Vonde følelsers utløpsdato

Det gikk så bra. Sakte, men sikkert fremover.
Det var mest vondt at du ikke hadde gått videre. Det gjorde at jeg ikke helt klarte heller.

Men det var bare en løgn. Det knuste meg. Skikkelig. Jeg hadde aldri forventet det fra deg. Jeg stolte på deg. Har jeg virkelig så dårlige antenner? Vel, jeg følte noe var galt, men feide følelsen til side.

Jeg fikk en skikkelig knekk. Følte meg lurt, bedradd, og satt med spørsmål om hvor mye av det vi hadde som hadde vært ekte. Var noe av vårt i det hele tatt sant?

Jeg så du gledet deg over din nye. Noe du aldri ville gjøre offentlig med meg. Og det svei. Jeg sletta deg, fjerna sviket. Vil ikke se, vil ikke vite.
Det var godt. Og det gikk fremover. Jeg vil overleve. Helt klart.

 

Men det var ikke alle som lot seg lure. Noen kjenner meg for godt. Jeg var ferdig med å gå med konstant angst. Ferdig med å synes synd på meg selv. Så et bilde av deg, jeg hadde glemt å slette, og det gikk greit. Jeg kunne smile over minnet før jeg sletta det. Jeg er over det verste, tenkte jeg. 

Jeg klarte meg bra. Jeg er klar til å gå videre. Overivrig, faktisk. 

Klar for å sjekke ut om det finnes anstendige mennesker der ute verdt å stifte nærmere bekjentskap med.

Men så kommer det. Litt overraskende. Litt snikende. Og litt kasta på. En liten ting jeg ser, som minner om deg. Og kanskje siden jeg tror alt går så bra, så ramla jeg. 

Aner ikke hvorfor, men klumpen i magen er stor. Tårene triller og jeg føler meg tom og ødelagt.

Hvorfor? 

Du er ikke verdt mine tårer. Kanskej fordi jeg er redd. Redd for at dette er standarden. Er det slik alle menn tenker? Finne arvtageren før man avslutter? 

Er det greit å være så uærlig?

Jeg kunne sett det komme fra andre. Men jeg så det ikke fra deg. Jeg trudde ærlighet og tillit var noe vi hadde. Hvor feil jeg tok.

Jeg visste at du var følelsesmessig utfordret, men at du kunne gjøre detta hadde jeg ikke trodd. 

Men ikke tale om at jeg skal gi meg. Denna ekle følelsen må bli borte. Snart.

Jeg har planer om å leve lykkelig alle mine dager. Og de dagene skal begynne snart. 

Jeg er lei av at de vonde følelsene veller opp hver gang noe trigger et i utgangspunktet hyggelig minne. 

Når går det over? 

Er det ikke utløpsdato på slike møkkafølelser? 

Og er ikke den snart?

Jeg skal etter hvert finne en jeg og. Og rusle inn i solnedgangen. 

Først må jeg bare riste av meg følelsen av mistillit. Til det meste.

Jeg er i grunnen ganske tilgivende av meg. Men detta vet jeg ikke om jeg kan klare å tilgi. 

Vel, blir det for mye følelser inni meg, finnes det ingen bedre måte enn å skrive dem fra meg. 

Ha en tillitsfull en!