Det var i en periode av livet mitt hvor alt var litt vanskelig. Kroppen min hadde kranglet høylydt, kasta meg i veggen så jeg landa på sofaen i lang tid. Og jeg hadde noen utfordringer jeg ikke kunne gjøre noe med. Slike du enten må lære deg å tåle, eller ta noen store grep for å gjøre om på store ting i livet. Jeg hadde ikke energi til sistnevnte. Jeg var i delvis sykemelding og hadde problemer med å holde meg våken.
Midt oppi dette, dukket det opp et brev i postkassa mi. Et håndskrevet brev på et ark klippet til som et hjerte. Den henger fremdeles på veggen min, og jeg leser det innimellom.
Et lite, men samtidig et stort brev. Jeg leste det og lurte på hvem som hadde skrevet det. Jeg grublet lydløst i vel tre dager. Jeg kjente igjen skrifta, men jeg klarte ikke å plassere den. Nå har jeg sett mange forskjellige håndskrifter opp i gjennom, så det skal vel litt til. Jeg grublet og funderte, lurte, spekulerte og studerte folk rundt meg. Så måtte jeg sånn litt diskret spørre et par. Ikke fordi jeg hadde peil, men fordi jeg trodde dette var noen som visste hva jeg stod midt oppi. Men det var bom. Veldig bom. Jeg leste det mange ganger. Det varmet veldig. Men jeg lurte også veldig. Hvorfor anonymt? Kanskje det var en del av moroa. Det at jeg faktisk gikk og tenkte over hvem som skulle ha så mange fine ord å si om meg.
TIl slutt måtte jeg jo spørre. Jeg la ut på face et lite spørsmål om hvem som hadde gitt meg den anonyme oppmerksomheten i postkassa. Og jeg fikk svar. Jeg ble veldig overrasket da svaret kom i innboksen. Jeg hadde rett i at den håndskrifta hadde jeg sett før. Men jeg hadde ikke vært i nærheten med mine gjetninger. Jeg var jo opphengt i at det måtte være noen som visste. Eller noen som stod meg nær i hverdagen på et vis.
Men det var ikke det. Det var ei jeg ikke snakket så mye med lenger. En venninne fra man var så meget yngre. Ei som veiene våre har krysset hverandre opp i gjennom på flere måter, men som jeg ikke hadde noen daglig kontakt med. Du vet, en av de man for det meste ser på facebook. Ei jeg alltid stopper og slår av en prat med når jeg treffer på butikken. Men alikevel, helt uventet. Og kanskje nettopp derfor, så utrolig rørende.
Den henger på veggen min. Som en påminnelse. En påminnelse til meg selv på tunge dager, om at jeg faktisk har en styrke som selv andre kan se. Og ikke minst, en påminnelse om den enorme kraften som ligger i noen hyggelige ord fra uventet hold.
Har du ikke noe pent å si, så hold kjeft, heter det jo. Men jeg vil legge til at om du har noe positivt å si, så si det. Uansett. Det kan være det er det som gjør dagen til noen.
Si noe hyggelig til noen, smil til fremmede, eller skriv et lite brev.
"Du er en av de sterkeste jeg kjenner og ville bare du skulle vite det!" stod det i meldingen.
Og det tenker jeg mye på, spesielt på dumme dager da jeg synes jeg bare er tullete og teit. Noen syns jeg er sterk. Hva er det da jeg sitter her og sutrer og syns synd på meg selv for? Lev opp til det i steden.
Ha en fin en!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar