En gang i verden var jeg ei lita flink jente. Jeg gjorde som jeg fikk beskjed om, takket pent, og neide til og med. Jeg sa sjeldent nei, og om noen var sinte på meg eller kjeftet, ble jeg lei meg, og tenkte nøye over hva jeg skulle gjøre for å gjøre det bra igjen. Jeg tok all kjeft personlig, selv om det var kollektive irettesettelser som ikke handlet om meg i det hele tatt. Om noen var misfornøyd med meg, ble jeg lei meg. Jeg ble fysisk dårlig av konflikter. Jeg følte jeg måtte jobbe hardt om noen skulle like meg, og være fornøyd med meg.
Det fungerte dårlig.
Så ble jeg eldre. Og jeg kjente at det ble vanskeligere og vanskeligere å ta i mot dritt som ikke egentlig var mitt. Å få dårlig samvittighet for ting som egentlig ikke var min skyld. Være søplekasse for andres dårlige dager og elendige mentale tilstand.
Jeg ble lei. Og sendte det tilbake. Dette er ikke mitt. Ta det selv. Om noen (ja, klart jeg tenker på noen spesielle) gjorde meg vondt, tok jeg det ikke lenger til meg. Jeg sa i fra. "Når du gjør slik, føler jeg sånn. Jeg liker ikke at du snakker til meg på den måten. Jeg blir lei meg. Dette er mitt hjem, om du ikke har noe hyggelig å si, må du gjerne dra igjen. "
Det var skummelt. Jeg fikk nesten litt angst noen ganger. Men fy søren så deilig. Hvorfor skulle jeg sitte med vonde følelser, bare fordi noen trengte et sted å dumpe søpla si?
Det ble lettere. Nå kan jeg avbryte mens folk snakker stygt til meg og be de stoppe. Og jeg har ikke lenger dårlig samvittighet for det. Og du aner ikke hvor deilig og frigjørende det er.
Klart man ikke skal konfrontere alle med alt de gjør. Ikke alle tåler å høre alt. Noen ganger bør man være litt rund og bare jatte med. Men ikke når man blir syk av det.
Jeg vet at jeg blir sett på som litt vel direkte. Og det er nok litt skummelt for mange. De fleste opplever jeg, er flinke til å si de riktige tingene, jatte med der det trengs og snakke om løst og fast. Jeg er ikke så god på det. For meg faller det lettere å snakke om vanskelige ting, enn å diskutere været. Mulig det er et tegn på at jeg har gjort det ene meget mer enn det andre. Jeg har aldri hatt planer om å bli meterolog. Men jeg vurderte lenge å bli psykolog.
Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å prate om været. Det er en viktig egenskap. Kanskje jeg klarer å bli bedre på det etter hvert. Men verden trenger sånne som meg og, trur jeg. Sånne som kan se deg rett i øya og si at jeg ser du ikke har det bra. Skal vi snakke om det?
Og tro meg, det er lite du kan si som ville sjokkert meg. Om noe.
Men hva skulle jeg egentlig fram til i dag... Jo, jeg har jo da vært ute og avlevert noen sannheter igjen. Du trenger ikke å frykte, det er ikke hvem som helst som får det. Og det var veldig fortjent, synes jeg. Noe jeg måtte gjøre for å kunne leve med meg selv.
Så, kanskje jeg kan oppfordre deg til å si i fra litt mer? Ikke om alt til alle, men de gangene du kjenner at det er viktig. Det er bedre enn du tror. Og oftest tar folk det mye bedre enn man frykter.
Ha en sannferdig dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar