Ja, vi elsker... Ja, vi gleder oss...
Eller gjør vi det?
Gleder jeg meg til å stå opp tidlig og kle på forventningsfulle små? Kle med litt ekstra varmt siden det ikke er meldt så veldig varmt vær. Gleder meg til å kle meg i klær som jeg ikke føler er fine nok, fordi bunaden min fremdeles er i startgropa og ligger og hånflirer nede i sykurven. Finne fram noe som er greit nok, klistre på seg et smil og og gå morgendagen tappert i møte.
Få stablet alle ut i bilen i tide. Forhåpentligvis uten de største konfliktene over strømper, sko og klær som ikke sitter slik de ønsker. Fletter i håret, med sløyfebånd som sjeldent samarbeider på slike dager.
Finne parkeringsplass. Gå i tog. I år tror jeg jeg skal ta med meg minsten tilbake til bilen og så kjøre til der lekene er. Veien er utrolig lang tilbake til bilen etter leker og is.
Vandre rundt blant alle de stivpyntede folka slik at jentene kan være med på lekene. Kjøpe den obligatoriske isen, og noen lodd.
Nei, jeg gleder meg ikke. Ikke i det hele tatt. Jeg hater slike dager. Intenst. Jeg elsker å se jentene mine glede seg. Og det får meg gjennom. Men stemmen i hodet fra tidligere dager som denne, sitter fremdeles igjen. Stemmen som forteller at det ikke er bra nok. At du har gjort noe feil, at det er et slit å måtte overvære denne dagen. Jeg vet det ikke er mine følelser, men den sitter dypt forankra den godfølelsen at ingen slike gledesdager skal få gå forbi uten en uggen følelse i magen. Stress, angst og alle de fine der. Igjen, ikke mine følelser, men fy så godt de sitter igjen.
Og i morgen skal vi kle oss pent, klistre på et smil og gå ut og se på alle de smilende familiene. Jentene mine og jeg.
Gratulerer med dagen! Håper magen din kun har deilige sommerfugler.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar