Kombiner det, og du får noe helt fantastisk.
Vi var ute og gikk tur i dag igjen, og jeg må jo stadig stoppe opp og ta bilde av noe jeg synes er så vakkert.
Det er noe magisk med hvordan sola bryter gjennom trærne i den klare høstlufta.
Og så synes jeg det er noe magisk og lokkende med å se en sti eller vei forsvinne inn i skogen. Jeg blir helt fascinert. Blir lokket videre innover. Stadig videre innover.
Jeg har en viss fascinasjon for vann og. Spesielt med sol på.
Og det er noe med stemningene jeg liker så godt. Noen gikk ved siden av og kom med tips, men det er ikke alltid at det passer. Fototeknisk er ikke alltid det jeg ser. Jeg ser en stemning. Noe nesten magisk. Sikkert ikke så mange andre enn meg som ser det akkurat sånn, men det er ikke så viktig.
Som denne soppen. Sen stod litt gjenglemt igjen blant frossent løv og is. Med en liten stripe av sol. Synes den var fin, jeg.
Eller dette treet.
Jeg elsker slike trær. Bare se for deg hvordan alle hulene mellom røttene kan være en bolig for en liten fe. DET er en magisk fortryllende tanke det.
Og i svart - hvitt, ser det mest ut som et kunstverk.
Noe annet som er magisk, er å kjenne at barnet kommer hoppende frem i deg. Mest mens man går der og puster inn luften av frost, høstløv og jord, ser man en frossen vanndam. Og det er da den hopper frem. Med et lite fnis, bryter drittungen i meg seg frem og hopper på sølepytten så det knaser og spraker under føttene.
Bare innrøm det, du kan høre lyden for ditt indre. Gå og knus en frossen sølepytt, det er deilig.
Det jeg synes er magisk, er kanskje ikke det for andre. Men mens vi gikk fikk turkameraten min også oppleve litt magi. Gutter blir aldri større enn at det er stas med store motoriserte ting som bråker fælt.
Så da måtte vi stoppe og se på denne lande og lette igjen. Stas det og.
Jeg skrev i headingen at jeg var litt trist. Noen dager er triste dager. Sånn litt ut av det blå kommer vonde følelser krypende i blant. I dag satt den som en klump i magen. Angst. Hva skal man egentilg med det? Ja, ja. Den ble med på tur, og bak solbriller og smått forkjøla, trenger ingen å vite hva som bor i øyne og mage. Innen vi var tilbake, var den nesten borte. Det triste blir nok ikke helt borte før om en god stund. Avreise nærmer seg tross alt. Det som ikke var like lett å skjule, er den idiotiske kroppen min. Smertene som gjør at man halter eller nesten ramler sammen. Har noen hofter som jeg ofte lurer på om det ville hjulpet å binde fast. Det kjennes som om de vil skli ut. Litt a la bekkenløsning. Men når kneskåla trua med å hoppe ut, da ble jeg litt sint. Er det mulig liksom? Klarte visst ikke å skjule den så godt. Det er bare smerter, og det går som regel over etter ikke så lang tid. Men når jeg holder på å gå i knestående, da er det ikke noe gøy. Føler meg som en som kun er på besøk i denna kroppen. og ikke helt har lørt meg å bruke den enda. Eller kanskje den er på vei til å gå i oppløsning? Hm... Det mest nedrige er jo at kameraten spør om han skal gå og hente bilen. Han skal ut og jogge senere, men går en tur med meg først. Og så ser jeg så elendig ut at han truer med å hente bil for å få meg hjem. Om jeg er 92 år enda? Nei. Håper han bare tulla. Men fy f... hvor liten man føler seg når kroppen tuller sånn.
Men med litt alenetid, yoga og en lang dusj, kan man fikse det meste. Vondter både utapå og inni.
I alle fall for en liten stund.
Møtte en stilig liten kar på turen også.
Fin hæ?
Her er vi på tur. Skikkelig fine. :)
Ha en strålende fin høstdag!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar