Om julehandel, valg, stemmesedler og omtanke

Det nærmer seg jul. Veldig. Jeg starter jegne veldig tidlig, og avslutter veldig sent. Av mange grunner. Jeg starter tidlig, fordi det er salg på mye gøy på sommeren. Blyanter og småting som kan bli kalendergaver. Jeg har en lommebok som tilsier at jeg må planlegge litt.

Jeg handler endel småting på nett. Det skal jeg innrømme. Det er sikkert ikke det mest etisk korrekte å gjøre, men jeg har nå gjort det.Får heller skjerpe meg der i 2018.

Men de store kronene til julegaver, de legger jeg igjen på Rjukan om jeg kan. Jeg tenker over hvilke lokale detaljhandler som er avhengig av våre ekstra utskeielser for å overleve. Hvilke butikker setter jeg ekstra pris på at finnes i mitt nærmiljø? Sp tar jeg turen innom og ser hva de kan tilby som passer til noen på min julegaveliste. Og så handler jeg der.

Jeg bor på et flott lite sted, med mange fine butikker. Folk har satsa på å gi oss et tilbud, så da må vi som bor her følge opp med å velge lokalt.
En fordel er jo at du kan ta med barna på julgavehandel, snakke engelsk med betjeningen og bestille inn det som står på ønskelista deres uten at de vet det. Selv om det ikke er i butikken, eller i katalogen deres. De ordner. Det kommer til å stå ferdig innpakket når jeg kommer tilbake med barn for å hente det, og betale. Fantastisk å ha slik service.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det gjerne igjen. Pengene våre er stemmesedler. Det vi stemmer på, får vi mer av. Vil vi ha store kjeder som utkonkurrerer på pris og kan gjøre som de vil? Tja, jeg liker lave priser, men jeg ser jo mer og mer hva de største konserna gjør mot arbeidere og miljø. Vil jeg egentlig være med og stemme på det? Nei.

Men det jeg vil stemme på er nærmiljøet mitt. De folka som jeg vet har satset mye på bedriften, som jobber hardt for å gi oss et tilbud. Ja, i blant må jeg betale litt mer, men det er det jammen meg verdt. Så får de litt lenger ned på julegavelista få noe miljøvennlig hjemmelaget med sjarm og omtanke, pakket i ei rød sløyfe.

Det blir nok jul i år og.
Husk å stem på det du vil ha. Vil du ha et tilbud må du bruke det.


Bildet er lånt fra verdsveven.

Barn i rusfamilier

I dag har jeg sittet på kurs. I en fullstappet kinosal. Så full at jeg satt på en klappstol helt bak, og kun såvidt så dama som foreleste når jeg kikka mellom to stoler foran meg. Rett etter jobb med en kranglete og sliten kropp. Dette kan bli vanskelig å holde seg våken gjennom, tenkte jeg. Ikke fordi det ville være kjedelig, men fordi jeg var sliten, bli sittende passiv i halvmørket uten et ansikt å feste stemmen til. Rene vuggesangen for noen som er så flink til å sove som meg.

 I dag tidlig vurderte jeg å spørre sjefen om å slippe å lære om barn i rusfamilier, siden jeg har vokst opp i en, men konkluderte med at det ikke nødvendigvis er alle som skjønner den type humor.

Nå er kurset ferdig. Jeg er enda mer sliten, og hodepinen er større. Problemet var aldri å holde seg våken. mer å ikke begynne å gråte og snufse høylydt. Da hadde jeg jo ikke hørt hva dama sa. Og dama sa så mye bra. Hun snakket så løst og ledig, så nært og direkte. Snakket om disse barna med en stemme som rørte. Historier som traff. Setninger som smalt. Og noen ord som traff steder jeg ikke visste at var ømme lenger.

Nå er jo jeg lettrørt som overmodne jordbær, og hjertet mitt banker litt ekstra for barn i familier som sliter. Så det at det rant en tåre i ny og ne ville jo ikke være rart. Men det var mer. Jeg satt flere ganger og måtte tenke over hvorfor traff ditt og datt så godt. Hva var det som gjorde at ømheten fra gamle sår dukket opp igjen?
Det er noe med det å sitte og lytte til en erfaren, profesjonell dame stå og beskrive deg, som gjør noe med en. Liste opp hvem jeg var som liten. Fylle på med historier til hvert et punkt, for å bygge oppunder. Jeg har alltid vært glad i å lese og finne ut av ting, så det var egentlig ikke noe av dette som var direkte nytt. Det var noe med måten det ble servert på, som gjorde sånn inntrykk.

Jeg leste psykologibøker i tidlige tenår (eller var det før), og jeg drømte tidlig om den dagen jeg skulle sitte og prate med en psykolog. Jeg kunne ligge i timesvis og dagdrømme om hvordan samtalen ville forløpe. Om hvordan h*n ville avsløre alle løgnene og halvsannhetene som andre lot som de slukte rått. Om hvordan jeg kunne fortelle alle de vonde tankene jeg gikk og bar på, uten å bli fordømt. Jeg drømte om å møte ei dame som dette her. Ei som hadde tid til å finne ut hvem jeg var.

Det tok lang tid før jeg kom dit. Jeg var voksen. Jeg tenkte det var på tide. Selvterapi tar deg kun så langt. Jeg ville at noen skulle stille de vanskelige spørsmålene, og hjelpe meg til å stå i det mens jeg fant svarene. Ikke la meg sno meg unna med glattpolerte svar. Se gjennom den flinke pikens fasade. Ta meg skrittet videre. Jeg visste jo hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Hvorfor jeg var redd for ditt og datt. Og jeg jobbet meg alene gjennom en og en utfordring etter som jeg følte det holdt meg tilbake i livet. Jeg ville møte noen som kunne ta meg videre. Det funket dårlig. Veldig dårlig. Jeg var vel ikke direkte heldig med mine møter med mennesker i slike stillinger. Det førte til mer frustrasjon enn noe annet. Ei av de jeg var hos snakket om alt annet enn meg. Og "flink" som jeg er, stilte jeg det rette spørsmålet mens jeg satt resten av tiden og sa ja og ha. Men hun fikk inn en setning som festet seg. Hun påpekte viktigheten av at jeg forsikret meg om at jeg hadde jobbet meg gjennom min oppvekst, slik at jeg ikke møtte meg selv i døra en dag i mitt arbeid med barn. Det festet seg og hjemsøkte meg. Jeg var redd for at jeg ikke var klar for jobben jeg utdannet meg til. Hvorfor jeg festet lit til dette utsagnet er jo litt rart, kanskje det var det eneste vettuge hun sa? Jeg fikk tross alt denne psykologen til å holde en times monolog ut fra ett spørsmål. Kanskje rollene burde vært bytta?
Jeg fant etter hvert en som det gikk å prate med, jeg kunne jo ikke gå ut i jobb om jeg var en slik tikkende bombe, som damen hadde insinuert. Der bestemte jeg meg for å slutte å juge. Så ikke på han, og svarte helt ærlig på alt han spurte om. Uten å orke å ta hensyn til hans reaksjoner. Det var fint. Han friskemeldte meg. Mente jeg var mer mentalt sunn enn hva man egentlig kan forvente av noen som har vært ute like mange vinternetter som det jeg har. Det hjalp litt. Jeg var ikke skada. Jeg hadde overlevd krigen.

Men som med alle kriger, etterlater den sår. Jeg så det i dag. Sårene som har grodd, har litt følsomme arr. Og jeg oppdaget i dag noen sammenhenger som jeg ikke har tenkt på. Ganske mange egentlig. Det forklarte hvorfor fyisoterapautene har fortalt meg at spenningene mine er så harde og dype, at det krever langvarig, intens jobbing å løsne på de. Mer enn jeg og lommeboka kan tillate. Det er kanskje ikke så rart at jeg er sliten heller. Eller at det er noen hull i min allmennkunnskap. Det forklarte mange ting. Men for meg holder det ikke med forklaringer til hvorfor ting er som de er, jeg vil hakket videre og kunne gjøre noe med det. Så der har jeg litt å gruble på. En del av det å gi slipp og gå videre, er jo å dele, sette ord på. Så det er det jeg gjør i dag.

Jeg er ikke lenger redd for at jeg kommer til å møte meg selv i døra. Men jeg er heller ikke redd for å se. For å kunne se et barn som sliter, må man ville se. Ikke være redd for å se. Jeg er ikke redd for å se, og noen ganger ser man mer fordi man vet hva man ser etter.

Jeg har mange ganger lurt på hvordan ting ville vært om noen turde å se meg. Om noen av de som visste, sa noe til noen som kunne gjøre noe med det. Om de som kunne gjøre noe med det, hadde gjort det de kunne. Om...
Men jeg har mange ganger fått høre at de så, at de visste, som om det skal være noen trøst. Ingen har hatt et godt svar på hvorfor de ikke sa noe.

Det kan jeg love, som menneske og som lærer, at om jeg ser noen som sliter, så vil jeg ikke se vekk. Men gjøre det jeg kan for å hjelpe. Hver gang, uansett hvor vondt og vanskelig slikt kan være.

Kanskje vi skal begynne i det små, og begynne å rive ned litt tabuer. En utfordring fra meg til deg som leser dette. Still deg selv spørsmålet; hvordan synes jeg det er greit å drikke når det er barn i nærheten? Hvor mye alkohol tåler mitt/ mine barn at jeg drikker?
Ikke som noen pekefinger, men som et ærlig spørsmål du kan stille deg selv. Når det er gjort og fordøyd, kan vi jo prøve oss på å ta den praten med venner og familie. Hva synes de? Hvilke tanker har de rundt det?
Og skulle du oppleve at noen svar ble alt for ubehagelige og vonde, så skal du huske at det finnes damer som hun jeg lyttet til i dag, som kan sakene sine, og kan hjelpe folk som har havnet i en vond sirkel. Det er aldri for sent å starte på nytt, og det er aldri feil å be om hjelp.

Bry deg om de rundt deg, noen ganger skal det så lite til.

Velkommen til paradis

Vi har forelsket oss. Vi falt pladask. For plassen, for stemningen og for folkene.
I løpet av veldig kort tid har vi fått oss fast plass og campingvogn.
Vi fant ei vakker, eldre vogn og har døpt henne Clara. Hun er ikke stor, men full av sjarm. De som hadde henne før oss, har pusset henne opp, så hun er ikke en brun levning fra langt tilbake. Hun er lys og full av sjarm. Som du kanskje skjønner, har vi forelsket oss i Clara og.

Plassen er det jo ikke vanskelig å like. Det er jo nesten alltid sol her. Badstu og bademuligheter trekker ikke akkurat ned.
Vi dro jo herfra ene dagen, med planer om å returnere en uke senere med teltet vårt og to barn. Men vi kom tilbake dagen etter med telt. For da hadde vi allerede fått fast plass. Da vi kom over plassen, ble vi rent overveldet. Masse folk som kommer og hilser og gratulerer. Alle har hørt at vi har fått fast plass. Vi føler oss så velkommen som... vel, som ingen andre steder faktisk. Det ble ikke mange nettene i telt, før vi hadde ordnet oss vogn. Det er jo upraktisk nok, ikke hengerfeste på bilen min, så de vi kjøpte av kom og leverte den. Det som skjedde da var rett og slett rørende. Min kjære hadde pratet med en av de som har vært her lenge og kjenner til regler og slikt, så han skulle komme og hjelpe til å få vogna på riktig plass. Men da de kommer kjørende inn porten, kommer det folk frem fra overalt. Alle skal hjelpe til. Det tok ikke lange tida før vogna var på plass. Jekket og stablet og støttet etter alle kunstens regler. Alle er så hjelpsomme, hyggelige og blide. Vi føler oss så velkomne at det er rett og slett rørende.

Vi har jo noen barn. Så køyeseng og en rundsitter (som jeg har lært at det heter), vil ikke holde så lenge. Men det følger med et fortelt, som kommer om ikke så lenge. Så da må vi jo ha en platting å sette det på. Tror du ikke en av karene her kommer kjørende med et lass materialer som vi blant annet kan få, slik at vi har bjelker til å lage platting av. Hva gir du meg?
I tillegg kom ei av damene her, med innflytningsgave, og vi har fått låne et utebord.

Det sies at alt ordner seg for snille jenter. Jeg må ha vært ekstremt snill. Eller så er det folka her.
Vi har rett og slett kommet til paradis.

(Her skulle det komme noen bilder, men det funka dårlig fra mobil)

Nå er to små lagt etter en lang dag med masse god mat, kake og hyggelige folk. Og kjøring. Masse kjøring. Sliten og klar for å sove snart. Gleder meg til å våkne her i morgen. Godt det er litt igjen av ferien.

Den nakne sannhet

Naturister er folk som liker å gå nakne når det er naturlig. Og det finnes vel ikke noe mer naturlig enn å gå naken når man soler seg og bader. Eller pusler på med andre sommerlige sysler.

Tanken på å gå rundt naken med andre folk falt meg ikke helt inn andre steder enn i offentlige dusjer før i fjor. Ja, og hjemme hos meg selv da, men det teller liksom ikke. I fjor sommer tok min kjære meg med på naturistcamping. Vi hadde vært i Sverige, og det var varmt. Da passer det fint å stoppe og bade. Det var en litt skummel tanke, det å kle av seg alt blant fremmede. Jeg gruet meg meg fra håndklærne ble kjøpt i Sverige. Helt stille selvfølgelig, jeg hadde jo sagt jeg skulle prøve siden han hadde vært naturist i mange år.

Vi gikk påkledd fra parkeringen og ned mot badeplassen. Skummelt. Kom inn på badeplassen, forbi skiltet om tekstilfri sone, og ble litt småstressa. Ikke fordi det var skummelt lenger, mer fordi jeg følte meg teit med klær på blant alle de nakne folka. Vi kledde av oss og gikk og bada. Det er mye bedre å bade uten klær enn med. Og da jeg kom opp igjen, var det ikke lenger rart. Det er ingen som glor, alle er jo nakne. Det er ikke lenger noe å glo på.

Vi dro dit flere ganger. Tok med telt og var der en uke. Kom tilbake i år, leide hytte ei uke. Var på en annen strand og, men den er ikke like koselig. Grei nok, men mangla litt av sjarmen. På Sjøhaug er det rett og slett veldig koselig. Masse hyggelige mennesker og god stemning.

Det fine er at her er alle like. For å bruke orda til en av de faste her: "Her parkerer alle sine statussymboler, eller mangel på sådan, på utsiden."

Vi trives rett og slett så godt at vi vil ikke reise igjen. Man blir så godt mottatt at man vil ikke dra igjen.Vi hørte om noen som hadde solgt en campingvogn her veldig billig. Sånn at det kunne vi til og med fått til. Vi begynte å drømme. Folk viste oss rundt, pekte og forklarte, formidlet kontakt med folk som skulle selge. Og i løpet av noen dager, har vi ordnet oss fast plass her. Vi kjøpte oss telt i sommer, så nå har vi et telt stående på vår faste plass på Sjøhaug. Vi har blitt campingfolk. Vogn ordner vi etter hvert. Vi fant ut at det vi må skyte inn for å få til dette ikke var så mye mer enn hva det ville koste om vi hadde tatt med oss ungene og telta ei uke her. Nå har vi ordna så vi har tre uker her.

Vi har blitt campingfolk. På beste campingplassen. Vi er i paradis.

Regnværsdager

Det er sommer. Og jeg har bestilt fint vær. Sol, lite vind. Det var noen som ropte høyt om at vi skulle få den varmeste juli på 50 år. Jug!!! Alt sammen jug for å selge aviser.
Jeg hoppet glad og optimistisk inn til legen min og sa at nå skulle jeg bli frisk. Jeg var lettet over at noen av de skumle diagnosene han utredet for ikke var aktuelle. Og jeg hadde bestemt at kuren for min sykdom var en deilig sommer. Med sol, saltvann og smil. Varme og late dager med sol og sjø, måtte jo lade batteriene mine.

Men den norske sommeren består jo ikke bare av slike dager. Uansett hva meteorologene sier. Og lange, late dager kan man se langt etter med fire små frøkner. Men vi har jo tid uten barn og, der vi er bare to. Da kan vi ordne noen slike.

Jeg hadde bestemt at jeg skulle bli frisk i sommer. Jeg hadde bestemt at jeg skulle gjøre alle de lure tingene slik at kroppen min ble superglad og slutta å tulle med meg. Det var planen, men det er visst ikke alltid ting blir helt som jeg har planlagt. Dessverre.
Fortvilelsen min er stor. I dag er det overskyet. I dag har det regnet litt. Yr kalles det vel. Og kroppen reagerer med den gang. Jeg blir stiv og tung i kroppen. Hele meg blir øm og gåen som om jeg hadde vært våken i to døgn. Selv fingrene er vonde å bøye. Det er så utrolig kjipt. Den uka da det var flere dager med regn og overskyet, gikk det ikke engang over når sola tittet fram.
Nå har vi hatt en del fine dager. Varme, sol, sjø, badstu og null stress. Men allikevel. Den minste antydning til vind, skyer eller regn, så begynner kroppen å krangle. Det er så frustrerende at jeg har mest ikke ord for det.
Jeg lager meg litt skrekkscenarier av hvordan høsten vil bli når litt vind på sommeren kan gjøre så mye skade. Men jeg klarer som regel å skyve det unna. Jeg skal nyte sommeren og kose meg så lenge jeg kan, og så tar vi høsten når den kommer.

Og som et tips til neste regnværsdag bibliotek og bruktbutikk. Vi kan slå ihjel noen timer på biblioteket med barna. Lese litt, leke litt og finne flere bøker å låne. Sist vi var der, ble jentene intervjuet av en journalist mens vi var der. Bruktbutikker er alltid gøy. Der kan du få kjøpt lesestoff til stranden, nye leker til å holde ungene i aktivitet en dag, et nytt spill til kvelden, alt til en rimelig penge. Og man kan slå i hjel litt tid med å kikke på alt det morsomme, og bestemme seg for hva man vil bruke sine på forhånd tilmålte midler på. Litt lærdom i det og.
I dag var det sommer. I morgen skal det visst ikke være det lenger. Så får vi håpe jeg har lagret nok sol til å komme gjennom. Og så kan du jo ta deg en tur på biblioteket eller en bruktbutikk i morgen, om finværet uteblir der du bor.

Lese - skrive - lese

Jeg har alltid likt å skrive. Jeg har skrevet masse, og alltid hatt en tanke om at en dag skal jeg skrive noe som folk vil lese.
Jeg har lest masse. Jeg tilbrakte store deler av barndommen og ungdomstida på biblioteket og på rommet med ei bok. Alltid med ei bok. Det var ikke alltid jeg fikk tak i bøker som var for min alder, så jeg fant noen i bokhylla til mamma. Jeg fant etter hvert ut at det var lurt å ha papir og blyant ved senga, slik at jeg kunne skrive ned ord jeg ikke forstod og slå de opp dagen etter. Jeg har mange ganger stått humrende med ordboka i hånda på morgenene. Mora mi må jo ha trodd jeg var litt smårar. Men jeg skjønte jo at her er det noe artig, men jeg tok ikke spøken, siden jeg manglet ett ord. Og når ordet var på plass, kunne også latteren løsne.

Det var en fin tid. Jeg kunne flykte inn i bøkene når min virkelighet ikke var så attraktiv. Jeg har kanskje vel så mange minner fra bøkene jeg leste som fra min egen oppvekst.
Da jeg ble litt eldre, var det ikke nok å flykte inn i noe, jeg måtte også få noe ut. Jeg begynte å skrive dikt. Når jeg har lest de i etterkant, er de som en dagbok over følelsene mine. Det hjalp å skrive. Det lettet litt på trykket.

Jeg har alltid hatt en plan om at en dag jeg skal jeg klare å putte mine tanker ned i bokform. Det bor mange historier i meg. Alt fra dikt, noveller, til barnebøker ligger og kverner der inne et sted. Til og med selvbiografi har jeg faktisk tenkt på. Pompøst tenker du kanskje. Ja, helt klart. Men i gode stunder vet jeg at jeg har noe å fortelle som noen ville ha likt å lest. De tingene jeg har skrevet på bloggen som har fått best respons, er nettopp de tingene som sitter innerst inne i meg og som ville vært grunnlaget for å skrive ei slik bok.

På gode dager. På gode dager er jeg flink. På gode dager, er det ikke den ting jeg ikke kan. På gode dager vet jeg at jeg er god nok til å gjøre nettopp det. Sette i gang og gjøre noe med alle planene. Men man er da oppdratt i jantelovens ånd, er man ikke?

Jeg var vel ca 12 år da jeg leste Agatha Christie sine bøker. Jeg rev ut en side i en bibliotekbok der alle bøkene hennes stod, slik at jeg kunne krysse av etter hvert som jeg hadde lest de. Jeg fikk  ikke lest alle, men det var ikke mange om å gjøre. Barneavdelingen var utlest og jeg ble veiledet over i ungdomsavdelingen. De var opptatt av at jeg skulle lese ting som var rett for alderen. Men jeg hadde jo pløyet gjennom mammas bokhylle også. Hvor jeg oppdaget Agatha Christie, vet jeg ikke. Men jeg vet at jeg ikke hadde fått lov å lese det om mamma visste hva jeg leste. Hun stilte seg veldig kritisk til min begeistring for Ambjørnsen og Pelle og Proffen-bøkene. Jeg leste høyt for lillebror mens hun laget middag, og hun kom inn og lurte på hva i alle dager jeg leste for noe. Det der kunne umulig være passende, mente hun. Jeg var sterk uenig. Men jeg skjønte såpass at jeg holdt min senere fascinasjon for Casino-grøssere for meg selv.

Men tilbake til Janteloven, og hvordan jeg tenker at jeg en dag skal overkomme trangen til å være denne underdanig. Jeg har jo startet litt med denne bloggen. Jeg stikker hodet frem. Og selv om tilbakemeldingene ikke er så mange, ser jeg jo at folk er inne og leser, gang på gang. Så noe har jeg da å tilby. Etter at jeg startet å lese igjen i sommer, har jeg slukt noen bøker. Jeg har gjenoppdaget min kjærlighet til Erlend Loe, og jeg har lest litt ny litteratur. Den ene boka gjorde at jeg virkelig kjente troen på meg selv stige. Det var ei novellesamling av en kvinne. Og litt som med merkelig kunst, leste jeg mens jeg tenkte at om dette går som litteratur, da har jeg en strålende fremtid som forfatter. Om jeg da kommer meg over terskelen og klarer å sette i gang, vel og merke. Det er jo ikke noen selvfølge. Og det er jo ikke heller noen selvfølge at historiene inni hodet mitt fremstår like gode på trykk. Setningene kan på en måte være så fine og flotte i hodet mitt, men forsvinne litt i det de skal ned på papir. De blir forvirret og ord forsvinner, går seg ville eller endrer seg på vei ned. Men en dag. En dag. Det gjelder vel å ikke gi seg.

Og når historien har funnet sin rette språklige drakt, kledd seg med vakre setninger og ligger der under mitt smil, hva da? Det er jo ikke gitt at noen utgir det.
Men det er enda en lang vei dit. Enn så lenge skal jeg skrive og kose meg. Litt for dere, og litt for meg selv. Og lese. Humre meg gjennom siste par sidene med Erlend Loe, og hive meg over Frank McCourt. Sånn i første omgang. Har noen store fine bunker med lesestoff etter noen turer på bruktbutikker.

Kos deg med en bok i sola. Jeg anbefaler gjerne Erlend Loe. Hva som helst egentlig. Jeg har enda ikke blitt skuffet av han. Nå har jeg ledd meg gjennom to av bøkene i serien om Doppler. Den første leste jeg mens jeg gikk på lærerskolen. Den anbefales varmt. Boka altså.

Sommerles og lesesommer

I sommer har bibliotekene en lesekampanje som heter sommerles. Den er ikke helt lik over hele landet, fant jeg ut i dag, men det innebærer å premiere barna for å lese, bli lest for og høre på lydbøker. Jentene mine har jeg registrert på nett med brukernavn og passord på www.sommerles.no Det var veldig enkelt. Her finnes det en historie man kan lese, oppgaver å løse, og mulig å registrere bøkene man har lest. For hver bok man leser eller hører, får man poeng eller xp som det heter. Etter hvert som man får mange xp går man opp i level. Når man har kommet til level 5, 10 og 20 kan man gå på biblioteket å velge seg en premie. Det var fine premier. Blant annet tatoveringer, som jentene mine syntes var veldig stas. Og splitterne som gjør at to kan høre på iPad eller telefon samtidig. Det er den de vil ha neste gang. Mine ble veldig ivrige, og jeg har lest masse bøker for mini. Storesøster syntes det var stas å lese bøker for mini, da fikk begge poeng for samme boka. Man får også ulike trofeer for bøker man leser. Til nå har vi funnet ut at det er trofeer for antall leste bøker, bøker med mange sider, lese bøker av samme forfatter og lese flere bøker man synes er morsomme. Det er over femti trofeer tror jeg, så det er mange forskjellige ting man kan samle på. Motivasjonen for å lese ble i alle fall tent. Og det må vi jo bare kose oss over. Frøkna lette opp alle lydbøkene sine og lyttet intenst. Hun vil registrere bøker og få gevinster. Mini og jeg syntes det var gøy å se om vi får nytt trofé når vi har lest enda flere bøker av samme forfatter. Vi er veldig glade i Ludde-bøkene. Og så har vi begynt å lese høyt på en litt større bok, Astrid Lindgrens 'Brødrene Løvehjerte'. Boka er fantastisk, men jeg synes det er like vanskelig å lese høyt de første kapitlene hver gang. Man får liksom frå grøtete stemme. Tror kanskje jeg er litt allergisk. Snufsing og rennende øyne kan forekomme. Vi har kun rukket å lese de to første kapitlene, før de nå har vært en uke hos sin far. Nå skal vi være alle barna sammen et par uker, så da tenkte jeg å lese den for alle. Noe som betyr at jeg må lese de to første kapitlene på nytt. Ja ja. Godt resten ikke er like tåredryppende.

Jeg har hatt litt utrfordringer med å lese de siste åra... Eller egentlig helt siden jeg gikk på  lærerskolen. Det er lite jeg her lest siden den tid. Den vonde følelsen har liksom dukket opp hver gang jeg plukker opp noe som ikke står på pensumlista. Nå har je grommeste meg gjennom noe, men det går så sakte. Det har ikke vært som før, da jeg slukte bøkene.
Men nå har det skjedd noe. Jeg plukket en bok ut av hylla til min kjære. Jeg har den samme hjemme. Fremdeles pakket i plast. Jeg har flere ganger villet lese den, har hørt masse bra om den, men aldri kommet så langt som til å ta av plasten en gang. Det sier jo litt. Jeg blir ofte trøstet med at mange andre også har opplevd lesetørke når de har hatt små barn.

Men nå har jeg lest boka. Hans eksemplar vel og merke, så min er fremdeles i plast. Om noen andre også vil lese den. 'Alle mine triste horer' av Gabriel Garcia Márquez. Om jeg da ikke. Har gitt den videre en dag jeg var frustrert. Ikke nok med det, jeg kjøpte to nye bøker forrige dagen, og er snart ferdig med den ene av de. Jeg føler leselysten har våknet litt igjen. Det er deilig. Jeg pleide å lese massevis før. Før lærerskolen. Før det krav om hva man skulle lese, og tidsfrister til når ting skulle være lest. Forventninger til hva du skulle få ut av det du leste og krav om hva du kunne tolke og lese ut av alt. Lesegleden min forsvant tragisk nok på lærerskolen. Nå er den på vei til å våkne igjen.

I dag var vi på biblioteket på Sørlandet med hans to små. Der har de en litt enklere sommerles. De skriver ned bøkene de leser i et pass og når de leverer det med ti leste bøker, får de et armebånd. Alle som er med blir invitert på en fest i september hvor de får diplom og er med i trekningen av gavekort på bøker.
Mine kan også være med her, men festen er på en onsdag, så eneste premien de kan få er armebånd, men det er kult nok.
På dette biblioteket jobber det ei meget dyktig dame. Sikkert flere, men denne ene vi snakket med var ganske enestående. Jeg klarte å ende opp med seks bøker til meg og en liten haug til jentene. Vi tråkket rundt barneavdelingen og hun øste ut av sin kunnskap. Jeg fikk masse gode tips til bøker å lese både med egne barn, eleven mine nå, og fremtidige. Hun var så blid og hyggelig. Gleder meg at hun kan begeistre masse unge lesere. Kanskje derfor de ikke trenger sånne ekstra tøffe leseaksjoner som vi har i Telemark.

Så mye tyder på at dette blir en fin lesesommer. Barna leser, han leser, jeg leser, alle leser. Vi kan lese i senga, i sofaen, på stranda, på telttur, ja over alt.

Kanskje jeg kommer tilbake til å bli en lesehest igjen? Kjenner jeg liker tanken. Sjefen min sa at alle elevene måtte lese minst en bok i sommer, og de voksne måtte lese minst to. Jeg trur jeg skal klare å få til det. Med god margin.

Ha en bokglad sommer!

Å telte teller

Det er sommerferie. Jentene mine er hos pappaen sin, og jeg er på det blide sørland med min kjære og hans jenter. Etter å ha levert mine jenter, dro vi en liten tur innom Sverige og hamstret litt lettvinn veganermat å fylle fryseren med til sommerkosen. Og der fant vi også noe vi har snakket om lenge.
For det er jo slik at om du ønsker deg noe, og sender dette ønsket ut i universet, så ordner det seg. Uansett. Og det gjorde det nå og. Vi har snakket om å skaffe et telt til, eller helst et hvor vi har plass til alle. Og der stod det. Så stort at til og med han kan stå oppreist inni det. Med to soverom, og god plass. Og til en pris som til og med jeg kunne klare når skattepengene har kommet. Spesielt siden universet ordner det så det er på supertilbud.

Og da måtte det jo testes. Først måtte vi bruke enda litt mer penger på campingutstyr til alle barna. Så der røyk litt av overraskelsen med bursdagsgaver. Men igjen, kommer tilbudene på det man trenger.

Det sies at det er en test på forholdet å sette opp et telt sammen. Vi har gjort det før og. I fjor sloss vi med mygg og en sliten kropp etter masse kjøring. Men det gikk veldig bra. Nå var det et helt nytt telt, og ikke mygg. Igjen klarte vi det helt fint. Ingen krangling, ingen ukvemsord. Litt tull, men det gikk overraskende lett å sette det opp. Mulig alle mine år i speideren har satt litt spor. Men mest er det vel bare at vi er et superpar som klarer alt. Vi har sett mange par sette opp telt, men sjelden like rolig og med så god stemning.

Vi har bada, lekt på stranda, møtt nye, hyggelige mennesker og kost oss. Jeg kan kjenne at jeg har vært i sola, selv om jeg måtte ha på meg klær en del pga vind. Det var kald vind.

Camping er kos. Litt bedre underlag og litt mer klær, så blir det supert. Gleder meg til mine jenter også skal være med. Det er meldt enda deiligere vær i juli, så det lover godt for campingkos.
For når det kommer til sommerferie med barn, er det telt som teller.

Ha en fin en!

Ett år

I dag er det en merkedag.
For ett år siden møtte jeg en stor og skummel edderkopp. En som min helt måtte bekjempe og redde meg fra.
For ett år siden i dag tråkket jeg på et glasskår som jeg ikke klarte å få ut hele av. Et som satt så godt at min ridder til slutt måtte suge ut av foten min.
For ett år siden kom bestevennen min inn, satte seg på kne foran meg og fridde til meg med en søtpaprikaring.
Så i dag er det en merkedag. Ett år har vi vært forlova. Det første av mange.

Mye har skjedd på et år. Vi har hatt gode dager, rare dager, vonde dager, triste dager, glade dager, trøtte dager og fine dager. Mest gode dager. Mange gode dager.

Du er min beste venn, og vi kan snakke om alt. Det har flere ganger overrasket meg hvor greit det går an å snakke om selv de skumleste ting. Du er alltid rolig og trygg, og verden blir litt mindre skummel når du er der.

Sammen har vi reist milevis, handlet tonnevis i Sverige, laget og smakt massevis av deilig mat, møtt masse morsomme folk, badet, ledd og løst verdensproblemer.

Og dette er bare starten. Første året av mange. For vi har begge blitt store nok til å vite når man har funnet noe bra. Vi vet begge hva vi vil ha og hva vi ikke vil ha i et forhold. Og vi vet at det krever litt jobb. Og vi vet at det er det verdt. Og det viktigste er av vi vet at når vi finner noe som er så bra, så holder man fast med begge hender.

For ett år siden snakket vi om at vi skulle nyte sommeren, og så fikk vi heller finne ut av hverdagen når høsten kom. Den kom, gikk og nå er sommeren her igjen. Denne skal også nytes. I fulle drag. Med to og fire jenter, og litt bare oss to. Forhåpentligvis med masse sol og bading. Lange, late dager, telttur, eventyr og lek.
Hverdagen har vi funnet vår egen greie på, og den funker for oss.
Og andre utfordringer som måtte dukke opp, de takler vi de og - sammen.

Jeg vet at verden er et bedre sted med deg i den. Sammen med deg blir vanskelig lettere, og gøy morsommere. Alt blir bedre sammen med deg. Og det er alt jeg trenger å vite.
Så jeg gleder meg til fortsettelsen sammen med deg. Vi starter med en sommer hvor været er spådd å bli det beste på mange tiår.

Elsker deg!

Dagen før dagen

Hvis pavlovaen ble flat og rant ut i ovnen fordi det ikke virker heeeelt på samme måten med kikertvann som med eggehvite, ikke fortvil.
Om skjortene fremdeles ikke er strøket, og flagget ligger i skapet, vær ikke trist.
Dersom huset ditt ikke er nyvasket, eller støvsugd og ryddig, for den saks skyld, ikke gråt.
Om du sitter med gjøremål til opp over øra, men hendene i fanget, fortvil ei.

Om ikke annet, så er du ikke alene om det.

I morgen er det 17. mai. Jeg har barn. De gleder seg. Veldig.
Klærne deres er klare. Vi har forhåndsprøvd alt, og alt er vasket og klart. Dog ikke strøket, helt enda. Jeg orka ikke. Flaggene er lokalisert.
Hva jeg skal ha på meg, er fremdeles et lite mysterium. Tror ikke det blir godt mottatt om jeg krever å få praktisere som naturist sånn helt alene i barnetoget, så noe finner jeg nok å pakke meg inn i. For det er det vi må i morgen. Pakke oss inn. Det er ikke spådd fare for å svette i bunadene.

Barna skal kles og pyntes. Vi skal gå i tog. Vi skal være med på leker. De skal få kake og is. Vi skal smile og le. Vi skal ta lodd. Og kanskje vinne.

Det blir 17. mai i morgen uansett hvordan du vrir og vrenger på det. Vi tar den litt avslappa tilnærmingen. Eller forsøker. Jeg er godt oppdratt til at man skal stresse i forkant av og på slike dager. Stresse masse. Jeg skjønte aldri helt hvorfor, men vi måtte stresse.
Det tenker jeg at ikke er så viktig lenger, så nå jobber jeg for å ikke gjøre nettopp det. Stresse.

Så da ser det litt bomba ut. Ingen middagsgjester ventet her i morgen. Ingen som er bedt på pavlova heller. Av tidligere nevnte grunner.

Men du, uansett om alt er strigla og på stell (fortell meg da gjerne hvordan du får til det) eller om alt står litt på hodet, så husk at i morgen er grunnlovsdagen. Dagen da vi feirer at vi er et fritt land. Et land hvor barna går i tog og ler, vi har ingen militærparader, men pølsefråtsing og iskos. Barna er i fokus. Vi lever i et fritt land som folk flykter TIL og ikke FRA. Vi er heldige.

Senk skuldrene, løft flagget og, hipp hipp hurra!
Gratulerer med dagen!

Bedre og bedre dag for dag.

Torsdag var jeg frustrert og oppgitt. Fredag ble jeg litt sint. Fikk litt energi av det. Fikk gjort litt. Ikke mye, men litt. Mest jobb. Alikevel, da jeg våknet på lørdag, var jeg ikke utslitt. Så jentene og jeg fikk rota og rydda og ordna litt i huset. Fikk sortert en haug med klær, selv om det akkurat nå ikke helt ser ut som vi har gjort stort. Men det er ganske ryddig i skapene.

På søndag forventet jeg å være helt tom for energi siden vi holdt på med noe hele lørdagen, men nei da. Og med sol og fint vær ute, måtte vi jo ut på tur. Og siden det var fri på mandag, hadde jeg en buffer om alt gikk galt. Men det gjorde ikke det. Mandagen var vi på kino, lekte med venner i en barnehage og koste oss i hagen. Jeg fikk luka i det lille rare blomsterbedet mitt, og skravla med naboen i sola. Ble til og med lett griserosa. Jeg bare sugde til meg solas energi.
I dag har jeg tatt blodprøver. En hel haug. Men tror ikke de finner noe. Jeg trur jeg har helt rett. Jeg trenger sol.

I dag klarte jeg meg kun med en liten halvtime på sofaen, i helga har jeg ikke hatt noen lur.

Så planen er klar. Jeg har bestemt at jeg blir helt frisk ganske snart. Sola lader meg opp. Jeg skal fortsette å ta det litt rolig når jeg kjenner at jeg blir sånn ikke bra sliten. Jeg skal smile mer, le mer, og glede meg over at vi har en lys og varm tid i vente. Jeg skal bruke sommeren til å lade opp med sol, varme, barnelatter, bølgeskvulp og kjærlighet. Vi får finne et land med fin værmelding, og dra dit. Jeg skal lade opp så mye at jeg kommer til å være fullada til ut i februar. Da kan det begynne å gå sakte nedover slik ar den er på 40% neste april. For det holder til at jeg begynner å lade igjen neste sommer. Og om jeg fyller på med alle de andre gode tingene som funker, så har jeg bestemt at dette er kuren. Jeg skal klare å holde det sånn. DET blir bra.

Det som er enda bedre, er at i morgen er det onsdag. Og da kommer kjæresten min tilbake. Og det er jo til og med bedre enn sol.

Ha en fin en!

Om leger, vonde ord med spørsmålstegn, solskinn, barnelatter, stein og ord som faktisk blir lest.

Planen var at jeg skulle starte i hundre prosent igjen i mai. Eller, det er jo ikke helt riktig, siden jeg jo aldri hadde planlagt å bli syk. Jeg har også planlagt å bli frisk igjen, MANGE ganger siden jeg ble sykemeldt. Men altså, den siste planen var å være tilbake for fullt i mai. Slik gikk det ikke. Hva som skjedde, vet jeg ikke, men godt mulig været har noe å gjøre med det, for med snø og vind kom smertene tilbake, og energien avtok enda mer.

Jeg var hos legen. Jeg har en flink lege. Han har vært lege lenger enn jeg har levd, trur jeg. Han er smart, tidvis morsom, og veldig dyktig i jobben sin. Men noen ganger synes jeg han er slem. Bare fordi han gjør jobben sin. Da jeg forklarte hvordan jeg hadde det, tok han ikke fram spiss hatt og stav. Ikke reseptblokka heller, for den saks skyld. Han kom med noen dustete ord. Ord med spørsmålstegn bak. Ufør? ME? Jeg sa nei. Høyt og tydelig, sa jeg det. Muligens litt trassigere enn hva jeg ville. Helt klart med mer skjelving i underleppa enn hva jeg skulle ønske. Tårene var definitivt ikke ønsket. Men det kom litt overraskende på. Dette går over! Det fine været er rett rundt hjørnet. Jeg skal bruke sommeren til å oppsøke sol. Gjerne utenlands. Lade batteriene så de holder til langt ut i neste sommerferie. Gjøre alle de lure tingene og litt til. Kanskje gå på tryllekurs.
Han virket ikke videre imponert. Han skrev. Forklarte. Han måtte jo gjøre jobben sin. Det er jeg helt enig i. Så da skal jeg ta prøver. Masse prøver, for å finne ut hvilke sykdommer jeg ikke har. Det hadde vært fint om de fant ut at jeg manglet x som kan fås på resept, og så blir alt bra. Men jeg tviler. De har lett gjennom blodet mitt og mere til, flere ganger. Nå skal alt sjekkes. Ja ja. Jeg gjør det som trengs for å finne ut av dette. Eneste er at jeg er redd det ikke er noe svar i andre enden. Bare flere spørsmålstegn. Og så er jeg litt redd for at de finner ut at jeg har et eller annet farlig. Men så veldig farlig kan det ikke være. Jeg har to barn som ikke skal vokse opp uten meg. (Ikke diskuterbart!!)

Men i dag var det sol. I går fikk jeg gjort litt her i huset. Ikke masse, men jeg fikk unna litt av det som har hopet seg opp. Alikevel følte jeg meg ikke knust i dag. Det var sol, vindstille, og i morgen er det også fri. Vi drar på tur. Selvfølgelig kan resten av verden planlegge, så alle hadde planer, ingen var like spontane som oss. Men jeg fikk lånt med meg to barn. Ei venninne til hver av mine, og så dro vi ut på tur. Det fine med å ta med flere barn på tur, er at de fungerer som barnevakt. De puslet på, lekte, lo og koste seg. Jeg satt og nøt lyden, synet, sola, og matet med grønnsaker, kjeks og drikke når det trengtes. Ellers satt jeg på yogamatta på stranda. Mediterte litt, ladet steinene mine i sola og gjorde noe jeg ikke har gjort på flere år. Jeg leste en bok. Jeg startet på, og leste ferdig en bok i dag. Da jeg gikk på lærerskolen sluttet jeg å lese. Hvor bissart det enn høres. Hver gang jeg tok i en skjønnlitterær bok som ikke stod på pensumlista, fikk jeg dårlig samvittighet. Jeg har lest noen bøker etter det, men ikke mange, og ikke i et jafs. Om den var spesielt bra, vet jeg ikke. Den har vunnet priser og greier, men jeg er ikke veldig imponert. Annet enn over det faktum at jeg faktisk leste en bok. Ferdig. Jeg satt i ro lenge nok. Uten å sovne. Helt fantastisk. Kanskje den lille vinden jeg jobbet med å ignorere, hjalp.

Jeg tenker at legens ord skremte meg. På plass, skremte de meg. Jeg er så sta at jeg velger å tenke at jeg satte inn all min stahet der og da, i at jeg skal bli frisk. Fort. Veldig fort.
(Ikke påpek de kriminelt tydelige feilene i dette resonnementet. Jeg vet at om stahet alene kunne kurert dette, hadde jeg jo ikke vært syk lange stunda.)
Jeg kjente hvordan sola ladet meg opp i dag. Sola, barnelatteren, vannet, steinene, alt.
Synet av to små venninner som løper. Ei som faller, ei som setter seg på huk og trøster, hjelper opp, før de begge løper videre, leende. Sånt lader. Jeg sugde det inn. Velger å tro det hjelper. Velger å tenke at jeg skal klare å overvinne detta. Ikke tale om at jeg skal la meg begrense av en dustesjukdom, uansett hva den heter. Jeg nekter!

 

 

  

Hvordan føles det?

Tenk deg at du har influensa. Sånn skikkelig rett ut i senga - typen.
Så tar du bort den rennende nesa, halsvondten og hosten.
Ta bort feberen, men spar igjen litt av den følelsen av aldri å bli varm, noen kuldegysninger og en dæsj med varmebølger. Bare nok til at tanken overgangsalder streifer deg.
Behold bommulshodet. Følelsen av at tankene svømmer i sirup, og den manglende evnen til å huske hva du gjør  stående midt på kjøkkengulvet med tannbørsten i hånda.
Så tar du den dumpe følelsen av verkende feberkropp, den udefinerbare verkingen i alt fra ledd, muskler til hud, og så skrur du den opp noen hakk. Bare sånn at du lurer på om det virkelig går an å ha vondt i håret.
Behold den vedvarende hodepinen. Den du ikke vet om er på vei opp eller vekk, eller om den bare er der for å bli.
Og så skrur du energinivået ned. Sånn som det er på de dagene da det kjennes som en kraftanstrengelse å forlate senga for å gå på¨do. Når du kjenner mestringsfølelsen stige fordi du klarte å smøre deg en brødskive og spise den. Før du sovner sittende på en kjøkkenstol og ender opp med smør i panna.

Sånn føles det.
For meg. Enkelte dager.
Heldigvis ikke alle.
Men alt for mange nå i det siste.
Nå som jeg hadde bestemt at nå var jeg frisk. Nå kom våren og sola, og energien skulle stige i kroppen som sevja i trærne.
Det har ikke blitt helt slik. Ikke enda.
Snart håper jeg.

For oppe i all denne fantastiske helsesituasjonen, jobber jeg 60%, og har to små barn.
De synes det er litt stas når mamma er sliten, for da svarer hun ja til å se på litt Netflix. Jeg skal ikke reklamere. Jeg vil heller sende en stor takk til den slitne mammaen som fant opp Netflix. Hun var utslitt og ville sove litt lenger enn til klokka 6 på lørdags morgenen. Jeg er helt sikker. Det er en genial vinn - vinn situasjon. De får se på My little pony, jeg kan sove litt (eller besvime litt på sofaen, kall det hva du vil). Alle er fornøyde. Det beste er at den stopper om du ikke klarer å våkne igjen. Da kommer jentene og rusker i meg, "Mamma! Det står 'er du her enda'?"
Jeg flirer for meg selv når jeg har hatt noen gode dager, og mini lurer på om ikke jeg vil sove litt på sofaen. Hennes måte å spørre om å se litt på TV.

Men nå kom vinden. Og dager med snø. Snø og regn betyr smerte. Vind blåser ut energien som et stearinlys ved et åpent vindu. Poff! Verkingen kommer med på kjøpet, helt gratis. Skal det ikke snart ta slutt?
 For det gjør noe med hodet ditt å ha det sånn lenge av gangen. Jeg føler meg fullstendig ubrukelig som mennneske. Tunge tanker kommer automatisk snikende når man går for lenge slik. Når det å komme gjennom hverdagen krever to sovepauser. For å jobbe et par timer, og lage mat og ha ettermiddagen sammen med barna. Den logiske, fornuftige delen av meg sier at jeg må bare lytte til kroppen og hvile. Det som ikke blir gjort, går ingen vei. Men jeg sitter og ser ut over huset mitt og alt som burde og skulle vært gjort. Det er ikke nok å lage mat, ta oppvask og noen klesvasker. Da hoper det seg opp. Jeg er lei av å være hu late, rotete. Er det rart dystre tanker kommer snikende? Om hvor ubrukelig man er...

Jeg vet mange tenker (og noen sier det høyt) at man blir trøtt av å sove. At jeg burde holde meg våken, heller gjøre noe, så kommer energien.
Ja. Om jeg hadde vært frisk, er jeg helt enig. Om jeg hadde vært friskere, så virker det også delvis. Men sånn som formen er nå, virker det motsatt. Når jeg en ettermiddag har litt energi, og setter igang og får gjort litt selv om jeg er sliten, så betaler jeg for det neste dag. Det er som om batteriet mitt ikke virker skikkelig. Bruker jeg det før det er lada, nekter det å slå deg på igjen før det er ladet opp til et visst nivå. Minner om den gamle telefonen min. Den også kunne slå seg av selv om den var full av strøm.

Nei, se her da!
Jeg hadde et ganske kort og konsist innlegg i hodet. Før jeg begynte å skrive. Så bare tok fingrene over. Jeg ble rådet til å finne noe jeg liker å gjøre, her om dagen. Og gjøre det. Sånn for å få litt mer energi. Det var litt trist. For veldig mange av de tingene jeg liker å gjøre, gjør bare vondt om dagen. Som håndarbeid. Jeg liker å skrive og, det gjør ikke så vondt. Om det jeg har skrevet i dag er så veldig oppløftende, er nå en annen sak, men det hjelper å skrive det. Få det litt ut av hodet og på papiret. Og så er det helt sikkert noen andre der ute som kjenner seg igjen i det jeg skriver og kan kjenne litt trøst i felles skjebne. Og det er positivt. Og så håper vi energien kommer sigende. Med sola, varmen, og den fantastiske våren og sommeren jeg har sendt inn bestilling på.

Ha en feberfri en!

Jo takk, jeg lever.

Først må jeg bare beklage til mine faste lesere. Jeg vet det er i alle fall ei som har savna meg. Det er nesten to måneder siden jeg har skrevet noe. Det er litt plagsomt for meg og, for det føles nesten som en liten opphopning av uskrevne tanker. Det skal jeg gjøre noe med nå.

Det har vært en del klaging fra meg en stund, og jeg liker ikke å være negativ. Nå har jeg jo masse bra i livet mitt, men det ekle fibroen kaster skygger over alt for store deler av det. Jeg tenkte jeg skulle vente til jeg utelukkende hadde noe positivt og gøy å melde, men den dagen ser ut til å vente på seg.

Så her er jeg. I min lille elendighet, hvor jeg egentlig i bunn og grunn har det veldig fint.

Jeg har vært delvis sykemeldt alt for lenge nå. Jeg tenker hele tiden at nå blir det bedre. Neste måned er jeg tilbake i 100%. Men det har ikke blitt sånn. Det plager meg mer enn jeg har lyst til å si høyt. Det skremmer meg. Det er vel noe av grunnen til at jeg ikke har skrevet også. Om jeg setter ord på det, blir det så mye mer virkelig. Men jeg vet at det er flere av dere som som har det på samme måte, og selv om jeg ikke ønsker dette for noe menneske, er det en liten trøst i å vite at det ikke bare er en selv som har det sånn. Jeg føler meg som en dust når det blåser eller regner og jeg blir helt ødelagt. Som om det er noe jeg finner på. Da er det en trøst i at andre med samme sykdommen opplever det samme. Dette er ikke bare inne i min kropp.

Noe bra har skjedd da, også i forhold til fibroen. Jeg var hos refleksolog i Kristiansand. (Bare spør så skal du få kontaktinfo) Hun var utrolig dyktig, og etter en runde, var smertene i hoftene mine borte. Og det er de som plaget meg mest. Jeg slet med å stå og sitte. Måtte legge meg ned flere ganger i løpet av dagen, for det gjorde så vondt. Nå har jeg ikke hatt smerter i hoftene siden jeg var hos henne.

Jeg har tenkt mye at energimangelen er det verste. Smerten klarer man liksom på et vis. Men det er så lett å mumle om når man ikke har smerter. Men jeg blir litt gal av manglende energi. Å jobbe et par timer, for så å måtte hjem og sove før jeg henter barna. Jeg hadde til og med en sovepause på jobb, den dagen jeg jobbet fullt. Man føler seg som et halvveismenneske. Å ikke orke mer enn bare det aller nødvendigste, og ikke det en gang hver dag, det gjør noe med deg som menneske. Enkelte dager har jeg plutselig litt energi, og jeg gjør alt jeg kan, vasker klær, rydder i for smått til barna, starter på større prosjekter som krever litt. Og brenner meg hver gang. For dagen etter må jeg betale for det. Hver gang. Så da sitter man der da. Med null energi, henda i fanget, apatisk blikk, halvåpen munn, og ser ut som en idiot mens man stirrer fortvilet ut over kaoset med påbegynt prosjekt man har satt i gang. Ja, jeg vet. Dette er nok ikke bare fibroen. Denne iveren etter å sette i gang med ting uten helt å tenke seg om. Jeg har flere fine diagnoser som gjør hverdagen min interessant.

Nå har det vært en stund uten noe særlig smerter, annet enn hodepinen som kommer med gøyalt vær. Men nå siste par ukene med alt det morsomme været, var de tilbake igjen. Jeg får lyst til å grave meg ned. Jeg gjør jo delvis også det. Litt jobb, så hjem og spise sterke smertestillende og sove noen timer, før mammadelen av dagen.Heldigvis er jeg velsignet med et sovehjerte som ikke ligner noen jeg vet om. Annet enn muligens tenåringsgutter, men de sitter gjerne oppe halve natta.

Det mest positive i hverdagen min, utenom jentene mine selvfølgelig, er kjæresten min. Han har ikke en eneste gang stilt spørsmål ved hvorvidt symptomene mine er reelle, aldri sagt at jeg klager. Han vil at jeg skal fortelle han når jeg har vondt, så han vet hva som skjer. Og han steller med meg. Lager mat til meg, sender meg i seng når jeg er sliten, og tørker tårene mine når jeg synes verden er dum. Jeg har vært utrolig heldig med han, og tenker å beholde han, for alltid. Alle burde være så heldige å ha en sånn som han.

Ønsket om å være frisk er der stadig. Redselen for at det aldri skjer, kommer oftere krypende. Må jeg være sånn for alltid? Skal jeg bare godta dette og gi opp? Det ligger ikke for meg å gi opp. Så det er ikke noe alternativ.

Jeg har fingre som er stive og vonde, noe som visstnok ikke hører til fibroen. For andre enn meg, tenker jeg. For jeg gidder ikke å ha noe mer. Og det er ikke leddgikt, for det er sjekket. Alt er sjekket. Alikevel er det lange perioder hvor jeg ikke kan strikke. Jeg kan såvidt skjære brød. Heldigvis har de maskiner til dette i butikkene. Etter at jeg la om kosten, ble det bedre. Nå har jeg klart å smøre skivene uten problemer. Men det at fingrene stivner til i dette været gjør hvert tasterykk til en påminnelse om at jeg ikke er frisk. Jeg er ikke typen til å gi opp. Det må finnes noe som hjelper, noe som virker. Jeg er villig til å prøve.

Om du vet om noe lurt, noe som kanskje har funket for deg, eller noen du kjenner, så vil jeg veldig gjerne høre om det. Jeg er våken nok til å ikke tro dere alle der ute er allvitende, og jeg vet alt dette med 'hør på legen din'. Men hvor mange leger anbefaler refleksolog, veganisme og yoga i behandlingen? Det er de tingene som til nå har fungert best for meg. Men jeg vil ha mer. Jeg vil ha alt. Jeg vil tilbake i 100% jobb, og ikke minst, 100% mamma.

Del dine tips med meg. Og del gjerne bloggen med noen om du vet om noen som har noen tips.

Ha en herlig en!

Fatigue

Ordet høres så flott ut. Det er latinsk og brukes i mange språks dagligtale for tretthet og utmattelse.
I mitt dagligliv oppleves det ikke like flott.

Når jeg leter opp en definisjon finner jeg denne (på bindevevssykdommer.no): 
"Fatigue oppleves som langvarig eller tilbakevendende tretthet og redusert kapasitet for mental og/eller fysisk aktivitet (Ref Krupp LB,1996)."

Det er noe som følger med mange sykdommer. Det er noe jeg må lære meg å leve med, sier legen.

Jeg tenker at kunnskap er makt. Om jeg bare vet, så kan jeg også takle. Til nå har det fungert dårlig, så kanskje jeg mangler noe av kunnskapen. Så jeg leter.

Jeg er mest opptatt av hva man kan gjøre med det, gjerne for å fikse det, eller i det minste gjøre det bedre. Men den ene siden jeg fant illustrerte det godt. Folk kunne selv legge inn kommentarer om hva de mente var årsaken, symptomer, diagnose osv. Det var kommentarer under alle, unntatt der det sto forebygging. Og det i seg selv er ganske demotiverende.

Det mest irriterende er at alle som ikke selv har opplevd det, har gode tips og velmenende råd å komme med. Det er så vel og bra, men utrolig frustrerende når man prøver å si at det ikke virker helt slik. Det er faktisk ikke slik at om jeg bruker mer energi, så får jeg mer energi. Det funker gjerne slik for friske folk, men det er ikke helt sånn for meg. Det er heller ikke slik at jeg kanskje sover for mye. Jeg er så heldig at jeg faktisk kan sove. Masse. Og, nei, jeg blir ikke trøttere av å sove masse. Noen dager er jeg trøtt uansett, og andre dager ikke så mye. Men det hjelper virkelig ikke å bare la være å ta den lille høneblunden når jeg er helt gåen. Tro meg, jeg har prøvd. Masse.

Ikke det, jeg vet at det hjelper på smertene å trene regelmessig. Og jeg gjør så godt jeg kan. Men når man er så utmattet at man ikke klarer, så skal jeg love deg det er frustrerende.

Litt oppmuntrende er nå min lille surfetur på nett. Jeg leste at vegetarisk eller vegansk kosthold kan hjelpe. Jeg vet jo det. Er jo derfor jeg ble veganer. Men det var mer på bakrunn av at kroppen min ikke likte verken kjøtt eller meieriprodukter lenger. Men det er hyggelig at det står skrevet slik. Håper noen andre kan ha nytte av den kunnskapen og.

Videre fant jeg nye grunner til at nettet er min venn. Det finnes begynnerøvelser i både tai chi og qi gong, som er noen av de alternative tingene som kunne hjelpe. Har ikke prøvd det, så det står høyt på lista nå. Det skader ikke å prøve.
Videre stod det på lista over alternative behandlinger: "Herbal remedies- Echinacea, black cohosh, lavender, milk thistle, and B vitamins"


Lavendel er det eneste kjente, og det vet jeg har blitt anbefalt meg tidligere. Noe jeg syntes var rart for jeg synes ikke den lukta er spesielt kul. Den skal forbedre søvnkvaliteten. Det kan jo ikke skade. Selv om jeg er god til å sove, betyr det ikke at jeg har så veldig god kvalitet på søvnen.

B-vitaminer gjør jeg allerede mye for å sikre at jeg får i meg nok av. Det må man som veganer.




På norsk heter den visst klaseormedrue og er å finne på hyllene til helsekostbutikkene. Utrolig hva jeg lærer i dag.

Echinacea eller solhatt, som den heter på norsk, er jo ikke noe mindre vakker. Selv om den jo er bedre kjent for meg. Ikke at jeg hadde tenkt på den i forbindelse med dette, men det må jeg visst gjøre nå.

 

Milk thistle eller mariatistel har jeg jo sett mange ganger, uten tanke for at den faktisk kan gjøre noe godt for annet en at den er fin å se på.


Så da må jeg forske litt mer på disse øvelsene og plantene. Jeg tenker jeg får starte med å teste ut det som kommer i pilleform på helsekosten, men tenker jeg skal bruke sommeren på å lage mitt eget forråd. Håper virkelig noe av dette kan virke. For jeg begynner å bli så utrolig frustrert og lei av å aldri orke noe. Ok, ikke aldri. Det er lenge. Men det har vært en veldig lang periode hvor jeg ikke har klart så veldig mye annet enn bare det jeg må.

Håper at kunnskap virkelig er makt. Jeg har gravd fram litt ny kunnskap her i dag, som jeg skal teste. Kanskje du fant noe nytt du ikke visste også. Eller kanskje du sitter inne med kunnskap om noe som fungerer for deg. Da vil jeg veldig gjerne høre om det. Veldig gjerne. 

Synes du dette innlegget ble litt rotete, så er ikke det så rart. Det fungerte som notatblokk for mine undersøkelser i dag. Samtidig med at jeg måtte skrive fra meg litt frustrasjon. Jeg har hatt lite energi en god stund nå, sammen med smertene. Og i dag spurte jeg ei jeg kjenner som jeg vet sliter med fatigue om hvordan hun takler det. Hva gjør du, spurte jeg. -Jeg gråter, svarte hun.
Det smalt litt. Jeg hadde håpet på noen kloke ord, gode råd, en spire til håp. Men jeg visste vel allerede svaret. Men jeg vil ikke helt være ved det. Jeg nekter å gi meg. For jeg blir ikke mindre sliten av å gråte, bare dehydrert og våt i ansiktet.

Det kan jo være at noe av dette funker for meg. Eller kanskje det funker for noen av dere. Da er det verdt noe.

Nå skal jeg krølle meg sammen på sofaen og sove litt og lade før jeg henter barn og tar økt to av dagen. Den viktigste. Den hvor de to viktigste menneskene mine er i fokus.

Ha en kunnskapsrik dag!

Å blogge eller ikke blogge

Det er spørsmålet. På flere måter.

Mitt aller første innlegg handlet om å skrive eller ikke skrive. Om å våge å ta skrittet ut og skrive noe slik at noen kunne lese det. Sånn helt uten at jeg var der for å velge hvem som kunne, og ikke kunne lese det jeg skrev.
Nå er det tre år siden, og jeg har skrevet en god del innlegg siden den gang. Jeg har delt ting jeg ikke trodde jeg kom til å tørre da jeg startet. Og jeg har oppdaget at de tingene det var viktigst og vanskeligst for meg å skrive, var de det var flest som i ettertid kom og fortalte at de var glade for at jeg skrev. Ja, det har faktisk skjedd. Mer enn èn gang. Også noe jeg aldri hadde trodd da jeg startet.
Noe annet som har overrasket meg, er hvor mange som faktisk leser det jeg skriver. Det fyller meg med mange rare følelser, egentlig. Det er morsomt og smigrende at så mange leser det, og det er tydeligvis en del som stadig kommer tilbake. Og så er det litt rart. At folk jeg ikke kjenner sitter et sted der ute og vet ting om meg uten at jeg har valgt de ut spesielt ... eller vent litt. Det er jo nettopp det jeg har gjort. Selv om jeg ikke har kunnet være aktivt med, så velger jeg jo hva jeg vil skrive om. Resten er opp til leseren.

Men når det er så mange som leser, altså, jeg er ikke på noe bloggliste, vi snakker ikke titusner av lesere, men det er ikke uvanlig nå at det er rundt hundre som leser ett innlegg, så begynner jeg innimellom å tenke på om jeg bør ha leseren mer i fokus når jeg skriver. Men jeg har prøvd å spørre dere hvem dere er, men dere svarer ikke, så da får det heller være. Dessuten var det ikke først og fremst leseren jeg skriver for, men for meg.  Ikke det, jeg syntes det er supergøy at du leser, og de kommentarene jeg har fått har vært veldig velkomne. Men dere leser jo det jeg skriver fordi jeg skriver det jeg gjør tenker jeg, så da er det jo dumt å endre på det. Ikke hadde det vært noe gøy heller.

Nå om dagen er det ikke så ofte innlegg. Jeg synes det er grenser for hvor mye man kan si at man har det litt tøft. Vel, jeg blir lei av å høre på meg, så...

En av grunnene til at jeg begynte å skrive var fordi jeg går med noen bokideèr i magen. Jeg ville øve meg på å skrive. En av tingene jeg har lyst til å skrive, er en slags kokebok. For sånne som ikke må ha alt på millikornet, som liker å eksperimentere, og som kan handle i en vanlig dagligvarebutikk. Mat som er lett, billig, raskt, sunt og godt. Det må være godt. De andre kriteriene kan variere, men det må være godt.

Det er noe jeg har tenkt på i mange år. Når jeg klarer å lage mat ut av ingenting, mat for mange på lite penger, mat for barn (siden mine spiste stort sett alt), mat for kresne rare barn (da mine ikke lenger spiste alt), hva serverer man vegeterianerbarnet, og nå, hvordan lage deilig plantebasert mat uten at det er dyrt, vanskelig eller kjedelig.

Og siden kjæresten også er en kreativ, plantebasert matleker, så er det stadig nye morsomme ting som skjer på kjøkkenet. Siden vi gjør ting på helt forskjellig vis, kan vi hente masse inspirasjon fra hverandre.

Og vipps, så hadde jeg jammen meg funnet et fora for å dele de rare, deilige, kreative matideene mine. Så om du lurer på oppskrift heretter, så kan du jo gå inn på veganer på boks og se om du finner det der.

Ha en herlig dag!

Godt nytt år, fibrof**n!

Det er nytt år og nye muligheter. Jeg liker nye muligheter. Selv om jeg anser hver dag for å bære i seg nye muligheter. Vel, vanligvis. I det siste har jeg slitt litt med det der positive perspektivet. Det er litt utfordrende når man sliter med å være våken en hel dag. Når man innimellom ikke klarer å stå oppreist uten en skikkelig kraftanstrengelse. Når det at folk tar på deg, gir smerte.
Da er det litt vanskelig å smile og være positiv.
Jeg har begynt å svare litt mer ærlig når folk spør hvordan jeg har det.
Men det er ikke lett. Det er lettere å tenke på alle de fine tingene jeg har i livet, og svare bra. For om jeg oppsummerer, har jeg det bra. Veldig bra.

Jeg feiret jula med kjæresten, jentene hans og hans familie. Det var kjempekoselig. Jeg fikk til og med masse fine gaver.
Da jentene mine kom hjem, feiret vi på nytt. Åpnet pakker med dem, og hadde noen gode venner på middag på ettermiddagen.
Vi koste oss i romjula. Vi dro og besøkte ei venninne av meg, som jeg ikke har sett på 15 år.
Vi feiret nyttår med alle barna våre, vi spilte spill, vi spiste snop, pynta negler og brant stjerneskudd.
Vi hadde det veldig fint.
Men så må jeg jo være ærlig. Kjæresten er veldig opptatt av at jeg hele tiden skal svare helt ærlig når han spør hvordan jeg har det.
I ferien kunne jeg sove litt lenger, vente med å stå opp, vente med å gjøre noe til, eller om, jeg fungerte, jeg kunne sove litt til om alt gikk i ball. Jeg hadde ikke noe som måtte. Det hjalp litt. Men smertene ble ikke borte for det. Energien dukket ikke opp av den grunn.

Jula er over, nytt år i gang. Og fibrotrollet troller ikke lenger, det er en skikkelig f**n. Ene dagen da det blåste så veldig, var jeg oppe en liten time før jeg sov to timer på sofaen. Så gikk jeg på jobb i tre timer, før jeg dro hjem, spiste sterke smertestillende og sov noen timer til. Så flyttet jeg meg til sofaen, hørte på at kjærsten og datra mi laget mat, mens jeg slappet av. Jeg spiste, slappet av litt til på sofaen, før jeg spiste mer dop og sov natta gjennom. Og sånn skal det da virkelig ikke være?
Jeg var heldig, for han var her. Han kjørte ungene på morgenen. Han hentet frøkna på skolen. Han var der. Ikke det, jeg hadde klart det selv. Men jeg trengte ikke. Jeg føler meg heldig. Jeg begynner å tillate meg å lene meg på han. Jeg begynner å bli bedre på å svare at jeg ikke har det bra, når jeg ikke har det bra.

Men aller mest vil jeg smile, si at det går bra og late som ingenting. Tenk om fibroen bare ble fornærma og forsvant da? Det hadde vært noe det.

Men nei. Jeg får heller være takknemlig for at jeg ikke er alene.
Mens jeg venter på at den syke summen penger jeg har bestilt, skal komme. Da skal jeg kjøpe et hus i et varmere land, og flykte dit hver gang været i Norge blir for ille. Det gleder jeg meg til.
Det skjer i 2017. Og det blir så bra.
Fram til det, skal jeg fyre som en gal, pakke meg inn i flere pledd i sofaen, knaske litt smertestillende i ny og ne, og kose meg med netflix. Og drømme om en pose med Sørlandschips.

Godt nytt år, godtfolk!