, veldig god. Og med riskrem, slik riskrem skal være, til dessert. Nydelig.

Og nå er jentene tilbake, nybada og sovende sammen i storesøsters seng. De insisterte på å få sove sammen.

Joda. Livet begynner virkelig å vise seg fra en lysere side. Mulig det er snøen. Eller den store pene månen som lyser opp.

Håper livet lyser til deg og!
Ha en fin en!

Fredagsfurore

Det er FRÆDDA! Det er helg!
Er ganske herlig.
Jeg har i grunnen store planer om mangt og meget.

Fredagen hadde jeg store planer om og virre hodeløst rundt i leiligheten med masse musikk og rydde og ordne. Ingen barn, ingen stress. For i løpet av de siste fjorten dagene er det liksom litt som hoper seg opp. Jeg tenker alltid at jeg ikke orker å plage meg selv med dårlig samvittighet over alt jeg ikke får gjort i løpet av uka. Jeg klapper heller meg selv på skulderen over det jeg faktisk får gjort.
Jeg jobber med å gi litt f... Ikke være så flink. Flink har spent bein på meg før.

Ikke det at jeg noen gang har vært noen superhusmor, jeg har ingen illusjoner om å skryte på meg det. Men jeg hadde mye mer dårlig samvittighet før. Og da får man i alle fall ikke gjort noe mer.

For å være mest mulig effektiv, kjøpte jeg ferdig middag i butikken. Et kyllinglår, salat fra salatbaren og avokado. Kjempeenkelt.Og godt. Skikkelig festmåltidet.

Gode intensjoner er vel og bra, men så er det detta med realiteter. Det er -8 blå i dag. Og ikke veldig lunt da jeg kom hjem. Brrr.... Og med en ganske fin hodepine som begynner å toppe seg mot slutten av uke, så trur jeg at jeg må være litt snill mot meg selv. Må nok innse at noe må spares til i morgen. Det går jo ingen vei. Har kommet godt i gang, og det er jo halvveis der, er det ikke? Og kvelden er enda ung.

Hvem vet, kanskje jeg klarer å få ferdig adventskalenderne i helga også. Det hadde vært stas.
Og det ligger en bunadssøm og lokker på meg. Kan hende den må få litt oppmerksomhet og.
Og hvem vet, kanskje drømmeprinsen banker på? Kan jo hende han blir lei seg når jeg ikke dukker opp på ballet hans. :D

Jeg skal i alle fall kose meg. Det er fyr i ovnen, tranebærjus i glasset og en fin haug med klesvask som venter på å bli brettet. Hverdagsgleder.

Ha en fabelaktig fredag folkens!

Helgeplaner.

Rosa skal på ball.
Jentungen synes jeg trenger en kjæreste. Jeg tenker at hun ikke tar helt feil. Selv om jeg var sterkt uenig i hennes gode forslag til kjærsteemner. Se her for utdyping.

Men jeg har tross alt en hel helg til rådighet, uten barn eller andre å ta hensyn til. Så kanskje jeg burde dra på ball? Har fått noen forslag, men er til nå ikke helt imponert. fotBALLkamp er liksom ikke helt min greie, selv om knøttefotball kan være underholdende. Har blitt invitert på dans, men det var så langt avgårde, at det ble lite aktuelt. Hadde prinsen stått der, hadde jeg jo alikevel måttet si nei takk. Med mindre han stod med ferdigpakka koffert og flytteplaner.

Det skulle vel alltids kunnet gå an å skremme opp litt haraball. Men... ja...

Trur vi ender opp med det vanlige. En hel haug med tullball. Det er liksom det jeg er best på. Gjøre kjedelige huslige sysler, brodere, blogge, male, ordne adventskalender, ja... En hel helg med tullball. Det er vel det det resulterer i, tenker jeg.

Om jeg ikke klarer å finne på noe morsommere. Miraklenes tid er enda ikke omme, så jeg tenker jeg gleder meg til helga jeg. Ball eller ikke.

Ha en fin en!

Til helgen skal jeg på ball

Innimellom har far en av jentene slik at vi får litt alenetid med dem. I dag var en slik dag. Jeg har kost meg med vesla i dag. Det er utrolig hvor mye den ungen rekker å si i løpet av en dag når hun ikke må konkurrere med storesøster.

Jeg spurte henne hva hun ville gjøre i dag, siden det bare var vi to som skulle kose oss. Hun tenkte lenge. "Kose oss og drikke kakao, og spise kjeks og spille busstoppspillet." var hennes ønsker. Ikke mye som skal til for å glede en liten frøken. Jeg spurte om ikke vi skulle ta en liten tur på byen først, og det ville hun. Vi kunne jo kjøpe julegaver. Til pappa kanskje? Joda, frøkna fant julegave til far. Hun var veldig bestemt på hva han skulle få. Hun fortalte stolt til alle vi traff etterpå hva hun hadde kjøpt.

Så var hun veldig opptatt av at jeg måtte kjøpe meg kjole. Det var så mange sine kjoler. Kjoler, gensere og smykker. Alt det fine burde jeg få. Så da tenkte jeg byturen var over. Siden jeg er litt lat og sånt til tider, tenkte jeg at dette var en fin anledning til å spise ute. Så det gjorde vi. Hun trodde jeg mente i hagen og ville ha brødskiver og kjeks og smoothie. Kanskje ikke så godt vant den der.

Hun fikk ønsket sitt. Med brettspill, kjeks og kakao. Skulle vel bare mangle. Det er jo tross alt tirsdag.

Da vi stod på badet og skulle pusse tenner, rant det bare gullkorn ut av henne. Det var jammen ikke lett å holde seg alvorlig.

- Mamma, har du kjæreste?
- Nei, det har jeg ikke.
- Hvorfor det?
- Jeg har ikke funnet noen jeg har lyst til å være kjæreste med.
- Ikke lyst til? Hm... Du kan være kjæreste med *navngitt gutt*
-  Er det en gutt i barnehagen, det eller? Er han snill?
- Ja. Men han er slem noen ganger også. Og da sier jeg det til voksen og så sier de at han ikke skal gjøre det, og så trøster de meg.
- Men han er jo et barn. Jeg har lyst til å ha en voksen kjærste jeg.
- Men han blir jo voksen og da, mamma. Han er grei. Men du må ikke røre babyen hans. Det liker han ikke. Det er da han blir sint. Okeeey?
- Ja, det skal jeg huske på. Men det er lenge til han blir voksen. Trur heller jeg kan finne en voksen jeg.
- Kanskje bestefaren til *samme navngitte gutt*? (hun ler)
- Bestefaren faktisk. (jeg ler og)

- Mamma, kjærester kysser på munnen.
- Jasså, gjør de det? Må de det?
- Ja. Jeg var kjæreste med *annen navngitt gutt i barnehagen*.
- Var dere det? Kyssa dere da?
- Nei. Han ville ikke kysse meg på munnen. Han syns det var ekkelt. Og da ville jeg ikke være kjærester med han.
- Så når man er kjærester så må man kysse på munnen? Hva annet gjør kjærester da?
- Ja, det må man. Og så må man gjøre sånn her. (lener hodet mot skulderen min)
- Ja vel. Så det må man gjøre?
- Ja. Du kan være kjæreste med *fullt navn på kvinnelig barnehageansatt*
- Ja, men jeg vil helst ha en guttekjæreste jeg da.
- Men hun er gutt... (smiler lurt). Hvorfor det da, mamma?
- Vel, jeg vil helst ha en guttekjæreste jeg da. Det er det jeg liker. Noen vil ha jentekjæreste, noen vil ha guttekjæreste, og noen kan ha både guttekjæreste og jentekjæreste. Det er liksom bare sånn det er. Det er ikke noe man kan bestemme det.
- Å ja. Men du kan være kjæreste med pappa.
- Nei, det kan jeg ikke. Vi har vært kjærester, og det var vi ikke så flinke til. Så nå kan vi være bare venner.
- Da kan du finne en annen da.
- Ja, jeg får gjøre det. Vet du hvor jeg finner en da?
- Du må gå på ball. Du må pynte deg og gå på ball. Ha på kjole, og denna (hårbånd). Og så spør du: Vil du være kjæresten min.
- Ja vel. Så det er det jeg må gjøre? Vet du hvor det er ball da?
- Ja, hos *navngitt venninne fra barnehagen*

Så da må jeg nok pynte meg og gå på ball til helga. Kanskje jeg finner en kjæreste å kysse på munnen.
Rart jeg klarte å få pussa tenna på den lille frøkna. Innimellom i samtalen, som er gjengitt med litt kunstneriske friheter, måtte hun jo selvsagt danse og susse, klemme og klatre på meg.

Ha en fin en!

Søndag - høst, mandag - vinter.

Sløv helg. Kost oss og tatt det med ro. Gufsent og høst. Så vi fikk tatt inn det som stod ute i hagen. Satt inn blomser og prøvd å pakke inn utemøbler som jeg ikke klarer å bære inn for vinteren. Det skulle tross alt bli kaldere.

Og i dag våknet vi opp til en lysere og renere verden. Pakket inn i hvitt.
Lyder blir dempet og jammen kom julestemningen snikende også.
Et øyeblikk hadde jeg faktisk lyst til å hjem og henge opp julegardiner.

Og det morsomme er at da vi var og handla, fant jeg både julegave og bursdagsgave til ei frøken på julegavelista mi som er vanskelig å handle til. Så da er det bare å håpe at de faller i smak.

Jeg liker når snøen daler. Best om den hadde lagt seg. Hviska ut en kald og dyster verden. Gjort den lysere og lunere.
Kunne trenge det nå.

Ha en fin en!

FRÆDDAN!

Det er fredag. Og det er skikkelig godt nå. Lille snupp har ikke vært i barnehagen på to uker og er følgelig litt mer opptatt av å leke med oss. Og når hun er trøtt og sliten, blir hun ikke akkurat mindre bøllete.

Men i følge legen er hun ikke syk. Alle prøver er fine. Og det er visst ikke noen stor sjanse for at hun får feberkramper igjen nå. Det skal jeg liksom tru på? VIl veldig gjerne. Men kjenner jeg sliter. Hun er ikke kjempesyk, for all del. Men de blanke øynene, blikket når hun blir sliten, hele hennes vesen forteller at alt ikke er som det skal. Men da er hun visst frisk da... Det er visst ikke farlig å gå med feber i flere uker. Vet ikke helt hva jeg føler om det, men det stemmer sikkert. Det bare kræsjer litt i mammahjertet. Mammahjertet med arrvev etter ambulanseturer og krampekroppen til lille frø.

Men det er lenge til mandag. Nå er det helg. Vi skal sove lenge. TIl tretten påstår mini. Gjør hun det, reiser jeg rett på legevakta for da er hun skikkkelig sjuk.
Vi skal tusle litt på byen, kose oss og ta livet med ro. Og hente krefter til en ny uke.

 

Og siden det er fredag, og jentene maser, ble det pizza i dag. Kjedeligste pizzaen på lenge, men sunn nok, vegetarisk selvfølgelig og ungene var fornøyde.

 

Og siden jeg runda hundre innlegg i går, så skal jeg feire med litt nøtter.


Ønsker dere en fantastisk helg!

Alenetid

Nå har mini vært syk i ti dager. Og hver gang vi trur hun er på vei til å bli bedre, spretter temperaturen opp igjen. Så mens jeg har vært på jobb, har mini vært hos pappaen sin. Så i dag var det storesøster sin tur til å få litt tid med pappaen. Så hun ble med pappa etter skolen og jeg tok med febertrollet hjem. Alenetid. Det er stas.

Og siden storesøster ikke er hjemme, kan vi benytte anledningen og spise noe hun ikke liker. Hva vil mini ha? "Kjøtt, kanskje?" svare mini. Og vips ble det kjøttkaker. Men jentungen var mest opptatt av hvilke grønnsaker vi skulle ha inntil. Mulig jeg har ødelagt dem litt.

I dag lurte jeg alvorlig på om jeg hadde mistet teken. For i så tilfelle ville vi gå en kald vinter i møte.
Jeg fikk ikke skikkelig fyr i ovnen. Ikke i går heller. Men i går gadd jeg ikke styre mer med det, og krabba under pleddet i steden. I dag derimot... Ble litt bekymra. Jeg har da ikke hatt noe problemer med å fyre i ovnen...
Men siden jeg hadde stengt alt da feieren var her, og ikke huska på å åpne igjen, var det ikke akkurat noe langvarig problem... Utrolig pinlig hvor glemsk man kan bli.

Nå er det bare å krysse fingrene for at mini er frisk i morgen. Eller at legen finner ut i hva som feiler henne. Detta er liksom ikke helt ok lenger.

Sånn på tampen vil jeg bare nevne at wasabinøtter er såpass sterke at jeg et lite øyeblikk lurte på om jeg kunne puste ild gjennom nesa. Veldig gode.

Her er et bilde av jentene fra tidligere i uka. Storesøster passer på febertulla mens de ser på barnetv og koser.



Ha en fin en!

Syk søndag og mammamandag

Søndagen startet så bra. Når lørdagen er fin, våkner man liksom opp med et litt lysere syn på livet.
Og lørdagen var veldig fin.
Å kunne sove til langt over åtte er flott. Bare meg å mate og kle. Fint.

Så var det å pakke sammen klær og pyntestæsj og dra ned til jentene. Måtte kle og pynte hos pappaen, for det stod bursdag på planen.
Mini var i fin form. Var nok nesten frisk.

Bursdagen var kjempekoselig. Mat (også vegetar), kake og snop. Og med hyggelige voksne og skjønne unger, blir det komplett. Mini spiste lite, og lurte på om ikke vi kunne dra hjem, før det var ferdig. Hun ville hjem og legge seg. Før to.
Klart jeg blir litt skeptisk.

Vi drar hjem. Mini klager over vondt i magen, hodet og hele kroppen.
Mini kaster opp i bilen i det vi kjører inn på parkeringsplassen.
FLink og lener seg frem, så mesteparten havna på strømpebuksa og nedi cheroxen.
Mmmm... tusen takk!

Inn og spyle gråtende og fortvila liten skrott. På med pysj og under pledd i sofaen med barne-tv og storesøster til å passe mens jeg kan skrubbe sko, og vaske bil.

Inne igjen, måle temp og gi medisin. Hun er i grunn klar til å legge seg i senga. Mens jeg rydder bort litt ting, klarer hun å sovne på sofaen. To minutter tok det.
Ikke bra. Og hun sov godt da kvelden kom. Selv om hun var klar til å legge seg igjen da klokka var litt over fem.

Liker ikke at hun er sånn.
 Selv om noe av gleden ved å legge seg, ligger i at hun sover i min seng når hun er syk. Må jo passe på.

Så mandagen tilbrakte vi på legesenteret. Formen super, men med litt feber. Så det ble mye lek og lesing. Legen fant ikke noe galt. Men frøkna lurte på om hun kunne få ta blodprøve. Så det fikk hun. Det var morsomt, mente hun. Hun fikk jo gave.
Så da er det bare å glede seg til å prøve å ta en urinprøve i morgen.

Håper hu blir helt frisk snart. Det er koselig med selskap i senga, men alle barbiedukkene som dukker opp der, blir litt irriterende.

Ha en fin en!

Komfortsone

Komfortsonen. Hold deg innafor grensene for hva du synes er komfortabelt, alltid, og livet vil nok bli det. Komfortabelt. Etter hvert vil man sikkert bli komfortabelt nummen.

Jeg har i grunnen følt for å trekke komfortsonen min tett inntil meg i det siste. Bre den rundt meg som et pledd og lulle meg inn i all den komfortable varmen.

Men ingen endring kommer av stillstand. Og eneste grunnen til at jeg ønsker komfortabelt, er fordi alternativet er skummelt.
Å åpne, tørre, våge, være og by på seg selv.
Skummelt.

Som å hoppe uti kjølig vann. Det er ikke alltid like fristende. Men du vet at når det første sjokket fra temperaturforandringen går over, blir det bedre. Etter en stund kan det faktisk være at komforten har flytta på seg. Flytta seg til utenfor din tidligere komfortsone. Og vips var noen grenser sprengt.

Å skulle drive å bevege seg i grenseland for komfortsonene, krever litt.
Men jeg har ingen planer om å pakke meg inn. Selv om det frister.
Spesielt etter en frisk dukkert utafor komfortsonen.

Ha en fin en!

Barnefri helg.

Det er helg, uten barn. Bare meg.
Og alle planene. Friheten er overveldende.

Og tom. Det er litt tomt. Både fysisk og psykisk.

Men den skal nok bli fylt. Om enn ikke med noe meningsfylt, så skal den nok fylles.
Vurderer mer enn ett sprell som ikke innebærer å ta den helt ut med snop foran tv, forefallent husarbeid, eller håndarbeid.

Mer enn en ting faktisk. Opp til flere.
Så gjenstår det å se hvor tøff jeg er da.
Om jeg krabber ut av sofaen og ut i den store verden helt på egen hånd.

Vi får se!

Ha en fin en!

Vonde følelsers utløpsdato

Det gikk så bra. Sakte, men sikkert fremover.
Det var mest vondt at du ikke hadde gått videre. Det gjorde at jeg ikke helt klarte heller.

Men det var bare en løgn. Det knuste meg. Skikkelig. Jeg hadde aldri forventet det fra deg. Jeg stolte på deg. Har jeg virkelig så dårlige antenner? Vel, jeg følte noe var galt, men feide følelsen til side.

Jeg fikk en skikkelig knekk. Følte meg lurt, bedradd, og satt med spørsmål om hvor mye av det vi hadde som hadde vært ekte. Var noe av vårt i det hele tatt sant?

Jeg så du gledet deg over din nye. Noe du aldri ville gjøre offentlig med meg. Og det svei. Jeg sletta deg, fjerna sviket. Vil ikke se, vil ikke vite.
Det var godt. Og det gikk fremover. Jeg vil overleve. Helt klart.

 

Men det var ikke alle som lot seg lure. Noen kjenner meg for godt. Jeg var ferdig med å gå med konstant angst. Ferdig med å synes synd på meg selv. Så et bilde av deg, jeg hadde glemt å slette, og det gikk greit. Jeg kunne smile over minnet før jeg sletta det. Jeg er over det verste, tenkte jeg. 

Jeg klarte meg bra. Jeg er klar til å gå videre. Overivrig, faktisk. 

Klar for å sjekke ut om det finnes anstendige mennesker der ute verdt å stifte nærmere bekjentskap med.

Men så kommer det. Litt overraskende. Litt snikende. Og litt kasta på. En liten ting jeg ser, som minner om deg. Og kanskje siden jeg tror alt går så bra, så ramla jeg. 

Aner ikke hvorfor, men klumpen i magen er stor. Tårene triller og jeg føler meg tom og ødelagt.

Hvorfor? 

Du er ikke verdt mine tårer. Kanskej fordi jeg er redd. Redd for at dette er standarden. Er det slik alle menn tenker? Finne arvtageren før man avslutter? 

Er det greit å være så uærlig?

Jeg kunne sett det komme fra andre. Men jeg så det ikke fra deg. Jeg trudde ærlighet og tillit var noe vi hadde. Hvor feil jeg tok.

Jeg visste at du var følelsesmessig utfordret, men at du kunne gjøre detta hadde jeg ikke trodd. 

Men ikke tale om at jeg skal gi meg. Denna ekle følelsen må bli borte. Snart.

Jeg har planer om å leve lykkelig alle mine dager. Og de dagene skal begynne snart. 

Jeg er lei av at de vonde følelsene veller opp hver gang noe trigger et i utgangspunktet hyggelig minne. 

Når går det over? 

Er det ikke utløpsdato på slike møkkafølelser? 

Og er ikke den snart?

Jeg skal etter hvert finne en jeg og. Og rusle inn i solnedgangen. 

Først må jeg bare riste av meg følelsen av mistillit. Til det meste.

Jeg er i grunnen ganske tilgivende av meg. Men detta vet jeg ikke om jeg kan klare å tilgi. 

Vel, blir det for mye følelser inni meg, finnes det ingen bedre måte enn å skrive dem fra meg. 

Ha en tillitsfull en!

 

Syke barn og skjøre mammaer

Det skjer noe med mammaer når ungene blir syke. Men når de har vært gjennom noe skummelt tidligere, blir man rett og slett litt gal.
Hu minste har hatt to feberkrampeanfall tidligere, og det har satt dype spor i mammahjertet mitt.
Hun må fremdeles få febernedsettende med en gang hun får feber. Det er ikke den høye feberen som er skummel, det er den raske stigningen.

Så sitter man i stua og glor, hører noen uvanlige lyder fra rommet til mini, og er der inne før man får trukket pusten. Hu ligger i senga og skjelver og sutrer. Hjertet mitt stopper, jeg blir kald og alt går i sakte film. Jeg er rolig som skjæra på tunet utvendig, men inni er det fullstendig kaos. Bortsett fra det ene overfokuserte punktet midt inne i kaoset. Som en storms stille senter.

Jeg stryker på henne og ser at hun bare skjelver fordi hun fryser, feberfrost. Feberen er stigende. Løfter henne rolig opp og snakker rolig med henne, bærer inn på badet, kler av og finner fram alt jeg trenger. Så går vi ut i stua, legger henne ned og får mål temperatur og gitt stikkpille. Jeg må vite hva den er, for å sammenligne når jeg våkner i natt.

Hun er ikke imponert over behandlingen, men hun er rutinert nok til å vite hva som skjer. Jeg spør om hun vil ha litt vann, eller om hun skal rett i senga. Hun vil bare sove. Varme barnearmer rundt halsen, slapp liten kropp inntil min. Bærer henne i seng, og vet at det var den natte søvnen.

Når jeg legger meg, kommer jeg til å ta henne med inn til meg. Da har jeg stikkpiller og termometer på nattbordet og en hånd klar for å kjenne etter temperatursvigninger.

Håper virkelig den vonde klumpen i magen min blir mindre etter hvert. For bildene som kommer i hodet mitt i slike tilfeller er ikke noe fine. Bildene av liten, varm feberkropp ristende med blå lepper og vrengte øyne. Ambulanse, bekymret storesøster, oppkastet, surstoffmaska, lille kroppen i ambulansen, den lange turen, alle legene, alle spørsmålene, den lille slappe kroppen i sykesenga, og den digre jernkloa i brystet.
Trur den jernkloa var det som holdt meg oppreist. Så liten man føler seg på isolat med liten syk unge som sover. I utspydde sykehusklær uten dusj, uten noen.
Men fantastisk mye gode mennesker som jobber på slike steder. Jeg var heldig å møte opptil flere av dem.

Men jeg har ikke lyst til å treffe dem igjen. Og jeg sitter her og lurer på om jeg like gjerne skal gå og legge meg. Så kan jeg ligge og se på henne om ikke annet.
Det er noe av det værste med å sitte sånn alene. Ingen å snakke med om alle de rare tankene som farer gjennom et skjørt mammahode når mini gjør nye rare ting i feberen.

Det fine er, at hun mest sannsynlig er frisk igjen i morgen tidlig. I allefall betraktelig bedre.
Håper jeg...

Ha en feberfri en!

Halloweenmat og søndagstanker.

Jeg glemte jo helt å legge ut bilde og oppskrift av gårsdagens kreative mat. For det var planen. Jeg følte jeg imponerte meg selv litt.

Ideen fant jeg på nett.


oppskriften

Men siden denne inneholder kjøtt og jeg har en vegeterianer i hus, måtte jeg være kreativ.
Jeg liker å være kreativ. Spesielt med mat.

Så her kommer oppskrift på fylte vegetarpaprika.


Tre orange paprika som du skjerer litt flate i bunnen, så de står.
To gulerøtter skjæres i små biter.
En halv boks kikerter
To never frosne erter
En pakke nudler
Et halvt glass rød pesto
To fedd hvitløk
Krydder etter smak. Jeg brukte salt, pepper og spisskummin.Fordi det passet humøret mitt.

Paprikaene skjærer du av toppen på og rensker, før du skjærer de ut som små gresskar.

 
Her står de klare til å bli fylt.

Jeg stekte hvitløk og gulrot i litt olje før jeg puttet oppi erter, kikerter og det som var skjært bort av paprikaer.
 

Så krydret jeg og hakket det hele så det ble litt most. Vegetarfrøkna er ikke noe glad i hele kikerter, men elsker hummus. Litt rar. :-)
Oppi med den røde pestoen, nudlene som har blitt kokt og litt av vannet derfra. Og litt ost.

Så fordeler man (hjerne)massen i paprikahodene og drysser litt ost på toppen.  Og inn i ovnen. Toppene var også med.
 

Husker ikke hva det står i oppskriften, men jeg stekte de på 175 grader midt i ovnen i ca 10-15 min.



Og de var en stor sukksess.

Bon apetit!

Og så må jeg komme med noen tanker på en søndag. Det er en herlig søndag. Sløv, leken, rydding, pusling og sakte tempo. Jeg elsker slike søndager. Jentene skal få spise mer av godteriet når de har rydda på rommene. Det går sakte men fremover.


Forrige dagen skrev jeg et litt kjipt blogginnlegg. Sviktet.
Jeg ser det er mange som har lest det. Veldig mange. Og jeg har fått ganske mange tilbakemeldinger.
Tusen takk for det!


Jeg har rukket å summe meg. Litt. Og tenker at det er i grunnen noe jeg kan være takknemlig for. Minnene og følelsene for han kommer ikke til å forfølge meg videre. SLik de ville gjort om han ikke hadde valgt slik. Og det er fint.

Jeg kan gå videre uten at han spøker i bakhodet mitt. Neste mann må ikke måle seg med han.

Og om ikke det er noe å være takknemlig for, så vet ikke jeg.


Og det er jo det søndager er til. Tanker og takknemlighet.


Ønsker dere en fantastisk søndag. Det er forresten lov å lage slike fylte paprikaer andre dager enn allehelgensaften. Hva med tirsdag?


Ha en takknemlig en!