Ut på tur - ett eller annet med sur

I dag fant jeg noe gøy, som jeg syntes beskrev ganske mye, ganske bra.

Det er litt sånn. Man har en fin idè i hodet om hvordan ting skal bli, og så kommer virkeligheten med klissete fingre og snørrete neser og ødelegger all idyll.

Det er vinterferie, og fint vær. Vi leker urnorske og tenker å ta med barna på skitur. En tur på fjellet med niste, sol, skitur, lek, kakao, kjeks og kos. Kan det bli bedre? Hva kan gå galt? Alt...

Vi er velsignet med verdens skjønneste unger. Seriøst. Kjenner deg igjen?
Han har to, jeg har to, og vi anser oss som veldig heldige.

Har du sett filmen Gremlings? (Ikke? - google it!) Supersøte og yndige.. meeen.

Våre tåler mat, men kanskje ikke så mye sukker etter et visst klokkeslett. Vann går også greit. Det de reagerer på er hverandre. Og våre forventninger om hvor fint detta skal bli.

Ok. Planen er klar. Skitur på fjellet. Vi har jo vært sammen en stund og testet dette med å ha alle barna sammen over tid flere ganger. Vi har noen erfaringer. Vi tenker at masse aktivitet er en sånn derre god ide. Klare regler og positive forventninger. Vi er rene pedagogene.

Uten å kjede dere med detaljene kan jeg avsløre at det startet ved frokostbordet. Mange vil gjerne prate. Høyt. Hele tiden. Spise mest. Fjase mest. Hvor forsvant borskikken?
Så var det påkledning. Sangen til de tre røverne i Kardemommeby er passende. Hvor er ditt og datt?
Vi skal gå tur. Nesten alle trenger hjelp. Eller, vil ha hjelp. Vi går. 3/4 vil gå først, en vil helst ikke kjøre ned bakken. Litt småknuffing, noen fall, deilig sol masse motivasjonsprat og litt fiskebein senere, er vi i mål. Så kan vi krangle litt om maten og kakaoen. Hvem skal få først osv...

Det morsomme er at den minste var den flinkeste. Positiv hele tiden, kunne gått rundt oss og solgt veganske pølser i løypa. Plukket opp fart, fiskebein og votter som ble mistet. Blid og positiv hele tiden. Mulig jeg bare tar den med neste gang. Hun fikk premie for positiv holdning.

Nå er ikke alt helt sant. Noe er litt overdrevet, andre ting litt underdrevet.

Og så spør man seg, hvorfor gidder vi egentlig?
Kanskje fordi når vi fortalte hvor lite imponerte vi var, så lekte de som engler resten av kvelden.
Eller fordi vi tross alt fikk noen veldig søte bilder av ivrige barn. Vi kunne egentlig bare lagt ut de og ikke sagt noe mer. Jeg mistenker at det er det veldig mange andre gjør.
Eller fordi vi innerst inne har et håp om at det kommer til å bli bedre. Sånn smått om senn. Sakte men sikkert.

Og så er de veeeeldig søte når de sover. Litt sånn Gremlings-søte.