Første gang.

Første gang er alltid litt skummelt. Første gang man gjør hva som helst egentlig. Det å ikke vite, gjør at man blir usikker og spent. Alle ting er jo ikke like skumle selv om det er første gang. Du blir nok ikke nervøs og får hjerteklapp av å smake på en ny brus. Men jeg blir bekymret om du ikke har noe økt puls første gang du hopper i strikk fra Vemorkbrua.

Denne nervøsiteten er der for å beskyttte oss. Adrenalinet skjerper sansene og gjør at vi er mer våkne og oppmerksomme. Og det er jo en god ting når man skal gjøre noe for første gang. Premierenerver er din venn. Det er når nervøsiteten kjører seg i taket og tar overhånd at ting blir vanskelig. Det er vel en form for angst. Det kjennes i alle fall slik. Og jeg har litt erfaring med det. Angst altså. Det å være så full av nerver før man skal noe at det blåses ut av proposjoner og ender med at jeg blir skikkelig redd. Og det er ganske unødvendig. Heldigvis kan man vel si, så har jeg levd med dette så lenge, at jeg kjenner igjen når det er angsten som setter seg i førersetet. Jeg har til og med lært meg hvordan jeg klarer å stagge den. Stoppe den fra å bli verre og roe den ned. Men fy så slitsomt det er. Men det går. Utrolig hva man kan bli flink til, bare man øver nok.

Det siste skumle jeg har gjort er å stikke hodet fram, og tilby mine tjenester som medium og klarsynt. Det var skummelt å legge ut det første blogginnlegget. Men ikke mer enn at jeg kjente det i magen og ble varm i hendene. Litt hjerteklapp må man tåle. Det fikses med noen lange, dype åndedrett. Det hjalp veldig med mange hyggelige tilbakemeldinger også.

Jeg har tidligere gjort ganske mange readinger og kortlegg via meldinger på Facebook. Men det blir jo litt mer spennende når det er folk jeg kjenner. For da vet jeg jo litt om de, og jeg vil jo gjerne fortelle folk litt mer enn det som er opp i dagen. Kortene kan jeg ikke styre, så de er ikke så vanskelige. De sier det de sier de. Tolkningen kommer av seg selv. Den hopper inn i hodet mitt.

Men en mediumsseanse hvor noen inviterer folk hjem til seg, det hadde jeg aldri gjort før. Og om jeg aldri har gjort det før, er det lov å være litt nervøs, er det ikke? Første gang var jeg så spent at jeg var helt dårlig. Skikkelig rar mage og svette hender. Men så ble det avlyst på grunn av sykdom, så jeg hadde grugledet meg til ingen nytte. Andre gang jeg hadde avtalt, var jeg ikke så nervøs. Jeg var sikkert ferdig med det. Men da måtte jeg avlyse, for da var det min tur til å være syk. Først tredje gang skulle jeg får gjort noe. Selv om de sa fra at det var frafall der og, og ikke kom så mange. De lurte på om jeg ville avlyse. Nei, nå måtte jeg gjennomføre. Få første gangen overstått. De som trenger å få budskap, kommer. De som er ment å være der, er der. Er det ikke slik det er?

Og det gikk fint. Jeg var mer nervøs enn jeg skulle tro. Og kanskje det er derfor jeg ikke syntes jeg fikk inn ting like klart som jeg pleier. Men vi fikk kontakt og noen beskjeder ble overbrakt. Og jeg overlevde første gang. Det var veldig koselig.

Nå er det plutselig andre gang. Litt plutselig ble det til at jeg har barnefri et par timer i morgen på ettermiddagen/kvelden, så da må tiden utnyttes. Har fått låne lokale, så nå mangler det i grunnen bare folk. Det er et par stykker jeg vet kommer, men har plass til flere. Så bare si i fra om du vil være med. Det er plass til flere. Gleder meg. Kommer sikkert til å være litt ekstra spent i morgen når det nærmer seg. Men når universet har mast på meg så lenge, så regner jeg med de følger opp når jeg gjør det jeg skal.

Kanskje vi sees i morgen?