Vintervrede

Vinteren er vond.
Fibro er et trehodet troll.
Hoftene mine er vonde og stive.
Jeg blir litt sint av dette. Eller vred. Vred er et litt vakkert ord. Det er liksom sinne med litt verdighet.

Kulde er ikke gøy. Blir sliten og slapp av at det er så kaldt. Spesielt om jeg må være ute i bitende kulde. Eller... bitende er vel ikke nødvendig, vanlig kaldt holder lenge.
Noen ganger kan jeg være godt kledd ute og holde på en stund uten at det får vonde konsekvenser, men ikke ofte. Oftere holder det at blåfargen trekker nedover for at smertene kommer løpende. Jeg trenger ikke å være ute en gang.

Kanskje jeg har blitt delvis gammel? Sånn gammel som i gammel og værsyk.

Det er ikke bare moro å vite været før du står opp om morgenen. Uten å sjekke værvarselet dagen før altså. Kult å kunne spå i kaffegrut, teblader og kort, men ikke like artig med hodepiner, trøtthet, smerter og sviktende ledd.

Men sola har snudd. Det går mot lysere dager. Og jeg gleder meg så utrolig masse. Jeg vil ha varme. Masse varme og sol hadde vært stas nå. Vindstille og uten nedbør. Mmmmm.... drøm.

Fram til det får jeg nøye meg med fyr i ovnen og krabbe inn i armkroken til fyren. Varme klemmer hjelper det og.