Reading - å lese en person

Det er mange forskjellige måter å lese på. Du leser et dikt, ei avis, ei bok, en faktatekst, en rutetabell, en oppskrift, tekstinga på en film og en bruksanvisning på forskjellige måter.  Og jeg er sikker på at du ikke alltid er bevisst hvordan du til en hver tid leser. Hvilke teknikker bruker du?

Å lese en person er ikke så veldig ulikt. Man legger sammen små tegn til større enheter og legger sammen dette til en mening.

Kineserne har tradisjon for ansiktstolkning. Man leser personligheten til et menneske ut i fra ansiktstrekk, hodeform, ører og nese.
Håndanalyse er kunsten å lese hvem du er og gjerne fremtiden din ved å bruke linjene og bergene i hånden din.
I begge disse kan man lage seg kart og forklaringer over hvilke fysiske trekk som forteller om hvilke personlighetstrekk på hvilke måte.

Da jeg var yngre, var det helt naturlig for meg å se spesielt sterke personlighetstrekk på folk. Om man har opplevd stor sorg, eller er spesielt slem, vistes like godt som øyenfargen. Jeg oppdaget tidlig at dette ikke var noe alle så, og at jeg ikke burde snakke så høyt om det. Jeg var i grunnen rar nok, om ikke jeg skulle legge dette til lista. Jeg la mye av det bort, men det ville liksom ikke holde seg skjult, så det har kommet fram flere ganger opp gjennom årene.

Jeg husker første gang jeg gjorde en reading ved hjelp av et bilde. Jeg var vel 16 år, på sommerferie hos søsteren min, og hadde funnet ei ny venninne. Hun og jeg var på besøk hos nabogutten hennes. Vi satt på rommet hans og hørte på musikk og slik. Han var ekstra opptatt av henne, så jeg tok tak i en katalog som lå der, og begynte å bla i den. Dette var en skolekatalog han hadde fra han gikk på  folkehøyskole. Jeg vet ikke hva det var, men jeg stoppet opp ved et bilde og begynte å fortelle om den personen. Han kikka på bildet og lurte på om jeg kjente personen. Det kunne jeg avkrefte. Han så liksom bare sånn ut, sa jeg. Jeg bladde videre, stoppet ved et nytt bilde og gjorde det samme. Han var like imponert. Jeg gjorde det vel en eller to ganger til før jeg startet på begynnelsen og fortalte om hver eneste person i boka. Og alt stemte. Vi syntes jo det var hysterisk morsomt. Så det første jeg gjorde da jeg kom hjem til søsteren min den kvelden var å fortelle at jeg var synsk. Nabogutten og jeg lo og fortalte om hvor synsk jeg var. Vi fant det veldig underholdende. Søsteren min hadde en kamerat på besøk da, og han kikket rart på søsteren min og lurte på om jeg ikke visste det. Ingen lo lenger. Visste hva? Jeg ble litt nervøs. Her fjaset vi og jeg er stolt av mitt nyoppdagede talent og mannen snakker som om det er hemmeligheter ute og går. Hun vet vel at hun er av slekta, lurte han. Ja, det visste jeg jo, sier søsteren min. Ja, og det er jo i den alderen det kommer, fortsatte han. Du er vel rundt 16, spurte han. Hva kommer? Jeg begynte å bli litt nervøs. Evnene, fortalte han. Siden jeg var av slekta (altså av sigøynerslekt) så kom man gjerne til evnene sine i denne alderen. Jeg ble litt forvirret men følte meg litt spesiell på en måte. Jeg skulle få evner. Så dette var evnene mine. Det hadde vært morsommere å kunne fly, men men.

Siden folk flest blir litt skremt når man kan fortelle hvem du er ved å se på deg, prøvde jeg å legge det vekk. Men innimellom har det kommet fram. I perioder av livet mitt har det trengt seg på som en løvetann gjennom asfalten. Det må ut.

Og nå har jeg sluppet det ut. Det er ikke slik at jeg vet alt om noen ved å se de. Jeg har bedt om å bli skjermet fra det. Jeg tar ikke inn informasjon om folk med mindre jeg trenger det. Altså om noen ber meg om det, som når de ber om en reading, da kan jeg gå inn og lese en person. Og da kommer heller ikke alt opp. Det er litt finurlig lagt opp. Man får bare den informasjonen man trenger. Det du trenger for å komme deg videre der du er nå. Det holder. Jeg vil heller ikke se ting jeg ikke kan gjøre noe med. Så det jeg ser er ting som du trenger å høre for at du skal kunne komme deg videre på din vei, der du er nå. Litt enkelt forklart.

Hvordan jeg gjør det, vet jeg egentlig ikke. Jeg bare vet, noen ganger kommer det masse klar og tydelig informasjon, andre ganger er den mer vag. Og noen få ganger kommer ingenting fornuftig i det hele tatt. Det er litt frustrerende. Men jeg regner med det er en grunn til det og. Det er vel der jeg er i prosessen. Jeg vil lære mer om hva jeg kan gjøre når det stopper opp, eller når jeg bommer. Hva er grunnen, og hva gjør jeg for å snu det rette veien? Gleder meg til å utforske veien videre.

Noen mennesker klarer ikke å lese ansiktsutrykk. Tenk deg at du ikke vet hva det betyr når et menneske har smale øyne, blottede tenner og smal, lang munn. De små tegnene i et ansikt som forteller om du er sint, glad, trist, redd eller nervøs. Hva om du ikke forstod dem? Du kan nok lese de. Noen er bedre på å lese de nyansene enn andre. Flinkere til å legge merke til det lille draget over ansiktet før smilet kom. Flinkere til å tolke hva det kan bety. Det er utfordrende å sette ord på hvordan man kan se på en person at de er betenkte. Prøv å forklar det for deg selv.
Jeg er bare litt ekstra god på å tolke slike tegn.

Vi er flinke til forskjellige ting. Jeg ser ikke på det jeg gjør som noe hokus pokus. Noen ganger synes jeg det er like lett som for de fleste av oss å se at ei smilende jente er blid. Det er nok litt flere ting enn ansiktstrekk jeg leser, men jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Kanskje jeg bare var en kinesisk ansikstsleser i et tidligere liv, og glemte å legge fra meg kunnskapen? :-D

Dette ble en lang vei med mange stikkveier, uten at jeg føler jeg kom helt i mål. Håper du ble noe klokere. Og er det noe du lurer på, så må du bare spørre.

Ha en smilende kveld!

Bildet er lånt fra verdensveven

Medium - kanalisering - mediumsseanse

Det er nok ikke alle som automatisk vet hva alle disse ordene betyr og hva det er, så jeg tenker at jeg bruker litt plass på bloggen min til å forklare litt hva ting betyr, og hva jeg kan tilby.

Et medium er en som kan kommunisere med ånder. Familiemedlemmer som har gått over, guider og andre vesner.

