Dodrømmer

Å gå på do er ingen selvfølge. Om du mener det, så er du uten barn. Eller så er du mann. Av en eller annen merkelig grunn oppfører ikke barn seg likt mot pappaer som mot mammaer.

For fra den dagen jeg ble mamma, har det der å gå på do blitt noe helt annet enn hva det var før jeg fikk barn.

I begynnelsen var det rett og slett en interessant greie uten at jeg skal gå i detaljer rundt det, regner med at mammaer der ute vet hva jeg snakker om.

 Som førstegangsmamma med liten baby, turde jeg jo nesten ikke å gå fra den lille klumpen for å gå på do en gang. Husker jeg var så redd for å gå fra henne at jeg nesten løp for å forte meg på do, for ikke å snakke om det å dusje.
Ja, jeg vet jeg nok var litt gal, men jeg har dusja mer enn en gang med baby i vippestol utafor mens jeg har vært mer opptatt av baby enn shampo.

Da hun ble større fulgte hun jo bare etter. Var ikke lenger så redd for hva hun kom til å finne på om jeg gikk på do, for hun fulgte jo bare etter. Og det gjør de gjerne enda. Hva er greia???

I pottetreningperioden var det jo ganske normalt å gå på do sammen. Men når de har lært detta, trenger de jo ikke komme etter for å se til at jeg får det til. Det var jo jeg som lærete det bort del dem.

Det hender jeg går på do i et desperat forsøk på å få lov være alene.  Hjelper det? Sjeldent.
De kommer etter. Selv om jeg forsøker å liste meg inn, er de der og trenger hjelp til noe, lurer på noe eller rett og slett bare vil fortelle meg noe. Det er helt fantastisk.

Når de spør meg hvor Jarle (forloveden min) er, og jeg svarer at han er på do, venter de med det de måtte ha tak i han for. Uansett hva det er egentlig.
Om jeg sitter på do og de spør han hvor mamma er, gjelder ikke samme privatlivsregler. Selv om han svarer at hun skal få være der alene, skal de bare...
- Mamma, jeg vil bare si at jeg skal fortelle deg noe etterpå. - Kan vi gjøre det og det etterpå...
Ja, det er nesten utrolig hva de spør om. Og det værste er at jeg svarer aldri på noe når jeg er på do. Jeg har standarsvarene mine:
-  Mamma er på do og vil være der ALENE.
- Jeg sitter på do, og vil ikke snakke med deg når jeg er på do.
- Hvis du vil ha svar på noe som helst mens jeg er på do, er svaret nei.

Alikvel går det liksom ikke inn.

Mulig jeg har litt tungt for det jeg og. For til tross for dette, prøver jeg med ujevne mellomrom å gjemme meg på do for å være litt alene. Jeg er omringet av barn hele dagen, og innimelllom finner jeg det interessant å gjemme meg for meg selv for å lytte etter hva jeg egentlig tenker. Det er ikke alltid jeg hører det over alle lydene barn lager.

Noen ganger tar jeg rett og slett med meg telefonen på do for å få lov til å ikke være mamma i noen få minutter. Hvorfor aner jeg ikke, for det virker jo egentlig ikke.

En annen utfordring er jo at om man aldri får gått skikkelig på do, får jo dette konsekvenser. Jeg lurer på om det er gjort noen sammenligningsundersøkelser på forstoppelse hos kvinner som har barn i en viss alder (?) og kvinner som ikke har barn. Og når gir det seg egentlig? Jeg er redd jeg vet svaret. Jeg hadde et prøveengasjement som vikarmamma en del år før jeg startet egenproduksjon, og jeg er redd utsiktene er dystre. Selv om avbrytelsene endret karakter.

Ja ja... Det finnes nå værre ting.

Ha en fin en!


 
Bildet er lånt fra verdensveven.