Jeg liker at snøen gjør alt lysere i denne mørke dalen. Jeg liker hvordan snøen pakker inn og gjør alt lunere.
Men jeg liker virkelig ikke kulda. Kroppen min stivner og virker dårlig. Hodepinen er nesten konstant på plass, og jeg kjenner at det gjør noe både med tålmodigheten og humøret.
Det nærmer seg lysere tider. Jeg ser sola oppe i fjellsida. Den trykker kulda godt ned i dalen. Jeg ser så innmari frem til at den sola kommer ned hit og rydder bort snøen for denna sesongen.
Jeg føler meg litt vemodig i dag. Jeg gjør så godt jeg kan på alle fronter, som vi alle gjør, og som de fleste andre føler jeg tidvis at jeg konmer litt til kort. Det er skikkelig frustrerende. Jeg jobber med å godta at jeg bare er sånn. At noen dager, eller la meg være ærlig, i noen perioder, så fungerer jeg ikke så godt. Det som er trist, er jo at i slike perioder bruke jeg opp energien på jobb, og føler at jentene får restene. Jeg er nok ikke alene om å ha slike dager. Men kjipe er de uansett.
Venting er jeg ikke så veldig god på. Jeg er ikke så flink til å være tålmodig bestandig. Spesielt ikke ting som gjelder meg. Det sies at man ikke blir verdensmester på en dag, men to burde holde, tenker jeg. 😋 Altså, jeg vet at ting tar tid. Men jeg synes ventetiden er litt unødvendig, eller noe.
Jeg venter stadig på noe. Nå venter jeg på at det skal bli onsdag. Onsdag blir en fin dag. Ikke det, mandag og tirsdag blir nok fine dager de også. Men til onsdag kommer kjæresten igjen, og en uke borte fra han føles som en liten evighet. Men sånn er nå virkeligheten nå.
En annen ting jeg venter på, er vanskeligere på et vis. For her er det ingen tidspunk å se fram mot. Jeg stakk hodet fram og satte i gang med noe jeg har tenkt på i årevis. Og responsen kom den.
Kjempemorsomt. Men så ble det litt stille igjen. Og da sitter jeg og lurer på hva jeg nå skal gjøre for å holde det i gang og fortsette fremover.
Slapp helt av, jeg skal ikke spørre dere. Jeg har spurt dere lesere om råd og tilbakemeldinger to eller tre ganger, og da har det blitt helt stille fra dere. Ikke en kommentar. Og det er ikke fordi det ikke har blitt lest. Så jeg tenker at dere som leser dette, liker å lese, men ikke nødvendigvis å svare på spørsmål. Og det er helt greit. Men jeg grubler nå litt på hva jeg skal gjøre. Ikke at jeg har energi til å gjøre så voldsomt mye med det, men når noe er gøy, vil man jo ikke at det skal være over med en gang.
Jeg skal jo ikke gi meg. Det er ikke helt min stil. Men å vente på at noe skal skje, er så lite fruktbart.
Så da er det godt man har Netflix. I kveld har den holdt meg med selskap mens jeg har reparert/oppgradert min kjæres genser. Den var så godt brukt at den hadde ikke lenger noe albue. Siden vi ikke liker bruk og kast, og han har nesten like stor tro på mine ferdigheter som jentene mine har (mamma er en superhelt), så lurte han på om ikke jeg kunne fikse den. Etter å ha konsultert med min søster som er litt mer bevandret i å reparere klær, konkluderte jeg med at det trengtes en lapp. Jeg lette, og fant noe som en gang skulle bli en tøffel eller noe. Nå ble det en albue. Og siden jeg ikke på noe vis er i stand til å lappe den så det ikke synes, så bør det virkelig synes. Stor (akkurat så den dekket), rød, tykk lapp, sydd på med lyseblått garn. Det er en viss sjanse for at han kommer til å le høyt. Men jeg liker den. Den har karakter. Blir litt de sier om knuste hjerter. Vær glad for at det har vært knust, hadde det ikke vært for sprekkene, ville aldri lyset ha sluppet inn.
Så "let the sunshine in" eller noe.
Ha en herlig uke, og hold varmen.
Brrrr....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar