Før jeg i det hele tatt skriver en setning om det jeg tenker, vil jeg presisere at livet er nyansert. Sannheten og. Jeg rapporterer kun fra min ende av virkeligheten. Det er godt mulig den ikke ser slik ut for deg. Jeg mener ikke å tråkke noen på tærne eller noe.
Men skulle du føle deg truffet, kikk deg i speilet og spør først om det er fordi du har ting ved deg selv du bør endre.
Here it goes.
Det er en stor forskjell på å være mamma og pappa. Nå tenker jeg ikke på de åpenlyse og naturgitte forskjellene. Jeg tenker mer på rollene vi blir tildelt, og rollene vi tar. Og ansvaret. Jeg tenker kanskje mest på ansvaret. Både det vi tar, og det vi ikke tar.
Det skjer noe når man blir foreldre. For meg som mamma var det både fysisk og psykisk. Jeg vet at det skjer noe med menn også. Men jeg er litt mer usikker på hva, hvordan det virker og hvor lenge det varer? Om det går over etter en tid, om det må vedlikeholdes, kan det skrus av ved behov, eller er dette bare individuelle faktorer på linje med drittsekkfaktoren (som ikke er forbeholdt den mannlige delen av rasen)?
En forklaring er at kroppen klargjør kvinner på oppgaven man står foran gjennom svangerskapet. Vi er finurlig innrettet på den måten. Men jeg har sett og opplevd morskjærlighet fra mødre som ikke er biologiske foreldre, så det er ikke hele forklaringen. Men kanskje noen bare er forhåndsinnstilte på å være foreldre?
Det skjedde i alle fall noe med meg da jeg gikk gravid. Og da skal jeg ikke snakke om alle de flotte (ironi) tingene som skjedde fysisk med min kropp. Det er en helt annen historie. Men underveis i svangerskapet skjedde det noe med meg som menneske. Jeg knyttet meg til dette lille vesenet som levde og vokste inni meg. Jeg pratet med henne, tenkte på henne og prøvde å gjøre verden rundt mest mulig klar for at hun skulle komme. Fokus var hos dette lille vesenet. Hun var mitt ansvar å beskytte og passe på. Jeg hadde fått det ærefulle oppdraget å få lov til å være der på hennes vei mot et voksent menneske. Jeg skulle få være med å prege, hjelpe, støtte og veilede henne til å bli et trygt, godt og lykkelig menneske. Og jeg kjente på ansvaret. Det var tidvis litt større og skumlere enn jeg hadde ønsket. Men stort sett et ærefullt oppdrag.
Nå har jeg satt to barn til verden. Og ansvarsfølelsen ble ikke noe mindre da den andre kom.
Jeg mener ikke at man skal legge bort seg selv på noe vis. Men jeg har et ansvar for disse to, som kommer helt selvfølgelig fremfor en del andre ting. De hoppet liksom veldig fort, veldig høyt opp på prioriteringslista.
Når planer legges, er de i tankene. De er en helt naturlig del av meg og mitt liv. De hører helt selvfølgelig med.
Og så opplever jeg at det ikke virker som dette er tilfelle for alle pappaer.
"Er ikke i form til å ha jentene i kveld. Beklager." Dette er helt greit for en pappa å sende en morgen da han skal ha jentene. Og det er jo helt greit. Men det fikk meg til å tenke. Han er ikke i form, så da er det en selvfølge at jeg ikke har lagt noen planer. Eller.... mine planer kan jo avlyses.
Og jeg tok det som en selvfølge. Jeg avlyste planene og fant på noe gøy med jentene i steden, for de hadde jo sett fram til å dra til pappa. Og det er i grunnen ikke noe galt i dette, men jeg undrer hva som ville skjedd om vi snudde situasjonen. Hva om jeg sendte en slik melding en morgen? Ville han automatisk se det som sitt ansvar og hente de? Kanskje. Men det ville ikke falt meg inn å gjøre. Jeg skal være mer enn ikke i form til å ha barna mine. Jeg har ved et par anledninger spurt om han kunne bytte eller ta over fordi jeg er syk. Det har ordna seg. Men jeg sitter igjen med en følelse av at jeg bør synes han er grei som passer barna sine. Kos deg i helga, sier han som om han gjør meg en tjeneste ved å "passe" sine barn.
Og ja, jeg legger nok både mer og mindre i ting, en hva intensjonen bak er.
Men tenk, er det bare jeg som opplever det slik? Har ikke generelt mammaer mer selvfølgelighet i ansvaret enn pappaer?
Det ansvaret jeg ser at mange pappaer tar, er ansvaret for litt mer fysiske aktiviteter. At ungene får herje, være litt voldsomme, teste grensene sine og slikt. På en helt annen måte enn de gjør med mammaen sin. Jeg ser det stadig. Det holder ofte at det bare er en annen sin pappa der som man kan herje med. De blir tøffere. Og det er så fint å se. Kanskje jeg skulle vurdert å leie inn en pappa? Finnes det noe slikt som rent-a-dad?
Jeg liker å være sammen med jentene mine. I en ideel verden hadde jeg levd i en sånn derre A4, mor, far, barn type ting. Men sånn ble det ikke. Og jeg synes det er viktig å ha en pappa, så jeg heier på at de er sammen med sin far og utvikler et godt forhold til han. Men tomheten når de ikke er hjemme, er litt stor. Så jeg prøver å finne på noe. Drar vekk, gjør noe med venner, et eller annet for å fylle litt av tomheten. Og da er det vanvittig skuffende når det blir insinuert at jeg vil de skal være mest mulig hos far for at jeg skal bli kvitt dem og finne på noe. De som kjente meg da jeg var yngre, de som kalte meg lemen, ville vært mektig imponert over hvor mye jeg kan svelge. Alt mens jeg tar lange, dype åndedrag, tenker på hvem jeg gjør det for, og smiler gjennom sammenbitte tenner. For det gjør meg utrolig sint. Og skuffet. For det handler ikke om mitt ønske om å bli kvitt dem. Men et ønske om forutsigbarhet, vite når de skal komme til han, så jeg kan planlegge. Både for dem og for meg. Planlegge noe så jeg slipper å sitte alene i sofaen og tvinne tommeltotter. Det gjør jeg nok av alle andre kvelder.
Jeg ønsker og en dag få slippe å mase om slikt. Jeg håper at en dag er det han som tar kontakt og ønsker å ha de mer, spør om å ha de en dag. Jeg vet han er glad i dem, det tviler jeg ikke på. Vi har bare ikke helt samme synet på hva det betyr å ha barn tror jeg.
Ha en ansvarsfull og fin en!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar