Fibrotrollet

Jeg tenkte jeg var "ferdig" med det verste av denne dustesykdommen. Jeg tenkte jeg hadde vært flink og gjort de riktige tingene. Gjort alle lure triks. Jeg tenkte jeg var heldig som hadde så god effekt av medisinene.
Jeg tenkte at kulda og vinden ikke lenger hadde like taket på meg.
Jeg har blitt flink til å strukturere meg, så jeg gjør det viktigste først, og ikke blir sittende igjen med det til jeg er tom for energi.
Jeg har vært flink til å lytte til signalene om at jeg er sliten, og sover ofte barne-tv.
Og jeg har blitt veldig mye bedre til å være fornøyd med det jeg har gjort, og ikke irritere meg over det jeg ikke har gjort.
Og jeg pakker meg inn så jeg holder meg varm.

Lurer på om det var at jeg glemte pulsvantene. Håper det.
I går kom de vakre hovne hendene tilbake. Ikke som da de var på sitt verste, men ille nok til at jeg ble litt engstelig. De er ikke noe gode i dag heller, men bedre. Kroppen knirker. Det er greit. Plutselig svikter et kne. Det kan jeg leve med. Den fraværende energien klarer jeg delvis å jobbe meg rundt.
Men kjære, vakre, vene.... IKKE la meg få tilbake de ubrukelige, smertefulle pølsebukettene.
Jeg husker tilbake med gru på det å slite med å smøre brødskiver til ungene.

Jeg blir rett og slett litt redd ved tanken.

For jeg hadde tenkt å vokse detta av meg. Eller noe. Gjøre alle lure ting, sammen med medisiner. Svømme, hvile før jeg blir utslitt, minske stress, spise snilt (er ikke stort igjen men), gjøre yoga, ligge på spikermatte, holde meg varm... Ja. Jeg innbilte meg at det ville gjøre susen.

Så feil kan man visst ta.