Jeg har lært ganske mye om religioner og livssyn opp igjennom. Jeg har vært over snittet interessert og lest masse om emnet. Og jo mer jeg har lært, jo likere ser jeg at religionene er. Jeg tror ikke det er noe rett og galt her, bare ulike måter å se det samme på. Dette store, fine som er så vanskelig å forstå og forklare. Jeg tenker vi alle må finne vår sannhet. Før jeg forteller dere litt om min religiøse reise, vil jeg dele yndlingsdiktet mitt med dere. Det er skrevet av Kjell Heggelund og oppsummerer godt mitt menneskesyn og tro.
Toleranse
Dine guder er ikke mine guder
Din sannhet er ikke min sannhet
Din ensomhet er ikke min ensomhet
Men også din ensomhet har sin verdi
Også dine guder er bokført
Også din sannhet vil bli regnet med
Så du skal ikke fortvile
Er det ikke fint?
Da jeg var liten, hadde jeg et nært forhold til Gud. Jeg pratet med han om alt mulig, og han hjalp meg med alt som var vanskelig og dumt. Faren min døde ei uke før jeg fylte tre år, så jeg hadde mye jeg trengte å prate med pappaen min om. Da passet det fint at han bodde på et stort hotell i himmelen hvor Gud var bestyrer. Når jeg ville prate med pappa, kunne jeg bare folde hendene og be. Det virket nemlig som en telefon. Jeg ringte Gud og ba om å få prate med pappa. Og det fikk jeg selvfølgelig.
Be og du skal få, står det i Bibelen. Og det gjorde jeg. Det var ikke småtteri jeg ba om heller. Og jeg var alltid helt overbevist om at det virket. Og det gjorde det. Jeg tror det er der det kommer inn dette med å tro som et barn. Ikke noen tvil.
Jeg husker spesielt godt en gang. Det var en snøfull vinter, slik som denne. Vi bodde i Tveitolia (på toppen av en lang, bratt, svingete vei) og der var det ikke mulig å komme opp med bil. Så da måtte vi parkere nede i ei sidegate. En dag som jeg tipper var en lørdag, skulle vi på byen og handle. Det må ha vært lørdag, for jeg trur vi skulle få godteri. Og det var stort. Jeg gledet meg veldig. Vi skled ned bakken, og vasset i snø for å komme fram. Bilen var skikkelig nedsnødd, og mamma brukte litt tid på å måke den fram. Dette var på 80-tallet, så jeg fikk sitte i forsetet, siden jeg var størst. Det var veldig stas.
Men bilen startet ikke. Den var helt død. Jeg har i voksen alder hørt den lyden, og da måtte jeg lade batteriet hver kveld til jeg fikk kjøpt et nytt ett. Men jeg ville på byen. Jeg hadde gledet meg. Men mamma sa at det ikke var noe håp, den var død. Hun var litt irritert. Jeg ba henne vente litt. Jeg lukket øynene, foldet hendene, og ba. Ba til Gud om at bilen måtte starte. Jeg lovet sikkert å være snill og grei eller noen slikt til gjengjeld. Etter "Amen", ba jeg mamma om å prøve igjen. Hun flirte litt av meg, men hun vred nøkkelen om, og bilen startet. Selvfølgelig. Hadde jeg ikke bedt om det kanskje?
Etter det hadde hun en stardardfrase hver gang noe var vanskelig; "Du får prate me'n du, Siv. Du som kjenner'n!" Jeg hørte hun gjenfortalte historien noen ganger. "Trur du ikke jentungen..." Og jeg trodde jo så klart det. Jeg var jo der.
Jeg syntes det var litt rart at mamma ikke trodde. Besta var veldig opptatt av Jesus. Jeg syntes det var veldig fint når hun fortalte om han, men det var liksom Gud jeg forholdt meg til. Mulig sånne ting hopper over en generasjon innimellom, for mamma ville ikke gå i kirka på søndag en gang. Og det syntes jeg virket så fint.
Jeg hadde en bok også, da jeg var liten som het "Min første bok med fortellinger fra bibelen". Den hadde så mange fine bilder. Litt skummel var den og. Den var så opptatt av slemme mennesker. Etter hvert fant jeg den anklagende og lite forenelig med den Gud jeg hadde lært om. Da jeg ble voksen, så jeg at den var utgitt av Vakttårnet. Først da skjønte jeg at jeg hadde familiemedlemmer som var Jehovas vitner.
Da jeg nærmet meg konfirmasjonsalder, måtte jeg ta et valg. Min mor mente at jeg kunne velge, men om jeg ville stå borgerlig, måtte jeg forklare det for besta. Min besta var ei fin dame. Og hun hadde ingen problemer med mitt valg, da jeg forklarte henne at jeg ikke ville være så blasfemisk at jeg stod i kirka og løy. For å konfirmere seg er egentlig å stå i kirken og si at du tror på Gud, Jesus og den hellige ånd. Og det gjorde jeg ikke. Jeg trodde på mye, men akkurat de tre der hadde jeg mine tvil til. Men såpass respekt hadde jeg da at jeg ikke kunne stå i kirka og lyve. Klart besta forstod det. Hun gråt like rørt i borgerlig konfirmasjon.
Jeg meldte meg ut av kristendomsundervisningen på skolen, fordi jeg ville lære mer. Jeg ville lære om alle de andre religionene også, ikke bare alle de samme historiene som jeg hadde hørt siden jeg var liten. Jeg hadde tross atl gått på Yngres og Torsdagsklubb og hvem vet hva. Men den alternative undervisninga var meg og en til som satt på gangen med ei bok. Det var ikke så interessant, så jeg meldte meg inn igjen. Det var tross alt poeng å ta med seg til videre utdanning. Mora mi var ikke like imponert. Siden en av foreldrene måtte være utmeldt av statskirka for at jeg skulle få fritak, måtte det bli henne. Pappa var jo død. Jeg måtte melde meg inn i Humanetisk forbund i bytte, så jeg så ikke problemet.
Senere har jeg vært innom pinsemenigheten et par ganger. Har fått forsøkt djevelen drevet ut av meg, og beskjed om å brenne tarotkortene mine. Jeg er ikke alltid så flink til å være lydig, så jeg pakket alle de "skumle" tingene vekk i steden. Og glad er jeg for det i dag.
Nå har jeg sluttet å tro. Nå vet jeg. Jeg har sett og opplevd så mye, at det ikke lenger kan kalles å tro, siden jeg vet. Og jeg vokste opp med en Gud som var snill. Mens jeg snakket med han, snakket jeg også med fuglene på vei til skolen, og katta til naboen. Han sa aldri det var galt. Jeg snakket med faren min, broren min, og etter hvert andres familiemedlemmer og venner. Han har aldri kjeftet på meg for det. Jeg har aldri følt behov for å skamme meg for det. Jeg ser ingen motsetninger mellom det jeg driver med og Gud. Men igjen, den Gud jeg kjenner, er ikke så hevngjerrig som den jeg hører mange snakker om. Og jeg har ikke sluttet å prate med han, men gjør det på en litt annen måte. Jeg har lest om nådegavene i bibelen. Det å kunne snakke med ånder. Noen ser det som en nådegave, andre som noe helt annet. Men det kommer vel an på hvem som leser den.
Som et lite PS, så skal jeg lære dere å be sånn en dag. Logikken kommer kanskje litt i veien for å få døde biler til å starte, men det er mye annet fint man kan be om og få.
Og for å pynte litt, legger jeg med litt tilfeldig kunst jeg har laget. :-D
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar