Allehelgensaften.

Du kan synes hva du vil om skikken, og det at den ikke er en urnorsk tradisjon, men ungene elsker det.
Eldstejenta var invitert på fest. De gledet seg vilt til alt godteriet.

Storesøster som heks og lillesøster som prinsesse.

Lillesøster og jeg gikk sammen med to andre søte små jenter. Vi måtte øve litt på at man må banke på og vente. Det er faktisk ikke lov å rett inn til folk.

Og å si takk, bare ta en osv. Når det kommer så mye godteri inn i bildet forsvinner liksom manerene.

Og for noen mengder godteri på en liten runde.

Storesøster ble kjørt hjem etter endte festligheter. Hun hadde blitt igjen hos vertsskapet mens de andre tok en ekstra runde. Hun var sliten og syns det holdt. Og dessuten så var det jo ikke så bra for kroppen med masse godteri, forteller hun meg. Lille heksa mi.

Vi gikk kun til hus med tente utelys. Og vi møtte bare hyggelige folk.

Håper alle har hatt en like positiv kveld.

Sviket.

Opp igjennom livet har jeg kjent på mange typer svik.
Kanskje derfor jeg har litt vansker med å stole på folk.

Men jeg har alkikevel latt noen få få den tilliten. For et par dager siden brast illusjonen.

Jeg stolte på deg. Jeg var glad i deg. Jeg trudde vi hadde noe spesielt.
Jeg næret varme følelser for deg og hadde minner med deg som jeg ville holde i hjertet mitt.

Vi kunne ikke være. Vi kunne ikke forbli. Du ville ikke slippe taket, ville ikke snakke.
Og det var vondt. Jeg ville ikke såre deg mer. Vi avsluttet, uten at du ville snakke.
Du fortsatte å skrive hyggelige ting. Du spurte og grov om hva jeg gjorde.
Det var vondt. Jeg slet med å løsrive meg helt og gå videre, fordi du ikke klarte det.

Jeg følte meg slem som kjente at jeg slapp taket.

Så kom det frem. Du hadde gått videre du. Du hadde funnet ei ny.
Hjertet sank. Men jeg ble glad. Jeg unnet deg det. Veldig. Selv om jeg ble overrasket pga alt du skrev til meg.

Jeg følte meg litt dum fordi jeg holdt igjen pga deg, når du var så ferdig.

Men det holdt liksom ikke. Du hadde gått videre før vi sa farvel. Du hadde holdt meg for narr. Du kunne bare fortalt det og spart meg den grusomme følelsen jeg har nå. Du kunne fortalt det og vi kunne avsluttet ryddig uten at jeg tok den lange turen til deg. Du kunne fortalt meg det, og jeg kunne beholdt mine varme følelser og gode minner.

Men i steden diskuterte du det med henne. Hun syntes ikke du skulle si noe. Så jeg kom. Jeg dro. Jeg trodde jeg såret deg. Trodde stillheten og den ekle følelsen jeg hadde var pga at dette var vår siste gang.

Hun visste hva hun gjorde. For på denne måten er hun sikret at jeg aldri mer vil klare å tenke på deg med varme følelser. Kun svik. Jeg vil aldri noensinne ville ha deg tilbake.
Du førte meg bak lyset og løy for meg. Jeg stolte på deg.

Om noen svikter mot bedre vitende, kan jeg forstå. Men du kjente meg og visste utmerket godt hva du gjorde. Du ødela hvert eneste minne vi hadde og gjorde det om til noe ekkelt. For om du kunne gjøre dette lurer jeg jo på hva annet du har løyet om.

Du følte deg råtten, sa du. Det har du all grunn til. For dette trur jeg er det verste sviket jeg har opplevd. Men det er det du som må leve med.

Jeg bad om å få snakke med deg. Trengte å sortere. Trengte å skjønne. Men det er ikke noe å skjønne. Du nektet uansett. Ikke engang nå ville du snakke med meg. Og jeg er vel ferdig med deg.
Selv om det gjør ufattelig vondt. Vondt at du løy for meg. Men mest at du tok fra meg alle minnene. De siste månedene våre handlet om det for meg. Å ikke ødelegge minnene. Jeg ville ikke at vår avslutning skulle bli stygg, så minnene ble ødelagt.

Jeg skal samle restene av meg og gå videre. Men jeg tviler på at jeg noengang kan se tilbake på minner med deg og huske annet enn svik. Og det gjør meg ufattelig trist. For vi hadde noe veldig fint.

Hollywoodtårer

På film ser alle nysminka og flotte ut, hele tida. Selv når de gråter. Finnes det folk som ser sånn ut når de gråter egentlig.
Jeg ser ikke vakker ut når jeg gråter. Røde såre, hovne øyne, rød og lysende snørrnese og rødflekkete i ansiktet.
Ikke vakkert. Men helt naturlig tenker jeg.
Kikker meg i speilet og ler. Jammen godt en ikke er på Hollywoodfilm. Da hadde en fortvilet sminkør kommet løpende til unnsetning med kofferten sin.

Ha en fin en!

Hverdagslykke.

Jeg har sagt det før, men en god ting kan liksom ikke gjentas for ofte. Jeg er utrolig heldig.
Jeg har to fantastiske jenter, og noen dager smelter nesten mammahjertet mitt.

Som i dag. Da storesøster drar med lillesøster opp i sofaen og de kikker på siste bokpakka sammen. De blar og kikker på bildene og snakker om hva de ser. Mini lurer på hvorfor, men storesøster vet ikke, så godt leser hun jo ikke. Men det er en fryd å høre på. Læreren i meg fryder seg over at de kan kose seg sånn med førlesingsfasen.

Jeg tipser storesøster om å hente leseleksa si. De har fått små, lettleste bøker i lekse. Og mini elsker å høre på storesøster. Og storesøster er tross alt storesøster. Og å høre henne lese for lillesøster, lillesøster som stiller spørsmål, samtalen om det som skjer i boka. Helt fantastisk. Tre ganger leste hun den. Jeg fikk filma en gang og. Selv om den ikke hadde helt samme flotte samtalen rundt, var det koselig å se.

Og etter kos i sofaen som verdens søteste søstre, måtte de jo ta en liten kranglerunde. Bare sånn at jeg ikke skulle tro de var noen unormale unger.

Jeg er heldig.

Og etter kveldsstell når vi sitter i sofaen og leser, sovner mini. Deilig med lite sovende frø på fanget.
Prøver å suge inn følelsen og spare den til gråværsdager.

Ha en fin en!

Jentetur.

Å reise vekk. Ikke være hjemme. Bare være meg. Ikke mamma, bare meg.
Herlig.
Godt selskap og kofferten pakka.
Ut på tur, aldri sur.

Shoppe og bruke penger. Handle ting man alikvel trenger til en billigere penge. Og litt dill man egentlig ikke trenger på salg. Pynt og dill som man strengt tatt ikke trenger, men som hjelper veldig på humøret.

Og julegaver, og kalendergaver. Har faktisk kommet godt i gang. Vet det er ekkelt, men jeg har ikke råd til å vente til siste lita.

Action klarte jeg å skape selv. Vi gikk ut i bilen for å legge en pose og ordne mer parkering. Nøkkelen ligger i min veske. Og veska henger ikke over skulderen min. Jeg kan faktisk løpe ganske fort. Litt stressa kan du si. Heldigvis hang den på klesstativet der jeg hang den fra meg for å prøve en jakke. Lettere forvirret herremann da jeg kom brasende inn og lira av meg litt lettelse, tok med veska og returnerte.

Vi lå på fint hotell. Vi spiste deilig mat. Vi pynta oss og gikk ut.
Selv om vi nesten lurte en liten stund. To enslige mammaer på tur uten barn. Shopper og kommer til et fint hotellrom. Setter seg ned og slapper av... Lurte litt på om vi bare skulle sove. Men det hadde jo ikke vært noe gøy. Da hadde vi gått glipp av tapas og dansing.

Kanskje ikke mest eksotiske reisemålet, Drammen. Men mye hyggeligere enn jeg kan huske fra tidligere besøk som har vart mer enn et par timer.
Månen lyste kjempeflott da vi skulle gå hjem. Og dagen etter, da sola skinner på høstløv, da kunne man et lite øyeblikk kjenne at jeg skulle ønske jeg bodde et litt annet sted enn Rjukan på denne tiden av året.

Og hvem vet. Kanskje vi kommer tilbake en dag.


Det synes ikke så godt på bildet, men det var veldig fint å gå strandpromenaden. Hakket over Månastien liksom.



Månen. Nesten full. Og veldig vakker.



Veldig vakker.


Lo godt av skiltet på rommet. 


Ha en fin en!

Gleder seg.

Det er helg. Jeg har egentlig barnefri, men faren ble syk, så jenten er her. Ekstra tid med dem er alltid hyggelig. Men i helgen hadde jeg helt andre planer enn å være mamma.
Så de skal til far i morgen formiddag, får ei venninne og jeg drar på tur.

Jentetur. Se noe annet, gjøre noe annet, oppleve noe annet.
Vi har bestilt hotell. Turen går til Drammen. Først litt shopping, noe vi er gode på. Så ut og spise, og så går turen ut for å danse.

Gleder meg!


Matte, røde negler. Ikke fjerna sølet enda da. 

Ha en herlig helg!

Hårfin juleglede

Mini har i et par uker nå startet hver dag med å stille meg det samme spørsmålet. Hun sitter i senga uten å ha rukket å åpne øya gjerne. "Mamma, er det jul i dag?"
Jeg har prøvd å forklare greia med adventskalender og greier, men det siger ikke inn.

Det er ikke gavene som er det største heller. Det er at da skal vi til onkel. Vi skal sove hos onkel. Og ikke hvor som helst, men inne på klatrerommet il onkel, skal vi sove.

Hun gleder seg så, at når vi er i butikken og skal kjøpe noe godt, mener hun hver gang at vi må spare og ta med til onkel så vi kan spise det der. Ingen forståelse for at det kommer til å være gammelt når vi kommer dit.

Men jeg har lovt at vi skal kjøpe med klementiner som vi kan spise hos onkel.


I dag har vi fått klipt oss, alle tre jentene. Første gang minste frø har blitt klipt av noen andre nn mamman sin. Hu største har vært hos frisør en gang før.

Så kanskje, bare kanskje lille frø våkner i morgen uten så tydelige bevis som dette på at hun har sovet med håret på.




Ha en fin en!

Om fløyta går fløyten.

Jeg skulle liksom lære meg å spille fløyte. Lurer litt på om det går fløyten.

Har du sett noen spille fløyte? Det ser ut som de holder den fløyta med den største selvfølgelighet.
En selvfølgelighet jeg ikke har. Det gjør vondt i smertefulle fingre som ikke beveger seg helt slik jeg gjerne skulle ønske. Og det er enda bare oktober og noen får blå ute.

Har ikke tenkt å gi meg helt enda, men kjenner jeg ikke akkurat gleder meg til å stå foran læreren i morgen. Har ikke øvd så mye. Dels pga de teite henda og dels pga at jeg er sikker på at naboene hører meg alt for godt.

Det var dagens klagesang.

Ha en fin en!

Elsker sløve søndager

Det er noe nesten magisk med en søndag helt uten planer. Ingenting vi skal rekke, ingenting vi må får gjort. Ingen avtaler, ingen illusjoner om å være flinke.

Jeg dro jo ned et lass med klær og sko i går, så noe måtte jo gjøres. Klesvask og alt sånt forsvant ikke. Så magisk var nå ikke denne søndagen.

Men når vi ikke skal noe, og bare slapper av og koser oss så begynner jentene å leke så fint. De setter i gang enge leker og ordner opp på egenhånd. De er så mye bedre venner når de har god tid til å la leken løpe sin gang.

De har laga film i dag. Fy søren så moro jeg har av å høre på dem.
Heldig er jeg.



Her ligger prinsessene og ser film.


Ha en fin en!

Kulda kommer, veden er i hus.

Først, takk for at du leser. Det var i grunnen ikke først og fremst derfor jeg begynte å skrive. Jeg har rett og slett bare behov for å skrive. Men etter hvert må jeg jo innrømme at det er morsomt å se at det er så mange som leser. Så tusen takk. :-)

I går fikk jeg ved. En favn. To storsekker. Jeg fortet meg hjem fra jobb for å rekke å hive inn så mye som mulig før jeg måtte hente jentene. Det hadde jeg i grunnen ikke trengt å bekymre meg for. Faren til jentene trudde det var hans helg, så han hadde de over natta. Så fikk jeg plutselig litt bedre tid.

Så er det i gang å lempe. Og etter en liten stund kommer naboen og tilbyr guttungens hjelp. Ikke dårlig. Og så kommer ei venninne og hjelper. De lemper, jeg stabler. Og dukker for å slippe å få veden i hodet.

Under to timer tok det før alt var i kjelleren. Og så stablet jeg resten. Meget fornøyd med å få veden i hus. Og utrolig takknemlig for hjelpen.



Så i dag må jeg selvfølgelig betale med en kropp som er litt mindre samarbeidsvillig.

Hentet jentene og dro på badet med ei venninne og datra. Varmt vann og dyser hjalp litt.
Tiden kommer til å fikse det. Og premien er varme i huset i vinter.
Kinamat med gode venner var heller ikke å forakte. Film og kos i sofaen med jentene var også deilig.

Og siden kroppen allerede klaga, kunne jeg plage den litt til. To store sykler ned i kjelleren. To små sykler og to sparkesykler opp på loftet, og et lass med klær og sko ned fra loftet så vi kan gå gjennom hva vi har og hva som trengs til vinteren. Men det tar vi i morgen.

Er måte på hva man skal rekke på en dag. :-)

Ha en fin en!

Barnefri og en bedre middag

I dag skulle jentene en tur til pappaen sin, så da er mot alene. Utrolig kjedelig i grunn. Alene. Føles som man sitter i et digert tomt lagerbygg for seg selv. Hadde jeg enda hatt ork og humør til å gjøre noe lurt.

Jeg jobber jo litt mer da. Får unna litt. Men det er ikke alltid det er energi nok til det heller.

Og så er det jo fint å kunne lage noe mat uten å tenke på hva dissa små skal ha i seg. Når mini ikke spiser kjøtt, krever det liksom et litt bevisst forhold til hva vi putter i oss. Så når jeg er alene, kan jeg jo spise noe annet....
Og uten energi og ork, endte jeg opp med en flott middag og noen røde, pressa duer i glasset. Hurra!

 
Tenker du fikk vann i munnen nå. :-)

I dag runder bloggen 4000 sidevisninger. Morsomt.

Mini insisterer på at jeg må ta bilde av håret hennes om morgenen. Hun vil se hvordan hun ser ut. I dag var hun veldig imponert. Og om jeg må si det selv, blir jeg det selv. Jeg som aldri har vært noe interessert i å flette og ordne hår.



Og i morra er det FREDDAN!
Og da får jeg ved. Det skal bli godt å få i hus. Håper kroppen holder til alt er i kjelleren. Kryss fingra for meg.

Ha en fin en!

Morgenstemning som skar seg.

Noen morgener fikser man bare alt. Står opp, setter på ovnen, dusjer, putter rundstykkene inn, møter mini på vei inn for å vekke henne. Hun lurer på hva jeg driver med på nattan. Vi er klare for en ny dag.

Livet er idyll. Alle er oppe, nystekte rundstykker står til kjøling, vi kler oss og stemningern er god. Det er ikke hver morgen mor tar seg tid til å dusje. Men i går ble det litt for seint, og jeg orka ikke tanken på å gå og legge meg med vått hår.

Vi har alle litt begrensa med tid om morgenen, men det er sikkert mange der ute som er litt mer strukturert i bruken av denne tiden enn hva vi er. Men nå har det gått veldig greit (bank i bordet).

Deilig niste blir tryllet frem ved kjøkkenbenken, mor føler hun burde blogga det. Skikkelig husmortendenser. Og så går det selvfølgelig skeis. Plutselig skriker mor. Det var slutt på rundstykke, så kniven fortsatte i fingeren. Ikke deilig. Da er det bare å roe barna, jeg bare skar meg, slapp av, skal bare ha litt plaster, putte fingeren i munnen og gå og finne plaster. Trur dere jeg har noe annet enn barbieplaster og lignende? Neida. Så da må man bare tusle rundt med råssa plaster da. Blod smaker skikkelig jern og ikke godt. Bare nevner det.

Når jeg da kommer ut og virkelig må skrape bilen. Ikke en høydare, for å si det pent. Jeg er ikke klar for vinter. Jeg trur ikke jeg har lyst på vinter. Kanskje jeg bare skal rømme som en trekkfugl?

Da vi kommer på skolen, oppdager jeg at i alt tullet med at jeg skal gå og syns litt synd på meg selv, har jeg glemt å pakke badetøy for frøkna som skal svømme i gymen. Så da visste jeg jo hva matpausa skulle brukes til. Og trur dere ikke jeg måtte skrape bilen EN GANG TIL? Blæh og brrr....

Da vi var ferdige for dagen skrapte jeg den en tredje gang og følte at rutinene var inne.

Og siden kontoen har fått påfyll, fikk jeg bestilt ved i dag. Så da vet jeg hva jeg skal bruke helga på. Håper jeg klarer å få det ned. Joda, jeg klarer det. Jentene får hjelpe til. Og så får vi forvente minst mulig. Vi kommer ikke til å fryse i vinter da. Og det er en god tanke.



Lurvete barbieplaster etter en lang dags bruk. Stakkars liksom. :-)

Ha en fin en!

Tirsdag og jeg teller mine velsignelser.

Noen ganger nåe man føler seg alene og trist, hjelper det å ta seg selv i nakkeskinnet, riste litt og gjøre opp regnskap. Det har jeg gjort i dag.

Først og fremst vant jeg i det store lotteriet, og ble født i Norge. Bare det er grunn til å ikke å klage. Jeg kan være syk uten å gå personlig konkurs. Jeg kan få medisiner nåe jeg trenger det, og barna mine har gratis legetilsyn.

Jeg har en jobb å gå til. Og ikke en hvilken som helst jobb. Jeg er så heldig at jeg jobber med unge mennesker hver dag. Jeg får lov til å være med å se de lære nye ting. undre seg, bli utfordret, prøve noe nytt, utvikle seg, mestre stadig nye ting, vise omtanke og være med å gjøre verden til et bedre sted.

Fordi jeg er så heldig, har jeg faktisk fått muligheten til å legge inn litt yoga i skolehverdagen. Og det å høre elevene fortelle at de synes det er så deilig fordi de føler seg så avslappa, og det pleier de ikke være. Å få lov til å lære de å puste skikkelig, stoppe opp og bare puste. Å, hvor jeg er heldig!

Når man etter endt økt finner slike hilsner på tavla, vet man at man har gjort noe bra den dagen. Kanskje ikke mer som skal til enn at de fikk tegne litt på tavla de siste to minuttene fordi de hadde rydda raskere enn jeg hadde beregnet.



Slike ting legger jeg i hjertet og sparer til gråværsdager.

Og fordi jeg har lært at ingen har nytte av meg når jeg går i veggen, passer jeg på å gå tidlig de gangene jeg kan. Jeg har blitt mye flinkere til å strukturere og være effektiv i det jeg må gjøre. Så i dag dro jeg litt tidlig og henta jentene. Hu eldste ville gjerne bli litt lenger, så da fikk lillesøster og jeg handletur helt alene.
Igjen, heldige meg. Alenetid med liten frøken som skravler og forteller på handletur. Som er opptatt av at vi må handle ting som storesøster liker, og som spør å få forskjellige grønnsaker og frukt, men ikke legger merke til sjokoladen i kassa.
Det gjør mora derimot. Tross alt Kvikk lunsj med blåbær som lå der. Måtte vi kjøpe? JA. Smakte den godt? Tja. Ville jeg spist den igjen? Ja. Hallo, det er sjokolade.

Lille frø som blir glad for å kunne fortelle storesøster at det var bokpakke til henne i dag. Lille frø som egentlig er litt misunnelig fordi ikke hun fikk bok, men som gleder seg over at hun kan være den som får overbringe denne herlige nyheten.Hun får også sitte i armkroken og kikke på disse herlige bøkene. Hvilken glede.

Jeg er så heldig som har fått lov å være mamman til dissa skjønne jentene.

Dagens middagstips. Tortillalefser med soyanuggets og grønnsaker, guakamole og rømme. Ingen bilder. Vi var for opptatt av å spise det opp.
Vi pleier å ha tortillalefser i blant. Uten kjøtt, da storesøster er vegeterianer. I dag skar jentene agurk og paprika for meg. Jeg elsker å ha god nok tid til at de kan være med å lage maten i blant.
Vi bruker rømme, mais, ananas, salat, tomat, tacosaus og ellers det vi måtte ha lyst på i disse. Og selvfølgelig, hjemmelaget guakamole. Den kan du få oppskrift på.

1 avokado moses med gaffel
tilsett saften av en halv lime,
ca to teskjeer olivenolje,
litt salt og pepper og en ørliten dæsj med chili.

Nam! Pleier å lage denne først så den kan stå og godgjøre seg til vi skal spise. Om du legger steinen oppi når den er ferdig, holder den seg lenger og blir ikke brun.

I dag putta vi i tillegg soyanuggets oppi, og det var en suksess. Noe jeg ble overraska over siden vegeterianeren hittil har hatet alle soyaprodukter jeg har kommet med bortsett fra soyasaus og soyamelk med sjokolade.

Når vi da avslutter dagen med lesing på fanget og kos, og leksearbeid hvor skolejenta vil gjøre mer lekser enn hun må, så kan man vel trygt kalle det en flott dag.
At jeg har bært mer enn jeg skulle i dag, så smertene er på plass blir bagateller da. Jeg er jo alene, så jeg kan i grunnen bare gå og legge meg nå om det er det om å gjøre.

Heldig jeg. Føler meg faktisk utrolig heldig og takknemlig. Og det er godt.

Ha en fin en!

Søndag, snupper og smil

Så kom søndagen. I går var jeg så sliten at jeg orka ikke å gjøre noe fornuftig.
Så i dag måtte jeg få gjort litt. Litt, ikke mye. Man skal ikke gjøre stort på søndager, må vite.
Fikk pakka ut av min sprekkeferdige koffert, og det var en liten bragd.

Og da klokka nærma seg hentetid, var det bare å puste tungt, legge bort vemod og dra.
Det er alltid så deilig å se igjen jentene når vi har vært borte fra hverandre så lenge. Så da måtte vi ha litt kvalitetstid. Og da dro vi på Rjukanbadet. Plasket, svømte, lekte og koste oss. Jeg er så heldig å få være prinsen. Ikke dårlig.
Og siden mor var lite interessert å lage mat, dro vi like gjerne ut kosetiden vår og dro på Kinaresturanten og spiste. Det kommer tross alt påfyll på kontoen i morgen. Litt luksus må man ha.

Det er deilig å være sammen med dem igjen. De hjelper på humøret.

Da jeg henta de i dag, hadde mini en stripe på ene hånda, så jeg spurte hva hun hadde gjort seg. Hun påstod det var en snegle som hadde kloret henne. Vi lo litt av det. For som storesøster forklarte så fint, snegler har ingen hender, og da har de jo heller ingen klør å klore med.

Mens vi er på badet, ser jeg nærmere på hånda hennes. Må er såret større. Og dette er tydelig et brannsår. -Har du brent deg? spør jeg. Det kan mini bekrefte. På ovnen på do hos pappa faktisk. Den ungen slutter aldri å forundre meg. Hun brenner seg, sier ikke en lyd, klager ikke, ingenting. Og går med brannsår. Det skulle jo vært kjølt ned. Det må jo ha vært vondt sier jeg. Og det bekrefter hun. Vi putter hånda hennes under kaldt vann, og det syns hun er deilig. Så jeg forklarer henne hva som må gjøres om man brenner seg. Og håper hun skjønner det når jeg sier hun må si fra til en voksen om hun skader seg, så noen kan hjelpe.

Det sies at man ikke får to like. Jeg har en som kan gråte for de minste små ting, og så denna, som ikke gråter for de store ting. Og jeg vet ikke om jeg liker noen av delene. Finnes det ingen mellomting?

 

Da vi kom hjem fikk mor gitt de alle klærne jeg har kjøpt på salg i Tromsø. Fornøyde jenter. Og de fikk se Care Bears som mor fant på gjenbruksbutikken. Med nyklipte og nylakka negler var lykken komplett. Å kunne avslutte dagen med to snupper på fanget og lese for, lykke. <3 

Ha en brannsikker en!

Siste vendereis.

Dagen kom. Ubønnhørlig.
Bobla måtte briste. Dessverre.

For hver gang dagen kommer for avskjeden, er den verre. Hver periode mellom at vi sees igjen, føles lengre og vondere. Vi var enige om at det ikke ville vare. Vi var enige om at vi ikke kunne gi oss helt enda.

Men så kom den da. Dagen for siste vendereis.

Jeg har grua meg for denne dagen. Lenge.
Jeg har visst den måtte komme. Hele tiden.

Når noe som føles så godt og bra, blir så overskygget av vonde følelser. Som ensomhet, avstand, lengsel. Etter noe som aldri kan bli. Dessverre.

Klumpen i magen var stor og kvalm. Tårene så mange at sminke var unødvendig. De var ikke til å stoppe.
Bobla måtte sprekke.

Jeg ville holde igjen i siste klemmen. Bare bli der. Bli i bobla vi lager når vi er sammen. Glemme verden rundt. Bare være. Litt til. Bare litt til. Men bobla måtte sprekke.

Da jeg dro la jeg igjen en liten bit av hjertet mitt. Men jeg tok med meg en liten bit av ditt også, så vi blir ikke gående rundt med noe tomrom. Vi har bare fylt opp.

Jeg gråt på flyplassen. Jeg gråt på flyet. Og jeg gråter nå. Men jeg klarte å slutte hele veien fra Oslo og hjem. Sånn nesten. Og jeg skal slutte å gråte. Snart.

Jeg kommer til å savne deg. Masse.
Men det blir nok bedre etterhvert. For savne deg har jeg gjort lenge.

Men jeg er glad jeg traff deg. Glad for alt vi har opplevd. Glad for alle minnene. Glad i deg.


Reiste fra dette... til dette...


Mindre snø, høyere temperatur, mer farger på trærne....

Men alikevel grått og trist.

Ha en fin en!

Siste dagen i nord

I dag er siste dagen her. I morgen reiser jeg hjem igjen. Hater følelsen. Kvalm og uvel bare ved tanken. Gjett hvor mange ganger jeg har sjekka billetten min opp mot kalenderen?

Vi har vært ute og gått tur i dag og. Kommer til å savne skogen her. Og ikke minst, muligheten til å gå denna turen. Det er ikke daglig at jeg kan gå tur i greit tempo i nesten halvannen time. Med hyggelig selskap.
Og så kan selskapet løpe tur etterpå. Han som har kropp til det. Jeg derimot, har kropp for yoga. Så da kan jeg gjøre det. Det beste var at jeg fikk lurt han ned og øvd på å puste. Nesten uten teite kommentarer. Nesten. Men han gjorde det. Om han kommer til å fortsette med det, tviler jeg vel litt på, men han fikk nå sjansen.

Fascinasjonen for sol og is er ikke borte...




Og sol er vakkert på denne årstiden. Ser liksom ikke denslags så ofte der jeg kommer fra.

Og er man nord, må man visst spise slik som man har her nord.


Jeg kan i den sammenheng fortelle deg at jeg også har spist torsketunge mens jeg har vært her. Men det er liksom ikke like vakkert på bilde. :P

Og i kveld igjen fikk jeg se nordlys. Dansende, grønt og lilla over hodet på meg. Fantastisk. Jeg er heldig.

Æsj. Siste dag er dritt.
Vil ikke reise.Vil ikke stikke hull på bobla.

Men savner jentene. Så det blir godt å komme hjem igjen og.
Bare overleve den lange reisen hjem i morgen.

Ha en fin en!

Ut på tur, aldri sur. Bare litt trist midt i magien.

Jeg elsker skog. Jeg elsker høst. Jeg elsker sol.
Kombiner det, og du får noe helt fantastisk.
Vi var ute og gikk tur i dag igjen, og jeg må jo stadig stoppe opp og ta bilde av noe jeg synes er så vakkert.

Det er noe magisk med hvordan sola bryter gjennom trærne i den klare høstlufta.

  

 

Og så synes jeg det er noe magisk og lokkende med å se en sti eller vei forsvinne inn i skogen. Jeg blir helt fascinert. Blir lokket videre innover. Stadig videre innover.

  

 

Jeg har en viss fascinasjon for vann og. Spesielt med sol på. 

 

    

Og det er noe med stemningene jeg liker så godt. Noen gikk ved siden av og kom med tips, men det er ikke alltid at det passer. Fototeknisk er ikke alltid det jeg ser. Jeg ser en stemning. Noe nesten magisk. Sikkert ikke så mange andre enn meg som ser det akkurat sånn, men det er ikke så viktig. 

Som denne soppen. Sen stod litt gjenglemt igjen blant frossent løv og is. Med en liten stripe av sol. Synes den var fin, jeg.

 

Eller dette treet.

Jeg elsker slike trær. Bare se for deg hvordan alle hulene mellom røttene kan være en bolig for en liten fe. DET er en magisk fortryllende tanke det.

 Og i svart - hvitt, ser det mest ut som et kunstverk. 

 

Noe annet som er magisk, er å kjenne at barnet kommer hoppende frem i deg. Mest mens man går der og puster inn luften av frost, høstløv og jord, ser man en frossen vanndam. Og det er da den hopper frem. Med et lite fnis, bryter drittungen i meg seg frem og hopper på sølepytten så det knaser og spraker under føttene.

 

Bare innrøm det, du kan høre lyden for ditt indre. Gå og knus en frossen sølepytt, det er deilig. 

Det jeg synes er magisk, er kanskje ikke det for andre. Men mens vi gikk fikk turkameraten min også oppleve litt magi. Gutter blir aldri større enn at det er stas med store motoriserte ting som bråker fælt. 

Så da måtte vi stoppe og se på denne lande og lette igjen. Stas det og. 

 

Jeg skrev i headingen at jeg var litt trist. Noen dager er triste dager. Sånn litt ut av det blå kommer vonde følelser krypende i blant. I dag satt den som en klump i magen. Angst. Hva skal man egentilg med det? Ja, ja. Den ble med på tur, og bak solbriller og smått forkjøla, trenger ingen å vite hva som bor i øyne og mage. Innen vi var tilbake, var den nesten borte. Det triste blir nok ikke helt borte før om en god stund. Avreise nærmer seg tross alt. Det som ikke var like lett å skjule, er den idiotiske kroppen min. Smertene som gjør at man halter eller nesten ramler sammen. Har noen hofter som jeg ofte lurer på om det ville hjulpet å binde fast. Det kjennes som om de vil skli ut. Litt a la bekkenløsning. Men når kneskåla trua med å hoppe ut, da ble jeg  litt sint. Er det mulig liksom? Klarte visst ikke å skjule den så godt. Det er bare smerter, og det går som regel over etter ikke så lang tid. Men når jeg holder på å gå i knestående, da er det ikke noe gøy. Føler meg som en som kun er på besøk i denna kroppen. og ikke helt har lørt meg å bruke den enda. Eller kanskje den er på vei til å gå i oppløsning? Hm... Det mest nedrige er jo at kameraten spør om han skal gå og hente bilen. Han skal ut og jogge senere, men går en tur med meg først. Og så ser jeg så elendig ut at han truer med å hente bil for å få meg hjem. Om jeg er 92 år enda? Nei. Håper han bare tulla. Men fy f... hvor liten man føler seg når kroppen tuller sånn.

Men med litt alenetid, yoga og en lang dusj, kan man fikse det meste. Vondter både utapå og inni.

I alle fall for en liten stund. 

Møtte en stilig liten kar på turen også. 

 

 

Fin hæ?

 

Her er vi på tur. Skikkelig fine. :) 

Ha en strålende fin høstdag!

 

Fjellturist

"Du kan ta jenta ut av fjellene, men du kan ikke ta fjellet ut av jenta." Helt nytt ordtak.
Ja, jeg er fascinert. Ja, det er sykt vakkert. Spesielt når man putter lys fra den store kula på disse fjellene. Om jeg hadde hatt et sånt litt fancy speilreflekskamera, eller noe ørlite mer high tech enn et movilkamera, ville du mistet pusten av de bildene som kommer. Men siden jeg da ikke har det, så må du selv smøre litt tykt på når du ser bildene.


Istind. Kjente jeg ble ganske fornøyd med det bildet.


Når fjellene ser ut som rosa marengs.

Kremtoppfjell.


Flyplassen på Bardufoss. Fargene var magiske.


Klarte ikke bestemme meg for ett av de.





Istind fra andre sida.

Jeg føler meg litt som en japansk turist, der jeg står på de rareste steder, bare for å forsøke å fange noe av magien. Selv om jeg vet at bildene aldri vil yte virkeligheten rettferdighet.
Begynner bloggen min å minne om en reklameblogg for visitNord eller noe? Godt mulig. Men det må vi nok bare leve med. Noen dager til i alle fall.
Og bare innrøm det, det rykka litt i reisefoten din nå? 

Ha en fin en!

Tirsdagstur

Det er bra jeg har pakket med meg ulltøy. Det kom godt med. Det er kaldt. Minusgrader. Men sol. Jeg er nok på påskeferie. Føles sånn. Blir jo reint forvirra ei stakkars jente fra den mørke dal.
Vi var nå ute og tusla tur i dag. I skog. Jeg elsker skog. Og bare se, så skjønner du nok hvorfor.



 



 

Vakkert, ikke sant?
Det hjelper på, når det er kaldt, protesterer nemlig min kropp ganske heftig. Selv godt innpakka i ulltøy. Det er en merkelig følelse. Først svikter et kne, så ei hofte, så en fot, så det andre kneet, så den andre hofta, så blir det vondt midt på et lår. Ja, ja. Jeg prøver å se humoren i det. Det er aldri godt å vite hvor det dukker opp neste gang. Det går jo over. Noen ganger fort, noen ganger tar det litt lenger tid. Men det går over. Og det er ikke noe farlig. Det er bare vondt. Det er en fin trøst. Selv om det er litt fortvila å gå tur når man veksler på hvilket ben en halter på bortover. Vi gikk 8 km da, så det var jo bra.

Og mens jeg sitter her og skriver, kommer han tilbake fra trening, river opp døra, slår av lyset og vinker meg til seg med pekefingeren. Jeg har nettopp dusja, så jeg sitter heller lettkledd i sofaen. Det at ytterdøra er åpen gjør det lite fristende siden det er -5 ute. Men jeg kommer. Det er nordlys ute. Så da er det bare å kle på seg
ulltøyet igjen og ut. Ut til et sted med mindre lys, og se opp. Gulgrønt nordlys danser over himmelen. Men det klarer i allefall ikke mobilen min å fange med sin linse. Så dessverre, de bildene blir inni mitt hode.
Stor himmel, mass stjerner, masse nordlys, noen hvite fjell i det fjerne, konturen av noen trær på en høyde mot himmelen med nordlys. Vakkert. Skulle ønske det gikk an å ta bilde av det.

Forelska, sa du? Veeel....

Ha en fin en

Tromsøtur

Og så dro Siv så langt nord som hun aldri hadde vært før.

Hvis jeg skulle tatt tilsvarende tur når jeg er hjemme, altså shoppingtur til storbyen, ville jeg reist til Oslo. Det er en meget kjedelig kjøretur. Jeg tok den turen med buss og tog på fredag, og det er ikke så veldig mye spennende å se på.
Nå skal det sies at reisefølget mitt på Tromsøturen er litt hyggelig og da, så det gjør jo sitt til en koselig tur. Men utsikten. Hallo! 

Fjellene er bare helt fantastiske. Stupende bratte stiger de opp i fra havet. Og blir lyssatt av et lys som man i alle fall ikke finner i den bergspreken jeg kommer fra. Nå har de i tillegg fått et melissryss så fargespillet var helt fantastisk. Det ser mest ut som de er lysende hvite. Spesielt på tilbaketuren. Oppover var de hvite med vakker sol som ga fantastiske konturer. Solnedgangen på vei ned igjen, gjorde hele greia til en slags reise i malerier. Mitt mobilkamera yter ikke dette vakre rettferdighet, derfor gadd jeg ikke ta så mange bildene. Og det er også begrensa hvor mange ganger man kan stoppe. Nå var også reisefølget mitt ikke helt innforstått med hva det var av alt dette vakre som bergtok meg. Men jeg var et ganske kjedelig reisefølge. Sittende og stirre ut av vinduene med litt åpen munn og bare suge inn og prøve å lagre det på netthinna. Noen bilder tok jeg. Men det vakreste skal jeg forsøke å male for deg, med ord.
Se for deg at du kjører med fjell omtrent som dette foran deg.



Men fjellene lyse mer. De er hvitere på det hvite og sterkere lyseblå. Det er nesten som de lyser som månen. Himmelen bak er i sterk kontrast med sine lillatoner. Fra lilla nærmest fjellene som sakte duses ut til blått.
Det var bare malerisk. Rett og slett.
Litt flere ikke så bra bilder skal du få.



Nå gjorde vi litt annet enn å kjøre bil også da. Jeg fikk se Tromsø og ishavskatedralen. Fin. Og vi shoppa. Masse salg, så fikk fylt opp kofferten min til randen med klær til barna og meg. Noen julegaver ble det jammen meg også.
Men den butikken jeg hadde gledet meg mest til, New Age - den alternative butikken, den var selvfølgelig stengt på mandager. Da var det kun konsultasjoner. Kjedelig. Men kanskje like greit, da kontoen ikke har nok penger til alt jeg kunne ønsket meg der inne. Men til mitt forsvar, hadde jeg faktisk tenkt litt julegaver derfra.

Og så måtte vi jo spise. Og da ble det sushibar. Jeg liker sushi, men det er ikke favoritten. Noe er veldig godt, noe smaker alt for rå fisk. Føles som jeg spiser noe jeg ikke burde. Men det var gøy. Sitte og plukke skåler som kjørte forbi på bånd.

Ser godt ut, hva?


Liker konseptet.

Og så avslutter jeg med litt flere bilder.




Jeg vet at reisefølget mitt er veldig opptatt av at jeg skal forelske meg i Nord Norge. Han sier stadig "Vakkert, ikke sant?" "Se, så åpent." "Se, vi har sol, vi"
Men han ble alikevel litt forundret. "Her tar man jenta ut av Rjukan, og det hun sitter og ser på er fjellene, ikke havet."
Mulig jeg har et bedre sammenligningsgrunnlag når det kommer til fjell. Og så var det mer fjell enn hav på den turen.
Forelska? Kommer jeg i alle fall ikke til å innrømme.

Ha en fin en!