Kanalisering er det å opprette kontakt med noen fra åndeverdenen. Dette kan vi gjøre en til en, ansikt til ansikt, over data, ved hjelp av et bilde av deg, eller av den avdøde. Ved å ta et bilde av deg selv etter at du har bedt ånden(e) om å vise seg, kan ofte holde. Men det er ikke alltid de har lyst til å si noe dessverre. Ved en kanalisering er det liksom en spesiell person man ønsker kontakt med.

Når vi har en mediumsseanse samler vi flere mennesker og et medium og prøver å kanalisere. Rett og slett. Ved å samle flere folk, blir det ofte mer energi og noen dukker alltid opp. Dette kan vi gjøre hjemme hos deg, ved at du inviterer noen venner hjem, eller jeg har også fått låne et lokale hvor vi har samlet flere som har lyst, men som av ulike grunner ikke kan invitere hjem til seg.

Synes du det høres litt skummelt ut? Tenker du på spøkelser og skrekkfilmer?
Det er ikke slik. Dette handler som oftest om kjøre familiemedlemmer som vil forsikre deg om at de ser deg. At de er glad i deg, at de hører deg når du snakker med de og lignende. Dette er bare koselig, og i mange tilfeller virker det helende og forløsende. Noen ganger trenger man litt hjelp for å gi slipp på sorgen.

Jeg holder til på Rjukan, og har barn, så jeg er ikke alltid så veldig mobil. Men jeg er med ujevne mellomrom i Kristiansandsområdet, og vi har campingvogn i Moss, så der er vi mesteparten av sommeren. Så vi kan alltids få til noe der omkring også. Ta kontakt, så finner vi ut av det.

E det noe du lurer på, så bare ta kontakt.
Kanskje vi sees på en mediumsseanse nær deg?

Håper dette var litt oppklarende.

Bildet er kun til illustrasjon og er lånt fra den store verdensveven.

Å finne de rette korta.

Jeg har vært interessert i det alternativet siden jeg var stor nok til å skjønne at dette var alternativt. Det at jeg har sigøynere og samer ikke så langt bakover i slekta, gjorde jo ikke akkurat interessen noe mindre.

Jeg leste mye siden jeg var en liten lesehest. Jeg leste mye om det alternative, og var vel 12 år da jeg fikk hentet opp Svarteboka fra bibliotekets kjeller. Jeg var ikke veldig imponert. Alt det styret for det der. Ja ja.

Jeg startet med å spå i kort med en helt vanlig kortstokk. Det funka det og. Eneste er at jeg aldri var så glad i det der med fasitsvar og pugging. Og det er liksom ikke så lett å bruke intuisjonen når ruter sju ligger i hånda di og skal pirre fantasien.

Etter den tid fikk jeg meg tarotkort. Da var jeg vel 17. Jeg fikk de i gave av en kamerat som hadde funnet de på et loppemarked i Frankrike trur jeg det var. De lignet på White rider, men det var ikke de. Jeg fikk bare illevarslende spådommer. Ikke det, de ble jo sanne, men det var alikevel ikke noe stas. Min søster hadde skikkelige White Rider kort. Og hos henne var det et kort som alltid dukket opp på meg. Det har forresten fulgt meg gjennom livet. Den gang skremte det meg. Siden det stod for fruktbarhet. Nå vet jeg litt mer.

Jeg har sett og falt for mange fine kortstokker. Ved flere anledninger har jeg falt såpass at jeg har bestemt meg for å kjøpe de. Men hver gang jeg har gått inn i en butikk med intensjonen om å kjøpe en spesiell stokk, har jeg endt opp med en annen. Det hjelper ikke hvor fin den er, eller hvor flotte jeg synes budskapene er, noen ganger er det bare ikke den som snakker til meg.

Den ene stokken jeg har, kjøpte jeg etter en samling. Det var ei dame som viste fram ulike stokker og vi fikk prøve å legge på hverandre. Hun var opptatt av at vi skulle lese kortet ved hjelp av intuisjonen, og ikke guideboka. Jeg satt med Sjamanens orakel, og syntes tegningene var litt rare. Men da jeg kikket på kortene til hun jeg jobbet med, sa det liksom bare klikk. Jeg hadde ingen problem med å forstå hva kortene ville fortelle henne. Og det passet selvfølgelig. Jeg opplevde de som så lette å lese at de bare måtte bli med hjem.

I går var jeg igjen på tur for å kjøpe kort. Jeg hadde noen tanker om hva jeg ville ha denne gangen og, men kom hjem med noe helt annet... Eller, ikke helt. Jeg hadde planer om å se etter en stokk med kraftdyr, men fant en annen. Så det var i grunnen nære. og så fant jeg en stokk som jeg aldri har sett før. Den snakket til meg. Jeg så på bildene, og de ga mening. Så nå har jeg to nye kortstokker. Jeg liker at jeg har litt å velge i. Folk er forskjellige, og noen ganger føles det mer naturlig å bruke en stokk enn en annen.

Tarotkort har jeg liksom følt at jeg har mistet litt dreisen på. Men det kommer nok tilbake når tiden er moden. Nå koser jeg meg med orakelkortene.

Runer er nordiske tarotkort på et vis. Jeg tror jeg har tre sett av de og. To sett som jeg har laget selv. De og var veldig spennende en periode, men så har det blitt litt borte etter hvert.Men om du skulle ønske å få lagt noen runer, skal jeg børste støv av gammel kunnskap og se om ikke vi kan finne noen svar der og.

Her er bilde av kortstokken, og tre kort jeg trakk ut nå for å vise dere hvordan de ser ut.

Når jeg legger kort for noen, er det mange måter man kan gjøre dette på. Noen ganger trekker man et dagens kort. Det er det jeg pleier å legge ut for medlemmene på gruppa inne på gruppa mi. Det er et generelt budskap til de som leser det. Noen ganger legger jeg ut flere kort med baksiden opp, slik at de som ser dette må velge seg et kort før de får vite hva de har valgt. Da blir det gjerne litt mer personlig. Når jeg legger for en person gjør jeg litt forskjellig. Da kan det være jeg trekker ett kort eller tre. Eller, jeg trekker veldig sjeldent kort. Dere hadde ledd om dere hadde sett meg. Jeg "stokker" kortene (digre kort - små hender) til ett kort faller ut, eller ikke vil på plass i stokken. Noen ganger skjer det fort, andre ganger må jeg jobbe litt. Mens jeg stokker sitter jeg og tenker på den som skal ha budskapet, og på situasjonen det er bedt om veiledning på, om jeg vet dette. Noen ganger er jeg fornøyd etter ett, andre ganger to, eller flere. Det må jeg rett og slett føle på. Noen ganger tar jeg ett kort med når jeg gjør en reading, for det føles riktig.

Noen ganger er det greit å bruke tre kort. Om det er en situasjon eller generelt man vil vite. Ett for fortid, ett for nåtid og ett for nær fremtid. Om det er et slik legg jeg gjør, har jeg bedt om det på forhånd. Om du bestiller et kortlegg kan du selvfølgelig velge hvilke kort og om det er et spesielt legg du ønsker. Eller vi finner ut av det sammen.

Om du vil se dagens kort, eller ukesveiledningene jeg legger ut, så ber du bare om medlemsskap i gruppa mi "Siv se. Medium og klarsynt." på Facebook. Det koster ingen ingenting, og du er varmt velkommen.

Ha en magisk kveld!

Den øredøvende stillheten

Nå har vi vært omringet av fire fine frøkner i flere dager. Det har vært høylydt, sprudlende, lattermildt, ertete, skrikete, rampete, kosete, tullete, konkurrerende og masete. Men veldig kos. Vi har klart å kommet oss på Rjukanbadet to ganger, en tur på fjellet med langrennski og en uten, og vi har hatt filmkveld med snop i sofaen.

I dag kjørte vi vekk alle sammen, og sitter igjen alene i en sånn merkelig stillhet. Hans jenter skulle til mammaen sin, og mine skulle på ferietur til besteforeldre. Det er mange måneder siden vi hadde tid helt alene for oss selv. Nesten litt rart. Hva skal man finne på liksom?

Vi har store planer. Siden det er februar så er jo kontoen smekkfull.Noen som kjenner seg igjen i det? Nei, ikke jeg heller. Så det blir ingen store utskeielser. Akkurat nå sitter vi og snoker på nett med hver vår PC. Ganske romantisk egentlig. Snart skal jeg krabbe inn i armkroken med Netflix og en Dr.Pepper. DET er kos det.

I morgen skal jeg holde en mediumsseanse, og jeg gleder meg veldig. Og er vi riktig heldige skal vi på tur på fredag. Dagstur ut av den mørke dal. Det blir kos. Og da tenkte jeg å kjøpe meg noen nye kort.

Ikke det, vi koser oss alltid sammen. Med eller uten barn, hjemme eller på tur. Vi trives rett og slett i hverandres selskap.

Akkurat nå er det rart. Det er så stille og rart når alle jentene er borte. Fra masse lyd, til ingen på et blunk er litt rart. Men jeg har en følelse av at vi skal klare å finne kosen i det og.

Ha en fin en!

Teknikk-nakk

Noen ganger føler jeg meg litt som et tekninsk geni, og andre ganger ikke.
Da jeg bestemte meg for å strte siden Siv ser, følte jeg meg som en dott. Jeg prøvde fire ganger, og alt ble bare tull. Jeg holdt på å kaste ting i gulvet av bare frustrasjon. Ingenting virket slik jeg ville det. Og jeg har faktisk laget to sider før, så ikke spør hvorfor det ikke funka. Seriøst, ikke spør, for da kommer Jarle til å forklare. Og det er ikke noe gøy. Det var han som til slutt gikk inn og ordnet for meg da jeg bare slang sammen dataen og satte meg i et hjørne for å furte. Jeg hater å ikke få til. Jeg hater å føle meg udugelig. Det pleier å gå over etter en liten stund. Som regel blir det erstattet av følelsen av stahet. Men denne gangen var ejg bare oppgitt helt til jeg ble takknemlig. Greit å ha en kjæreste som ordner opp når jeg ikke får til.

Så siden ble orden. Jeg driver fremdelees og lærer med alle ting jeg skal gjøre, og hvordan alt virker. Facebook er så behjelpelig med å fortelle meg alt jeg bør gjøre. Spesielt å betale de for å dele innleggene mine. Det gidder jeg ikke. Men de har mast lenge om at jeg måtte knytte en gruppe til siden min, og det var ikke så dumt. Nå har jeg da klart å opprette et arrangement der til og med.
Det fine med en side er jo at ikke alle ser det som skrives og deles der inne, og jeg tror jeg kan ordne litt med innlegg og slikt slik at det er lettere for de som er medlemmer å finne fram i ting. Og så slipper jo de som ikke er medlem å se allting.

Jeg klarte da selvfølgelig ikke å legge til alle som har likt siden i gruppa, så om du ikke ble med, må du bare be om å bli medlem. Har plass til alle som vil :-)

Så håper jeg at jeg klarer å skille side og gruppe da. Selv om jeg ikke helt har skjønt greia enda.
Men ser at det er mulighet til å opprette arrangement, meningsmålinger og... Ja. Skal i allefall legge ut dagens kort. Det skal jeg få til.

Ha en teknisk dag!

Ut på tur - ett eller annet med sur

I dag fant jeg noe gøy, som jeg syntes beskrev ganske mye, ganske bra.

Det er litt sånn. Man har en fin idè i hodet om hvordan ting skal bli, og så kommer virkeligheten med klissete fingre og snørrete neser og ødelegger all idyll.

Det er vinterferie, og fint vær. Vi leker urnorske og tenker å ta med barna på skitur. En tur på fjellet med niste, sol, skitur, lek, kakao, kjeks og kos. Kan det bli bedre? Hva kan gå galt? Alt...

Vi er velsignet med verdens skjønneste unger. Seriøst. Kjenner deg igjen?
Han har to, jeg har to, og vi anser oss som veldig heldige.

Har du sett filmen Gremlings? (Ikke? - google it!) Supersøte og yndige.. meeen.

Våre tåler mat, men kanskje ikke så mye sukker etter et visst klokkeslett. Vann går også greit. Det de reagerer på er hverandre. Og våre forventninger om hvor fint detta skal bli.

Ok. Planen er klar. Skitur på fjellet. Vi har jo vært sammen en stund og testet dette med å ha alle barna sammen over tid flere ganger. Vi har noen erfaringer. Vi tenker at masse aktivitet er en sånn derre god ide. Klare regler og positive forventninger. Vi er rene pedagogene.

Uten å kjede dere med detaljene kan jeg avsløre at det startet ved frokostbordet. Mange vil gjerne prate. Høyt. Hele tiden. Spise mest. Fjase mest. Hvor forsvant borskikken?
Så var det påkledning. Sangen til de tre røverne i Kardemommeby er passende. Hvor er ditt og datt?
Vi skal gå tur. Nesten alle trenger hjelp. Eller, vil ha hjelp. Vi går. 3/4 vil gå først, en vil helst ikke kjøre ned bakken. Litt småknuffing, noen fall, deilig sol masse motivasjonsprat og litt fiskebein senere, er vi i mål. Så kan vi krangle litt om maten og kakaoen. Hvem skal få først osv...

Det morsomme er at den minste var den flinkeste. Positiv hele tiden, kunne gått rundt oss og solgt veganske pølser i løypa. Plukket opp fart, fiskebein og votter som ble mistet. Blid og positiv hele tiden. Mulig jeg bare tar den med neste gang. Hun fikk premie for positiv holdning.

Nå er ikke alt helt sant. Noe er litt overdrevet, andre ting litt underdrevet.

Og så spør man seg, hvorfor gidder vi egentlig?
Kanskje fordi når vi fortalte hvor lite imponerte vi var, så lekte de som engler resten av kvelden.
Eller fordi vi tross alt fikk noen veldig søte bilder av ivrige barn. Vi kunne egentlig bare lagt ut de og ikke sagt noe mer. Jeg mistenker at det er det veldig mange andre gjør.
Eller fordi vi innerst inne har et håp om at det kommer til å bli bedre. Sånn smått om senn. Sakte men sikkert.

Og så er de veeeeldig søte når de sover. Litt sånn Gremlings-søte.

 

Vinterferiewoohoo!

Woohoo er nå offisielt et ord. Her i min verden i alle fall. Jeg, sjef og diktator i min verden, har bestemt det. Woohoo (uttales vuhu sånn cirka, alt etter grad av begeistring) er et engelsk onomatepoetikon. Det var sykt deilig å kunne bruke det ordet. Elsker det ordet. Norsklæreren i meg fniser og klapper i hendene. Onomatepoetikon (der var det igjen) er et lydhermende ord. Som også mjau, brrr.. og bæææ, sånn for å nevne noen. Altså ord man bruker når man vil skrive en lyd.

Dette er et fint øyeblikk. Jeg husker hvor stolt jeg var som liten nerd, da jeg husket og forstod det ordet. Syntes det ar så fint. Dette kommer fra samme jenta som hadde en sterk forkjærlighet for utropstegn. Mest fordi, tror jeg, de var noen mystiske, staslige tegn som jeg ikke hadde lært enda. Jeg gledet meg til å mestre de. Du kan tro gleden var stor da jeg mange år senere lærte at jeg kunne bruke de i matte også. Ikke at jeg har hatt bruk for det utenom studier, men man vet jo aldri. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle kunne bruke ordet onematepoetikon utenfor et klasserom eller i en TP (Trivial Persuit) - situasjon heller. Men her er vi altså.

Grunnen til at woohoo står på dagsorden i dag, er fordi det er ferie. Det er alltid stas. Jeg vet at ikke alle der ute har ferie (sympati sendes), men jeg har altså det, og føler at jeg fortjener det. Nå skal det sies at dette teknisk sett ikke er ferie, men avspasering. Jeg kan ikke si at jeg heller vil jobbe i ferien, så jeg har tvungen ferie om du vil. Men tenk da. Hvor mye skal man ikke jobbe for å få ei uke med avspasering da? Er det rart jeg er litt sliten eller? Er det rart jeg blir litt woohoo?

Jeg har blitt beskyldt for å være litt full eller noe i dag, siden jeg har brukt dette flotte nye onomatepoetikonet mitt i hytt og gevær. Det er jo bare humor, som de sier i de kretser jeg vanker i når det ikke er ferie. Eller; HUMOR!!!, som det begeistret utbrytes (så høyt og med slikt trykk, at man må ha minst tre uttropstegn).

Nå er jeg ikke det da. De som beskylder meg for slikt gjør det fordi det er humor. Rett og slett. De er nok like miljøskada som meg, og skal også ha ferie. Jeg er nemlig så lite flink til å drikke alkohol, at jeg i blant drikker tranebærjusen min fra rødvinsglass for å se litt voksen ut. Det er vel strengt tatt også litt humor.

Poenget i dette innlegget forsvant i det jeg tok av midt i overskrifta. Det er ferie. Det er fint. Nå er vi litt slitne. Ungene fortjener litt fri fra oss lærerne nå. Vi må få utløp for all useriøsiteten som kan hope seg opp i løpet av en skoledag eller mange. Jeg letter litt på trykket innimellom, men det er stadig mer igjen.

Og nå er det ei hel uke som ligger der, nysnødd og fin som et tegneark. Jeg skal gjøre så lite fornuftig som overhodet mulig med ansvar for litt flere enn bare meg. Og det synes jeg du skal gjøre og.
Uansett om du har ferie eller ikke. Det er fredag. Dans og syng høyt, fortell den teiteste vitsen du kan til noen og vær den som ler aller høyest av den. Det er noe fantastisk befriende i å være litt fjasete i blant.

Ha en herlig helg!





 
Bildet av Homer er lånt fra verdsveven.

Konfliktsky eller tordenbyge.

En gang i verden var jeg ei lita flink jente. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, takket pent, og neide til og med. Jeg sa sjeldent nei, og om noen var sinte på meg eller kjeftet, ble jeg lei meg, og tenkte nøye over hva jeg skulle gjøre for å gjøre det bra igjen. Jeg tok all kjeft personlig, selv om det var kollektive irettesettelser som ikke handlet om meg i det hele tatt. Om noen var misfornøyd med meg, ble jeg lei meg. Jeg ble fysisk dårlig av konflikter. Jeg følte jeg måtte jobbe hardt om noen skulle like meg, og være fornøyd med meg.

Det fungerte dårlig.

Så ble jeg eldre. Og jeg kjente at det ble vanskeligere og vanskeligere å ta i mot dritt som ikke egentlig var mitt. Å få dårlig samvittighet for ting som egentlig ikke var min skyld. Være søplekasse for andres dårlige dager og elendige mentale tilstand.

Jeg ble lei. Og sendte det tilbake. Dette er ikke mitt. Ta det selv. Om noen (ja, klart jeg tenker på noen spesielle) gjorde meg vondt, tok jeg det ikke lenger til meg. Jeg sa i fra. "Når du gjør slik, føler jeg sånn. Jeg liker ikke at du snakker til meg på den måten. Jeg blir lei meg. Dette er mitt hjem, om du ikke har noe hyggelig å si, må du gjerne dra igjen. "

Det var skummelt. Jeg fikk nesten litt angst noen ganger. Men fy søren så deilig. Hvorfor skulle jeg sitte med vonde følelser, bare fordi noen trengte et sted å dumpe søpla si?

Det ble lettere. Nå kan jeg avbryte mens folk snakker stygt til meg og be de stoppe. Og jeg har ikke lenger dårlig samvittighet for det. Og du aner ikke hvor deilig og frigjørende det er.

Klart man ikke skal konfrontere alle med alt de gjør. Ikke alle tåler å høre alt. Noen ganger bør man være litt rund og bare jatte med. Men ikke når man blir syk av det.

Jeg vet at jeg blir sett på som litt vel direkte. Og det er nok litt skummelt for mange. De fleste opplever jeg, er flinke til å si de riktige tingene, jatte med der det trengs og snakke om løst og fast. Jeg er ikke så god på det. For meg faller det lettere å snakke om vanskelige ting, enn å diskutere været. Mulig det er et tegn på at jeg har gjort det ene meget mer enn det andre. Jeg har aldri hatt planer om å bli meterolog. Men jeg vurderte lenge å bli psykolog.

Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å prate om været. Det er en viktig egenskap. Kanskje jeg klarer å bli bedre på det etter hvert. Men verden trenger sånne som meg og, trur jeg. Sånne som kan se deg rett i øya og si at jeg ser du ikke har det bra. Skal vi snakke om det?
Og tro meg, det er lite du kan si som ville sjokkert meg. Om noe. 

Men hva skulle jeg egentlig fram til i dag... Jo, jeg har jo da vært ute og avlevert noen sannheter igjen. Du trenger ikke å frykte, det er ikke hvem som helst som får det. Og det var veldig fortjent, synes jeg. Noe jeg måtte gjøre for å kunne leve med meg selv.

Så, kanskje jeg kan oppfordre deg til å si i fra litt mer? Ikke om alt til alle, men de gangene du kjenner at det er viktig. Det er bedre enn du tror. Og oftest tar folk det mye bedre enn man frykter.

Ha en sannferdig dag.

Søstre

Ei søster er en bestevenn du har for alltid, har jeg alltid sagt til jentene mine. Og de er bestevenner. Sånne som også kan krangle. Krangle som bare søsken kan egentlig.

De har hatt veldig mye glede av hverandre. Helt fra mini lå i magen min, har storesøster vært opptatt av lillesøster. Hun koset magen og snakket med den. Og da jeg kom hjem fra sykehuset med babyen, hadde jeg ikke sett storesøster på mange dager. Jeg kom i taxi, og ble så glad da hun kom løpende mot meg med utstrakte armer. Men hun bare klatret over fanget mitt, og plantet et stort kyss på lillesøster før hun sa "Hei Tia. Jej ej gja i dej." Og kysset henne en gang til. Hun kom inn hver morgen med bamser og kos til lille babyen. Og den lille strålte opp hver gang hun hørte stemmen til storesøster. Jeg har ikke tall på alle de søte øyeblikkene med de to. Alle bildene jeg har av de to som må sitte helt oppi hverandre og se Barne-TV. Enten på fanget, eller tett inntil med en arm rundt. Jeg håper de tar like godt vare på hverandre fremover og.

Jeg har og en søster. Ei storesøster. Hun er 16 år eldre enn meg og har bursdag i dag. Vi vokste ikke opp sammen, men lillebror og jeg var der på ferie når mamma trengte husmorferie. Hun var voksen, hadde fire unger og midt på dagen fikk de mariekjeks og saft. Det var ganske fantastisk å være på besøk der. Jeg ble ikke behandlet som en liten unge. Jeg følte meg litt stor. Det er vel unødvendig å si at hun var et stort forbilde. Hun kunne strikke, prate, røyke, sjekke tippinga og kjefte på en gang. Hun hadde alltid lange, fine lakkede negler og var pent kledd.

Vi har i perioder ikke hatt så mye kontakt, men det er liksom noe som aldri blir borte. Vi er søstre. Det blir liksom ikke borte.

Det var hun som lærte meg å spå i tarotkort, kaffegrut og teblader. Og når vi er sammen, er det aldri bare oss to. Vi har mange på andre siden som vil være med. Det er aldri like livat som når vi to er sammen.

Jeg håper jentene mine fortsetter å være gode mot hverandre og støtte hverandre. Jeg håper søstera mi snart kommer på besøk, så skal hun få pakke og kake.

Gratulerer med dagen, storesøster! Glad i deg!

Tro, toleranse og tarotkort

Vi har alle noe vi tror på her i livet. Selv det å tro at det ikke er noe å tro på, er å tro. Å tro på seg selv er å tro. Jeg tror på det gode i mennesket. Jeg har sett det motsatte bevist mer enn en gang, men jeg velger fremdeles å tro på det gode i mennesket.

Jeg har lært ganske mye om religioner og livssyn opp igjennom. Jeg har vært over snittet interessert og lest masse om emnet. Og jo mer jeg har lært, jo likere ser jeg at religionene er. Jeg tror ikke det er noe rett og galt her, bare ulike måter å se det samme på. Dette store, fine som er så vanskelig å forstå og forklare. Jeg tenker vi alle må finne vår sannhet. Før jeg forteller dere litt om min religiøse reise, vil jeg dele yndlingsdiktet mitt med dere. Det er skrevet av Kjell Heggelund og oppsummerer godt mitt menneskesyn og tro.

Toleranse
Dine guder er ikke mine guder
Din sannhet er ikke min sannhet
Din ensomhet er ikke min ensomhet
Men også din ensomhet har sin verdi
Også dine guder er bokført
Også din sannhet vil bli regnet med
Så du skal ikke fortvile

Er det ikke fint?

Da jeg var liten, hadde jeg et nært forhold til Gud. Jeg pratet med han om alt mulig, og han hjalp meg med alt som var vanskelig og dumt. Faren min døde ei uke før jeg fylte tre år, så jeg hadde mye jeg trengte å prate med pappaen min om. Da passet det fint at han bodde på et stort hotell  i himmelen hvor Gud var bestyrer. Når jeg ville prate med  pappa, kunne jeg bare folde hendene og be. Det virket  nemlig som en telefon. Jeg ringte Gud og ba om å få prate med pappa. Og det fikk jeg selvfølgelig.

Be og du skal få, står det i Bibelen. Og det gjorde jeg. Det var ikke småtteri jeg ba om heller. Og jeg var alltid helt overbevist om at det virket. Og det gjorde det. Jeg tror det er der det kommer inn dette med å tro som et barn. Ikke noen tvil.

Jeg husker spesielt godt en gang. Det var en snøfull vinter, slik som denne. Vi bodde i Tveitolia (på toppen av en lang, bratt, svingete vei) og der var det ikke mulig å komme opp med bil. Så da måtte vi parkere nede i ei sidegate. En dag som jeg tipper var en lørdag, skulle vi på byen og handle. Det må ha vært lørdag, for jeg trur vi skulle få godteri. Og det var stort. Jeg gledet meg veldig. Vi skled ned bakken, og vasset i snø for å komme fram. Bilen var skikkelig nedsnødd, og mamma brukte litt tid på å måke den fram. Dette var på 80-tallet, så jeg fikk sitte i forsetet, siden jeg var størst. Det var veldig stas.
Men bilen startet ikke. Den var helt død. Jeg har i voksen alder hørt den lyden, og da måtte jeg lade batteriet hver kveld til jeg fikk kjøpt et nytt ett. Men jeg ville på byen. Jeg hadde gledet meg. Men mamma sa at det ikke var noe håp, den var død. Hun var litt irritert. Jeg ba henne vente litt. Jeg lukket øynene, foldet hendene, og ba. Ba til Gud om at bilen måtte starte. Jeg lovet sikkert å være snill og grei eller noen slikt til gjengjeld. Etter "Amen", ba jeg mamma om å prøve igjen. Hun flirte litt av meg, men hun vred nøkkelen om, og bilen startet. Selvfølgelig. Hadde jeg ikke bedt om det kanskje?
Etter det hadde hun en stardardfrase hver gang noe var vanskelig; "Du får prate me'n du, Siv. Du som kjenner'n!" Jeg hørte hun gjenfortalte historien noen ganger. "Trur du ikke jentungen..." Og jeg trodde jo så klart det. Jeg var jo der.

Jeg syntes det var litt rart at mamma ikke trodde. Besta var veldig opptatt av Jesus. Jeg syntes det var veldig fint når hun fortalte om han, men det var liksom Gud jeg forholdt meg til. Mulig sånne ting hopper over en generasjon innimellom, for mamma ville ikke gå i kirka på søndag en gang. Og det syntes jeg virket så fint.
Jeg hadde en bok også, da jeg var liten som het "Min første bok med fortellinger fra bibelen".  Den hadde så mange fine bilder. Litt skummel var den og. Den var så opptatt av slemme mennesker. Etter hvert fant jeg den anklagende og lite forenelig med den Gud jeg hadde lært om. Da jeg ble voksen, så  jeg at den var utgitt av Vakttårnet. Først da skjønte jeg at jeg hadde familiemedlemmer som var  Jehovas vitner.

Da jeg nærmet meg konfirmasjonsalder, måtte jeg ta et valg. Min mor mente at jeg kunne velge, men om jeg ville stå borgerlig, måtte jeg forklare det for besta. Min besta var ei fin dame. Og hun hadde ingen problemer med mitt valg, da jeg forklarte henne at jeg ikke ville være så blasfemisk at jeg stod i kirka og løy. For å konfirmere seg er egentlig å stå i kirken og si at du tror på Gud, Jesus og den hellige ånd. Og det gjorde jeg ikke. Jeg trodde på mye, men akkurat de tre der hadde jeg mine tvil til. Men såpass respekt hadde jeg da at jeg ikke kunne stå i kirka og lyve. Klart besta forstod det. Hun gråt like rørt i borgerlig konfirmasjon.

Jeg meldte meg ut av kristendomsundervisningen på skolen, fordi jeg ville lære mer. Jeg ville lære om alle de andre religionene også, ikke bare alle de samme historiene som jeg hadde hørt siden jeg var liten. Jeg hadde tross atl gått på Yngres og Torsdagsklubb og hvem vet hva. Men den alternative undervisninga var meg og en til som satt på gangen med ei bok. Det var ikke så interessant, så jeg meldte meg inn igjen. Det var tross alt poeng å ta med seg til videre utdanning. Mora mi var ikke like imponert. Siden en av foreldrene måtte være utmeldt av statskirka for at jeg skulle få fritak, måtte det bli henne. Pappa var jo død. Jeg måtte melde meg inn i Humanetisk forbund i bytte, så jeg så ikke problemet.

Senere har jeg vært innom pinsemenigheten et par ganger. Har fått forsøkt djevelen drevet ut av meg, og beskjed om å brenne tarotkortene mine. Jeg er ikke alltid så flink til å være lydig, så jeg pakket alle de "skumle" tingene vekk i steden. Og glad er jeg for det i dag.

Nå har jeg sluttet å tro. Nå vet jeg. Jeg har sett og opplevd så mye, at det ikke lenger kan kalles å tro, siden jeg vet. Og jeg vokste opp med en Gud som var snill. Mens jeg snakket med han, snakket jeg også med fuglene på vei til skolen, og katta til naboen. Han sa aldri det var galt. Jeg snakket med faren min, broren min, og etter hvert andres familiemedlemmer og venner. Han har aldri kjeftet på meg for det. Jeg har aldri følt behov for å skamme meg for det. Jeg ser ingen motsetninger mellom det jeg driver med og Gud. Men igjen, den Gud jeg kjenner, er ikke så hevngjerrig som den jeg hører mange snakker om. Og jeg har ikke sluttet å prate med han, men gjør det på en litt annen måte. Jeg har lest om nådegavene i bibelen. Det å kunne snakke med ånder. Noen ser det som en nådegave, andre som noe helt annet. Men det kommer vel an på hvem som leser den.

Jeg tenker at tro er en personlig ting. Jeg har litt motstridende følelser når det kommer til organisert religiøsitet. Mest fordi det ofte er alt for mange mennesker og menneskelige interesser mellom Gud og mennesket, at mellomleddet ofte får litt mye fokus. Når jeg snakker om Gud, tenker jeg ikke bare på han som omtales i bibelen. Jeg tror at det er noe sannhet i alle religioner. Og hva som er det helt "riktige" er ikke så viktig for meg. For som Kjell Heggelund skriver; "Også din sannhet vil bli regnet med. Så du skal ikke fortvile."

Som et lite PS, så skal jeg lære dere å be sånn en dag. Logikken kommer kanskje litt i veien for å få døde biler til å starte, men det er mye annet fint man kan be om og få.

Og for å pynte litt, legger jeg med litt tilfeldig kunst jeg har laget. :-D

Morsdag og bolledag

I dag er det morsdag. Dagen for å feire alle de søte, gode, hardtarbeidende og slitne mødrene der ute. Alle vi som gjør så godt vi kan hver dag for at barna våre skal ha det bra. Vi som kjefter, maser og småkrangler med barna. Vi som lager mat, rydder, pakker sekker, sjekker lekser, leser bøker, kjører på treninger, vasker klær, tørker tårer, trøster, plastrer sår, kiler, oppmuntrer, irettesetter, lapper klær, tørker snørr og spy, klemmer og koser, lærer opp, lærer bort og bekymrer oss.
Vi som bar de i magen, men også vi som bar de fram fra hjertet. Det er ikke alle barn som blir født fra egen mage. Vi er ikke mindre mamma for det.

I dag er dagen til å bli feiret med deilige klemmer, fargerike tegninger, perlefigurer, blomster og boller. For det er tross alt bolledag. Jeg er velsignet med de fineste ungene, akkurat som dere.

Men dette er også en sår dag for mange. Det er gjerne slik med alle dager med forventlinger om glede. Alle dager da vi skal feire noen vi burde være glade i, er forbundet med klump i magen for alle som har et savn.
En ekstra varm klem til alle mammaer der ute med englebarn. En ekstra god klem til alle der ute som har sin gode mamma blant englene. Og en ekstra lang klem til alle der ute som ikke har noen mamma som lokker fram mammafølelsen.

For som med alle roller vi spiller her i livet, er det ikke alle som takler mammarollen like godt. Så en ekstra klem til alle som fikk en mamma som ikke virket. Det betyr ikke at ikke du kan bli en fantastisk mamma selv.

Og et ekstra klapp på skulderen til alle mammaer der ute som gjør jobben helt alene. Dere er ekte superhelter.

En riktig god morsdag! Ta deg ei bolle og gi noen en klem!

Vintervrede

Vinteren er vond.
Fibro er et trehodet troll.
Hoftene mine er vonde og stive.
Jeg blir litt sint av dette. Eller vred. Vred er et litt vakkert ord. Det er liksom sinne med litt verdighet.

Kulde er ikke gøy. Blir sliten og slapp av at det er så kaldt. Spesielt om jeg må være ute i bitende kulde. Eller... bitende er vel ikke nødvendig, vanlig kaldt holder lenge.
Noen ganger kan jeg være godt kledd ute og holde på en stund uten at det får vonde konsekvenser, men ikke ofte. Oftere holder det at blåfargen trekker nedover for at smertene kommer løpende. Jeg trenger ikke å være ute en gang.

Kanskje jeg har blitt delvis gammel? Sånn gammel som i gammel og værsyk.

Det er ikke bare moro å vite været før du står opp om morgenen. Uten å sjekke værvarselet dagen før altså. Kult å kunne spå i kaffegrut, teblader og kort, men ikke like artig med hodepiner, trøtthet, smerter og sviktende ledd.

