Være veganer?

I morgen er det tre måneder siden jeg starta som veganer. Et slags lite jubileum.

Det hele startet som en tre ukers utfordring. Men når jeg merket at jeg har mindre smerter og mer energi, så ville det jo bare være idiotisk å gå tilbake.

Den gang da ville jeg forbeholde meg retten til å spise hva jeg ville. Jeg blir syk av svinekjøtt, så det blir bare dumt å spise. Jeg leser på godteriet og unngår alt som inneolder gelatin. Og for å være helt ærlig, byr det meg veldig i mot å spise kjøtt. Jeg klarer fint å leve og bli mett uten at noen andre skal bøte med livet for det. (Ja, jeg vet. Jeg skrev faktisk det.) Meieriprodukter tålte jeg jo heller ikke, så det å spise det igjen, ville jo vært direkte dumt. Og dum er jeg ikke. Jeg har til gode å finne ost som kan smelte slik vanlig ost gjør, men en dag finner jeg det og.

Jeg har funnet masse god vegansk sjokolade. På 17. mai fikk jeg et melkesjokoladehjerte av vesla mi. Jeg spiste det. Det hjalp veldig. Jeg vet at jeg ikke lenger savner melkesjokolade. Jeg følte meg uvel. Som om jeg fikk tilbake et ekkelt belegg fra munnen og ned i magen. Noe jeg kvittet meg med da jeg ble veganer.

Eller... veganer og veganer. Jeg bruker ordet fordi da vet folk hva jeg snakker om. Delvis i alle fall. Jeg spiser plantebasert er vel bedre, og riktigere å si. Ikke det, jeg er enig i at utnyttelse av dyr er unødvendig. Jeg bare er usikker på om jeg er like "ekstrem" som jeg opplever at mange veganere er. Ikke noe galt i å være ekstrem, men jeg ikke sikker på om det er meg.
Jeg er ikke så glad i å sette meg i bås en gang. Jeg vurderer å spise litt fisk etter hvert, kanskje. Men tenker på alt det rare som er i den, og blir usikker. Det ville betydd at jeg var noe jeg ikke klarer å uttale. Jeg har bare lest hva det heter, ikke hørt det bli sagt. En nestenveganer som spiser fisk.

Honning klarer jeg ikke helt å være med på at det er slemt å spise. Men jeg er liksom ikke helt enig med meg selv, så jeg har ikke gjort det. Jeg liker å være enig med meg selv. Jeg har spist østerssaus noen ganger i det siste. Fordi den står i skapet mitt, og den har aldri gjort meg syk. Den har bare gjort woken min sykt god.  Om jeg skal kjøpe mer av den når den blir tom er noe annet.

Og så har datra mi savnet egg veldig. Men hun er helt enig i at man skal behandle dyra fint. Så da jeg fant en lokal bonde som selger egg fra høner som har det fritt og fint, fant jeg ut at vi kan spise egg. Sånn litt innimellom kanskje. Lurer på hvordan kroppen min reagerer på det.

Så om jeg er veganer? Nei, jeg er nok bare meg. Men jeg spiser plantebasert. Og har for det meste tenkt til å fortsette med det. Men jeg vil fremdeles forbeholde meg retten til å synde litt om jeg føler for det.

Og jeg har ingen planer om å tvinge det på noen. Eller fordømme noen som ikke spiser plantebasert. Men jeg har tenkt til å fortsette å servere vegansk mat til venner og kjente, og la de oppleve selv hvor godt det kan være. For mange tror man må leve på alfaspirer og salat. Det krever litt omstilling, men det er ikke så vanskelig som jeg først tenkte. Nå vet jeg til og med om masse smågodt jeg kan spise. Det uten gelatin. Jeg vet det er E-stoffer laget av animalske produkter, men jeg er rett og slett ikke der at jeg orker å komplisere livet mitt ytterligere på det nåværende tidspunkt.

Så var det dette med dyrehold og klær. Jeg er allergisk mot husdyr, så det er ikke noe tema. Men jeg kommer ikke til å kaste klærne mine. Jeg har aldri vært noen fan av skinn, og pels har aldri vært aktuelt.
Ull derimot, er en diskusjon jeg ikke har tenkt å starte. Jeg har ingen planer om å kaste klærne mine. For det har jeg lite tro på at gagner noen. Det er en stund til vinteren enda. Heldigvis.

Så for å oppsummere, så er jeg i øynene til kjøttetere, en veganer. I øynene til en veganer er jeg nok en fake. Det er greit. Jeg er ikke ute etter å imponere noen. Jeg er mest opptatt av å holde meg frisk, og om det samtidig er bra for miljøet og verden jeg lever i, er det vinn - vinn. Jeg heier på alle skritt i riktig retning. En kjøttfri dag i uka er en bra start.

Og så ser jeg jo at dette nok ikke gjør det noe enklere å på sikt endre min sivilstatus. Min kjære bror mener jeg bør legge ut bilder av maten  min på veganersider, og søke der. Kanskje det er det som er veien? Legge ut bilder av maten min og skrive en kontaktannonse. Noe om at matlaging er en av få husmorevner jeg har. Jeg er ganske snill og grei, jeg er alternativ på flere måter enn i matveien, jeg har så godt som alt jeg ønsker meg her i livet, bortsett fra noen å dele det med. Hva trur dere? Bra plan?

Hehe. Nei. Jeg trur ikke helt det. Hadde jeg funnet noen på de sidene, ville han nok blitt skuffa over hvor lite ekstrem veganer jeg er. Selv om jeg kan være ekstrem på andre områder.

Hehe... Ha en fin en!