Om du leste i går, vet du at jeg ikke er spesielt begeistret for slike dager, men hva gjør man ikke for at barna skal vokse opp med litt hyggeligere assosiasjoner enn en selv?
Alle de fine tankene og følelsene som dukker opp i forbindelse med slike dager, er gjerne med på å forsterke virkningen av Murphys lov. Det er derfor jeg alltid er ute i god tid. Festdraktene og skjortene til jentene var prøvd for en måned siden, sko ble sjekket og kjøpt inn. Til og med strømper var kjøpt inn.
Festdrakta mi kunne jeg konstatere at hadde utvidet seg i skapet siden i fjor, så den var det grei plass i. Nå har ikke ribbeina mine krympa så mye men. Når jeg da etter ganske mye leting kommer på at jeg ga bort bunadskoene mine i et meget irritert øyeblikk fordi beina mine ikke krympa igjen etter siste svangerskap, forsvant det klesvalget. Jeg ga de bort cirka en måned før de gikk tilbake til sin opprinnelige størrelse. Føttene mine altså. Snakker om mange fine sko som forvant i det rykket der. Men da har jeg jo en unnskyldning til å kjøpe nye. Jeg er jo jente, jeg burde like det. Siden det eneste jeg har lyst til å ha på meg på 17. mai er Tinnbunaden, er det få andre ting å bruke kvelden på enn å brodere videre. En 17. mai i overskuelig fremtid vil du se meg i toget, ca en halvmeter høyere enn ellers. I selvlaget bunad. DET blir en fin dag.
Jeg har alltids noe jeg kan ta på meg. Alternativet var sjekket ut og alt var på plass.
Så skulle jeg stryke skjorter i går kveld. Det er teit å gjøre lenge i forveien, for da kommer de til å bli krøllete igjen, eller noen kommer til å grise de til. Men trur du jeg klarte å finne strykejernet da? Nei. Jeg kan svakt erindre at jeg tenkte noe sånn som; "jeg trur jeg setter det her jeg. Dette er jo et mye mer logisk sted for et strykejern." da jeg satte det bort sist. Så det stod ikke på det vanlige stedet. Ikke på noen andre steder som jeg innbiller meg er mer eller mindre logiske heller. Jeg har faktisk lett på de fleste tenkelige og utenkelige steder. Sånn rent bortsett fra der det faktisk er, selvfølgelig. Noen steder har jeg lett mer enn én gang og. Kunne jo hende jeg ikke så skikkelig første og andre gangen. Men det fikk holde å henge skjortene på badet mens jeg dusja, for litt damping. Det hjalp litt. Det fikk være nok.
Alt var klart i dag tidlig. Eller, av det jeg ikke hadde susa vekk da. Flaggene rullet jeg pent sammen i fjor, så de fremstod som nystrøkne. Satte på klokka, og våknet en halvtime før. Alt var duket for god tid og alt mulig av idyll og greier. Dusje, frokost, barnetv på mens mor spinner. Alle på med strømpebukser, og gensere. Det er ikke varmt i dag. Sminke mor, fikse frisyrer, skjorter til alle, på med bunader og skjørt til mor. Vi begynner å få veldig dårlig tid. Mor begynner å bli litt stressa av å holde på å snuble i mini hver gang hun snur seg. Nå må vi dra. Hente skoa fra hylla i gangen.... hei, vent! Hva er detta? Hvor er bunadskoa til mini? Storesøster klager over at hennes er for store. Hurra! Mini har sorte pensko stående. Nå er klokka så mye at vi skulle vært i parken. Løpe ut i bilen. Storesøster med strømper i hånda og beskjed om å teste om det er bedre med dem på. Det var det ikke.
Gjett om det er parkeringsplass rett i nærheten da? Helt riktig. Vi må kjøre litt. Finner en plass. Griper flaggene og vi løper. Jeg er mentalt forberedt på at storesøster skal bryte sammen i gråt pga sko som kipper, men det skjedde ikke. Murphy har mista grepet.
Vi løper opp til parken. Vi får plassert den ene med klassen sin, hilser på elevene mine og finner barnehagen. Mor puster dypt. Nå er vi på plass, intet mer å gjøre. Nå kan vi kose oss. Salutten går. Og her sparer vi ikke på kruttet. Kombiner det med stor folkemengde og jeg fikk en veldig kjælen liten frøken rundt halsen og beina resten av toget. Vi går, vi hopper og stusser, vi plukker russekort, vi hipper til kjente, vi smiler og koser oss i sola. Vi hører på tale, vi synger Ja, vi elsker, og vi forlater toget etter talene. Mini og jeg går returen før den blir for lang. Vi henter bilen og kjører ned til skolen. Og her er det ikke noe problem å finne parkering. Ventingen blir litt lang. Storesøster skal i kirken, og så gå ned alene. Så stor har hun blitt. Vi bruker ventetiden på å balansere, prate med kjente, kjøpe lodd og tulle. Og forsøke å få til et bilde hvor hun smiler normalt. Lekene begynner alikvel ikke før kirken er ferdig.
Storesøster kommer. Morshjertet smelter av gjensynsgleden. Er det mulig? De er så glad i hverandre at jeg blir helt rørt. Vi tar runden med leker, vi går rebusløp, kjøper lodd til storesøster, får gevinst etter lekene, kjøper den obligatoriske isen, gjør noen forsøk på å ta et fint bilde av begge to samtidig. Gir opp. Drar hjem.
Vi har gjort plikten. Og vi kom i mål. Jentene er strålende fornøyd. Jeg føler jeg vant. Selv om familiedagen for oss ble feiret med oss, den nærmeste familien, var det lite som manglet. Selv om jeg kjenner et stikk hver gang jeg ser alle de lykkelige familiene. To voksne sammen. Besteforeldre. Utvida familier. En dag...
Har vi ikke stor familie, så har vi naboer. Grillen ble fyra opp og vi skifta til varmere klær og koste oss med naboer, mat og vegansk brownieskake som jeg bakte. Jentene fant fram sykler og dukker. Og etter å ha spist så mye sukker, er jeg imponert over hvor greit det gikk å sovne.
Murphy fikk ikke stoppa meg denna gangen heller. Vi kom i mål. Jentene var strålende fornøyd, og da er alt bra. Vi feiret med å danse til radioen mens vi gjorde kveldsstellet. Mesteparten av morgenkaoset er ryddet vekk, og bunadsømmen er hentet fram. Mor tar kvelden.
Må bare si meg særs fornøyd med disse i dag;
Ha en fin en!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar