Vi står på enden av 2015, og jeg gleder meg til 2016. DET blir et bra år det.
Men før vi går over den terskelen, skal jeg snu meg tilbake en siste gang, og se på året som har gått. Kikke på, oppsummere, ta lærdom fra, ta farvel med og legge bak meg.
Året har hatt mange tunge stunder, hindre å forsere, lærepenger å lære, tårer å gråte, og ermer som måtte brettes opp. Men det har også hatt vakre øyeblikk, latter og lek, nye opplevelser, nye bekjentskap, nye erfaringer, lange samtaler og dype kyss.
Jeg startet året i kamp. En kamp mot og med min egen kropp. Den ville ikke mer og gikk ut i streik forrige sommer. Jeg har jobbet meg opp fra sofaen, selv om ingen av de tingene legen først anbefalte hjalp. Jeg måtte gjøre som jeg innerst inne visste, lytte til kroppen min og gjøre det den krevde. Jeg har gjort det. Selv om det for en utålmodig sjel som meg, gikk supersakte. Jeg har svømt, gjort yoga, gått turer, smilt, ledd, skrevet, danset, stoppet og beundret skjønnheten i de de små ting, og satt ned farten på livet mitt. Jeg måtte pent kvitte meg med egne forventninger til meg selv, og min hverdag. Jeg måtte lære meg å lytte når kroppen sier i fra. Når den truer, vet jeg nå at jeg må lytte. Hvis ikke vet jeg nå hva resultatet er. Jeg har senket skuldrene og kravene, gir mer blaffen i det som ikke er viktig, og rydder tid til det som virkelig betyr noe, og som gjør livet mitt godt.
Sammen med medisiner, og et røsk i hvilke matvarer jeg kan spise, går det rette veien.
Det at jeg bor i Norge, kan jeg ikke helt gjøre noe med, men litt solarium hjelper det og på en kald kropp. Sammen med pulsvanter og varme klær. Men det viktigste jeg lærte, var å legge vekk den dårlige samvittigheten. Jobber fremdeles med den.
Kjærligheten kommer til å starte et vakkert kapittel i det kommende året. Det gleder jeg meg til. Og dette vet jeg, siden det inneværende året ikke akkurat bare bestod av rosenrøde skyer.
Jeg har lengtet, grått, ledd, lært og blitt såret. Det var masse fint, og etter mange tårer og sjelegransking, kan jeg se tilbake på mange fine minner. Jeg har planer om å beholde de. Opplevelsen har lært meg vanvittig mye om meg selv. På så mange måter at jeg ikke helt orker å sette ord på alt. Men det er en lærdom jeg skal ta med meg videre. Og med plasterlapp på følelsene mine, har skepsisnivået mitt steget betraktelig. Det skal vel litt til å velte meg ned på landejorda og fange meg. Men jeg er verdt det, så rette fyren klarer nok det.
For jeg har ingen planer om å slutte å være optimistisk. (Selv om jeg har mine grå dager jeg og.)
Jeg har noen gode venner som har lyst opp den kronglete veien dette året har vært. Noe jeg er utrolig takknemlig for. Folk som er avslappa og lette å være sammen med. Folk jeg kan lage middag og leke med en ettermiddag sammen med barna, og bare slappe av sammen med. Gleder meg til å fortsette med det også neste år.
Og det beste, barna mine. De er det viktigste i livet mitt. Og de lyser opp hverdagene bare ved å være. Ikke rart med tanke på hvor herlige de er. De er det jeg prioriterer når energien ikke holder til så mye...
Støvet er der i morgen, rotet er der i morgen. Men poff så er de konfirmanter.
Jeg har lært mye om å lage mat uten kjøtt, og har planer om å bli enda flinkere. Jeg har lært masse om meg og mine evner, grenser og talenter. Og jeg har store planer om å videreutvikle opptil flere av dem.
Jeg ser tilbake og kjenner jeg er takknemlig. Jeg har sett nordlys, midnattsol og Lofoten. Jeg har vært på mer eller mindre planlagte roadtrips med verdens herligste, smilende jente. Jeg har falt på mer enn en måte, men reist meg igjen. Og nå står jeg. Stødigere, tryggere og mer oppreist i meg selv enn for ett år siden.
Mine nyttårsforsetter og nyttårsfortsetter skal jeg fortelle deg om en annen dag. Til neste år, tenker jeg. Men en ting er sikkert. Jeg skal ikke hive meg på den 100 dager uten sukker - greia. Kroppen min sier veldig tydelig fra om jeg har fått i meg for mye sukker, så det er ikke noe problem. Og vekta mi har helt ufrivillig rast nedover siste månedene, så det gidder jeg ikke bekymre meg for.
Men ikke om jeg gidder å lage regler for sukkerinntaket mitt. Hvis jeg har lyst på litt sjokolade en dag, så spiser jeg det. Man blir ikke lykkeligere av sjokolade.... eller jo, jeg gjør det. Og ærlig talt, du kan ikke ta fra en singel jente alle gleder når hun sitter der alene på kvelden med sovende barn.
SÅ DET SÅ!
Til slutt til deg som leser bloggen min. Takk! Bloggen min er en øvelse for meg. Jeg øver meg på å skrive jevnlig, og på at noen faktisk leser det jeg skriver. Jeg har en plan. Uten tidsperspektiv og stress, men en plan. Frem til det øver jeg.
Flere av dere har kommet til meg og fortalt at dere leser bloggen min. Jeg vet jo at noen gjør det, men ikke hvem. Jeg har blitt litt overraska noen ganger. Men det er utrolig hyggelig når folk kommer og forteller meg det ansikt til ansikt at de leser og at de liker det de leser. Jeg har gjemt ordene deres i hjertet mitt. Tusen takk!
Til dere alle! Kjente, kjære, ukjente, alle sammen.
Godt nytt år!
Håper du kan ta en kikk tilbake på året som har gått. Ta med deg visdommen, erfaringene og legg fra deg smerten og alt det vonde. Rett deg opp i ryggen og gå det nye året i møte med blanke ark og fargestifter.
La oss gjøre det til et vakkert år sammen!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar