Natteskrekk

Hun ligger og gråter.
Jeg går inn til henne. Gråten blir bare sterkere. Hun er ikke til å få kontakt med.
Bare gråter og gråter. Mer og mer hysterisk.
Jeg klarer å la hjernen overvinne frykten for at noe virkelig er galt.
Holder meg rolig. Løfter henne opp. Hun hikster og skjelver. Er ikke til å snakke til. Bare gråter trøstesløst.

Det hjelper lite å stå og rugge på henne så jeg går og setter meg på senga mi med henne på fanget. Hendene hennes holder fast rundt halsen min og tårene hennes fukter håret mitt.
Jeg holder henne tett inntil så hun kjenner armene mine trygt rundt seg. "Mamma, er alt jeg får av forståelige ord. Hun er skikkelig redd.

Etter en stund med rolig snakk og stryking på ryggen, stilner gråten. Hun legger hodet bedre til rette inntil meg, kroer seg nærmere, selv om det ikke er mulig, og sovner.
Lille, varme, gode kroppen sovner rolig i armene mine.

Jeg løfter henne opp, bærer henne i seng, pakker rundt og legger bæ i armene hennes. Hun orker ikke se på meg en gang. Bare sovner. Rolig.

Fra hysterisk ristende, til rolig sovende.
Godt jeg husker natteskrekken og hysteriet fra storesøstra.
Ingenting annet som hjelper, enn tid, nærhet og ro.

Og det hjelper. Selv om det er vondt å se de være så redde, er det deilig når man klarer å gi den tryggheten de trenger for å roe seg ned igjen. Man føler seg nesten som en superhelt. Litt magisk i alle fall. Mammamagi.