Sviket.

Opp igjennom livet har jeg kjent på mange typer svik.
Kanskje derfor jeg har litt vansker med å stole på folk.

Men jeg har alkikevel latt noen få få den tilliten. For et par dager siden brast illusjonen.

Jeg stolte på deg. Jeg var glad i deg. Jeg trudde vi hadde noe spesielt.
Jeg næret varme følelser for deg og hadde minner med deg som jeg ville holde i hjertet mitt.

Vi kunne ikke være. Vi kunne ikke forbli. Du ville ikke slippe taket, ville ikke snakke.
Og det var vondt. Jeg ville ikke såre deg mer. Vi avsluttet, uten at du ville snakke.
Du fortsatte å skrive hyggelige ting. Du spurte og grov om hva jeg gjorde.
Det var vondt. Jeg slet med å løsrive meg helt og gå videre, fordi du ikke klarte det.

Jeg følte meg slem som kjente at jeg slapp taket.

Så kom det frem. Du hadde gått videre du. Du hadde funnet ei ny.
Hjertet sank. Men jeg ble glad. Jeg unnet deg det. Veldig. Selv om jeg ble overrasket pga alt du skrev til meg.

Jeg følte meg litt dum fordi jeg holdt igjen pga deg, når du var så ferdig.

Men det holdt liksom ikke. Du hadde gått videre før vi sa farvel. Du hadde holdt meg for narr. Du kunne bare fortalt det og spart meg den grusomme følelsen jeg har nå. Du kunne fortalt det og vi kunne avsluttet ryddig uten at jeg tok den lange turen til deg. Du kunne fortalt meg det, og jeg kunne beholdt mine varme følelser og gode minner.

Men i steden diskuterte du det med henne. Hun syntes ikke du skulle si noe. Så jeg kom. Jeg dro. Jeg trodde jeg såret deg. Trodde stillheten og den ekle følelsen jeg hadde var pga at dette var vår siste gang.

Hun visste hva hun gjorde. For på denne måten er hun sikret at jeg aldri mer vil klare å tenke på deg med varme følelser. Kun svik. Jeg vil aldri noensinne ville ha deg tilbake.
Du førte meg bak lyset og løy for meg. Jeg stolte på deg.

Om noen svikter mot bedre vitende, kan jeg forstå. Men du kjente meg og visste utmerket godt hva du gjorde. Du ødela hvert eneste minne vi hadde og gjorde det om til noe ekkelt. For om du kunne gjøre dette lurer jeg jo på hva annet du har løyet om.

Du følte deg råtten, sa du. Det har du all grunn til. For dette trur jeg er det verste sviket jeg har opplevd. Men det er det du som må leve med.

Jeg bad om å få snakke med deg. Trengte å sortere. Trengte å skjønne. Men det er ikke noe å skjønne. Du nektet uansett. Ikke engang nå ville du snakke med meg. Og jeg er vel ferdig med deg.
Selv om det gjør ufattelig vondt. Vondt at du løy for meg. Men mest at du tok fra meg alle minnene. De siste månedene våre handlet om det for meg. Å ikke ødelegge minnene. Jeg ville ikke at vår avslutning skulle bli stygg, så minnene ble ødelagt.

Jeg skal samle restene av meg og gå videre. Men jeg tviler på at jeg noengang kan se tilbake på minner med deg og huske annet enn svik. Og det gjør meg ufattelig trist. For vi hadde noe veldig fint.