Men sola har snudd. Det går mot lysere dager. Og jeg gleder meg så utrolig masse. Jeg vil ha varme. Masse varme og sol hadde vært stas nå. Vindstille og uten nedbør. Mmmmm.... drøm.

Fram til det får jeg nøye meg med fyr i ovnen og krabbe inn i armkroken til fyren. Varme klemmer hjelper det og.

Dodrømmer

Å gå på do er ingen selvfølge. Om du mener det, så er du uten barn. Eller så er du mann. Av en eller annen merkelig grunn oppfører ikke barn seg likt mot pappaer som mot mammaer.

For fra den dagen jeg ble mamma, har det der å gå på do blitt noe helt annet enn hva det var før jeg fikk barn.

I begynnelsen var det rett og slett en interessant greie uten at jeg skal gå i detaljer rundt det, regner med at mammaer der ute vet hva jeg snakker om.

 Som førstegangsmamma med liten baby, turde jeg jo nesten ikke å gå fra den lille klumpen for å gå på do en gang. Husker jeg var så redd for å gå fra henne at jeg nesten løp for å forte meg på do, for ikke å snakke om det å dusje.
Ja, jeg vet jeg nok var litt gal, men jeg har dusja mer enn en gang med baby i vippestol utafor mens jeg har vært mer opptatt av baby enn shampo.

Da hun ble større fulgte hun jo bare etter. Var ikke lenger så redd for hva hun kom til å finne på om jeg gikk på do, for hun fulgte jo bare etter. Og det gjør de gjerne enda. Hva er greia???

I pottetreningperioden var det jo ganske normalt å gå på do sammen. Men når de har lært detta, trenger de jo ikke komme etter for å se til at jeg får det til. Det var jo jeg som lærete det bort del dem.

Det hender jeg går på do i et desperat forsøk på å få lov være alene.  Hjelper det? Sjeldent.
De kommer etter. Selv om jeg forsøker å liste meg inn, er de der og trenger hjelp til noe, lurer på noe eller rett og slett bare vil fortelle meg noe. Det er helt fantastisk.

Når de spør meg hvor Jarle (forloveden min) er, og jeg svarer at han er på do, venter de med det de måtte ha tak i han for. Uansett hva det er egentlig.
Om jeg sitter på do og de spør han hvor mamma er, gjelder ikke samme privatlivsregler. Selv om han svarer at hun skal få være der alene, skal de bare...
- Mamma, jeg vil bare si at jeg skal fortelle deg noe etterpå. - Kan vi gjøre det og det etterpå...
Ja, det er nesten utrolig hva de spør om. Og det værste er at jeg svarer aldri på noe når jeg er på do. Jeg har standarsvarene mine:
-  Mamma er på do og vil være der ALENE.
- Jeg sitter på do, og vil ikke snakke med deg når jeg er på do.
- Hvis du vil ha svar på noe som helst mens jeg er på do, er svaret nei.

Alikvel går det liksom ikke inn.

Mulig jeg har litt tungt for det jeg og. For til tross for dette, prøver jeg med ujevne mellomrom å gjemme meg på do for å være litt alene. Jeg er omringet av barn hele dagen, og innimelllom finner jeg det interessant å gjemme meg for meg selv for å lytte etter hva jeg egentlig tenker. Det er ikke alltid jeg hører det over alle lydene barn lager.

Noen ganger tar jeg rett og slett med meg telefonen på do for å få lov til å ikke være mamma i noen få minutter. Hvorfor aner jeg ikke, for det virker jo egentlig ikke.

En annen utfordring er jo at om man aldri får gått skikkelig på do, får jo dette konsekvenser. Jeg lurer på om det er gjort noen sammenligningsundersøkelser på forstoppelse hos kvinner som har barn i en viss alder (?) og kvinner som ikke har barn. Og når gir det seg egentlig? Jeg er redd jeg vet svaret. Jeg hadde et prøveengasjement som vikarmamma en del år før jeg startet egenproduksjon, og jeg er redd utsiktene er dystre. Selv om avbrytelsene endret karakter.

Ja ja... Det finnes nå værre ting.

Ha en fin en!


 
Bildet er lånt fra verdensveven.

Vinter, venting og vemod

Det er vinter, det er kaldt, og det er slitsomt.
Jeg liker at snøen gjør alt lysere i denne mørke dalen. Jeg liker hvordan snøen pakker inn og gjør alt lunere.
Men jeg liker virkelig ikke kulda. Kroppen min stivner og virker dårlig. Hodepinen er nesten konstant på plass, og jeg kjenner at det gjør noe både med tålmodigheten og humøret.

Det nærmer seg lysere tider. Jeg ser sola oppe i fjellsida. Den trykker kulda godt ned i dalen. Jeg ser så innmari frem til at den sola kommer ned hit og rydder bort snøen for denna sesongen.

Jeg føler meg litt vemodig i dag. Jeg gjør så godt jeg kan på alle fronter, som vi alle gjør, og som de fleste andre føler jeg tidvis at jeg konmer litt til kort. Det er skikkelig frustrerende. Jeg jobber med å godta at jeg bare er sånn. At noen dager, eller la meg være ærlig, i noen perioder, så fungerer jeg ikke så godt. Det som er trist, er jo at i slike perioder bruke jeg opp energien på jobb, og føler at jentene får restene. Jeg er nok ikke alene om å ha slike dager. Men kjipe er de uansett.

Venting er jeg ikke så veldig god på. Jeg er ikke så flink til å være tålmodig bestandig. Spesielt ikke ting som gjelder meg. Det sies at man ikke blir verdensmester på en dag, men to burde holde, tenker jeg. 😋 Altså, jeg vet at ting tar tid. Men jeg synes ventetiden er litt unødvendig, eller noe.

Jeg venter stadig på noe. Nå venter jeg på at det skal bli onsdag. Onsdag blir en fin dag. Ikke det, mandag og tirsdag blir nok fine dager de også. Men til onsdag kommer kjæresten igjen, og en uke borte fra han føles som en liten evighet. Men sånn er nå virkeligheten nå.
En annen ting jeg venter på, er vanskeligere på et vis. For her er det ingen tidspunk å se fram mot. Jeg stakk hodet fram og satte i gang med noe jeg har tenkt på i årevis. Og responsen kom den.

Kjempemorsomt. Men så ble det litt stille igjen. Og da sitter jeg og lurer på hva jeg nå skal gjøre for å holde det i gang og fortsette fremover.
Slapp helt av, jeg skal ikke spørre dere. Jeg har spurt dere lesere om råd og tilbakemeldinger to eller tre ganger, og da har det blitt helt stille fra dere. Ikke en kommentar. Og det er ikke fordi det ikke har blitt lest. Så jeg tenker at dere som leser dette, liker å lese, men ikke nødvendigvis å svare på spørsmål. Og det er helt greit. Men jeg grubler nå litt på hva jeg skal gjøre. Ikke at jeg har energi til å gjøre så voldsomt mye med det, men når noe er gøy, vil man jo ikke at det skal være over med en gang.

