Tannlegesjekk

I dag hadde jeg tannlegetime. Skulle sjekke litt bare. Trudde jeg.
Jeg hadde tatt time rett etter at jeg var ferdig med undervisning, så jeg rakk bare å pusse tenner, ingen mat. Alltid lurt. Men, jeg skulle jo bare på kontroll.

To små hull var det hun skulle fikse. Det hadde jeg glemt. Nå har jeg verdens søteste tannlege, noe jeg har nevnt før. Hun spør om jeg vil ha bedøvelse, jeg spør om jeg trenger det. Hun mener med min historie, kan jeg jo prøve uten og heller si i fra om jeg ombestemmer meg underveis.

Jeg lar være å nevne at jeg har litt masochistiske tendenser, og at kontoen min har litt bulemi. Bedøvelse koster, smerte er kortvarig. Det var ikke noe å skrike for. Skvatt litt da tunga mi tok turen borti borret, og da hun klemte leppa mi litt. Ellers var det helt greit.

Det er en litt selsom opplevelse å ligge sånn med munnen full av tamponger, fingre, spyttsuger, vannspruter, borr og hvem vet hva. Men det gir tid til å øve på lange, dype åndedrett Jeg var nære på å sovne noen ganger Var redd jeg plutselig skulle rykke til fordi mine egne snorkelyder overdøvet borret. Det hadde ikke bare vært flaut, men også potensielt vondt.

Prisen var ikke like vond som man skulle tro heller, men den gjorde litt vondt. Den kommer til å tømme kontoen min rett etter at den får påfyll til uka. Bulemiske kontoen min. Skal kurere den snart, men det krever tålmodighet. Og litt feriepenger.

Og siden jeg ikke trengte vente med å spise, rakk jeg litt vegansk hurtigmat før jeg gikk videre på møte. To bananer og et par biter med blåbæresjokoladen til coop. Den er så god at jeg mistenker at det er ikke-veganske ingredienser der som jeg ikke har skjønt. Og om det er det, vennligst unnlat å informer meg. Jeg lever godt i troen på at detta er greit. Er ingrediensen en kombinasjon av tall ot bokstaver, og jeg må jobbe for å finne ut av det, er jeg ikke så alt for interessert kjenner jeg.

Når jeg da endelig kom meg hjem og kunne lage middag, var klokka mye. Og jeg laga meg mat slik jeg pleide før når jeg var alene og skulle hive sammen noe. Bare at nå var det ikke kjøtt i den, og fløta var havre og soya. Men det smakte nydelig. Akkurat som før egentlig.

                  

Og så har jeg starta på tilvenning. Jeg er av den oppfatning at hvis man smaker en ting nok ganger (18 sies det), så liker man det. Jeg liker ikke oliven, men jeg jobber med saken. Nå er de ikke lenger vonde, bare ikke supergode. Men jeg nærmer meg. Og det på veldig kort tid. Ja, rett skal være rett. Jeg forventer at jentene smaker på ting de ikke liker hver gang vi har det En liten bit. Plutselig en dag liker de det. Og da er det viktig å gå foran med et godt eksempel. Og på et par dager nå, er det stor forskjell. Spiste en hel stor grønn en i stad mens jeg venta på maten. Frivillig, uten grimaser en gang. Jeg kjente godt etter og prøvde å forestille meg hvordan det vil smake når jeg liker det.

Ja, jeg vet. Jeg er rar. Men jeg er i alle fall ikke kjedelig. :P

Onsdagsblues faktisk

Starter litt vel tidlig nå synes jeg...

Onsdag. Barna skal til faren i morgen og blir til søndag. Barnefri heter det visst. Tenk på alt det lure jeg burde og kunne gjort nå når jeg er alene. Det er ikke småtteri. Men la oss være ærlige her, jeg kommer ikke til å være effektiv og gjøre noe særlig lurt. La oss ikke lure oss selv.

Reise bort hadde vært en plan. Men har liksom ikke så mye penger at det gjør noe.
Har vurdert å fikse meg en liten kafédate i Drammen. Har sett så sykt mange fristende bilder av godsakene på Fristelsen kafé at jeg kjenner at det må jeg gjøre snart. Ta en tur til Drammen for å gå på kafé faktisk.
Ja ja. Jeg har gjort rarere ting enn det.

Men det er meldt fint vær. Egenpleie er bra plan. En sunn blanding av burde, kunne og ville.  Litt lure ting, litt kos, litt yoga, litt tur, litt soltilbedelse, litt mateksperimentering, og litt lange, late morgener. Ingen dårlig plan det heller.

Det nærmer seg helg, folkens!
Ha en fin en!

Barnebursdag

Min minste lille mini skulle i bursdag i dag. Venninna sin mamma måtte jobbe, så jeg tilbød å ta med begge. Tenkte jeg skulle prøve å gå litt tidligere så de rakk å leke litt først, siden det er lenge siden nå. Sånn går det aldri. Hadde glemt bort at det var i dag det var møte. Eller at det skulle ta så lang tid.
Så fem over halv fire løp jeg ut døra på jobb. Henta to fireåringer og kjørte hjem. Skifte på oss tre og ned igjen til bursdagen som starta fire. Dissa jentene mente jo at de var store nok til å gå i bursdag alene. Jeg sa jeg skulle følge de inn, og så fikk vi se. Der var tredje del av trekløveret også.

Og siden de andre barna er et år yngre enn prinsessepøblene jeg hadde med, hadde de fleste med seg en forelder. Da syntes jeg det var urettferdig om ikke jeg kunne være med og. Mor i huset der hadde til og med vårruller uten kjøtt. Hjertet mitt smeltet, og magen skrek. De var fantastisk gode!

Trekløveret ville vært uten mammaer om jeg dro, så jeg brukte det som unnskyldning, og koste meg med hyggelige folk og deilig mat. Jeg var nesten førstemann opp i klatretårnet far i huset hadde bygget i hagen. Og jeg fikk hoppa på trampolina.

Vent litt. Hvem var det som skulle i bursdag? Jeg hadde kjole på. Så da kan jeg være med.
Barnebursdag er gøy. Mini er ikke stor nok til å gå alene. Jeg vil også være med!

Ha en fin en!

Ti tusen thi hi hi og takk!

Da jeg starta og skrive denna bloggen var det for å pushe mine egne grenser. Jeg liker å skrive, jeg trenger å skrive. Og jeg har noen historier i magen som jeg i mange år har tenkt på å skrive. Men det skumle, den store bøygen, var å dele det med noen. La noen lese det jeg skrev.

Jeg har blottstilt meg selv mer enn jeg trudde jeg ville tørre på bloggen min, uten at jeg har fått annet enn positivt tilbake. Ikke et eneste nettroll har jeg støtt på. Så eventuelle negative kommentarer holdes bak min rygg. God oppdragelse det. Eller noe. :P

I dag runda bloggen ti tusen sidevisninger. Jeg føler for å flire litt. Ti tusen ganger har en av mine blogginnlegg blitt åpnet og lest.

De som lever av å blogge har vel noe slikt på en dag, det har ikke jeg. Men så har ikke jeg tenkt å leve av dette. Jeg kan ikke få betalt en gang. Prøvde å åpne en sånn kontogreie da jeg starta, men jeg skjønte ikke helt hva jeg drev med, så jeg fikk tilbake at min konto er stengt, og jeg skjønner ikke hvorfor eller hva jeg skal gjøre for å endre det. Ikke at jeg hadde tjent noe på det heller.

Men takk til dere som leser. Det er morsomt å se. Man kan vel trygt si at jeg har øvd meg på å skrive for et publikum nå. Takk for at du leser. Blir ekstra glad om du legger igjen en kommentar også.

Med mindre du er et nettroll da. Da kan du gå videre.

Ha en fin en!

Søndagssmil

Det er søndag. Regn og innevær. To nye Barbiefilmer redda dagen. Med litt rydding av rom og bestemor på besøk ble det i grunnen bra. Jeg lada rødbetburgere til middag, og de ble gode. Søtpotetfries ved siden av var heller ikke dumt. Jeg kan lage mat. Om jeg er hjemme på eget kjøkken. Hos andre blir det ofte bare tull. Men på mitt kjøkken er jeg litt dronning. :P

Jeg ser at i løpet av dagen i dag, eller moergendage, vil denne lille bloggen tippe 10 000 sidevisninger.

Det burde feires. Kanskje vi må ha dessert i morgen?

Nå skal jeg krølle beina opp i sofaen, se på tv og kanskje hekle litt. Lade opp til ei nyt uke på jobb. Ei uke som bringer oss litt nærmere sommerferien. Og når jeg tenker på det, overlever man at siste innspurt er preget av litt ekstra tempo. Alt må liksom ganske snart være ferdig.

Ha en deilig søndag og en flott uke folkens!

Være veganer?

I morgen er det tre måneder siden jeg starta som veganer. Et slags lite jubileum.

Det hele startet som en tre ukers utfordring. Men når jeg merket at jeg har mindre smerter og mer energi, så ville det jo bare være idiotisk å gå tilbake.

Den gang da ville jeg forbeholde meg retten til å spise hva jeg ville. Jeg blir syk av svinekjøtt, så det blir bare dumt å spise. Jeg leser på godteriet og unngår alt som inneolder gelatin. Og for å være helt ærlig, byr det meg veldig i mot å spise kjøtt. Jeg klarer fint å leve og bli mett uten at noen andre skal bøte med livet for det. (Ja, jeg vet. Jeg skrev faktisk det.) Meieriprodukter tålte jeg jo heller ikke, så det å spise det igjen, ville jo vært direkte dumt. Og dum er jeg ikke. Jeg har til gode å finne ost som kan smelte slik vanlig ost gjør, men en dag finner jeg det og.

Jeg har funnet masse god vegansk sjokolade. På 17. mai fikk jeg et melkesjokoladehjerte av vesla mi. Jeg spiste det. Det hjalp veldig. Jeg vet at jeg ikke lenger savner melkesjokolade. Jeg følte meg uvel. Som om jeg fikk tilbake et ekkelt belegg fra munnen og ned i magen. Noe jeg kvittet meg med da jeg ble veganer.

Eller... veganer og veganer. Jeg bruker ordet fordi da vet folk hva jeg snakker om. Delvis i alle fall. Jeg spiser plantebasert er vel bedre, og riktigere å si. Ikke det, jeg er enig i at utnyttelse av dyr er unødvendig. Jeg bare er usikker på om jeg er like "ekstrem" som jeg opplever at mange veganere er. Ikke noe galt i å være ekstrem, men jeg ikke sikker på om det er meg.
Jeg er ikke så glad i å sette meg i bås en gang. Jeg vurderer å spise litt fisk etter hvert, kanskje. Men tenker på alt det rare som er i den, og blir usikker. Det ville betydd at jeg var noe jeg ikke klarer å uttale. Jeg har bare lest hva det heter, ikke hørt det bli sagt. En nestenveganer som spiser fisk.

Honning klarer jeg ikke helt å være med på at det er slemt å spise. Men jeg er liksom ikke helt enig med meg selv, så jeg har ikke gjort det. Jeg liker å være enig med meg selv. Jeg har spist østerssaus noen ganger i det siste. Fordi den står i skapet mitt, og den har aldri gjort meg syk. Den har bare gjort woken min sykt god.  Om jeg skal kjøpe mer av den når den blir tom er noe annet.

Og så har datra mi savnet egg veldig. Men hun er helt enig i at man skal behandle dyra fint. Så da jeg fant en lokal bonde som selger egg fra høner som har det fritt og fint, fant jeg ut at vi kan spise egg. Sånn litt innimellom kanskje. Lurer på hvordan kroppen min reagerer på det.

Så om jeg er veganer? Nei, jeg er nok bare meg. Men jeg spiser plantebasert. Og har for det meste tenkt til å fortsette med det. Men jeg vil fremdeles forbeholde meg retten til å synde litt om jeg føler for det.

Og jeg har ingen planer om å tvinge det på noen. Eller fordømme noen som ikke spiser plantebasert. Men jeg har tenkt til å fortsette å servere vegansk mat til venner og kjente, og la de oppleve selv hvor godt det kan være. For mange tror man må leve på alfaspirer og salat. Det krever litt omstilling, men det er ikke så vanskelig som jeg først tenkte. Nå vet jeg til og med om masse smågodt jeg kan spise. Det uten gelatin. Jeg vet det er E-stoffer laget av animalske produkter, men jeg er rett og slett ikke der at jeg orker å komplisere livet mitt ytterligere på det nåværende tidspunkt.

Så var det dette med dyrehold og klær. Jeg er allergisk mot husdyr, så det er ikke noe tema. Men jeg kommer ikke til å kaste klærne mine. Jeg har aldri vært noen fan av skinn, og pels har aldri vært aktuelt.
Ull derimot, er en diskusjon jeg ikke har tenkt å starte. Jeg har ingen planer om å kaste klærne mine. For det har jeg lite tro på at gagner noen. Det er en stund til vinteren enda. Heldigvis.

Så for å oppsummere, så er jeg i øynene til kjøttetere, en veganer. I øynene til en veganer er jeg nok en fake. Det er greit. Jeg er ikke ute etter å imponere noen. Jeg er mest opptatt av å holde meg frisk, og om det samtidig er bra for miljøet og verden jeg lever i, er det vinn - vinn. Jeg heier på alle skritt i riktig retning. En kjøttfri dag i uka er en bra start.

Og så ser jeg jo at dette nok ikke gjør det noe enklere å på sikt endre min sivilstatus. Min kjære bror mener jeg bør legge ut bilder av maten  min på veganersider, og søke der. Kanskje det er det som er veien? Legge ut bilder av maten min og skrive en kontaktannonse. Noe om at matlaging er en av få husmorevner jeg har. Jeg er ganske snill og grei, jeg er alternativ på flere måter enn i matveien, jeg har så godt som alt jeg ønsker meg her i livet, bortsett fra noen å dele det med. Hva trur dere? Bra plan?

Hehe. Nei. Jeg trur ikke helt det. Hadde jeg funnet noen på de sidene, ville han nok blitt skuffa over hvor lite ekstrem veganer jeg er. Selv om jeg kan være ekstrem på andre områder.

Hehe... Ha en fin en!

Mammaer kontra pappaer.

Før jeg i det hele tatt skriver en setning om det jeg tenker, vil jeg presisere at livet er nyansert. Sannheten og. Jeg rapporterer kun fra min ende av virkeligheten. Det er godt mulig den ikke ser slik ut for deg. Jeg mener ikke å tråkke noen på tærne eller noe.
Men skulle du føle deg truffet, kikk deg i speilet og spør først om det er fordi du har ting ved deg selv du bør endre.

Here it goes.

Det er en stor forskjell på å være mamma og pappa. Nå tenker jeg ikke på de åpenlyse og naturgitte forskjellene. Jeg tenker mer på rollene vi blir tildelt, og rollene vi tar. Og ansvaret. Jeg tenker kanskje mest på ansvaret. Både det vi tar, og det vi ikke tar.

Det skjer noe når man blir foreldre. For meg som mamma var det både fysisk og psykisk. Jeg vet at det skjer noe med menn også. Men jeg er litt mer usikker på hva, hvordan det virker og hvor lenge det varer? Om det går over etter en tid, om det må vedlikeholdes, kan det skrus av ved behov, eller er dette bare individuelle faktorer på linje med drittsekkfaktoren (som ikke er forbeholdt den mannlige delen av rasen)?

En forklaring er at kroppen klargjør kvinner på oppgaven man står foran gjennom svangerskapet. Vi er finurlig innrettet på den måten. Men jeg har sett og opplevd morskjærlighet fra mødre som ikke er biologiske foreldre, så det er ikke hele forklaringen. Men kanskje noen bare er forhåndsinnstilte på å være foreldre?

Det skjedde i alle fall noe med meg da jeg gikk gravid. Og da skal jeg ikke snakke om alle de flotte (ironi) tingene som skjedde fysisk med min kropp. Det er en helt annen historie. Men underveis i svangerskapet skjedde det noe med meg som menneske. Jeg knyttet meg til dette lille vesenet som levde og vokste inni meg. Jeg pratet med henne, tenkte på henne og prøvde å gjøre verden rundt mest mulig klar for at hun skulle komme. Fokus var hos dette lille vesenet. Hun var mitt ansvar å beskytte og passe på. Jeg hadde fått det ærefulle oppdraget å få lov til å være der på hennes vei mot et voksent menneske. Jeg skulle få være med å prege, hjelpe, støtte og veilede henne til å bli et trygt, godt og lykkelig menneske. Og jeg kjente på ansvaret. Det var tidvis litt større og skumlere enn jeg hadde ønsket. Men stort sett et ærefullt oppdrag.
Nå har jeg satt to barn til verden. Og ansvarsfølelsen ble ikke noe mindre da den andre kom.

