Angst

Har du prøvd det? Ikke å anbefale.

Mange ting blir man vant med etter som årene går. Vi har alle våre ting å slite med. Sånn er det bare. Jeg kan huske at angsten har vært med meg så langt tilbake som jeg kan huske. Helt ned i barneårene. Jeg snakker ikke om redselen for å bli oppdaget når du har gjort noe du ikke skulle, eller det å grue seg for noe som er skummelt.
Men den følesen som overgår redselen og tar den til et nytt nivå. Følelsen som lar bekymringene bli til en hard klump i magen. En klump av mørke som sprer seg til hver celle i kroppen.

Noen ting blir man bare lettere til å takle etter som årene går. Dette også. Men samtidig er det litt slitsomt når det blir verre, og alle tidligere triks ikke lenger virker. Det blir slitsomt. Såpass at jeg valgte å spørre legen min om det finnes noen triks for å takle det bedre.

Det er helt vanlig at hvis jeg gruer meg til noe, så kommer den. Snikende inn og forsterker følelsen. Hvisker dommedagsprofetier i øret mitt, skrur opp puls, temperatur og hjerterytme. Tar tak i de negative følesene og forsterker de til det latterlige. Noen ganger så ille at jeg har lyst til å gjemme meg under dyna og sove. For det hjelper. Om jeg klarer å sovne da.
Men jeg kan jo ikke det. Det er ikke angst som skal bestemme i mitt liv. Det er jeg. Jeg kan puste lange, dype åndedrag. Jeg kan lukke øynene og se for meg hvordan det er når situasjonen er løst, ferdig og avsluttet med lykkelig avslutning. Jeg har en logisk indre stemme som kan snakke fornuft til meg.
Jeg kan riste meg selv mentalt og fortelle meg at jeg må slutte og tulle. Det er ingen reel fare her. Jeg kan rasjonalisere og snakke fornuft og logikk som ingen annen.
Men så er det bare det at angsten ikke alltid lytter til fornuft og logikk. Men, klart noen ganger hjelper det.

Panikkangsten er den mest slitsomme. Når det skjer noe ubehagelig. Ikke nødvendigvis noen reel fare, men noe jeg opplever som ubehagelig og konfliktfylt. Nå er jeg ikke veldig konfliktsky egentlig. Dette handler vel mest om de gangene jeg ikke har noe kontroll over situasjonen. Når det ikke er noe rasjonelt som skjer. Gjerne noe tull som det ikke er snev av grunn til å få panikk av. Men den kommer. Som et slag i magen og sprer seg. Til hver celle skjelver i irrasjonell frykt. Rett og slett slitsomt.

Men man kan fint leve med det. Jeg dør ikke av et angstanfall. Det er årevis siden jeg lot et slikt anfall ta overhånd og lot tanken på at det aldri ville gå over få fotfeste. Jeg vet det går over. Jeg vet det ikke er farlig. Jeg puster rolig og tenker lure tanker. Jeg lar det ikke hindre meg i å gjøre det jeg skal. Ingen ser utenpå meg at jeg har det slik. Kun de som kjenner meg veldig godt kan merke at noe er galt. Så det er ikke veldig synlig.
Jeg har gjort mye mens jeg har hatt angst. Jeg nekter å la slikt hemme meg. Men det er slitsomt å gå i butikken og handle og småprate med kjentfolk når man har det slik. Jeg føler meg som en løgner. En skuespiller. Litt ut av meg sjæl opplevelse. Stå og utveksle trivialiteter mens hjertet pumper nesten ut av brystet, svetten renner og jeg har en lett skjelving i kroppen. Men ikke tale om at jeg skal la være å stoppe og si hei pga angst. Samtalen blir nok kortere, men jeg nekter å la være.

Eksponeringsterapi, sa legen. Ja, sa jeg. Det har jeg gjort i mange år. Jeg har en oppvekst som har bragt med seg litt smuss. Jeg brukte lang tid på egenhendig å jobbe meg gjennom angst. Det var en tid da jeg syntes det var ekstremt vanskelig bare å gå i butikken og handle mat. Det fikk meg til å føle meg liten og ubrukelig. Jeg nekter å føle meg sånn. Så jeg tenkte at da må jeg bare tvinge meg selv til å gjøre det så mange ganger at det ikke lenger er skummelt. Og det gjelder det meste.
Etter den tiden, har jeg hatt en teori om at hvis jeg gjør ting for å unngå noe, så må jeg konfrontere det. Alle ting jeg opplever at jeg bruker energi på å unngå, er noe jeg må jobbe med. Og en gang i tiden var ikke det få ting. De færreste ville gjettet det om meg, men sånn er det med ting man ikke kan se på utsiden.

Alt legen sa, er ting jeg har gjort, gjør, og kommer til å gjøre i fremtiden. Han anbefalte meg også å lese en bok. Det skal jeg. Men jeg er klar over at det nok ikke dukker opp så mye nytt der. Men jeg skal lese den.

Siste tingen han nevnte var medisiner. Men så syk kommer jeg aldri til å innrømme at jeg er.
Ikke noe galt ovenfor de som bruker medisiner. Det er en ting mellom hver enkelt og deres lege. Men for meg, er det ikke aktuelt. Jeg har kommet meg egenhendig gjennom så mye verre ting enn dette, så jeg har ingen planer om å endre det nå.

Grunnen til at jeg tok det opp med legen, er at jeg synes jeg har gjort en god jobb. Jeg synes det burde være lettere nå enn det en gang var. Men den siste tiden har det vært flere tilfeller. Vanskeligheter i livet ellers trigger det. Og det er greit. Jeg vet hvor det meste kommer fra. Og jeg overlever det uten tvil.

Men det er slitsomt. Når det kommer snikende ut av det blå og legger seg som et klamt ullteppe. Uten forvarsel. Når vonde hendelser gir et angstanfall som varer en uke i strekk. Når de kommer og ødelegger en ellers produktiv dag. Da blir det slitsomt.
Men jeg får velge å se det som erfaringer. Det er ting jeg skal lære, ting jeg må klare å konfrontere, ting jeg må jobbe meg gjennom. Og fremdeles en haug med ting jeg fortsatt må oppsøke for å bli flinkere til.

Og så dette. Å skrive. Jeg skriver for meg. For å sortere, for å rydde, for terapi. Og jeg skriver for deg. For å forklare, opplyse, underholde.
Men mest for meg. For når jeg trykker publiser, så forteller jeg deg noe du antagelig ikke visste om meg. Jeg blottstiller meg for deg. Hvorfor? Fordi jeg kan. Fordi jeg trenger å vise meg selv at det ikke er så farlig at du vet. Det kommer heller ikke til å ta livet av meg. Fordi jeg vil drepe stemmen i hodet som ber meg gjemme meg, skamme meg.
Og fordi det sitter et par stykker der ute som kommer til å kjenne seg igjen og finne håp i at de ikke er alene om å ha det sånn.

Jeg forteller deg noe som fremdeles er tabubelagt i samfunnet vårt. Jeg har angst. Noen dager har angsten meg. For det meste er den bortgjemt i et hjørne. Men den er der. Og det går bra.

Og du.... Du ville antagelig ikke visst det om du stod å prata med meg i butikken under et anfall en gang. Såpass usynlig er det. Såpass god skuespiller er jeg. Og såpass lite er jeg villig til å la det styre mitt liv. Jeg er nemlig sjefen i mitt liv.

Ha en fin en!