Siste vendereis.

Dagen kom. Ubønnhørlig.
Bobla måtte briste. Dessverre.

For hver gang dagen kommer for avskjeden, er den verre. Hver periode mellom at vi sees igjen, føles lengre og vondere. Vi var enige om at det ikke ville vare. Vi var enige om at vi ikke kunne gi oss helt enda.

Men så kom den da. Dagen for siste vendereis.

Jeg har grua meg for denne dagen. Lenge.
Jeg har visst den måtte komme. Hele tiden.

Når noe som føles så godt og bra, blir så overskygget av vonde følelser. Som ensomhet, avstand, lengsel. Etter noe som aldri kan bli. Dessverre.

Klumpen i magen var stor og kvalm. Tårene så mange at sminke var unødvendig. De var ikke til å stoppe.
Bobla måtte sprekke.

Jeg ville holde igjen i siste klemmen. Bare bli der. Bli i bobla vi lager når vi er sammen. Glemme verden rundt. Bare være. Litt til. Bare litt til. Men bobla måtte sprekke.

Da jeg dro la jeg igjen en liten bit av hjertet mitt. Men jeg tok med meg en liten bit av ditt også, så vi blir ikke gående rundt med noe tomrom. Vi har bare fylt opp.

Jeg gråt på flyplassen. Jeg gråt på flyet. Og jeg gråter nå. Men jeg klarte å slutte hele veien fra Oslo og hjem. Sånn nesten. Og jeg skal slutte å gråte. Snart.

Jeg kommer til å savne deg. Masse.
Men det blir nok bedre etterhvert. For savne deg har jeg gjort lenge.

Men jeg er glad jeg traff deg. Glad for alt vi har opplevd. Glad for alle minnene. Glad i deg.


Reiste fra dette... til dette...


Mindre snø, høyere temperatur, mer farger på trærne....

Men alikevel grått og trist.

Ha en fin en!