Jeg mener ikke at man skal legge bort seg selv på noe vis. Men jeg har et ansvar for disse to, som kommer helt selvfølgelig fremfor en del andre ting. De hoppet liksom veldig fort, veldig høyt opp på prioriteringslista.

Når planer legges, er de i tankene. De er en helt naturlig del av meg og mitt liv. De hører helt selvfølgelig med.

Og så opplever jeg at det ikke virker som dette er tilfelle for alle pappaer.
"Er ikke i form til å ha jentene i kveld. Beklager." Dette er helt greit for en pappa å sende en morgen da han skal ha jentene. Og det er jo helt greit. Men det fikk meg til å tenke. Han er ikke i form, så da er det en selvfølge at jeg ikke har lagt noen planer. Eller.... mine planer kan jo avlyses.
Og jeg tok det som en selvfølge. Jeg avlyste planene og fant på noe gøy med jentene i steden, for de hadde jo sett fram til å dra til pappa. Og det er i grunnen ikke noe galt i dette, men jeg undrer hva som ville skjedd om vi snudde situasjonen. Hva om jeg sendte en slik melding en morgen? Ville han automatisk se det som sitt ansvar og hente de? Kanskje. Men det ville ikke falt meg inn å gjøre. Jeg skal være mer enn ikke i form til å ha barna mine. Jeg har ved et par anledninger spurt om han kunne bytte eller ta over fordi jeg er syk. Det har ordna seg. Men jeg sitter igjen med en følelse av at jeg bør synes han er grei som passer barna sine. Kos deg i helga, sier han som om han gjør meg en tjeneste ved å "passe" sine barn.
Og ja, jeg legger nok både mer og mindre i ting, en hva intensjonen bak er.

Men tenk, er det bare jeg som opplever det slik? Har ikke generelt mammaer mer selvfølgelighet i ansvaret enn pappaer?
Det ansvaret jeg ser at mange pappaer tar, er ansvaret for litt mer fysiske aktiviteter. At ungene får herje, være litt voldsomme, teste grensene sine og slikt. På en helt annen måte enn de gjør med mammaen sin. Jeg ser det stadig. Det holder ofte at det bare er en annen sin pappa der som man kan herje med. De blir tøffere. Og det er så fint å se. Kanskje jeg skulle vurdert å leie inn en pappa? Finnes det noe slikt som rent-a-dad?


 Jeg liker å være sammen med jentene mine. I en ideel verden hadde jeg levd i en sånn derre A4, mor, far, barn type ting. Men sånn ble det ikke. Og jeg synes det er viktig å ha en pappa, så jeg heier på at de er sammen med sin far og utvikler et godt forhold til han. Men tomheten når de ikke er hjemme, er litt stor. Så jeg prøver å finne på noe. Drar vekk, gjør noe med venner, et eller annet for å fylle litt av tomheten. Og da er det vanvittig skuffende når det blir insinuert at jeg vil de skal være mest mulig hos far for at jeg skal bli kvitt dem og finne på noe. De som kjente meg da jeg var yngre, de som kalte meg lemen, ville vært mektig imponert over hvor mye jeg kan svelge. Alt mens jeg tar lange, dype åndedrag, tenker på hvem jeg gjør det for, og smiler gjennom sammenbitte tenner. For det gjør meg utrolig sint. Og skuffet. For det handler ikke om mitt ønske om å bli kvitt dem. Men et ønske om forutsigbarhet, vite når de skal komme til han, så jeg kan planlegge. Både for dem og for meg. Planlegge noe så jeg slipper å sitte alene i sofaen og tvinne tommeltotter. Det gjør jeg nok av alle andre kvelder.

Jeg ønsker og en dag få slippe å mase om slikt. Jeg håper at en dag er det han som tar kontakt og ønsker å ha de mer, spør om å ha de en dag. Jeg vet han er glad i dem, det tviler jeg ikke på. Vi har bare ikke helt samme synet på hva det betyr å ha barn tror jeg.

Ha en ansvarsfull og fin en!

Gode naboer og verdensvimer.

Jeg er mildt sagt litt distre. Har opp igjennom lært meg en del triks for å klare å huske på de mest elementære ting. Nesten litt sånn tvangshandling. Gjør man ting på rutine, glemmer man det også sjeldnere. Nå er jo jeg også ganske impulsiv, noe som ikke så lett lar seg kombinere med å ha rutiner og sånt på alt mulig. Ikke er det så gøy heller. Og jeg liker at ting er litt gøy. Da husker jeg det bedre.

Stress har jeg blitt så utrolig mye bedre til å takle, men det er dager, og spesielt tider på dagen, hvor jeg er litt ekstra mottakelig. Morgenen for eksempel.

Alle skal ut, de småkjegler ved døra. Jeg kommer ikke fram til skoa mine, jeg sliter med å høre tankene mine, og jeg lurer på om ikke det er noe jeg bør huske på i dag.

Ut, avgårde, levere, på plass, ny dag, fikse klart.Og klar - ferdig - gå for ny dag.
I dag var jeg på tur med elevene mine. Mens vi tuslet sjekket jeg telefonen for å se hvordan vi lå an tidsmessig, og ser at jeg har fått melding fra naboen. "Hei. Ikke kast bort tid på å lete etter nøkler, de stod i døra her."
Hæ? Tenker jeg. Den må hun ha sendt feil. Så går det opp for meg... Det er husnøklene mine vi snakker om.
Er det mulig?

Ja, det er mer en 17 tanker om gangen i hodet mitt om dagen. De handler om veldig mye forskjellig. Tydeligvis sporet en av disse tankene meg helt av da jeg bråsnudde etter at jeg tok de ut av døra, putta de inn igjen for å hente... Ja, hva var det? Og var det i dag?

Finnes det mesterskap i viming? Trur jeg kunne gjort det bra der.

Er utrolig takknemlig for naboen min som stadig redder meg. Som da jeg kom på camping og oppdaget at termoposen med frysevarer hadde blitt igjen hjemme i gangen. Hun fikk de pent tilbake i fryseren for meg. Jeg er glad naboen har nøkkel. Og at hun er så himla snill og grei.

Og så er det veldig fint at jeg ikke bor i storbyen. Det kunne jo gått litt mindre bra.

Håper dere alle er så heldige å ha en slik god nabo!

En stor, liten hilsen.

I dag skal jeg fortelle deg en liten hverdagshistorie. Det hendte for snart et år siden, men jeg bærer den med meg.

Det var i en periode av livet mitt hvor alt var litt vanskelig. Kroppen min hadde kranglet høylydt, kasta meg i veggen så jeg landa på sofaen i lang tid. Og jeg hadde noen utfordringer jeg ikke kunne gjøre noe med. Slike du enten må lære deg å tåle, eller ta noen store grep for å gjøre om på store ting i livet. Jeg hadde ikke energi til sistnevnte. Jeg var i delvis sykemelding og hadde problemer med å holde meg våken.

Midt oppi dette, dukket det opp et brev i postkassa mi. Et håndskrevet brev på et ark klippet til som et hjerte. Den henger fremdeles på veggen min, og jeg leser det innimellom.

                               


Et lite, men samtidig et stort brev. Jeg leste det og lurte på hvem som hadde skrevet det. Jeg grublet lydløst i vel tre dager. Jeg kjente igjen skrifta, men jeg klarte ikke å plassere den. Nå har jeg sett mange forskjellige håndskrifter opp i gjennom, så det skal vel litt til. Jeg grublet og funderte, lurte, spekulerte og studerte folk rundt meg. Så måtte jeg sånn litt diskret spørre et par. Ikke fordi jeg hadde peil, men fordi jeg trodde dette var noen som visste hva jeg stod midt oppi. Men det var bom. Veldig bom. Jeg leste det mange ganger. Det varmet veldig. Men jeg lurte også veldig. Hvorfor anonymt? Kanskje det var en del av moroa. Det at jeg faktisk gikk og tenkte over hvem som skulle ha så mange fine ord å si om meg.

TIl slutt måtte jeg jo spørre. Jeg la ut på face et lite spørsmål om hvem som hadde gitt meg den anonyme oppmerksomheten i postkassa. Og jeg fikk svar. Jeg ble veldig overrasket da svaret kom i innboksen. Jeg hadde rett i at den håndskrifta hadde jeg sett før. Men jeg hadde ikke vært i nærheten med mine gjetninger. Jeg var jo opphengt i at det måtte være noen som visste. Eller noen som stod meg nær i hverdagen på et vis.

Men det var ikke det. Det var ei jeg ikke snakket så mye med lenger. En venninne fra man var så meget yngre. Ei som veiene våre har krysset hverandre opp i gjennom på flere måter, men som jeg ikke hadde noen daglig kontakt med. Du vet, en av de man for det meste ser på facebook. Ei jeg alltid stopper og slår av en prat med når jeg treffer på butikken. Men alikevel, helt uventet. Og kanskje nettopp derfor, så utrolig rørende.

Den henger på veggen min. Som en påminnelse. En påminnelse til meg selv på tunge dager, om at jeg faktisk har en styrke som selv andre kan se. Og ikke minst, en påminnelse om den enorme  kraften som ligger i noen hyggelige ord fra uventet hold.

Har du ikke noe pent å si, så hold kjeft, heter det jo. Men jeg vil legge til at om du har noe positivt å si, så si det. Uansett. Det kan være det er det som gjør dagen til noen.

Si noe hyggelig til noen, smil til fremmede, eller skriv et lite brev.

"Du er en av de sterkeste jeg kjenner og ville bare du skulle vite det!" stod det i meldingen.
Og det tenker jeg mye på, spesielt på dumme dager da jeg synes jeg bare er tullete og teit. Noen syns jeg er sterk. Hva er det da jeg sitter her og sutrer og syns synd på meg selv for? Lev opp til det i steden.


Ha en fin en!

Nasjonaldagen. Murphy og mestring.

I dag var den store dagen. Dagen småjentene har nedtelling til. Den store is- og pølsedagen. Nå er det lite pølse i denne familien da, siden vi synes soyapølser smaker blæh. Men mini er og blir kjøtteter, så en pølse vanket det på henne i dag. Etter mye mas ga mor etter. Det var svært få alternativer for sånne som meg, så jeg ble sittende og gomle på et pølsebrød med sennep og ketchup mens vi ventet på at storesøster skulle bli ferdig i kirken. Kulinarisk høydare.

Om du leste i går, vet du at jeg ikke er spesielt begeistret for slike dager, men hva gjør man ikke for at barna skal vokse opp med litt hyggeligere assosiasjoner enn en selv?

Alle de fine tankene og følelsene som dukker opp i forbindelse med slike dager, er gjerne med på å forsterke virkningen av Murphys lov. Det er derfor jeg alltid er ute i god tid. Festdraktene og skjortene til jentene var prøvd for en måned siden, sko ble sjekket og kjøpt inn. Til og med strømper var kjøpt inn.

Festdrakta mi kunne jeg konstatere at hadde utvidet seg i skapet siden i fjor, så den var det grei plass i. Nå har ikke ribbeina mine krympa så mye men. Når jeg da etter ganske mye leting kommer på at jeg ga bort bunadskoene mine i et meget irritert øyeblikk fordi beina mine ikke krympa igjen etter siste svangerskap, forsvant det klesvalget. Jeg ga de bort cirka en måned før de gikk tilbake til sin opprinnelige størrelse. Føttene mine altså. Snakker om mange fine sko som forvant i det rykket der. Men da har jeg jo en unnskyldning til å kjøpe nye. Jeg er jo jente, jeg burde like det. Siden det eneste jeg har lyst til å ha på meg på 17. mai er Tinnbunaden, er det få andre ting å bruke kvelden på enn å brodere videre. En 17. mai i overskuelig fremtid vil du se meg i toget, ca en halvmeter høyere enn ellers. I selvlaget bunad. DET blir en fin dag.

Jeg har alltids noe jeg kan ta på meg. Alternativet var sjekket ut og alt var på plass.
Så skulle jeg stryke skjorter i går kveld. Det er teit å gjøre lenge i forveien, for da kommer de til å bli krøllete igjen, eller noen kommer til å grise de til. Men trur du jeg klarte å finne strykejernet da? Nei. Jeg kan svakt erindre at jeg tenkte noe sånn som; "jeg trur jeg setter det her jeg. Dette er jo et mye mer logisk sted for et strykejern." da jeg satte det bort sist. Så det stod ikke på det vanlige stedet. Ikke på noen andre steder som jeg innbiller meg er mer eller mindre logiske heller. Jeg har faktisk lett på de fleste tenkelige og utenkelige steder. Sånn rent bortsett fra der det faktisk er, selvfølgelig. Noen steder har jeg lett mer enn én gang og. Kunne jo hende jeg ikke så skikkelig første og andre gangen. Men det fikk holde å henge skjortene på badet mens jeg dusja, for litt damping. Det hjalp litt. Det fikk være nok.

Alt var klart i dag tidlig. Eller, av det jeg ikke hadde susa vekk da. Flaggene rullet jeg pent sammen i fjor, så de fremstod som nystrøkne. Satte på klokka, og våknet en halvtime før. Alt var duket for god tid og alt mulig av idyll og greier. Dusje, frokost, barnetv på mens mor spinner. Alle på med strømpebukser, og gensere. Det er ikke varmt i dag. Sminke mor, fikse frisyrer, skjorter til alle, på med bunader og skjørt til mor. Vi begynner å få veldig dårlig tid. Mor begynner å bli litt stressa av å holde på å snuble i mini hver gang hun snur seg. Nå må vi dra. Hente skoa fra hylla i gangen.... hei, vent! Hva er detta? Hvor er bunadskoa til mini? Storesøster klager over at hennes er for store. Hurra! Mini har sorte pensko stående. Nå er klokka så mye at vi skulle vært i parken. Løpe ut i bilen. Storesøster med strømper i hånda og beskjed om å teste om det er bedre med dem på. Det var det ikke.

Gjett om det er parkeringsplass rett i nærheten da? Helt riktig. Vi må kjøre litt. Finner en plass. Griper flaggene og vi løper. Jeg er mentalt forberedt på at storesøster skal bryte sammen i gråt pga sko som kipper, men det skjedde ikke. Murphy har mista grepet.

 

Vi løper opp til parken. Vi får plassert den ene med klassen sin, hilser på elevene mine og finner barnehagen. Mor puster dypt. Nå er vi på plass, intet mer å gjøre. Nå kan vi kose oss. Salutten går. Og her sparer vi ikke på kruttet. Kombiner det med stor folkemengde og jeg fikk en veldig kjælen liten frøken rundt halsen og beina resten av toget. Vi går, vi hopper og stusser, vi plukker russekort, vi hipper til kjente, vi smiler og koser oss i sola. Vi hører på tale, vi synger Ja, vi elsker, og vi forlater toget etter talene. Mini og jeg går returen før den blir for lang. Vi henter bilen og kjører ned til skolen. Og her er det ikke noe problem å finne parkering. Ventingen blir litt lang. Storesøster skal i kirken, og så gå ned alene. Så stor har hun blitt. Vi bruker ventetiden på å balansere, prate med kjente, kjøpe lodd og tulle. Og forsøke å få til et bilde hvor hun smiler normalt. Lekene begynner alikvel ikke før kirken er ferdig.

Storesøster kommer. Morshjertet smelter av gjensynsgleden. Er det mulig? De er så glad i hverandre at jeg blir helt rørt. Vi tar runden med leker, vi går rebusløp, kjøper lodd til storesøster, får gevinst etter lekene, kjøper den obligatoriske isen, gjør noen forsøk på å ta et fint bilde av begge to samtidig. Gir opp. Drar hjem.

Vi har gjort plikten. Og vi kom i mål. Jentene er strålende fornøyd. Jeg føler jeg vant. Selv om familiedagen for oss ble feiret med oss, den nærmeste familien, var det lite som manglet. Selv om jeg kjenner et stikk hver gang jeg ser alle de lykkelige familiene. To voksne sammen. Besteforeldre. Utvida familier. En dag...

Har vi ikke stor familie, så har vi naboer. Grillen ble fyra opp og vi skifta til varmere klær og koste oss med naboer, mat og vegansk brownieskake som jeg bakte. Jentene fant fram sykler og dukker. Og etter å ha spist så mye sukker, er jeg imponert over hvor greit det gikk å sovne.

Murphy fikk ikke stoppa meg denna gangen heller. Vi kom i mål. Jentene var strålende fornøyd, og da er alt bra. Vi feiret med å danse til radioen mens vi gjorde kveldsstellet. Mesteparten av morgenkaoset er ryddet vekk, og bunadsømmen er hentet fram. Mor tar kvelden.

Må bare si meg særs fornøyd med disse i dag;


Ha en fin en!

Dagen før dagen.

Ja, vi elsker... Ja, vi gleder oss...
Eller gjør vi det?

Gleder jeg meg til å stå opp tidlig og kle på forventningsfulle små? Kle med litt ekstra varmt siden det ikke er meldt så veldig varmt vær. Gleder meg til å kle meg i klær som jeg ikke føler er fine nok, fordi bunaden min fremdeles er i startgropa og ligger og hånflirer nede i sykurven. Finne fram noe som er greit nok, klistre på seg et smil og og gå morgendagen tappert i møte.
Få stablet alle ut i bilen i tide. Forhåpentligvis uten de største konfliktene over strømper, sko og klær som ikke sitter slik de ønsker. Fletter i håret, med sløyfebånd som sjeldent samarbeider på slike dager.

Finne parkeringsplass. Gå i tog. I år tror jeg jeg skal ta med meg minsten tilbake til bilen og så kjøre til der lekene er. Veien er utrolig lang tilbake til bilen etter leker og is.

Vandre rundt blant alle de stivpyntede folka slik at jentene kan være med på lekene. Kjøpe den obligatoriske isen, og noen lodd.

Nei, jeg gleder meg ikke. Ikke i det hele tatt. Jeg hater slike dager. Intenst. Jeg elsker å se jentene mine glede seg. Og det får meg gjennom. Men stemmen i hodet fra tidligere dager som denne, sitter fremdeles igjen. Stemmen som forteller at det ikke er bra nok. At du har gjort noe feil, at det er et slit å måtte overvære denne dagen. Jeg vet det ikke er mine følelser, men den sitter dypt forankra den godfølelsen at ingen slike gledesdager skal få gå forbi uten en uggen følelse i magen. Stress, angst og alle de fine der. Igjen, ikke mine følelser, men fy så godt de sitter igjen.

Og i morgen skal vi kle oss pent, klistre på et smil og gå ut og se på alle de smilende familiene. Jentene mine og jeg.

Gratulerer med dagen! Håper magen din kun har deilige sommerfugler.

Dobbelthelg.

Det er søndag kveld. jentene ligger og sover i sengene sine. De har vært hos faren sin i helgen og jeg har kost meg, slappet av, ladet batterier og nytt det å ha barnefri.
Og alikevel er det to dager til med fri fremfor oss. Det er helt fantastisk. To dager til med kos. I morgen skal vi nyte at det er fri. Kanskje vi kan ta en liten runde med rydding av leker på barneromma. Ut og sykle og leke i hagen. Slappe av og la livet gå i sakte tempo. Og gjøre klart for den store dagen selvfølgelig. Stryke skjorter og flagg, og gjøre klart.

Det blir nesten som dobbelt helg. Dobbelt fri. Dobbel glede.

Ha en fin en!

Plaster

Det er lørdag. Det er en herlig dag.
Jeg skal få iskaffe for første gang på flere måneder. Jeg gleder meg.
Ei jeg kjenner har kjøpt noen hun syntes var for søte, og jeg skal overta de. Vi skal treffes på byen.
Jeg kjenner jeg har forventninger. For søtt finnes ikke i mitt vokabular.

Da jeg parkerer, meget elegant lukeparkering om jeg må si det selv, ser jeg den skjønne Lena stå utenfor butikken sin og går for å slå av en prat.
Og om du ikke er så glad i reklame, bør du slutte å lese nå. Men om du liker å høre om fantastiske mennsker og morsomme tilbud, må du fortsette.

Plaster er nemlig verdens søteste bruktbutikk. En liten perle hvor du kan få de flotteste rabatter, på de fineste skatter. Barterabatt f.eks. Er det ikke flott? Du kan få rabatt bare ved å ha hår i fjeset. Jeg er litt usikker på hvordan det funker. Mulig rabatten blir større jo flottere hårpryd. Skikkelig snurrebart bør gi en heftig uttelling da.
Jeg hadde blitt fornerma om jeg hadde fått slik rabatt. Sangrabatten derimot har jeg fått mer enn en gang. Eldste datra mi snakker om butikken som der hvor vi synger når vi handler. For det er det vi gjør. Det er jo en berusende følelse å få rabatt for å synge. Over alt ellers får jeg bare skeive blikk og medfølende smil.
Her får jeg rabatt.

Jeg fant et flott kaffeservice som hadde kledd frokostbordet mitt noe så innmari. Men selv med sangrabatt kunne jeg ikke rettferdiggjøre å ta det med meg hjem. Men jeg får ta en liten runde og rydde i skapet og lage plass, så kanskje. Må øve inn noe hipt da. Det var det hun bestilte. Jeg er bedre på drikkeviser og barnesanger. Men jeg fant noe som bare MÅTTE bli med meg hjem.

Her har den funnet plassen sin på veggen. Er den ikke fiiin? Dere skjønner sikkert hvorfor denne libellen måtte bli med meg hjem? Og helt uten å måtte synge. Eller mulig Lena han lært av tidligere erfaring. Denne gangen fikk jeg kunnskapsrabatt faktisk. Fordi jeg kunne fortelle fakta om libellen som hun ikke hadde hørt fra før. Og er ikke det verd litt reklameplass, så vet ikke jeg.

Og jeg burde gi mannen hennes kunnskapsrabatt, for jommen lærte jeg noe nytt i dag. Og da er det jo en fin dag.

La meg til slutt få anbefale verdens søteste butikk, Plaster. Er du i området må du bare ta deg en tur inn. De har masse flotte varer, morsomme rabatter, herlige mennesker og den beste stemningen noen bruktbutikk jeg har vært i. Jeg er ganske sikker på at om du tar turen innom, vil du være i bedre humør når du går ut. Jeg fikk æren av å se en annen kunde synge til seg rabatt med en vakker Tir na noir. Og bare det er jo verdt et besøk.

Ha en herlig helg! Det skal jeg!

Natteskrekk

Hun ligger og gråter.
Jeg går inn til henne. Gråten blir bare sterkere. Hun er ikke til å få kontakt med.
Bare gråter og gråter. Mer og mer hysterisk.
Jeg klarer å la hjernen overvinne frykten for at noe virkelig er galt.
Holder meg rolig. Løfter henne opp. Hun hikster og skjelver. Er ikke til å snakke til. Bare gråter trøstesløst.

Det hjelper lite å stå og rugge på henne så jeg går og setter meg på senga mi med henne på fanget. Hendene hennes holder fast rundt halsen min og tårene hennes fukter håret mitt.
Jeg holder henne tett inntil så hun kjenner armene mine trygt rundt seg. "Mamma, er alt jeg får av forståelige ord. Hun er skikkelig redd.

Etter en stund med rolig snakk og stryking på ryggen, stilner gråten. Hun legger hodet bedre til rette inntil meg, kroer seg nærmere, selv om det ikke er mulig, og sovner.
Lille, varme, gode kroppen sovner rolig i armene mine.

Jeg løfter henne opp, bærer henne i seng, pakker rundt og legger bæ i armene hennes. Hun orker ikke se på meg en gang. Bare sovner. Rolig.

Fra hysterisk ristende, til rolig sovende.
Godt jeg husker natteskrekken og hysteriet fra storesøstra.
Ingenting annet som hjelper, enn tid, nærhet og ro.

Og det hjelper. Selv om det er vondt å se de være så redde, er det deilig når man klarer å gi den tryggheten de trenger for å roe seg ned igjen. Man føler seg nesten som en superhelt. Litt magisk i alle fall. Mammamagi.

Langhelg og forsmak på sommeren.

Det fineste med mai måned er alle de ekstra fridagene. Fort vekk blir det noen langhelger. Som en liten forsmak på hva sommeren har å by på. Og for en herlig forsmak vi har hatt.

Langhelgen tok vi på camping. Det er godt å ha venner med campingvogn. Pakka bilen klar og dro rett etter jobb på onsdag. Fikk med meg mesteparten. Satte "bare" igjen posen med frysevarer hvor alt det jeg kunne spise var. Jammen godt jeg har en god nabo som kunne legge det tilbake i fryseren min for meg.

Jeg pakka med både ulltøy og fleece. Litt lei av å fryse.For selv om det skulle bli varmt, er det lenge siden jeg har sett sol uten medfølgende vind. Men den kom. Med noe vind. Men jommen fikk jeg ikke kledd av meg litt og. Siden jeg frøys da jeg pakka, falt ikke tanken på bikini og sommerklær meg inn. Godt jeg har ei venninne som har orden på ting. Hun ordna opp så jeg fikk lufta huden.

Bikini på dagen, pledd på kvelden.Brrr... Godt jeg pakka ulltøy.

Helga var fantastisk. Føler jeg fikk ladet oppp batteriene skikkelig. Sol, varme, gode venner, strand, sjø, skjell, barbeint, yoga, sy, mat, grille, latter, lek og ikke minst de fine barna som løp rundt og fant seg stadig nye bestevenner. Minstefrø kom hjem med store skrubbsår på begge knær, solrøde kinn, et spann full av skjell og en hel campingplass full av nye bestevenner.
Hu eldste lurte på om at hvis jeg så en campingvogn som var der nede, som hadde sånn Til salgs-skilt på seg, om ikke jeg kunne kjøpe den da. Herlig.

Og i dag har vi igjen kost oss med gode venner, grilling, lek, prat, og kos i solen. Argh... dette lover bare så bra for sommeren.

Ha en fin en!

Singeldagen.

Ser på Facebook at dagen i dag, visstnok er singeldagen. Så hurra for alle oss single der ute.

Så en status som sa at man skulle kopiere statusen om at i dag var det singeldagen, om man var singel. Om noen ville gjøre noe med det, kunne de sende et <3 i innboksen. Jeg gjorde ikke det, jeg.
Jeg har mine tvil om at innboksen min ville blitt fyllt opp av hjerter om jeg hadde posta det. Trur egentlig ikke det hadde kommet noen hjerter i det hele tatt. Og det er helt greit. Jeg vil ha mer enn et hjerte i innboksen.

For hva pokker skulle jeg gjort med det? Skrevet tilbake? Og hva? "Heisann, ser du vil endre sivilstatusen min. Hvordan har du tenkt til å få til det?" Fy søren, jeg blir litt flau bare ved tanken. Jeg er litt for sjenert til det trur jeg.

Eller sjenert, og sjenert. Jeg blir ikke helt klok på meg selv der. Jeg kan være tøff i trynet og direkte som få andre, men samtidig kan jeg være utrolig sjenert og bli flau for de minste ting. Det er en herlig kombinasjon da, eller?

Nei, jeg får bare nyte å være singel en stund til. Kjenner at jeg ikke har noe dårlig tid. Han dukker nok opp når tiden er inne. Jada, jeg vet at han ikke dukker opp på døra mi sånn helt uten videre, men jeg sa heller ikke at jeg hadde tenkt til å gjemme meg i egen stue. Ikke helt i alle fall. Selv om jeg sitter her alene uten mulighet til å gå noe sted, litt mer enn jeg tidvis synes er gøy.

Jeg har ei venninne som er tøffere enn toget. Tøffere enn meg i alle fall. Hu la ut ei kontaktannonse på Facebookprofilen sin og ba venner om å dele. Modig gjort. Og siden hun er ei generøs jente, tilbyr hun meg alle de som er litt for gamle for henne. For det er jo akkurat det jeg vil ha. En som i utgangspunktet er interessert i venninna mi. Ikke akkurat.

Nei, jeg trur jeg skal kose meg med livets små gleder. Potetgull, sosiale medier, venner, camping, at varmen er på vei, at mai har mange fridager, og det faktum at jeg ikke kommer til å være singel for evig. Må jo finnes en der ute som klarer å lure meg til slutt.

Ha en fin en singlinger!