Syke barn og skjøre mammaer

Det skjer noe med mammaer når ungene blir syke. Men når de har vært gjennom noe skummelt tidligere, blir man rett og slett litt gal.
Hu minste har hatt to feberkrampeanfall tidligere, og det har satt dype spor i mammahjertet mitt.
Hun må fremdeles få febernedsettende med en gang hun får feber. Det er ikke den høye feberen som er skummel, det er den raske stigningen.

Så sitter man i stua og glor, hører noen uvanlige lyder fra rommet til mini, og er der inne før man får trukket pusten. Hu ligger i senga og skjelver og sutrer. Hjertet mitt stopper, jeg blir kald og alt går i sakte film. Jeg er rolig som skjæra på tunet utvendig, men inni er det fullstendig kaos. Bortsett fra det ene overfokuserte punktet midt inne i kaoset. Som en storms stille senter.

Jeg stryker på henne og ser at hun bare skjelver fordi hun fryser, feberfrost. Feberen er stigende. Løfter henne rolig opp og snakker rolig med henne, bærer inn på badet, kler av og finner fram alt jeg trenger. Så går vi ut i stua, legger henne ned og får mål temperatur og gitt stikkpille. Jeg må vite hva den er, for å sammenligne når jeg våkner i natt.

Hun er ikke imponert over behandlingen, men hun er rutinert nok til å vite hva som skjer. Jeg spør om hun vil ha litt vann, eller om hun skal rett i senga. Hun vil bare sove. Varme barnearmer rundt halsen, slapp liten kropp inntil min. Bærer henne i seng, og vet at det var den natte søvnen.

Når jeg legger meg, kommer jeg til å ta henne med inn til meg. Da har jeg stikkpiller og termometer på nattbordet og en hånd klar for å kjenne etter temperatursvigninger.

Håper virkelig den vonde klumpen i magen min blir mindre etter hvert. For bildene som kommer i hodet mitt i slike tilfeller er ikke noe fine. Bildene av liten, varm feberkropp ristende med blå lepper og vrengte øyne. Ambulanse, bekymret storesøster, oppkastet, surstoffmaska, lille kroppen i ambulansen, den lange turen, alle legene, alle spørsmålene, den lille slappe kroppen i sykesenga, og den digre jernkloa i brystet.
Trur den jernkloa var det som holdt meg oppreist. Så liten man føler seg på isolat med liten syk unge som sover. I utspydde sykehusklær uten dusj, uten noen.
Men fantastisk mye gode mennesker som jobber på slike steder. Jeg var heldig å møte opptil flere av dem.

Men jeg har ikke lyst til å treffe dem igjen. Og jeg sitter her og lurer på om jeg like gjerne skal gå og legge meg. Så kan jeg ligge og se på henne om ikke annet.
Det er noe av det værste med å sitte sånn alene. Ingen å snakke med om alle de rare tankene som farer gjennom et skjørt mammahode når mini gjør nye rare ting i feberen.

Det fine er, at hun mest sannsynlig er frisk igjen i morgen tidlig. I allefall betraktelig bedre.
Håper jeg...

Ha en feberfri en!