Jeg skal jo ikke gi meg. Det er ikke helt min stil. Men å vente på at noe skal skje, er så lite fruktbart.
Så da er det godt man har Netflix. I kveld har den holdt meg med selskap mens jeg har reparert/oppgradert min kjæres genser. Den var så godt brukt at den hadde ikke lenger noe albue. Siden vi ikke liker bruk og kast, og han har nesten like stor tro på mine ferdigheter som jentene mine har (mamma er en superhelt), så lurte han på om ikke jeg kunne fikse den. Etter å ha konsultert med min søster som er litt mer bevandret i å reparere klær, konkluderte jeg med at det trengtes en lapp. Jeg lette, og fant noe som en gang skulle bli en tøffel eller noe. Nå ble det en albue. Og siden jeg ikke på noe vis er i stand til å lappe den så det ikke synes, så bør det virkelig synes. Stor (akkurat så den dekket), rød, tykk lapp, sydd på med lyseblått garn. Det er en viss sjanse for at han kommer til å le høyt. Men jeg liker den. Den har karakter. Blir litt de sier om knuste hjerter. Vær glad for at det har vært knust, hadde det ikke vært for sprekkene, ville aldri lyset ha sluppet inn.
Så "let the sunshine in" eller noe.






Ha en herlig uke, og hold varmen.
Brrrr....

Å sette pris på

Nå føler jeg innledende runde er over. Jeg har stukket hodet fram, og det har enda ikke blitt hugget av. Jeg har lært en del ting. Som at korttolkning ikke funker så bra når man er supersliten. Rart at kort kan påvirkes av det, men men. Og jeg vet at dette må jeg jo bare gjøre. Det føles bare helt riktig, og jeg kjenner det klør i fingrene etter å fortsette. Tar gjerne et par readinger eller kortlegg hver kveld jeg. Mediumsseanse er jo det aller morsomste da. Man treffer så mange interessante folk. Kjenner så mange følelser, og får erfare så mye.
Dessverre har jeg jo ikke alt for mange kvelder uten barn til å gjøre dette, men universet finner en vei.  Jeg har lært at åndene kommer klarere gjennom når jeg klarer å slappe helt av. Og jeg har oppdaget at jeg kunne ting jeg ikke trodde jeg kunne. Jeg har ikke trodd at jeg kunne det med å få opp guider, eller å kommunisere med dyr. Men dette handler visst ikke om hva jeg kan, det handler om hva det det er du trenger å høre. Og jeg gleder meg vilt til veien videre.

Alt som kan gjøres via nett er jo enkelt. Da sender du bare en melding på Facebook. Om du vil invitere noen venner hjem og ha en mediumsseanse, klarer vi nok å finne en tid til det og. Og om du vil være med på mediumsseanse uten at du vil gjøre det hjemme, så har jeg jammen mulighet til å låne et lokale også. Heldig!

Men jeg har fått en del tilbakemeldinger om at jeg tar for lite betalt. Hva synes du er riktig pris for et kortlegg, en reading og en mediumsseanse?

Jeg blir veldig glad for tilbakemeldinger.

Ha en magisk helg!

Første gang.

Første gang er alltid litt skummelt. Første gang man gjør hva som helst egentlig. Det å ikke vite, gjør at man blir usikker og spent. Alle ting er jo ikke like skumle selv om det er første gang. Du blir nok ikke nervøs og får hjerteklapp av å smake på en ny brus. Men jeg blir bekymret om du ikke har noe økt puls første gang du hopper i strikk fra Vemorkbrua.

Denne nervøsiteten er der for å beskyttte oss. Adrenalinet skjerper sansene og gjør at vi er mer våkne og oppmerksomme. Og det er jo en god ting når man skal gjøre noe for første gang. Premierenerver er din venn. Det er når nervøsiteten kjører seg i taket og tar overhånd at ting blir vanskelig. Det er vel en form for angst. Det kjennes i alle fall slik. Og jeg har litt erfaring med det. Angst altså. Det å være så full av nerver før man skal noe at det blåses ut av proposjoner og ender med at jeg blir skikkelig redd. Og det er ganske unødvendig. Heldigvis kan man vel si, så har jeg levd med dette så lenge, at jeg kjenner igjen når det er angsten som setter seg i førersetet. Jeg har til og med lært meg hvordan jeg klarer å stagge den. Stoppe den fra å bli verre og roe den ned. Men fy så slitsomt det er. Men det går. Utrolig hva man kan bli flink til, bare man øver nok.

Det siste skumle jeg har gjort er å stikke hodet fram, og tilby mine tjenester som medium og klarsynt. Det var skummelt å legge ut det første blogginnlegget. Men ikke mer enn at jeg kjente det i magen og ble varm i hendene. Litt hjerteklapp må man tåle. Det fikses med noen lange, dype åndedrett. Det hjalp veldig med mange hyggelige tilbakemeldinger også.

Jeg har tidligere gjort ganske mange readinger og kortlegg via meldinger på Facebook. Men det blir jo litt mer spennende når det er folk jeg kjenner. For da vet jeg jo litt om de, og jeg vil jo gjerne fortelle folk litt mer enn det som er opp i dagen. Kortene kan jeg ikke styre, så de er ikke så vanskelige. De sier det de sier de. Tolkningen kommer av seg selv. Den hopper inn i hodet mitt.

Men en mediumsseanse hvor noen inviterer folk hjem til seg, det hadde jeg aldri gjort før. Og om jeg aldri har gjort det før, er det lov å være litt nervøs, er det ikke? Første gang var jeg så spent at jeg var helt dårlig. Skikkelig rar mage og svette hender. Men så ble det avlyst på grunn av sykdom, så jeg hadde grugledet meg til ingen nytte. Andre gang jeg hadde avtalt, var jeg ikke så nervøs. Jeg var sikkert ferdig med det. Men da måtte jeg avlyse, for da var det min tur til å være syk. Først tredje gang skulle jeg får gjort noe. Selv om de sa fra at det var frafall der og, og ikke kom så mange. De lurte på om jeg ville avlyse. Nei, nå måtte jeg gjennomføre. Få første gangen overstått. De som trenger å få budskap, kommer. De som er ment å være der, er der. Er det ikke slik det er?

Og det gikk fint. Jeg var mer nervøs enn jeg skulle tro. Og kanskje det er derfor jeg ikke syntes jeg fikk inn ting like klart som jeg pleier. Men vi fikk kontakt og noen beskjeder ble overbrakt. Og jeg overlevde første gang. Det var veldig koselig.

Nå er det plutselig andre gang. Litt plutselig ble det til at jeg har barnefri et par timer i morgen på ettermiddagen/kvelden, så da må tiden utnyttes. Har fått låne lokale, så nå mangler det i grunnen bare folk. Det er et par stykker jeg vet kommer, men har plass til flere. Så bare si i fra om du vil være med. Det er plass til flere. Gleder meg. Kommer sikkert til å være litt ekstra spent i morgen når det nærmer seg. Men når universet har mast på meg så lenge, så regner jeg med de følger opp når jeg gjør det jeg skal.

Kanskje vi sees i morgen?