Jeg tuller ikke. Jeg har fått et ille, og ganske alvorlig tilfelle av mannesyken.
På søndag var vi ute og lekte med noen venner. Og siden det var store vanndamer, gikk jeg i gummistøvler. Hadde selvfølgelig ullsokker oppi, men jeg ble kald. Det var surt og ikke spesielt varmt. Etter hvert trakk vi inn i varmen igjen, men det tok lang tid før føttene mine tinte skikkelig. Jeg vet at det fort kan bli tull, og la meg på minnet at i kveld blir det skjerf, ingefær- og sitronte og litt peppermyntedråper.
Men det holdt ikke så lenge. Da vi kom hjem fortet jeg meg på med skjerf og tok en brusetabelett med c-vitamin. Mens jeg laget middag kjente jeg det tyknet til i halsen og stakk og sved mer og mer. Ikke noe godt tegn. Og jeg som hadde gleda meg til vegisterkaker, brun saus og grønnsaker. Mose potetene i brun saus. Mmmm.... Det var ikke noe gøy. Det var vondt å svelge. Og vegisterkakene smakte ikke spesielt godt. Mulig smaksløkene mine var litt på tur, men nei... Den oppskrifta må jeg justere alvorlig før jeg anbefaler den til noen. Poteter, grønnsaker og saus mmm... med rødkål og tyttebær. Det var godt da.
Ungene likte ikke vegisterkaker heller, og hu ene liker jo ikke poteter heller, så det ble grønnsaker og havregryn til dem til kvelds.
Jeg var helt pumpa. Så mens de så barnetv sovna jeg på sofaen. Orka ikke rydde bort en gang.
Fikk lagt jentene. Laget meg ingefær-og sitronte. Tok to slurker og var helt utmatta. Håper ikke jeg blir skikkelig sjuk nå, tenkte jeg. La meg under teppet og kjente magen vrenge seg. What? Når hang kvalme og halsbetennelse sammen liksom? Aldri vært borti før. Og jeg har hatt halsbetennelse flere ganger enn jeg kan telle. Men det er mange år siden nå. Feber er en naturlig følgesvenn. Så det at jeg fryser så jeg rister mens jeg er supervarm i ansiktet er ingen overraskelse. Jeg nipper ingefærteen min. Det skal være bra mot kvalme. Men det er ikke nok, ikke fort nok eller bare ikke til å unngår. Det værste jeg vet, er uunngåelig. Jeg må bøye meg for høyere makter og knele for porselenet. HATER det.
Jeg skjønte slaget var tapt. Sendte meldinger så fikk ordna at ei venninne henta jentene for meg neste morgen og kjørte dem til faren sin. Jeg så at detta ikke gikk riktig vei. Og jeg trengte jo ikke at de skulle bli syke i tillegg.
Det er mange år siden jeg har vært så bortreist og syk. Første del av natta frøys jeg. Med ulltøy og to dyner. Rista med kokende hode og iskalde hender. Så fikk jeg varmen i meg etter hvert. Og dyne og klær forvant litt etter litt. Til slutt måtte jeg snu dyna hver gang det ble fuktig. Hvis du legger til vakre feberfantasier, er det hele fullkomment. Det gikk i ostelaging og duftkluter. Ikke spør hva det er en gang. Men jeg produserte de nydeligste dufter. Muligens litt påvirka av at jeg stinka peppermynteolje.
Så gikk det et døgn hvor jeg virkelig lurte på hva som skjedde. Jeg sov mesteparten. Klarte så vidt å stå oppreist, sitte gjorde vondt, og la jeg meg ned, sovna jeg. Ut på kvelden på mandag begynner jeg å få noen klare øyeblikk. Jeg vet jeg må spise. Heldigvis hadde jeg litt alpro blåbæryoughurt i kjøleskapet. Banan var en stor utfordring. Så gikk det opp for meg, der jeg lå i forterstilling og hutra og kokte. Du blir ikke frisk av detta med peppermynteolje, skjerf og c-vitaminer frøken. Her må det hardere krutt til. Så tirsdag morgen dro jeg ned til legen og satte meg. Det var ingen av de jeg snakka med den dagen, som var i tvil om at jeg hadde vondt i halsen. Jeg skvatt selv da jeg hørte stemmen min.
Legen min sin test så det godt og. Den ekle vattpinnen han stakk langt ned i halsen på meg. Godt jeg var så slapp at jeg ikke klinte til han. Fy, så lite hyggelig greie å gjøre når man har vondt i halsen. Men jeg fikk penicillin, sykemelding og beskjed om å gå hjem og legge meg. Og det gjorde jeg. Rett etter at jeg hadde levert sykemeldinga, henta medisinen og kjøpt mer youghurt. Og da konka jeg til gjengjeld rett ut.
Egentlig måtte jeg ut og levere litt ting til jentene senere, og jeg jobba veldig med meg selv for å finne energi til det. Så ringer mora mi og tilbyr seg å gjøre det. Heldig er jeg. Slapp å ut.
Da jeg våknet i dag, kunne jeg svelge uten smerte. Det var sol ute. Og jeg var superfornøyd. Nå var jeg på rett vei. Jeg stod opp. Tok en lang dusj, rydda ut av oppvaskmaskinen og spiste et rundstykke til frokost. Og det var det. Helt utslitt. La meg på sofaen og sov en time. Våkna så på klokka. Snudde på meg og sov et kvarter til. Da ringte telefonen. Kanskje like greit.
Så jeg har brukt dagen på å ta det rolig. Pusle bare litt av gangen og prøve å spise alle pillene jeg skal ta. Kanskje i morgen er jeg helt frisk. Det hadde vært noe det. Men jeg er i allfall glad jeg ikke er mann. Da hadde jeg jo vært så sjuk hver gang. Det hadde jeg ikke takla.
Ha en fin en.
torsdag 31. mars 2016
lørdag 26. mars 2016
Sivs rødbetburgere
Face oversvømmes med lammemiddager. Her i huset var det HK-burgere med pommes frites og kokost. På påskeløp i dag hadde jeg med niste. Men BEGGE jentene mine spiste pølse. Så denne gangen var det bare meg de så rart på. :P Selv om veggisen min er veldig opptatt av at seigt godteri er laget av dyr (gelatin), er det visst helt greit å spise pølse. Hvem kan forstå?
I alle fulle fall, tenkte jeg det passet å legge ut oppskriften min på rødbetburger. Har lovet å gjøre det, er bare litt treg. Husk at vi snakker om frk. Slump her, så vi snakker cirkamål. Prøv deg fram og kos deg.
Ble ca 6 passe store burgere.
1 boks kikerter
1 passe stor rødbet (var to i en pakke)
Krydderier etter smak og humør f.eks
koriander, salt, pepper, paprika, spisskummin
Olivenolje
Jeg delte først rødbeten i tre ca like store deler. 2/3 delte jeg i mindre biter og kokte møre. Siste biten delte jeg i to og raspet. Den ene biten på vanlig grov rasp og den andre på litt fin rast. Dette fordi jeg tenkte det ga litt tekstur og god konsistens. Og må selv si jeg syntes det funka godt. Her har jeg putta krydderet i mens jeg venta på at resten av rødbetene skulle bli møre. Du vet selv best om du liker mye eller lite krydder, prøv deg litt fram. Om du trenger mer ca mål på krydderet, ser du litt mengde her.
Kikertene gikk i food processoren sammen med litt kvernet salt, pepper og ca to-tre spiseskjeer olivenolje.
Når røbetene var møre, helte jeg vannet av og stampet dem. Og la meg da vise deg mitt andre favorittredskap på kjøkkenet.
Så blandet jeg alt sammen. Ser nesten litt ut som kjøttdeig.
Så formet jeg de til burgere og stekte de i olje.
De ble servert i burgerbrød med det du måtte like på burgeren. Salat, tomat, ananasring, sylteagurk og avokado er godt. Og gjerne litt Oatly "rømme". Blir digg. Litt vegansk ost er heller ikke å forakte.
Og om man deler de opp, er det mye lettere å få tak for små hender.
Tror heller ingen blir sure om det kommer litt pommes frites, potetbåter, søtpotetbåter eller lignende ved siden av.
Det som ikke ble spist som burgere, tok seg en overnatting under plast i kjøleskapet, og smakte godt som niste på skiva.
Nyt det!
I alle fulle fall, tenkte jeg det passet å legge ut oppskriften min på rødbetburger. Har lovet å gjøre det, er bare litt treg. Husk at vi snakker om frk. Slump her, så vi snakker cirkamål. Prøv deg fram og kos deg.
Ble ca 6 passe store burgere.
1 boks kikerter
1 passe stor rødbet (var to i en pakke)
Krydderier etter smak og humør f.eks
koriander, salt, pepper, paprika, spisskummin
Olivenolje
Jeg delte først rødbeten i tre ca like store deler. 2/3 delte jeg i mindre biter og kokte møre. Siste biten delte jeg i to og raspet. Den ene biten på vanlig grov rasp og den andre på litt fin rast. Dette fordi jeg tenkte det ga litt tekstur og god konsistens. Og må selv si jeg syntes det funka godt. Her har jeg putta krydderet i mens jeg venta på at resten av rødbetene skulle bli møre. Du vet selv best om du liker mye eller lite krydder, prøv deg litt fram. Om du trenger mer ca mål på krydderet, ser du litt mengde her.
Kikertene gikk i food processoren sammen med litt kvernet salt, pepper og ca to-tre spiseskjeer olivenolje.
Når røbetene var møre, helte jeg vannet av og stampet dem. Og la meg da vise deg mitt andre favorittredskap på kjøkkenet.
Så blandet jeg alt sammen. Ser nesten litt ut som kjøttdeig.
Så formet jeg de til burgere og stekte de i olje.
De ble servert i burgerbrød med det du måtte like på burgeren. Salat, tomat, ananasring, sylteagurk og avokado er godt. Og gjerne litt Oatly "rømme". Blir digg. Litt vegansk ost er heller ikke å forakte.
Og om man deler de opp, er det mye lettere å få tak for små hender.
Tror heller ingen blir sure om det kommer litt pommes frites, potetbåter, søtpotetbåter eller lignende ved siden av.
Det som ikke ble spist som burgere, tok seg en overnatting under plast i kjøleskapet, og smakte godt som niste på skiva.
Nyt det!
fredag 25. mars 2016
Kokeboka mi
Jeg har lenge tenkt på å skrive kokebok. Rett og slett fordi jeg ofte får spørsmål om folk kan få oppskrift. Og som regel så har jeg ikke det. Oppskrifter er en veiledende greie for meg. Jeg leser de for inspirasjon. Til bakevarer og ting jeg ikke har peil på, bruker jeg gjerne oppskrift første gang. Selv om jeg da også noen ganger sporer av.
Først tenkte jeg på å skrive en bok for folk som nettopp har flytta på hybel. Hvordan overleve på veldig lite penger, men alikevel spise godt og næringsrikt.
Så tenkte jeg å lage en om barnemat. Hvordan få den lille til å spise det meste.
Så var det mer en inspirasjonsbok for å bli glad i å lage mat litt mer på slump og intuisjon. Med veiledende oppskrifter. Drev faktisk og samlet bilder og ideer til den. Så for meg at det kunne bli gøy å skrive.
Nå måtte jeg vel skrevet en om veganermat. Siden det er det jeg spiser. Jeg oppdager mye morsomt, og får stadig spørsmål om oppskrifter. I dag har jeg startet med å skrive ned de oppskriftene jeg har funnet selv i ei kladdebok. En er min egen. Og som en liten start skal jeg skrive inn så godt jeg kan, oppskriften min på hvitløkssmør her. Eller i alle fall sånn ca hvordan jeg gjorde det.
Og så skal jeg prøve å skrive inn noen flere etter hvert.
I dag har jeg prøvd meg på å lage kokost. Og måtte selvfølgelig leke litt med oppskrifta der og. Så nå står det en porsjon vanlig kokost og en litt mindre porsjon tomat- og paprikakokost i kjøleskapet og bare gleder seg til frokost. Jeg smakte mens den var flytende, og innså raskt at her var basisen til en helt fantastisk mac'n cheese vegan style. Nom nom. Gleder meg til å prøve ut det.
Først vil jeg vise deg en av mine favorittredskaper på kjøkkenet.
Om du er i en bruktbutikk eller på loppemarked, og finner en slik, ta den med deg hjem. Denne bruker du til å "raspe" hvitløk. Du gnir den på tvers av riftene og du får ut mer smak enn på noe annen måte jeg vet om. Bedre enn hvitløkspresse, hakke og skvise og ja...
Så var det hvitløkssmøret.
Først brukte jeg ca en halv pakke smøremykt vegansk smør. (du bruker det smøret du liker best å smøre på skiva, men jeg anbefaler deg selvfølgelig melkefritt)
To- tre store hvitløksfedd tok turen over fine skåla over. (denna sparker litt, ta mindre om du er litt "sart")
Ca en toppa teskje paprikapulver (gir så fin farge)
Kvart teskje vegita
1/3 teskje estragon.
Rør det godt sammen og sett det i kjøleskapet med plastikk på (eller lokk) så det ikke lukter i hele kjøleskapet. Lager du dette først, er det ferdig å godgjøre seg når resten av maten er ferdiglaga. Er veldig godt på nystekte rundstykker. Mini elsker det og har det gjerne på brødskiva under hva det skal være av pålegg.
Du kan variere denne med å putte oppi dine favorittkrydder. Noen ganger bruker jeg grillkrydder, det blir godt. Denne kan varieres i det uendelige. Ikke vær redd for å prøve noe nytt.
Bon apetit!
Først tenkte jeg på å skrive en bok for folk som nettopp har flytta på hybel. Hvordan overleve på veldig lite penger, men alikevel spise godt og næringsrikt.
Så tenkte jeg å lage en om barnemat. Hvordan få den lille til å spise det meste.
Så var det mer en inspirasjonsbok for å bli glad i å lage mat litt mer på slump og intuisjon. Med veiledende oppskrifter. Drev faktisk og samlet bilder og ideer til den. Så for meg at det kunne bli gøy å skrive.
Nå måtte jeg vel skrevet en om veganermat. Siden det er det jeg spiser. Jeg oppdager mye morsomt, og får stadig spørsmål om oppskrifter. I dag har jeg startet med å skrive ned de oppskriftene jeg har funnet selv i ei kladdebok. En er min egen. Og som en liten start skal jeg skrive inn så godt jeg kan, oppskriften min på hvitløkssmør her. Eller i alle fall sånn ca hvordan jeg gjorde det.
Og så skal jeg prøve å skrive inn noen flere etter hvert.
I dag har jeg prøvd meg på å lage kokost. Og måtte selvfølgelig leke litt med oppskrifta der og. Så nå står det en porsjon vanlig kokost og en litt mindre porsjon tomat- og paprikakokost i kjøleskapet og bare gleder seg til frokost. Jeg smakte mens den var flytende, og innså raskt at her var basisen til en helt fantastisk mac'n cheese vegan style. Nom nom. Gleder meg til å prøve ut det.
Først vil jeg vise deg en av mine favorittredskaper på kjøkkenet.
Om du er i en bruktbutikk eller på loppemarked, og finner en slik, ta den med deg hjem. Denne bruker du til å "raspe" hvitløk. Du gnir den på tvers av riftene og du får ut mer smak enn på noe annen måte jeg vet om. Bedre enn hvitløkspresse, hakke og skvise og ja...
Så var det hvitløkssmøret.
Først brukte jeg ca en halv pakke smøremykt vegansk smør. (du bruker det smøret du liker best å smøre på skiva, men jeg anbefaler deg selvfølgelig melkefritt)
To- tre store hvitløksfedd tok turen over fine skåla over. (denna sparker litt, ta mindre om du er litt "sart")
Ca en toppa teskje paprikapulver (gir så fin farge)
Kvart teskje vegita
1/3 teskje estragon.
Rør det godt sammen og sett det i kjøleskapet med plastikk på (eller lokk) så det ikke lukter i hele kjøleskapet. Lager du dette først, er det ferdig å godgjøre seg når resten av maten er ferdiglaga. Er veldig godt på nystekte rundstykker. Mini elsker det og har det gjerne på brødskiva under hva det skal være av pålegg.
Du kan variere denne med å putte oppi dine favorittkrydder. Noen ganger bruker jeg grillkrydder, det blir godt. Denne kan varieres i det uendelige. Ikke vær redd for å prøve noe nytt.
Bon apetit!
torsdag 24. mars 2016
Hurra for meg!
I dag har jeg bursdag. Jeg blir 39 år i dag. Ikke 29 og noen måneder.
Dagen startet helt fantastisk. Jeg ble vekket av at mine skjønne, små jenter kvitret forventningsfullt ved senga. Jeg ble overøst med susser og de var superivrige med å gi meg gavene som de selv var og handlet i går. Masse gratulasjoner og god morgen- hilsninger. Jeg, på den annen side, var litt skeptisk til hvorvidt morgen var korrekt tidsbegrep, men hvem kan krangle med slike fjes? De sa det var sol ute. Jeg tvilte litt.Innpakningen til syvåringen var rørende vakker. Og til slutt fant jeg en bit uten tape få jeg fikk papiret av. De hadde kjøpt hver sin fargeleggingsbok til meg, og var superivrige til å vise meg de fine teningene jeg nå kunne fargelegge.
Så sjekket jeg klokka. Og fant ut at seks ikke er et klokkeslett jeg ønsker å starte dagen. De var helt klare for barnetv og sofakos. Da de oppdaget påskeeggene i sofaen, ble ikke stemningen noe lavere. Det var ikke så mye godteri oppi der, men jeg sa at det holdt at de spiste en ting hver, så hadde de hele påska. Yeah, right! Det var nesten tomt da jeg krøp ut av dyna litt senere på morgenen. Men da trenger vi ikke tenke mer på det.
Etter litt mat, kos og påkledning av bursdagskjoler, kom det gjester. Bror med familien kom, så da var det tre jenter som satt og kvitret fornøyd med duploen på stuegulvet. Det er bare en deilig lyd. Etterhvert kom også to venninner med barn, og mammaen min. Og da forsvant alle barna inn på rommet for å leke og rote.
Selvfølgelig var det veganermat på menyen. Gryterett med soyafarse, salat og rundstykker med hjemmelaget hvitløkssmør og hjemmelaget vegansk ost som fikk god kritikk fra overraskende hold. Og desserten var kanelsnurrer, gelè og vaniljesaus (ja, vegansk).
Stemningen ved bordet, var som den skal i en barnebursdag. Kanskje jeg må invitere førti unger neste år? Eller kanskje ikke.
Pakker fikk jeg og. Masse godsaker blant annet. Masse veganermat, verktøy og sjokolade. Bildet viser bare litt. Tenk jeg fikk påskeegg. Morsomt!
Jeg føler meg utrolig heldig som har slike bra mennesker i livet mitt. Jeg er veldig takknemlig, og kjempeglad i dere. Venner er den familien man velger selv, så på den måten er ikke familien min så liten.
Og bare fordi jeg fikk et innfall, avslutter jeg kvelden med å drikke litt kahlua med soyamelk, og det funka helt fint. Jeg har jo tross alt bursdag. Jeg har gått og smilt i mange dager nå. Trur våren er her, jeg. Med fullmånen og alt, burde jeg vel strengt tatt tatt en tur til Bloksberg.
I tillegg til koselig besøk, har jeg fått noen koselige telefoner, og en masse meldinger på face og telefonen. Tusen takk. Føler meg priviligert som kjenner så masse hyggelige folk.
Tusen takk igjen for en herlig dag!
Ha en fin en!
Dagen startet helt fantastisk. Jeg ble vekket av at mine skjønne, små jenter kvitret forventningsfullt ved senga. Jeg ble overøst med susser og de var superivrige med å gi meg gavene som de selv var og handlet i går. Masse gratulasjoner og god morgen- hilsninger. Jeg, på den annen side, var litt skeptisk til hvorvidt morgen var korrekt tidsbegrep, men hvem kan krangle med slike fjes? De sa det var sol ute. Jeg tvilte litt.Innpakningen til syvåringen var rørende vakker. Og til slutt fant jeg en bit uten tape få jeg fikk papiret av. De hadde kjøpt hver sin fargeleggingsbok til meg, og var superivrige til å vise meg de fine teningene jeg nå kunne fargelegge.
Så sjekket jeg klokka. Og fant ut at seks ikke er et klokkeslett jeg ønsker å starte dagen. De var helt klare for barnetv og sofakos. Da de oppdaget påskeeggene i sofaen, ble ikke stemningen noe lavere. Det var ikke så mye godteri oppi der, men jeg sa at det holdt at de spiste en ting hver, så hadde de hele påska. Yeah, right! Det var nesten tomt da jeg krøp ut av dyna litt senere på morgenen. Men da trenger vi ikke tenke mer på det.
Etter litt mat, kos og påkledning av bursdagskjoler, kom det gjester. Bror med familien kom, så da var det tre jenter som satt og kvitret fornøyd med duploen på stuegulvet. Det er bare en deilig lyd. Etterhvert kom også to venninner med barn, og mammaen min. Og da forsvant alle barna inn på rommet for å leke og rote.
Selvfølgelig var det veganermat på menyen. Gryterett med soyafarse, salat og rundstykker med hjemmelaget hvitløkssmør og hjemmelaget vegansk ost som fikk god kritikk fra overraskende hold. Og desserten var kanelsnurrer, gelè og vaniljesaus (ja, vegansk).
Stemningen ved bordet, var som den skal i en barnebursdag. Kanskje jeg må invitere førti unger neste år? Eller kanskje ikke.
Pakker fikk jeg og. Masse godsaker blant annet. Masse veganermat, verktøy og sjokolade. Bildet viser bare litt. Tenk jeg fikk påskeegg. Morsomt!
Jeg føler meg utrolig heldig som har slike bra mennesker i livet mitt. Jeg er veldig takknemlig, og kjempeglad i dere. Venner er den familien man velger selv, så på den måten er ikke familien min så liten.
Og bare fordi jeg fikk et innfall, avslutter jeg kvelden med å drikke litt kahlua med soyamelk, og det funka helt fint. Jeg har jo tross alt bursdag. Jeg har gått og smilt i mange dager nå. Trur våren er her, jeg. Med fullmånen og alt, burde jeg vel strengt tatt tatt en tur til Bloksberg.
I tillegg til koselig besøk, har jeg fått noen koselige telefoner, og en masse meldinger på face og telefonen. Tusen takk. Føler meg priviligert som kjenner så masse hyggelige folk.
Tusen takk igjen for en herlig dag!
Ha en fin en!
onsdag 23. mars 2016
Sjokolade
Det er kveld. Månen er full, og barna sover.
The big bang theory går på tv, bøtter av episoder.
Og jeg har sjokolade.
Livet er godt!
I dag har vi vært supereffektive, selv om jeg føler vi har tatt livet med ro. Vi starta med å få besøk av gode venner som bor litt for langt unna. Barna fikk lekt, vi litt større fikk skravla litt. Og så fikk jeg sendt avgårde en stor mengde klær som barna har vokst fra. Så da kaller vi det innbetaling på ferie, og vi gleder oss til å dra på campingbesøk til sommeren.
Vi har vært på handletur siden det alltid er ett eller annet mor har glemt. Og jentene ville gjerne kjøpe bursdagsgave til meg. De fikk med seg penger og gikk inn alene for å handle. Storesøster holdt på en liten evighet ved pakkedisken, for det var hun som pakket inn. Det øyeblikket der var bursdagsgave nok. Mini sier det så passende; "Du er heldig som har oss to du mamma." Det er jeg virkelig.
Og mine skjønne små har lekt, rydda og rota på rommene sine i fin harmoni, så jeg har fått tid til å lage ost, hvitløksmør og kanelsnurrer. Så det begynner å bli klart for besøk og bursdagsfeiring i morgen.
Og så har vi hatt litt påskeverksted. Jeg har plukka inn litt kvister og satt i vann. Jentene har malt kongler de har plukka, og så satte vi på noen fjær. Så vips fikk vi en påskekvist. Om ikke lenge blir den full av gåsunger/puselabber og. Det blir koslig.
Og så er kvelden her. Jeg gleder meg til å bli vekket med susser og pakker i morgen. Noen er veldig spente på å gi meg gaver. Jeg gleder meg mest til å se de forventningsfulle ansiktene. Og siden vi skal på påskerenn på påskeaften, tenker jeg påskeegget kommer i morgen eller fredag... Hm... kanskje jeg må gjøre det ferdigi kveld da?
Det er mulig man skal tenke på hvor gammel man blir og sånt kvelden før bursdag, men jeg har regna det ut, så det er ikke noe problem. Jeg blir 39 år. Ett år igjen til jeg kan feire stort. Alder er i enkelte sammenhenger bare tall. Jeg blir visst aldri skikkelig voksen, så alderen plager meg lite.
Nå skal jeg kose meg videre med tv og sjokolade. Tenk at det finnes så god veganersjokolade. Det gjør meg glad. Smiler for meg selv og nyter smaken. Jeg er virkelig heldig. Virkelig...
Ha en fin en!
The big bang theory går på tv, bøtter av episoder.
Og jeg har sjokolade.
Livet er godt!
I dag har vi vært supereffektive, selv om jeg føler vi har tatt livet med ro. Vi starta med å få besøk av gode venner som bor litt for langt unna. Barna fikk lekt, vi litt større fikk skravla litt. Og så fikk jeg sendt avgårde en stor mengde klær som barna har vokst fra. Så da kaller vi det innbetaling på ferie, og vi gleder oss til å dra på campingbesøk til sommeren.
Vi har vært på handletur siden det alltid er ett eller annet mor har glemt. Og jentene ville gjerne kjøpe bursdagsgave til meg. De fikk med seg penger og gikk inn alene for å handle. Storesøster holdt på en liten evighet ved pakkedisken, for det var hun som pakket inn. Det øyeblikket der var bursdagsgave nok. Mini sier det så passende; "Du er heldig som har oss to du mamma." Det er jeg virkelig.
Og mine skjønne små har lekt, rydda og rota på rommene sine i fin harmoni, så jeg har fått tid til å lage ost, hvitløksmør og kanelsnurrer. Så det begynner å bli klart for besøk og bursdagsfeiring i morgen.
Og så har vi hatt litt påskeverksted. Jeg har plukka inn litt kvister og satt i vann. Jentene har malt kongler de har plukka, og så satte vi på noen fjær. Så vips fikk vi en påskekvist. Om ikke lenge blir den full av gåsunger/puselabber og. Det blir koslig.
Og så er kvelden her. Jeg gleder meg til å bli vekket med susser og pakker i morgen. Noen er veldig spente på å gi meg gaver. Jeg gleder meg mest til å se de forventningsfulle ansiktene. Og siden vi skal på påskerenn på påskeaften, tenker jeg påskeegget kommer i morgen eller fredag... Hm... kanskje jeg må gjøre det ferdigi kveld da?
Det er mulig man skal tenke på hvor gammel man blir og sånt kvelden før bursdag, men jeg har regna det ut, så det er ikke noe problem. Jeg blir 39 år. Ett år igjen til jeg kan feire stort. Alder er i enkelte sammenhenger bare tall. Jeg blir visst aldri skikkelig voksen, så alderen plager meg lite.
Nå skal jeg kose meg videre med tv og sjokolade. Tenk at det finnes så god veganersjokolade. Det gjør meg glad. Smiler for meg selv og nyter smaken. Jeg er virkelig heldig. Virkelig...
Ha en fin en!
tirsdag 22. mars 2016
Drømmeprinsen
Noen ganger lurer jeg på hva som er greia. Hvorfor dette kommer opp som samtaleemne hele tiden. Men ser jo at Disney må ta noe av skylda. Jentene mine er veldig opptatt av at mamma skal finne seg en kjæreste, eller drømmeprins. Akkurat samme ting i deres øyne. Mors erfaring tilsier at de to ikke nødvendigvis er samme sak.
I dag var intet unntak. Middagspraten begynte å dreie seg om at når mamma skulle ha kjærste så....
I dag starta det med at de to små satt og diskuterte at han måtte jo like barn. Han måtte jo like dem. For mamma hadde jo barn.
Hu minste er liksom mest opptatt av at mamman må pynte seg, ta på kjole (helst rosa), gre håret og lage fletter, bruke rosa sminke og glitter og dra på ball. Mor må danse med prinsen, gå på prøvetur, og danse på en bro. Det kan hende det kommer et troll. Og da kan drømmeprinsen redde meg fra trollet. Denne prinsen skal visst kline med meg (fnis), men bare mens hun ikke ser det. Og han skal ikke kysse meg i øynene eller ørene, for det gjør vondt. Hun har egen erfaring med dette. Man blir faktisk helt rød i øynene. Hun er veldig villig til å finne en slik prins til meg, gjerne i butikken, men jeg er ikke videre imponert over kandidatene til nå. De er alt fra fem til rundt sytti år, og jeg tror det eneste kriteriet hun har, er at han virker grei eller noe. Traktormannen har kommet som et alternativ. Og da er det ikke spesifisert en spesiell mann som kjører traktor. Traktormann er visst traktormann. Men han må ikke pelle seg i ørene eller øynene. Det er visst en uting når det kommer til prinser. Og så har han prinseklær på seg. Så han burde være enkel å plukke ut i en forsamling.
Hun eldste rister ofte litt oppgitt på hodet når lillesøster setter i gang. Mamma må ikke har rosa kjole, det er nemlig ikke klærne som er viktige. Jeg trenger visst ikke gå på ball en gang. Men jeg kan om jeg vil. Det viktigste er visst at vi snakker sammen og er sammen litt slik at vi blir kjent og finner ut om vi liker hverandre. Og hvis den ene av oss ikke liker den andre, så må man bare gå videre og se om man finner en annen man liker. Og så starter det visst igjen. Viktigste grunnen til å ha en sånn en er at da kan kan han hjelpe meg med ting. Det er visst ikke så lett å ha to barn alene når man bare er en voksen. Om man er to er det jo en unge til hver. Og han kan levere en, og jeg kan levere en. Når jeg prøver å si at de jo er mine barn og da også mitt ansvar, fnyser hun, rister på hodet og ler. Jeg må visst lære meg å dele.
Men de er helt enige i at det bør flere barn inn i huset. En baby hadde vært gøy. Jeg har forsøkt å si at jeg synes jeg er heldig som har de, og at det ikke er noen overhengende fare for at det blir småsøsken på dem. Men jeg har visst et litt snevert syn på slikt. For det kan jo hende han har babyer. Mange. Kanskje 5 eller 14. Og øynene stråler ved tanken.
MÅ jeg virkelig ha en sånn prins, lurer jeg. Ja, mener lillesøster. Storesøster er mer for at jeg har fri vilje. Lillesøster føyer seg litt motvillig. Jeg synes vi har det fint bare vi tre, jeg da. De smiler litt overbærende av meg når jeg sier slikt. Som om jeg ikke vet mitt eget beste.
Om mine barn kunne bestemme hadde vi bodd i kollektiv. Et stort et. Og der hadde alle vi er i familie med, venner med, og generelt folk de liker, bodd. Som en stor, lykkelig familie. Og skulle drømmeprinsen ha barn, må gjerne både barna og moren (mødrene) til disse barna komme og bo med oss også. Det er få grenser for gjestfriheten.
Det å få en kjæreste er så enkelt at det er litt genialt. Jeg må jo bare si hei når jeg ser en jeg liker, og spørre om han vil være kjæreste med meg, så er det å sette i gang og dra hjem til en av oss og bli kjent. Eller gå på prøvetur. Håper alt i deres liv fremstår som like ukomplisert fremover. Det hadde vært noe det.
Ha en kjærlighetsfylt en!
(bildet er lånt fra verdensveven)
I dag starta det med at de to små satt og diskuterte at han måtte jo like barn. Han måtte jo like dem. For mamma hadde jo barn.
Hu minste er liksom mest opptatt av at mamman må pynte seg, ta på kjole (helst rosa), gre håret og lage fletter, bruke rosa sminke og glitter og dra på ball. Mor må danse med prinsen, gå på prøvetur, og danse på en bro. Det kan hende det kommer et troll. Og da kan drømmeprinsen redde meg fra trollet. Denne prinsen skal visst kline med meg (fnis), men bare mens hun ikke ser det. Og han skal ikke kysse meg i øynene eller ørene, for det gjør vondt. Hun har egen erfaring med dette. Man blir faktisk helt rød i øynene. Hun er veldig villig til å finne en slik prins til meg, gjerne i butikken, men jeg er ikke videre imponert over kandidatene til nå. De er alt fra fem til rundt sytti år, og jeg tror det eneste kriteriet hun har, er at han virker grei eller noe. Traktormannen har kommet som et alternativ. Og da er det ikke spesifisert en spesiell mann som kjører traktor. Traktormann er visst traktormann. Men han må ikke pelle seg i ørene eller øynene. Det er visst en uting når det kommer til prinser. Og så har han prinseklær på seg. Så han burde være enkel å plukke ut i en forsamling.
Hun eldste rister ofte litt oppgitt på hodet når lillesøster setter i gang. Mamma må ikke har rosa kjole, det er nemlig ikke klærne som er viktige. Jeg trenger visst ikke gå på ball en gang. Men jeg kan om jeg vil. Det viktigste er visst at vi snakker sammen og er sammen litt slik at vi blir kjent og finner ut om vi liker hverandre. Og hvis den ene av oss ikke liker den andre, så må man bare gå videre og se om man finner en annen man liker. Og så starter det visst igjen. Viktigste grunnen til å ha en sånn en er at da kan kan han hjelpe meg med ting. Det er visst ikke så lett å ha to barn alene når man bare er en voksen. Om man er to er det jo en unge til hver. Og han kan levere en, og jeg kan levere en. Når jeg prøver å si at de jo er mine barn og da også mitt ansvar, fnyser hun, rister på hodet og ler. Jeg må visst lære meg å dele.
Men de er helt enige i at det bør flere barn inn i huset. En baby hadde vært gøy. Jeg har forsøkt å si at jeg synes jeg er heldig som har de, og at det ikke er noen overhengende fare for at det blir småsøsken på dem. Men jeg har visst et litt snevert syn på slikt. For det kan jo hende han har babyer. Mange. Kanskje 5 eller 14. Og øynene stråler ved tanken.
MÅ jeg virkelig ha en sånn prins, lurer jeg. Ja, mener lillesøster. Storesøster er mer for at jeg har fri vilje. Lillesøster føyer seg litt motvillig. Jeg synes vi har det fint bare vi tre, jeg da. De smiler litt overbærende av meg når jeg sier slikt. Som om jeg ikke vet mitt eget beste.
Om mine barn kunne bestemme hadde vi bodd i kollektiv. Et stort et. Og der hadde alle vi er i familie med, venner med, og generelt folk de liker, bodd. Som en stor, lykkelig familie. Og skulle drømmeprinsen ha barn, må gjerne både barna og moren (mødrene) til disse barna komme og bo med oss også. Det er få grenser for gjestfriheten.
Det å få en kjæreste er så enkelt at det er litt genialt. Jeg må jo bare si hei når jeg ser en jeg liker, og spørre om han vil være kjæreste med meg, så er det å sette i gang og dra hjem til en av oss og bli kjent. Eller gå på prøvetur. Håper alt i deres liv fremstår som like ukomplisert fremover. Det hadde vært noe det.
Ha en kjærlighetsfylt en!
mandag 21. mars 2016
Min tur. Stort smil.
Jeg har bestemt at 2016 er året. Og nå har vi kommet til mars, opprinnelig den første måneden. Så da er det bare å åpne armene å ta i mot. Sola kommer tilbake. Våren står for døren, og jeg gleder meg til å finne ut hvilke flere fine ting som er i vente. For nå, nå er det min tur.
Kroppen min har det bra. Jeg har mer energi og mindre smerte, så nå har jeg bestemt at innen sommeren, er jeg frisk. (Nytter ikke å si meg i mot, jeg nekter å høre på det øret).
I helga var barna hos pappaen sin. Og jeg har rukket å fått rydda, slappa av og kost meg. Henta masse god energi. Og i dag kjøpte jeg meg bil. Helt ny bruktbil. Ny for meg. Det holder. Og ikke nok med at man kjører hjem igjen i ny bil, men man får med blomster og. Tenker detta må være beste bursdagsgaven jeg kunne gi meg. Er jo ikke så mange dagene til jeg har bursdag.
Spiste på kafe i dag, og fikk veganerfor uten at personen bak disken spurte opp igjen. De små gledene.
Og sol... Sol. Ikke så mye av slikt lys som skal til før det virker på humøret.
Ungene hjemme igjen. Mat med gode venner. Gå en liten tur. Klare å lempe alle de nye dekkene ned i kjelleren alene uten å knele. Livet er vakkert.
Det lille fjellet med klesvask ble bretta da barna var lagt. Med høy musikk og dansing i stua. Godt ingen har innsyn til stua mi.
Mulig den kommende fullmånen har litt innvirkning og. Men det er veldig lenge siden smilet har vært så lett tilgjengelig. Og ferien har så vidt begynt....
Ah... og så på en mandag a gitt.
Smil! Det hjelper!
Kroppen min har det bra. Jeg har mer energi og mindre smerte, så nå har jeg bestemt at innen sommeren, er jeg frisk. (Nytter ikke å si meg i mot, jeg nekter å høre på det øret).
I helga var barna hos pappaen sin. Og jeg har rukket å fått rydda, slappa av og kost meg. Henta masse god energi. Og i dag kjøpte jeg meg bil. Helt ny bruktbil. Ny for meg. Det holder. Og ikke nok med at man kjører hjem igjen i ny bil, men man får med blomster og. Tenker detta må være beste bursdagsgaven jeg kunne gi meg. Er jo ikke så mange dagene til jeg har bursdag.
Spiste på kafe i dag, og fikk veganerfor uten at personen bak disken spurte opp igjen. De små gledene.
Og sol... Sol. Ikke så mye av slikt lys som skal til før det virker på humøret.
Ungene hjemme igjen. Mat med gode venner. Gå en liten tur. Klare å lempe alle de nye dekkene ned i kjelleren alene uten å knele. Livet er vakkert.
Det lille fjellet med klesvask ble bretta da barna var lagt. Med høy musikk og dansing i stua. Godt ingen har innsyn til stua mi.
Mulig den kommende fullmånen har litt innvirkning og. Men det er veldig lenge siden smilet har vært så lett tilgjengelig. Og ferien har så vidt begynt....
Ah... og så på en mandag a gitt.
Smil! Det hjelper!
fredag 18. mars 2016
Påskekyllinger og stemmesedler
(Bildet er lånt fra verdensveven)De fleste har vel vært så heldige å se filmen om hva som skjer med hanekyllinger. Når kyllinger klekkes, blir de sortert etter kjønn. Høner legger egg, det vil de ha. Haner legger ikke egg, ergo er de verdiløse. De blir sortert ut, og sendes nedover samlebåndet til noen skarpe kniver som hakker de opp. Levende. Jeg klarte aldri å se filmen ferdig. Jeg skjønte tegninga da jeg så knivene de var på vei mot. Og slo av. Sannsynligheten for at de viste hva som faktisk skjer, er ganske liten. Men alikevel trykket jeg fort på stopp, jeg orket ikke se. Og jeg var nok ikke den eneste. Vi vil gjerne snu oss vekk fra ting som er så ille at vi ikke orker å forholde oss til det. For hva betyr det for oss om vi tar dette innover oss? Hvis vi ser hvordan industrien holder på. Da må vi jo ta stiling til det, og kanskje gjøre noe med det. Og det er vanskelig.
Det er faktisk så vanskelig at de har laget et fint navn på det å kutte opp levende hanekyllinger, nemlig maserasjon. Et ord laget for å skape distanse til hva som egentlig skjer. Ingen ville vel hatt jobb med å hakke opp levende hanekyllinger.
Ikke sett filmen? Her er den.
Jeg skal ikke trekke noen ligninger til kriger og andre syke ting som har skjedd opp igjennom historien mot mennesker. Men det finnes mange eksempler på at man kan klare å gjøre, og tolerere, at grusomme ting skjer, om man bare evner å distansere seg nok.
Jeg kjenner jeg ble glad for at jeg er veganer, da jeg så dette. Veldig glad.
(bildet er lånt fra verdensveven)For noen år tilbake var det mye oppmerksomhet i media på klesproduksjonen. Hvordan blant annet barn sydde klær for en lønn så liten at den ikke kunne kalles lønn, under elendige forhold. Kjedebutikker ble navngitt. Og vi ble alle dårlige med tanke på våre billige klær. Vi sluttet å handle i kjeder vi visste var med på å gjøre det lønnsomt å utnytte arbeidskraft på denne måten. Og det som skjedde var fint. Jeg husker at HM i allefall skjønte poenget. De så at salget sank betraktelig, og innså at skulle de får tilbake pengene våre, måtte de gjøre noe. Så de snudde og ville tjene på dette. De lovet oss klær laget av folk som fikk betalt for jobben de gjorde. Og vi gikk tilbake til å handle klær med god samvittighet. Ikke vet jeg, men de kunne nok skru opp prisene litt til og med. Vi betalte for vår dårlige samvittighet.
Ofte føler man seg litt liten når man ser store problemer. Man har lett for å tenke at man ikke kan gjøre noe. Pantereklamene har vel vist oss at dette ikke er tilfelle. Vi kan alle gjøre litt. Egentlig kan vi gjøre ganske mye. For vi er i besittelse av en enorm makt. Vi har nemlig kontoen full av stemmesedler. Hver gang du handler, stemmer du. Hvert valg du gjør med dine penger, er en stemme. Hver gang du handler klær laget av barnehender er du med på å si at det er greit. Dette vil jeg ha mer av. Og vil vi det? Nei. Vil vi ha en matindustri så kynisk at den hakker opp hanekyllinger fordi de ikke er verdt å fore opp fordi de ikke får høy nok slaktevekt? Ingen av oss vil vel det.
Så la oss gjøre noe med det. Det er ikke vanskelig en gang. Bare kjøp noe annet. La pengene dine stemme på noe som ikke gir deg bilder i hodet av opphakka påskekyllinger. La oss snakke det eneste språket de skjønner. Nemlig penger. Det fine er, at om historien gjentar seg, trenger du ikke gjøre det lenge en gang. Om alle snur ryggen til en slik kynisk industri, vil de ikke lenger ha uttelling av å holde på slik. Og de vil tvinges til å snu og gjøre om på sin praksis for å tjene penger.
Du trenger ikke engang bli veganer. Bare velg noe annet. Selv om du selvfølgelig kan gjøre det og. Jeg har ikke så mye tro på at annen kjøtt og meieriproduksjon er så mye bedre, selv om jeg skjønner at mange har behov for å tro nettopp det. Og det er greit. Fritt land og alt det. Men nettopp nå har vi sett så alt for mye om egg og kyllingproduksjon, så det er vel på tide å reagere.
Om alle snur ryggen til opphakkingen av hanekyllinger, trur jeg ikke det tar lang tid før de må snu.
Tips til bedre alternativer kan du blant annet finne her.
Er du klar til å bruke stemmesedlene dine? Er du med?
Ha en samvittighetsfull en!
søndag 13. mars 2016
Siste dag av veganerutfordringen - oppsummering.
I dag er da siste dagen av min utfordring om å være veganer på prøve i tre uker. Da er det vel på sin plass med en liten oppsummering. La meg starte med å bekjenne mine synder. Jeg spiste en skive og drakk to kopper te med honning uten at jeg hadde tenkt meg om i det hele tatt. Jeg leste på grillkrydderboksen etter at jeg hadde krydra maten at den inneholdt en saus som igjen inneholdt fisk. Og en kveld under en hostekule fant jeg esken med hostedrops på nattbordet etter at mini hadde overnatta hos meg da hun var forkjøla. Curamed... hallo? Råmelk liksom. Ja, jeg spytta den ut da det gikk opp for meg. Og det trur jeg var det.
Synes ikke det er så ille til nybegynner å være.
Trur jeg har bestått, eller hva bror?
Så nå er det da veien videre. Storesøster i huset liker ikke tanken på at ting er laga av dyr hun heller. Men hun liker jo så mye av det. Hun spiste jo pølser til og med på fjelltur. Men vi laga en avtale. Det som er i huset av ting og tang som inneholder dyr, kan vi (de) spise opp. Men etter det handler jeg ikke inn noe som inneholder dyr. Det syntes de begge var helt greit. Det er en skvett med laktosefri melk igjen i kjøleskapet, en halv boks smør og noe dressing. Ja, og noen egg. Det kan hun få spise opp. Etter det får de spise dyr andre steder enn her i huset. Med dyr mener jeg dyr og dyreprodukter.
I fryseren min, derimot, er det jo både fisk og kjøtt. Lurer på om jeg kan bytte med noen jeg. Kan jo ikke kaste det, det er for galt. Men om jeg bytter det med en kjøttis så bidrar jeg i allefall litt.
Det morsomste med dette er jo at det er flere som har reagert positivt og har blitt litt gira på å spise mer vegansk. Det er jo fint da.
Så i dag er siste dagen med utfordringen. Så i morgen må da bli, sånn bortsett fra første dagen i resten av mitt liv, min første dag som veganer... Sånn ikke lenger på prøve.
Så gratulerer til meg. Og gratulerer til bror, som klarte å overbevise meg. Det var vel ikke så vanskelig?
Og så må det jo sies at grunnen til at jeg fortsetter, er at kroppen min liker det. Jeg har det bedre. Og tanken på å spise kjøtt byr meg i mot nå. Oppskrifter på nett hvor de viser kjøtt, kjenner jeg byr meg i mot. Så jeg har meldt meg ut av flere matlagingsgrupper. Veganermatgruppene derimot...
Nå venter jeg på å få handla inn til å lage min egen kokost. Bor såpass teit til at jeg ikke får handla alt i nærbutikkken. Så Agar kommer snart i posten.
Fremover skal jeg prøve å bli litt flinkere til å legge ut oppskriftene mine. Har fått noen spørsmål.
Jeg lager mat på slump. Så å skrive det ned, er ikke alltid like lett.
I dag hadde vi taco til middag og kanelsnurrer til dessert. Kjøttisbesøket koste seg også. Det var ingenting som mangla på det bordet. Og når storesøster til og med likte veganerfarse, ble mor glad. For hu er mindre glad i soyaprodukter enn mora.
Gode hjelpere.
Ha en fin en!
Synes ikke det er så ille til nybegynner å være.
Trur jeg har bestått, eller hva bror?
Så nå er det da veien videre. Storesøster i huset liker ikke tanken på at ting er laga av dyr hun heller. Men hun liker jo så mye av det. Hun spiste jo pølser til og med på fjelltur. Men vi laga en avtale. Det som er i huset av ting og tang som inneholder dyr, kan vi (de) spise opp. Men etter det handler jeg ikke inn noe som inneholder dyr. Det syntes de begge var helt greit. Det er en skvett med laktosefri melk igjen i kjøleskapet, en halv boks smør og noe dressing. Ja, og noen egg. Det kan hun få spise opp. Etter det får de spise dyr andre steder enn her i huset. Med dyr mener jeg dyr og dyreprodukter.
I fryseren min, derimot, er det jo både fisk og kjøtt. Lurer på om jeg kan bytte med noen jeg. Kan jo ikke kaste det, det er for galt. Men om jeg bytter det med en kjøttis så bidrar jeg i allefall litt.
Det morsomste med dette er jo at det er flere som har reagert positivt og har blitt litt gira på å spise mer vegansk. Det er jo fint da.
Så i dag er siste dagen med utfordringen. Så i morgen må da bli, sånn bortsett fra første dagen i resten av mitt liv, min første dag som veganer... Sånn ikke lenger på prøve.
Så gratulerer til meg. Og gratulerer til bror, som klarte å overbevise meg. Det var vel ikke så vanskelig?
Og så må det jo sies at grunnen til at jeg fortsetter, er at kroppen min liker det. Jeg har det bedre. Og tanken på å spise kjøtt byr meg i mot nå. Oppskrifter på nett hvor de viser kjøtt, kjenner jeg byr meg i mot. Så jeg har meldt meg ut av flere matlagingsgrupper. Veganermatgruppene derimot...
Nå venter jeg på å få handla inn til å lage min egen kokost. Bor såpass teit til at jeg ikke får handla alt i nærbutikkken. Så Agar kommer snart i posten.
Fremover skal jeg prøve å bli litt flinkere til å legge ut oppskriftene mine. Har fått noen spørsmål.
Jeg lager mat på slump. Så å skrive det ned, er ikke alltid like lett.
I dag hadde vi taco til middag og kanelsnurrer til dessert. Kjøttisbesøket koste seg også. Det var ingenting som mangla på det bordet. Og når storesøster til og med likte veganerfarse, ble mor glad. For hu er mindre glad i soyaprodukter enn mora.
Gode hjelpere. Ha en fin en!
lørdag 12. mars 2016
Lat lørdag og lumske tanker
Late lørdager er deilig. Vi har vært hjemme, bare hjemme. Ingen bil gjør det lett å bare bli hjemme. Men bare hjemme betyr at man kan gå i pys, eller kosebukse hele dagen, se litt ekstra barnetv og bare ta livet med ro. Og i dag sa jeg at de som rydda rommet sitt skulle får lørdagsgodteri. Så da fikk vi to rom hvor i allefall det ene ble både ryddet og støvsuget. Det andre ble rydda litt det og. Resten får vi ta i morra eller noe. Jeg fikk i allefall gått igjennom alle klærne til jentene og sortert ut det som er for smått. Det var godt.
Og så fikk vi besøk. Ei venninne av storesøster kom og lekte hele dagen. Sånt er kos.
Grønnsakssuppa var type prinsesse i dag. Med rødbeter får den jo prinsessefarge. Alle spiste og koste seg. Nystekte rundstykker med hjemmelalga hvitløkssmør er heller ikke å forakte.
Til dessert prøvde jeg meg på noe nytt og morsomt. Stekte stekebanan (noen kaller det kokebanan, jeg vet ikke hva som er riktig) og lagde sjokolademousse av kikertvann. Ingen av oss likte de stekte bananene. Og moussen ramlasammen og ble til vann. Smaken var fortreffelig, så den forsvant alikevel. Men veldig vellykka ble det ikke akkurat.
Jeg rakk ikke å ta bilde en gang før den begynte å falle sammen. Ja ja.
Så var det dissa lumske tankene da. Hvor begynner man?
Jo, med det letteste. Og samtidig det vanskeligste. Mars er en møkkamåned når det kommer til penger. Herlig når lønna kommer inn, men den forsvant ut igjen så himla fort... Med tannlege og verkstedbesøk blir det ikke noe bedre. Ikke det, jeg klarer meg jeg, men det blir liksom ikke noe særlig ekstra. Kanskje like greit. For det er til neste år jeg virkelig skal feire. Da skal jeg gjøre noe skikkelig ut av bursdagen min. Så da bør jeg nok begynne å spare snart. Neste måned eller noe.
Jeg tenker å bytte ut bilen min. Det er en fin ting. Men så sitter jeg og ser på nett... Og må bare innse at jeg ikke er skapt for nettopp det. Jeg får lyst til å hive meg på enhjørningen min og fly til Aldriland. Sånne bilting er liksom litt mer voksent enn jeg liker. Men jeg får vel bare krype i det, og får det overstått.
Og på dager da man har tid og ro, kommer det alltid litt lumske tanker krypende. Sånne som sniker seg inn bak et smil og stikker deg. Sett at jeg møter noen jeg liker. Kommer jeg til å klare å slippe han innpå meg? Kommer jeg noen gang til å stole på noen igjen? Med en gang noen nærmer seg, kommer de snikende på. Med en gang jeg kjenner at detta er en som kanskje... (hehe... akkurat som om det skjer ofte)
Går det over tru?
Han som er årsak i denne tvilen er jeg ferdig med, så det er ikke problemet. Er ikke en gang sint på han lenger. Han er fortid. Er fremdeles litt sint på meg selv for at jeg ikke lyttet til magefølelsen. Ikke fordi jeg tillot meg å stole på han eller slippe han inn. Men fordi jeg overhørte det når magefølelsen begynte å skurre.
Hadde jeg stått utenfor meg selv, ville jeg sagt at jeg bare må la ting skje. Uten å være åpen, vil man gå glipp av mye fint. Men det er ikke så lett å høre på meg. Jeg må lytte til magefølelsen. Den vet. Men alikevel... den lille sure, snikende følelsen som kommer når man senker skuldrene og tillater seg å smile.
Det er vel som med bilkjøp. Brette opp ermene, bite tenna sammen og smile. Det ordner seg for snille jenter, gjør det ikke?
Ha en fin en!
Og så fikk vi besøk. Ei venninne av storesøster kom og lekte hele dagen. Sånt er kos.
Grønnsakssuppa var type prinsesse i dag. Med rødbeter får den jo prinsessefarge. Alle spiste og koste seg. Nystekte rundstykker med hjemmelalga hvitløkssmør er heller ikke å forakte.
Til dessert prøvde jeg meg på noe nytt og morsomt. Stekte stekebanan (noen kaller det kokebanan, jeg vet ikke hva som er riktig) og lagde sjokolademousse av kikertvann. Ingen av oss likte de stekte bananene. Og moussen ramlasammen og ble til vann. Smaken var fortreffelig, så den forsvant alikevel. Men veldig vellykka ble det ikke akkurat.
Jeg rakk ikke å ta bilde en gang før den begynte å falle sammen. Ja ja.
Så var det dissa lumske tankene da. Hvor begynner man?
Jo, med det letteste. Og samtidig det vanskeligste. Mars er en møkkamåned når det kommer til penger. Herlig når lønna kommer inn, men den forsvant ut igjen så himla fort... Med tannlege og verkstedbesøk blir det ikke noe bedre. Ikke det, jeg klarer meg jeg, men det blir liksom ikke noe særlig ekstra. Kanskje like greit. For det er til neste år jeg virkelig skal feire. Da skal jeg gjøre noe skikkelig ut av bursdagen min. Så da bør jeg nok begynne å spare snart. Neste måned eller noe.
Jeg tenker å bytte ut bilen min. Det er en fin ting. Men så sitter jeg og ser på nett... Og må bare innse at jeg ikke er skapt for nettopp det. Jeg får lyst til å hive meg på enhjørningen min og fly til Aldriland. Sånne bilting er liksom litt mer voksent enn jeg liker. Men jeg får vel bare krype i det, og får det overstått.
Og på dager da man har tid og ro, kommer det alltid litt lumske tanker krypende. Sånne som sniker seg inn bak et smil og stikker deg. Sett at jeg møter noen jeg liker. Kommer jeg til å klare å slippe han innpå meg? Kommer jeg noen gang til å stole på noen igjen? Med en gang noen nærmer seg, kommer de snikende på. Med en gang jeg kjenner at detta er en som kanskje... (hehe... akkurat som om det skjer ofte)
Går det over tru?
Han som er årsak i denne tvilen er jeg ferdig med, så det er ikke problemet. Er ikke en gang sint på han lenger. Han er fortid. Er fremdeles litt sint på meg selv for at jeg ikke lyttet til magefølelsen. Ikke fordi jeg tillot meg å stole på han eller slippe han inn. Men fordi jeg overhørte det når magefølelsen begynte å skurre.
Hadde jeg stått utenfor meg selv, ville jeg sagt at jeg bare må la ting skje. Uten å være åpen, vil man gå glipp av mye fint. Men det er ikke så lett å høre på meg. Jeg må lytte til magefølelsen. Den vet. Men alikevel... den lille sure, snikende følelsen som kommer når man senker skuldrene og tillater seg å smile.
Det er vel som med bilkjøp. Brette opp ermene, bite tenna sammen og smile. Det ordner seg for snille jenter, gjør det ikke?
Ha en fin en!
fredag 11. mars 2016
Veganerutfordringen nærmer seg slutten.
I dag er det fredag. Siste dag med denne utfordringen er søndag. Da har jeg vært veganer i tre uker. Bror lovet meg en stor overraskelse om jeg klarte det. Og det har jeg i grunnen fått. Mer energi blant annet. Ikke at jeg ikke er trøtt og ødelagt nå også, men ikke slik som før. Jeg kan fungere og og yte litt mer enn før. Selv om været er møkk. Hvis jeg klarer å finne noen gode påleggserstattere så jeg slipper å bare spise søtt, hadde det nok blitt enda bedre. Å kutte ned på sukker og brød hadde nok gjort mye det og. Men en ting av gangen.
Og en motstand mot å spise kjøtt, har jeg fått. Kjenner at det byr meg litt i mot. Meieriprodukter kjennte jeg at kroppen ble rensa for da jeg slutta å spise det. Jeg føler meg mye renere nå egentlig.
Så kan jeg egentlig gå tilbake?
Helt - nei.
Det jeg har savna mest er ost og fisk. Ost kan jeg ikke begynne å spise når jeg kjenner hvordan kroppen ble bedre av å kutte det ut. Og så er det detta med dyra og greier da. Hjelper liksom ikke å tenke på at kalvene blir dratt vekk fra mora kort tid etter fødselen for at den lettere skal ta flaske sånn at vi får melka...
Fisk vet jeg ikke helt. Mulig jeg må være en dårlig veganer og spise fisk i ny og ne. I alle fall til jeg har spist opp det i fryseren... Kanskje. Hm... jeg vet liksom ikke helt.
Har du noen lure tanker, må du gjerne dele de med meg.
Det er noe som gjør denna utfordringen enda morsommere da. I det siste har det vært litt debatt rundt maten min på jobb. Det er jo helt naturlig. Og en kilde til mange artige diskusjoner. Alt fra de som nesten mener at jeg tar maten fra dyra ( mest tull :P ), mange som synes det høres vanskelig ut, men også noen som har blitt inspirert til å spise mindre kjøtt etter å ha sett og smakt på noe av maten jeg har med. Så jeg må nok begynne å skrive ned, og legge ut noen av oppskriftene mine her. Det er litt morsomt da.
Og i dag spiste jeg mat som så helt "normal" ut. Snitzel med pommes frites, bernaise og salat. Alt vegansk. Gjorde meg skikkelig glad at alt smakte som det skulle, og uten at et eneste dyr måtte lide.
Oh happy day!
Ha en fin en!
Og en motstand mot å spise kjøtt, har jeg fått. Kjenner at det byr meg litt i mot. Meieriprodukter kjennte jeg at kroppen ble rensa for da jeg slutta å spise det. Jeg føler meg mye renere nå egentlig.
Så kan jeg egentlig gå tilbake?
Helt - nei.
Det jeg har savna mest er ost og fisk. Ost kan jeg ikke begynne å spise når jeg kjenner hvordan kroppen ble bedre av å kutte det ut. Og så er det detta med dyra og greier da. Hjelper liksom ikke å tenke på at kalvene blir dratt vekk fra mora kort tid etter fødselen for at den lettere skal ta flaske sånn at vi får melka...
Fisk vet jeg ikke helt. Mulig jeg må være en dårlig veganer og spise fisk i ny og ne. I alle fall til jeg har spist opp det i fryseren... Kanskje. Hm... jeg vet liksom ikke helt.
Har du noen lure tanker, må du gjerne dele de med meg.
Det er noe som gjør denna utfordringen enda morsommere da. I det siste har det vært litt debatt rundt maten min på jobb. Det er jo helt naturlig. Og en kilde til mange artige diskusjoner. Alt fra de som nesten mener at jeg tar maten fra dyra ( mest tull :P ), mange som synes det høres vanskelig ut, men også noen som har blitt inspirert til å spise mindre kjøtt etter å ha sett og smakt på noe av maten jeg har med. Så jeg må nok begynne å skrive ned, og legge ut noen av oppskriftene mine her. Det er litt morsomt da.
Og i dag spiste jeg mat som så helt "normal" ut. Snitzel med pommes frites, bernaise og salat. Alt vegansk. Gjorde meg skikkelig glad at alt smakte som det skulle, og uten at et eneste dyr måtte lide.
Oh happy day!
Ha en fin en!
torsdag 10. mars 2016
Hverdagsveganergleder
Det er de små gledene i hverdagen som er de beste. Som å leke trebarnsmor og overleve. Som å være med i barnebursdag og oppleve at vertskapet har passa på å sjekke at sjokoladekaka er veganervennlig (bare digger dissa folka 💜💛💜).
Å lage veganergryterett og servere til kjøttetere som lurer på om du har begynt å spise kjøtt igjen. Var sikker på at det var kjøtt. Forsynte seg flere ganger gjorde dem og. Hyggelig at de kan se at det ikke er så trist å være veganer.
Snart er mine tre ukers utfordring over.
Om min tid som veganer også nærmer seg slutten, er heller usikkert.
Ha en fin en!
Go vegan! ;)
Å lage veganergryterett og servere til kjøttetere som lurer på om du har begynt å spise kjøtt igjen. Var sikker på at det var kjøtt. Forsynte seg flere ganger gjorde dem og. Hyggelig at de kan se at det ikke er så trist å være veganer.
Snart er mine tre ukers utfordring over.
Om min tid som veganer også nærmer seg slutten, er heller usikkert.
Ha en fin en!
Go vegan! ;)
mandag 7. mars 2016
Veganerutfordringen tas til nye høyder. (Jeg hater biler)
(Tenk på Odd Børretsens Måker)
Jeg vil si noe om mitt forhold til biler.
Jeg hater biler.
Ikke hele tiden naturligvis.
Når de kjører på veiene, frem dit de skal, og tilbake igjen. Der de flyter uanstrengt gjennom trafikken som et velsmurt maskineri. Da er de en naturlig del av trafikkbildet, og man tenker ikke mye på dem, verken med hat eller kjærlighet.
Men når de plutselig slutter å virke som de skal. Når duppedingser og duppelurer slutter å gjøre jobben sin og heller lager bråk. Når ingenting lenger er velsmurt og velfungerende, men fullt av varsellamper som blinker og ulyder som skremmer. Når bilmekanikerne står og gaper mens uforstålige ord kommer ut av munnene deres. Gaper og gaper, så du kan se ned i bunnen av sparekontoen og vel så det.
"Skal ha! Skal ha!" er alt jeg klarer å tyde. Og jeg vet det er pengene mine de sikter til.
Og resultatet er at hjertet synker i brystet på meg og gråten presser på. Bilmekanikere eier ikke skam. "Skal ha! Skal ha!" Og får de ikke det, har jeg ikke lenger bil å kjøre med.
Så sånn er det med meg. Bilens ene viktige del virker ikke. Så da må den på bilsykehus. Og jeg er uten bil. Siden det da kan ta til ut i neste uke med å få den ferdig, kan det bli noen utfordringer.
Jeg bor slik til at en spasertur til jobb er uaktuelt med to små. Buss er et glimrende alternativ. Den stopper foran jobben min sånn ca akkurat når jeg begynner om morgenen. Og når jeg går av bussen må jeg først levere to små. Så det er, som du sikkert skjønner, ikke helt ideelt.
Nå håper jeg jo at jeg har litt flaks, og at de rekker å ta bilen min innimellom, som de sa. La oss krysse fingre og diverse for det. Kjenner jeg er litt mer avhengig enn min yngre utgave av meg selv noengang hadde trodd ville være mulig. Hun som mente hun fint kunne gå eller ta buss. Hu hadde ikke flytta i utkanten og fått to unger, nei.
Men jeg er heldig å ha gode venner, og gode kollegaer. Så i morgen blir vi henta så jeg får levert barna før planleggingsdag, og så får jeg bli hos venninna, som bor mye lurere til, en natt eller no. Det ordner seg.
Og da kommer veganerutfordringen. Hun er en kjøtteter. Big time. Hun er mer lavkarbo enn lavkjøttis, liksom. Så jeg får pakke sammen noen ingredienser så jeg kan lage veganermiddag til henne i morgen til hun kommer fra jobb. Det skal nok gå. Skal se hun blir helfrelst.
Største bakdelen med å være veganer er at hver gang du skal på planleggingsdag eller noe og det står at det er lunsj, vet du at det betyr at du selv må tenke på å ta med fristende niste. Når du i tillegg er superallergisk mot epler og pærer, sitter man og gleder seg til å se om man skal få puste i morgen. Oppskjært frukt er jo klassisk på slike ting. Kjenner jeg gleder meg.
Nå er jeg straks ferdig med å klage.
Må bare nevne at grunnen til at jeg hater biler, ikke egentlig har noe med bilmekanikere å gjøre. De liker jeg jo godt. De ordner jo bilen min igjen, og slikt må man jo like. Det er mer den råtne følelsen av å være ubrukelig og fullstendig dum. Å åpne panseret og se ned på et plastdeksel å vite at under der gjemmer det seg hemmeligheter man trenger en datakyndig for å lokke frem. At under der har jeg ingen adgang. Jeg er ikke kvalifisert til annet enn å betale etterpå. Jeg hater å være hjelpesløs. Før kunne jeg åpne panseret og gjøre litt for å fikse litt. Ikke mye, det skal sies. Men jeg kunne nå litt. Visste hvilke ledninger gutta rugga på først, hvor sikringene satt om noe ble mørkt. Ja, sånne ting som man lærer en mørk natt alene på tur. Men nå... nå er det ikke håp for sånne som meg. Annet enn at jeg har noen telefonnummer til noen som er lurere enn meg. Og som hjelper. Det er en god trøst å vite at slike finnes.
Nå føler jeg meg såpass uvenner med bilen min, at jeg føler for å slå opp. Den har nå i neste uke fått byttet nesten alle delene sine, så den er ca splitter ny. Og et kupp om du er interessert. Jeg derimot, skal lete etter en ny partner. Bil altså. Så si fra om du har noen hete tips.
Og der var jeg ferdig å klage ;-)
Over til snapkjøkkenet med dagens veganermiddag. Skal nevnes at kjøttetermini digga pølsene. Det var hun helt alene om.
Ha en fin en!
Jeg vil si noe om mitt forhold til biler.
Jeg hater biler.
Ikke hele tiden naturligvis.
Når de kjører på veiene, frem dit de skal, og tilbake igjen. Der de flyter uanstrengt gjennom trafikken som et velsmurt maskineri. Da er de en naturlig del av trafikkbildet, og man tenker ikke mye på dem, verken med hat eller kjærlighet.
Men når de plutselig slutter å virke som de skal. Når duppedingser og duppelurer slutter å gjøre jobben sin og heller lager bråk. Når ingenting lenger er velsmurt og velfungerende, men fullt av varsellamper som blinker og ulyder som skremmer. Når bilmekanikerne står og gaper mens uforstålige ord kommer ut av munnene deres. Gaper og gaper, så du kan se ned i bunnen av sparekontoen og vel så det.
"Skal ha! Skal ha!" er alt jeg klarer å tyde. Og jeg vet det er pengene mine de sikter til.
Og resultatet er at hjertet synker i brystet på meg og gråten presser på. Bilmekanikere eier ikke skam. "Skal ha! Skal ha!" Og får de ikke det, har jeg ikke lenger bil å kjøre med.
Så sånn er det med meg. Bilens ene viktige del virker ikke. Så da må den på bilsykehus. Og jeg er uten bil. Siden det da kan ta til ut i neste uke med å få den ferdig, kan det bli noen utfordringer.
Jeg bor slik til at en spasertur til jobb er uaktuelt med to små. Buss er et glimrende alternativ. Den stopper foran jobben min sånn ca akkurat når jeg begynner om morgenen. Og når jeg går av bussen må jeg først levere to små. Så det er, som du sikkert skjønner, ikke helt ideelt.
Nå håper jeg jo at jeg har litt flaks, og at de rekker å ta bilen min innimellom, som de sa. La oss krysse fingre og diverse for det. Kjenner jeg er litt mer avhengig enn min yngre utgave av meg selv noengang hadde trodd ville være mulig. Hun som mente hun fint kunne gå eller ta buss. Hu hadde ikke flytta i utkanten og fått to unger, nei.
Men jeg er heldig å ha gode venner, og gode kollegaer. Så i morgen blir vi henta så jeg får levert barna før planleggingsdag, og så får jeg bli hos venninna, som bor mye lurere til, en natt eller no. Det ordner seg.
Og da kommer veganerutfordringen. Hun er en kjøtteter. Big time. Hun er mer lavkarbo enn lavkjøttis, liksom. Så jeg får pakke sammen noen ingredienser så jeg kan lage veganermiddag til henne i morgen til hun kommer fra jobb. Det skal nok gå. Skal se hun blir helfrelst.
Største bakdelen med å være veganer er at hver gang du skal på planleggingsdag eller noe og det står at det er lunsj, vet du at det betyr at du selv må tenke på å ta med fristende niste. Når du i tillegg er superallergisk mot epler og pærer, sitter man og gleder seg til å se om man skal få puste i morgen. Oppskjært frukt er jo klassisk på slike ting. Kjenner jeg gleder meg.
Nå er jeg straks ferdig med å klage.
Må bare nevne at grunnen til at jeg hater biler, ikke egentlig har noe med bilmekanikere å gjøre. De liker jeg jo godt. De ordner jo bilen min igjen, og slikt må man jo like. Det er mer den råtne følelsen av å være ubrukelig og fullstendig dum. Å åpne panseret og se ned på et plastdeksel å vite at under der gjemmer det seg hemmeligheter man trenger en datakyndig for å lokke frem. At under der har jeg ingen adgang. Jeg er ikke kvalifisert til annet enn å betale etterpå. Jeg hater å være hjelpesløs. Før kunne jeg åpne panseret og gjøre litt for å fikse litt. Ikke mye, det skal sies. Men jeg kunne nå litt. Visste hvilke ledninger gutta rugga på først, hvor sikringene satt om noe ble mørkt. Ja, sånne ting som man lærer en mørk natt alene på tur. Men nå... nå er det ikke håp for sånne som meg. Annet enn at jeg har noen telefonnummer til noen som er lurere enn meg. Og som hjelper. Det er en god trøst å vite at slike finnes.
Nå føler jeg meg såpass uvenner med bilen min, at jeg føler for å slå opp. Den har nå i neste uke fått byttet nesten alle delene sine, så den er ca splitter ny. Og et kupp om du er interessert. Jeg derimot, skal lete etter en ny partner. Bil altså. Så si fra om du har noen hete tips.
Og der var jeg ferdig å klage ;-)
Over til snapkjøkkenet med dagens veganermiddag. Skal nevnes at kjøttetermini digga pølsene. Det var hun helt alene om.
Ha en fin en!
søndag 6. mars 2016
Pluss og minus ved å være veganer.
Enkelte ting er så åpenbare pluss, at jeg nesten ikke burde måtte nevne det. Men jeg skal gjøre det alikevel. (Og dette er bare mine løse tanker, ikke let etter kildehenvisninger og tall, jeg er ferdig på høyskolen. Er det slike facts du er ute etter, må du lete et annet sted)
* Dyrevelferd. Kjøtt- og meieriproduksjonen er vel noe de fleste kan se at ikke er ideel. Reklamene er nok ikke helt sannferdige i hvordan Dagros lever på enga. Flere og flere avslører jo at dette ikke er veldig hyggelig. Og nei, jeg tror ikke Norge er sååå mye bedre enn andre. Og hjelper det egentlig å være bedre enn værstingene i klassen? Og nei, jeg tror heller ikke det vil bli for mange dyr i verden, og at det vil bli et stort problem om alle slutter å spise kjøtt. Jeg tror nemlig ikke hele verden blir veganere over natta. Og hadde det skjedd på mirakuløst vis, så hadde vi nok funnet en god løsning på det og.
* Miljøpolitikk. Å brenne regnskog for å dyrke soya som skal fraktes halve jorda rundt for å fø opp kjøtt mens landet vi bor i gror igjen... Hm... Skeptisk. Ja, jeg vet jeg spiser soya. Men hvem trur du spiser mest? Jeg eller dyra som skal fostres opp for å igjen bli mat....
* Helse. Jeg har ingen problem med å se at jo kortere innholdsfortegnelse et produkt har, jo bedre. Grønnsaker og frukt, og ren mat har jeg erfart at kroppen min blir glad for. Jeg kjøper økologisk når jeg kan, noe som gjør at maten min er det den gir seg ut for. Kjøtt og melk osv vil jo inneholde det dyra har fått i seg. Som feks antibiotika. Det er et problem at mange bakterier har blitt antibiotikaresistente. Ser vi en sammenheng her? Jeg var nøye med hva jeg spiste da jeg amma, fordi det ville gå i melka. Burde jeg ikke være like nøye med hva barna og jeg får i oss nå?
* Hipp og kul og trendy. Det er visst in å være veganer. Jeg er ikke så opptatt av å være in. Synes egentlig det virker som det er like legitimt å disse en veganer som en røyker. Det gjør at urettferdighetsforkjemperen i meg våkner litt til live. Jeg har alltid syntes at det er beundringsverdig at folk kan være veganere. Stå opp for noe man tror på. Gjøre sin del av det som skal til for å endre verden. Om jeg er i stand til å være en sånn, gjenstår å se.
* Utfordrende. Dette er kanskje både et pluss og et minus. Det er et pluss at jeg liker å måtte tenke litt nytt og finne opp mat på nytt. Jeg liker å rokke litt ved inngrodde vaner. Det er gøy å eksperimentere på kjøkkenet. Spesielt når det funker. Minuset, er at det er litt vanskelig å finne morsomme ingredienser på et lite sted. Ja, jeg vet hvor grønnsaksdisken er. Og salatbaren ja. Tusen takk.
Men det er ikke alt som er så godt merka, det er ikke så masse ferdige ting til veganere, og det er ikke alltid like stor kunnskap om dette i butikker. Jeg har ikke lyst til å finne opp kruttet hver dag. Noen dager vil jeg bare plukke med meg litt fyrverkeri hjem, fyre av og nyte.
Minus er;
* Fordommer. Å stadig måtte komme opp med forklaringer på hvorfor du er veganer. Jeg har begynt å¨svare med å spørre hvorfor de synes det er naturlig å spise døde dyr. Da er det visst jeg som er ufin. Forstå det den som vil.
* Vaner. Det er det vanskeligste. Man er opplært til og vant med at mat er slik og slik. Det krever litt å tenke på nytt. Og jeg synes det er trist å kikke på makrellboksen i skuffen og kjenne at den frister så innmari. Det er nemlig ikke morsomt å kunne spise søtt pålegg når man aldri har vært glad i det.
* Sosialt. Jeg tilbyr meg å lage salaten. Og tar med noe brød. Ingen gidder vel å vri hodet sitt for å lage vegansk mat når det er fest. I de fleste hoder er kjøtt en del av måltidet, spesielt når det er noe spesielt som skjer. Da er gleden stor når man kommer og vennene har laget egne veganske vårruller bare til meg. Ble skikkelig rørt.
* Smaken. Jeg slite med å synes at masse av detta soyagreiene er noe godt. Noe, men svært lite. Trur det tar litt tid å komme inn i. Og jeg bor ikke akkurat på et sted som har det største utvalget.
Så hva skjer? I morgen har jeg gått to uker. En uke igjen egentlig. Men så meldte jeg meg på veganervår eller noe. Å skulle spise vegansk ut mars... Hm...
Det er noen ting jeg savner. Det jeg savner mest, er å lage noe mat bare fordi jeg har lyst på det, uten å tenke på hva det er. Jeg har noen allergier som har gjort det nødvendig for meg å måtte lese nøye på masse for å forsikre meg om at det ikke er det i. Epler, hasselnøtter, mandler, pære, kiwi og laktose. Så når jeg nå i tillegg får enda mer å sjekke etter, føles det litt som en jobb.
Om fordelene veier opp for bakdelene, vet jeg ikke. Etisk så gjør det jo klart det. Helsemessig, kan det faktisk se sånn ut. Men jeg er en liten rebell. Trur jeg må være en dårlig veganer kanskje. En som har vegetariske dager, og et snev av tilbakefall til kjøtteter i noen sammenhenger. Trur jeg. Jeg vil i alle fall holde muligheten åpen. Jeg liker ikke alle sånne pekefingerregler. Lettere å ikke bryte relgler om de ikke er så strenge. Måtte passe inn i en boks og alt det der. Men det er over en uke til før jeg trenger å tenke på det. To uker har gått greit. Selv med to bursdagsselskap. Men jeg er helt sikker på at å gå tilbake til helt slik det var før detta, det er ikke aktuelt.
Men jeg har vært frysen og kald i to uker nå. Noen sammenheng? Får jeg i meg for lite fett eller noe? Spiser litt ekstra potetgull for å kompensere :P (ikke si noe, ikke ta fra meg den)
* Dyrevelferd. Kjøtt- og meieriproduksjonen er vel noe de fleste kan se at ikke er ideel. Reklamene er nok ikke helt sannferdige i hvordan Dagros lever på enga. Flere og flere avslører jo at dette ikke er veldig hyggelig. Og nei, jeg tror ikke Norge er sååå mye bedre enn andre. Og hjelper det egentlig å være bedre enn værstingene i klassen? Og nei, jeg tror heller ikke det vil bli for mange dyr i verden, og at det vil bli et stort problem om alle slutter å spise kjøtt. Jeg tror nemlig ikke hele verden blir veganere over natta. Og hadde det skjedd på mirakuløst vis, så hadde vi nok funnet en god løsning på det og.
* Miljøpolitikk. Å brenne regnskog for å dyrke soya som skal fraktes halve jorda rundt for å fø opp kjøtt mens landet vi bor i gror igjen... Hm... Skeptisk. Ja, jeg vet jeg spiser soya. Men hvem trur du spiser mest? Jeg eller dyra som skal fostres opp for å igjen bli mat....
* Helse. Jeg har ingen problem med å se at jo kortere innholdsfortegnelse et produkt har, jo bedre. Grønnsaker og frukt, og ren mat har jeg erfart at kroppen min blir glad for. Jeg kjøper økologisk når jeg kan, noe som gjør at maten min er det den gir seg ut for. Kjøtt og melk osv vil jo inneholde det dyra har fått i seg. Som feks antibiotika. Det er et problem at mange bakterier har blitt antibiotikaresistente. Ser vi en sammenheng her? Jeg var nøye med hva jeg spiste da jeg amma, fordi det ville gå i melka. Burde jeg ikke være like nøye med hva barna og jeg får i oss nå?
* Hipp og kul og trendy. Det er visst in å være veganer. Jeg er ikke så opptatt av å være in. Synes egentlig det virker som det er like legitimt å disse en veganer som en røyker. Det gjør at urettferdighetsforkjemperen i meg våkner litt til live. Jeg har alltid syntes at det er beundringsverdig at folk kan være veganere. Stå opp for noe man tror på. Gjøre sin del av det som skal til for å endre verden. Om jeg er i stand til å være en sånn, gjenstår å se.
* Utfordrende. Dette er kanskje både et pluss og et minus. Det er et pluss at jeg liker å måtte tenke litt nytt og finne opp mat på nytt. Jeg liker å rokke litt ved inngrodde vaner. Det er gøy å eksperimentere på kjøkkenet. Spesielt når det funker. Minuset, er at det er litt vanskelig å finne morsomme ingredienser på et lite sted. Ja, jeg vet hvor grønnsaksdisken er. Og salatbaren ja. Tusen takk.
Men det er ikke alt som er så godt merka, det er ikke så masse ferdige ting til veganere, og det er ikke alltid like stor kunnskap om dette i butikker. Jeg har ikke lyst til å finne opp kruttet hver dag. Noen dager vil jeg bare plukke med meg litt fyrverkeri hjem, fyre av og nyte.
Minus er;
* Fordommer. Å stadig måtte komme opp med forklaringer på hvorfor du er veganer. Jeg har begynt å¨svare med å spørre hvorfor de synes det er naturlig å spise døde dyr. Da er det visst jeg som er ufin. Forstå det den som vil.
* Vaner. Det er det vanskeligste. Man er opplært til og vant med at mat er slik og slik. Det krever litt å tenke på nytt. Og jeg synes det er trist å kikke på makrellboksen i skuffen og kjenne at den frister så innmari. Det er nemlig ikke morsomt å kunne spise søtt pålegg når man aldri har vært glad i det.
* Sosialt. Jeg tilbyr meg å lage salaten. Og tar med noe brød. Ingen gidder vel å vri hodet sitt for å lage vegansk mat når det er fest. I de fleste hoder er kjøtt en del av måltidet, spesielt når det er noe spesielt som skjer. Da er gleden stor når man kommer og vennene har laget egne veganske vårruller bare til meg. Ble skikkelig rørt.
* Smaken. Jeg slite med å synes at masse av detta soyagreiene er noe godt. Noe, men svært lite. Trur det tar litt tid å komme inn i. Og jeg bor ikke akkurat på et sted som har det største utvalget.
Så hva skjer? I morgen har jeg gått to uker. En uke igjen egentlig. Men så meldte jeg meg på veganervår eller noe. Å skulle spise vegansk ut mars... Hm...
Det er noen ting jeg savner. Det jeg savner mest, er å lage noe mat bare fordi jeg har lyst på det, uten å tenke på hva det er. Jeg har noen allergier som har gjort det nødvendig for meg å måtte lese nøye på masse for å forsikre meg om at det ikke er det i. Epler, hasselnøtter, mandler, pære, kiwi og laktose. Så når jeg nå i tillegg får enda mer å sjekke etter, føles det litt som en jobb.
Om fordelene veier opp for bakdelene, vet jeg ikke. Etisk så gjør det jo klart det. Helsemessig, kan det faktisk se sånn ut. Men jeg er en liten rebell. Trur jeg må være en dårlig veganer kanskje. En som har vegetariske dager, og et snev av tilbakefall til kjøtteter i noen sammenhenger. Trur jeg. Jeg vil i alle fall holde muligheten åpen. Jeg liker ikke alle sånne pekefingerregler. Lettere å ikke bryte relgler om de ikke er så strenge. Måtte passe inn i en boks og alt det der. Men det er over en uke til før jeg trenger å tenke på det. To uker har gått greit. Selv med to bursdagsselskap. Men jeg er helt sikker på at å gå tilbake til helt slik det var før detta, det er ikke aktuelt.
Men jeg har vært frysen og kald i to uker nå. Noen sammenheng? Får jeg i meg for lite fett eller noe? Spiser litt ekstra potetgull for å kompensere :P (ikke si noe, ikke ta fra meg den)
lørdag 5. mars 2016
Det er trist å være veganer....
I går kjøpte jeg smør uten melk. Har savna smør når man skal ha brød inntil noe.
Så måtte prøvesmake en bit med brød og smør. Var deilig. Er ikke alt som er like godt av alternative produkter, men detta var virkelig innafor.
Se for en trist frokost/lunsj....
Stod opp sent, og satte i gang med alt jeg skulle med en gang, så det tok litt tid før jeg fikk meg mat. SKikkelige smørbrød med sjokolademelk. Tok til og med noen flak potetgull til, bare fordi det er lørdag. Og til dessert... prøvesmake muffins. Med hjemmelaga havremel, sjokolade, blåbær og tranebær. Og økologisk kokossukker. Ble gode. Og mektige.
I kveld blir det fres... Gleder meg, men må visst komme i gang skal jeg bli ferdig.
Ha en fin en!
Så måtte prøvesmake en bit med brød og smør. Var deilig. Er ikke alt som er like godt av alternative produkter, men detta var virkelig innafor.
Se for en trist frokost/lunsj....
Stod opp sent, og satte i gang med alt jeg skulle med en gang, så det tok litt tid før jeg fikk meg mat. SKikkelige smørbrød med sjokolademelk. Tok til og med noen flak potetgull til, bare fordi det er lørdag. Og til dessert... prøvesmake muffins. Med hjemmelaga havremel, sjokolade, blåbær og tranebær. Og økologisk kokossukker. Ble gode. Og mektige.
I kveld blir det fres... Gleder meg, men må visst komme i gang skal jeg bli ferdig.
Ha en fin en!
fredag 4. mars 2016
Funky fredag
Noen har blåmandag. Jeg har funky fredag.
Det er noe helt eget med fredager når jeg ikke har jentene. En dag full av frihet, muligheter, morsomheter. Men det jeg gjør er å være hjemme, alene. Uten de store planene. Alene og kjenner på ensomheten. Ensomhet der det skulle vært tosomhet.
Vet ikke hva det er. I dag har jeg gjort hyggelige ting, og er fullt opptatt med masse greier i kveld, så egentlig er det ikke rom for å tenke så masse. Men de kommer snikende alikevel. I morgen er det moteshow, så helgen er langt i fra uten planer. Alikevel kommer den snikende. Denne ubudne gjesten, denne maskerte kjeltring som hvisker dustete teorier i mitt øre og lar meg kjenne på hver en ekkel og dum ensomhetsfølelse som finnes i kroppen.
Baker kake i kveld. Kake jeg ikke kan spise. Ikke smake på underveis. Har ikke orka å spise mat. Spiste en soyadessert i steden. Maten er i ovnen nå, så magen knurrer litt. Farge i håret. Og en tv som ikke virker.
Men det begynner å bli godt og varmt i stua. Det blir en bra dag i morgen. Og så få jeg bare godta at alle disse tankene kommer snikende.
Ha en fin en!
Det er noe helt eget med fredager når jeg ikke har jentene. En dag full av frihet, muligheter, morsomheter. Men det jeg gjør er å være hjemme, alene. Uten de store planene. Alene og kjenner på ensomheten. Ensomhet der det skulle vært tosomhet.
Vet ikke hva det er. I dag har jeg gjort hyggelige ting, og er fullt opptatt med masse greier i kveld, så egentlig er det ikke rom for å tenke så masse. Men de kommer snikende alikevel. I morgen er det moteshow, så helgen er langt i fra uten planer. Alikevel kommer den snikende. Denne ubudne gjesten, denne maskerte kjeltring som hvisker dustete teorier i mitt øre og lar meg kjenne på hver en ekkel og dum ensomhetsfølelse som finnes i kroppen.
Baker kake i kveld. Kake jeg ikke kan spise. Ikke smake på underveis. Har ikke orka å spise mat. Spiste en soyadessert i steden. Maten er i ovnen nå, så magen knurrer litt. Farge i håret. Og en tv som ikke virker.
Men det begynner å bli godt og varmt i stua. Det blir en bra dag i morgen. Og så få jeg bare godta at alle disse tankene kommer snikende.
Ha en fin en!
torsdag 3. mars 2016
Drømmemannen
Å være singel kan by på utfordringer. Spesielt om man har som mål å avslutte denne singeltilværelsen. Jeg har grubla litt på hva det er som egentlig byr på utfordringer her.
Hvis man virkelig vil ha en partner, sånn virkelig, intenst, altoverskyggende, så trenger man bare senke kravene. I enkelte tilfeller litt, i andre betraktelig.
Jeg kjenner at jeg ikke har noe lyst til å senke kravene. Kravene mine har blitt flere og større jo eldre jeg har blitt. Jeg har erfart hva som funker, og ikke funker for meg. Jeg vet mer om hva jeg liker og ikke liker. Og dette gjør jo lista med potensielle partnere kortere.
Lista mi inneholder etterhvert litt krav. Noen kan nevnes;
* Han må ha orden på livet sitt. Økonomisk og personlig. Jeg er ikke ute etter noen millionær (selv om jeg ikke ville brukt det mot han), men jeg vil slippe å måtte brødfø en person til. Drama gjør seg best på skjermen, så han bør være ferdig med tidligere forhold og lignende.
* Han bør ha barn. Fordi da vet han hva det betyr å være forelder. Og fordi jeg ganske sikkert er ferdig med å få barn. Og jeg vil tross alt ikke være grunnen til at en fyr ikke får oppleve gleden ved å få barn om han ønsker seg det. Jeg skal jo ikke helt utelukke muligheten for å få flere barn. Det kan jo hende en fyr dukker opp som er så fantastisk at jeg revurderer. Men da må han være helt utrolig fantastisk. Han må være så tillitsvekkende at jeg hadde stolt på at han var der for fremtiden. Og at han ville vært der hver dag i hverdagen om jeg ble supersyk igjen av et svangerskap og ble liggende på sofaen. Og han måtte dukket opp veldig snart. Jeg er tross alt 39 år om et par strakser. Så klokka har begynt å tikke fra seg. Altså, helt avskrevet det, har jeg jo ikke. Men enkel sannsynlighetsberegning sier meg at sjansen er liten.
* Han bor i nærheten. Sånn innenfor en radius på et par timers kjøring er grensa. Skal man finne noen man vil være mer sammen med, er det jo greit å ha muligheten til å være sammen med dem. Kan man klare et dagsbesøk, skal jeg ikke være for vrang. Overraskende vanskelig dette skal være for folk å skjønne. Det at de bor på andre siden av planeten, Atlanteren, eller landet, blir liksom ikke alltid ansett for å være annet enn begrensninger som jeg lager meg i mitt hode.
* Han bør kunne kommunisere. Det er stas når det dukker opp melding i innboksen. Mer stas når meldingen består av flere ord, satt sammen til meningsbærende enheter. Også kalt setninger. Om disse setningene gir mening og gjerne viser et snev av intelligent liv og humor, da snakker vi stas. Jeg synes det er viktig å kunne snakke med en potensiell partner. Og siden de jeg vurderer oftest befinner seg på nett, er liksom skriftspråket et verktøy det er artig at de behersker. Ja, jeg er lærer. Og rettepennen klør i blant. Men det er liksom ikke det viktigste. Innholdet er, som ved en fri fortellingsoppgave, viktigst. Altså, poenget er at siden man må skrive for å bli kjent, hjelper det veldig at han klarer å skrive mer enn enstavelsesord. Det kan være litt mye å forvente.
* Han må være mann. Innlysende kanskje, siden jeg er en heterofil jente. Men jeg legger kanskje ørlite mer i det å være mann. Jeg er for likeverd mellom kjønnene, men jeg er en jente med sans for noe tradisjonell fordeling av arbeidsoppgaver. Tenker alle par kan ordne det slik det passer dem best, men jeg hadde ikke blitt gretten om min partner var god på litt mer tradisjonelle manneting. Jeg kan klare det meste selv, men jeg blir ikke sur om jeg kunne slippe å tenke på en del av de tingene.
* Alder... Ligger litt under forrige punkt. Jeg har nå fått høre uttallige ganger at alder ikke har noe å si. Men jeg kjenner det har det. Er han i tjueårene, kjenner jeg at betegnelsen gutt føles mer nærliggende enn mann. Det er jo hyggelig at de i det hele tatt anser meg som interessant, jeg velger å ta det som et kompeliment. Det er ikke alltid de ser alderen min, så da later jeg som det betyr at jeg holder meg godt.
Oppad alder er litt værre. Noen på førti er gamle, mens noen på femti virker nærmere meg i alder. Nærmere sytti er i overkant syns jeg. Om alder har eller ikke har så mye å si, er jeg fremdeles ikke helt enig med meg selv om.
* Glimt i øyet og humor er viktig. Selvhøytidlige folk er kjedelig. Man må kunne le av seg selv. Prøve, feile, le og prøve på nytt igjen er oppskriften på mye bra, og mye moro. Evnen til å få meg til å le, er viktig. Kunne være barnslig og tåle fjasinga mi, er et bra trekk. Men også kunne forstå at det ikke er alltid det passer å fjase.
Det var vel en lang nok liste. Legg til at han er i stand til å ta initiativ, åpen for det alternative og litt bevisst hva han spiser, så begynner lista å bli litt for lang.
Så lang, at jeg skjønner at det ikke blir lett. For i tillegg til alt detta, kommer jo detta med kjemi. Selv om alt detta på papiret klaffer, er det ikke sikkert det gjør det i virkeligheten.
Og så er det jo det at han sitter med sin liste i andre enden. Og det er en mulighet for at jeg ikke helt oppfyller alle hans krav. Selv om jeg mistenker at det andre kjønn har kortere lister enn det vi jenter har.
Egentlig er største utfordringen å finne han. For om han finnes, og vi hadde møttes, ville jo alt ordnet seg. Jeg er tross alt drømmedama, for rette mannen. ;)
Men den største utfordringen er vel å gi slipp på skeptikeren i meg. Den har blitt rimelig hardhudet.
Når vet man at man bør begrave skeptikeren? Når skal man tørre å satse?
Hvilke krav og kriterier er viktige? Og hvilke kan og bør man jenke på?
Og hvordan skiller man den troverdige, tillitsverdige magefølelsen, med den sure, innbitte skeptikeren?
Tenk om det vare fireåringlett. "Mamma. Han der i traktorern (brøytemannen), han kan du jo bli kjærste med." Jadda!
Ha en fin en!
Hvis man virkelig vil ha en partner, sånn virkelig, intenst, altoverskyggende, så trenger man bare senke kravene. I enkelte tilfeller litt, i andre betraktelig.
Jeg kjenner at jeg ikke har noe lyst til å senke kravene. Kravene mine har blitt flere og større jo eldre jeg har blitt. Jeg har erfart hva som funker, og ikke funker for meg. Jeg vet mer om hva jeg liker og ikke liker. Og dette gjør jo lista med potensielle partnere kortere.
Lista mi inneholder etterhvert litt krav. Noen kan nevnes;
* Han må ha orden på livet sitt. Økonomisk og personlig. Jeg er ikke ute etter noen millionær (selv om jeg ikke ville brukt det mot han), men jeg vil slippe å måtte brødfø en person til. Drama gjør seg best på skjermen, så han bør være ferdig med tidligere forhold og lignende.
* Han bør ha barn. Fordi da vet han hva det betyr å være forelder. Og fordi jeg ganske sikkert er ferdig med å få barn. Og jeg vil tross alt ikke være grunnen til at en fyr ikke får oppleve gleden ved å få barn om han ønsker seg det. Jeg skal jo ikke helt utelukke muligheten for å få flere barn. Det kan jo hende en fyr dukker opp som er så fantastisk at jeg revurderer. Men da må han være helt utrolig fantastisk. Han må være så tillitsvekkende at jeg hadde stolt på at han var der for fremtiden. Og at han ville vært der hver dag i hverdagen om jeg ble supersyk igjen av et svangerskap og ble liggende på sofaen. Og han måtte dukket opp veldig snart. Jeg er tross alt 39 år om et par strakser. Så klokka har begynt å tikke fra seg. Altså, helt avskrevet det, har jeg jo ikke. Men enkel sannsynlighetsberegning sier meg at sjansen er liten.
* Han bor i nærheten. Sånn innenfor en radius på et par timers kjøring er grensa. Skal man finne noen man vil være mer sammen med, er det jo greit å ha muligheten til å være sammen med dem. Kan man klare et dagsbesøk, skal jeg ikke være for vrang. Overraskende vanskelig dette skal være for folk å skjønne. Det at de bor på andre siden av planeten, Atlanteren, eller landet, blir liksom ikke alltid ansett for å være annet enn begrensninger som jeg lager meg i mitt hode.
* Han bør kunne kommunisere. Det er stas når det dukker opp melding i innboksen. Mer stas når meldingen består av flere ord, satt sammen til meningsbærende enheter. Også kalt setninger. Om disse setningene gir mening og gjerne viser et snev av intelligent liv og humor, da snakker vi stas. Jeg synes det er viktig å kunne snakke med en potensiell partner. Og siden de jeg vurderer oftest befinner seg på nett, er liksom skriftspråket et verktøy det er artig at de behersker. Ja, jeg er lærer. Og rettepennen klør i blant. Men det er liksom ikke det viktigste. Innholdet er, som ved en fri fortellingsoppgave, viktigst. Altså, poenget er at siden man må skrive for å bli kjent, hjelper det veldig at han klarer å skrive mer enn enstavelsesord. Det kan være litt mye å forvente.
* Han må være mann. Innlysende kanskje, siden jeg er en heterofil jente. Men jeg legger kanskje ørlite mer i det å være mann. Jeg er for likeverd mellom kjønnene, men jeg er en jente med sans for noe tradisjonell fordeling av arbeidsoppgaver. Tenker alle par kan ordne det slik det passer dem best, men jeg hadde ikke blitt gretten om min partner var god på litt mer tradisjonelle manneting. Jeg kan klare det meste selv, men jeg blir ikke sur om jeg kunne slippe å tenke på en del av de tingene.
* Alder... Ligger litt under forrige punkt. Jeg har nå fått høre uttallige ganger at alder ikke har noe å si. Men jeg kjenner det har det. Er han i tjueårene, kjenner jeg at betegnelsen gutt føles mer nærliggende enn mann. Det er jo hyggelig at de i det hele tatt anser meg som interessant, jeg velger å ta det som et kompeliment. Det er ikke alltid de ser alderen min, så da later jeg som det betyr at jeg holder meg godt.
Oppad alder er litt værre. Noen på førti er gamle, mens noen på femti virker nærmere meg i alder. Nærmere sytti er i overkant syns jeg. Om alder har eller ikke har så mye å si, er jeg fremdeles ikke helt enig med meg selv om.
* Glimt i øyet og humor er viktig. Selvhøytidlige folk er kjedelig. Man må kunne le av seg selv. Prøve, feile, le og prøve på nytt igjen er oppskriften på mye bra, og mye moro. Evnen til å få meg til å le, er viktig. Kunne være barnslig og tåle fjasinga mi, er et bra trekk. Men også kunne forstå at det ikke er alltid det passer å fjase.
Det var vel en lang nok liste. Legg til at han er i stand til å ta initiativ, åpen for det alternative og litt bevisst hva han spiser, så begynner lista å bli litt for lang.
Så lang, at jeg skjønner at det ikke blir lett. For i tillegg til alt detta, kommer jo detta med kjemi. Selv om alt detta på papiret klaffer, er det ikke sikkert det gjør det i virkeligheten.
Og så er det jo det at han sitter med sin liste i andre enden. Og det er en mulighet for at jeg ikke helt oppfyller alle hans krav. Selv om jeg mistenker at det andre kjønn har kortere lister enn det vi jenter har.
Egentlig er største utfordringen å finne han. For om han finnes, og vi hadde møttes, ville jo alt ordnet seg. Jeg er tross alt drømmedama, for rette mannen. ;)
Men den største utfordringen er vel å gi slipp på skeptikeren i meg. Den har blitt rimelig hardhudet.
Når vet man at man bør begrave skeptikeren? Når skal man tørre å satse?
Hvilke krav og kriterier er viktige? Og hvilke kan og bør man jenke på?
Og hvordan skiller man den troverdige, tillitsverdige magefølelsen, med den sure, innbitte skeptikeren?
Tenk om det vare fireåringlett. "Mamma. Han der i traktorern (brøytemannen), han kan du jo bli kjærste med." Jadda!
Ha en fin en!
onsdag 2. mars 2016
Mat, mat, mat, over hele linja....
...mating hele døgnet. Det er ingenting å le av. Men jeg kan ikke la være...
Det er mat hele tida. Syns ikke jeg gjør noe annet enn å lage mat og spise mat jeg. Jeg lager gjerne mer enn det jeg spiser, så har jeg til lunsj på jobb dagen etter og. Men det er litt utfordrende å skulle finne opp alt nytt hele tida.
Ikke det, jeg liker å lage mat. Veldig. Jeg liker å improvisere. Jeg tar utgangspunkt i noe jeg vet er godt, eller har prøvd før, og setter i gang. Ofte starter jeg med en plan og ingredienser, og ender oppp med en helt annen rett enn jeg hadde tenkt. Det liker jeg.
Men nå er det liksom bare meg jeg lager mat til. Jentene nekter å være med å kutte ut egg og melk og ost. Og siden det finnes mer i kjøleskapet, gidder jeg i allefall ikke lage noen sak ut av det.
De vil ha pizza. Fryseren har en del rester med vegetarpizza, så det er jo bare å ta opp og varme, og vips har jeg glade barn.
Mor derimot hoppa uti med begge beina og prøvde seg på å steke tofu i dag. Tenkte litt tofusnadder. Glemte selvfølgelig å kjøpe med løk, men har heldigvis en god nabo, så det kom til og med levert på døra. Heldige meg.
Så da fresa jeg hvitløk, løk, selleri og tofubiter med masse krydder. Ved siden av laga jeg en søt ertestuing og potetbåter. Og litt salat med spinat, tomat og mango.
Ser bra ut, og smakte godt. Alt, sånn bortsett fra tofuen. Synes det smaker..... noe jeg trenger tid på meg til å venne meg til i alle fall. Må jeg egentlig spise det? Har det noe funksjon? Eller er det for å erstatte kjøtt? Følelsen av kjøtt liksom?
Vel. Det blir mye oppvask av detta. Hushjelp hadde vært noe. Siden det er så kjedelig når man er tiltaksløs.
Så til kvelds ble det en neve potetgull. Skjønner ikke greia, men har stadig lyst på potetgull. Det er liksom ikke helt vanlig meg. Men men.
Det er mat hele tida. Syns ikke jeg gjør noe annet enn å lage mat og spise mat jeg. Jeg lager gjerne mer enn det jeg spiser, så har jeg til lunsj på jobb dagen etter og. Men det er litt utfordrende å skulle finne opp alt nytt hele tida.
Ikke det, jeg liker å lage mat. Veldig. Jeg liker å improvisere. Jeg tar utgangspunkt i noe jeg vet er godt, eller har prøvd før, og setter i gang. Ofte starter jeg med en plan og ingredienser, og ender oppp med en helt annen rett enn jeg hadde tenkt. Det liker jeg.
Men nå er det liksom bare meg jeg lager mat til. Jentene nekter å være med å kutte ut egg og melk og ost. Og siden det finnes mer i kjøleskapet, gidder jeg i allefall ikke lage noen sak ut av det.
De vil ha pizza. Fryseren har en del rester med vegetarpizza, så det er jo bare å ta opp og varme, og vips har jeg glade barn.
Mor derimot hoppa uti med begge beina og prøvde seg på å steke tofu i dag. Tenkte litt tofusnadder. Glemte selvfølgelig å kjøpe med løk, men har heldigvis en god nabo, så det kom til og med levert på døra. Heldige meg.
Så da fresa jeg hvitløk, løk, selleri og tofubiter med masse krydder. Ved siden av laga jeg en søt ertestuing og potetbåter. Og litt salat med spinat, tomat og mango.
Ser bra ut, og smakte godt. Alt, sånn bortsett fra tofuen. Synes det smaker..... noe jeg trenger tid på meg til å venne meg til i alle fall. Må jeg egentlig spise det? Har det noe funksjon? Eller er det for å erstatte kjøtt? Følelsen av kjøtt liksom?
Vel. Det blir mye oppvask av detta. Hushjelp hadde vært noe. Siden det er så kjedelig når man er tiltaksløs.
Så til kvelds ble det en neve potetgull. Skjønner ikke greia, men har stadig lyst på potetgull. Det er liksom ikke helt vanlig meg. Men men.
tirsdag 1. mars 2016
Hvorfor er det ikke flere veganere?
Det lurer jeg litt på.
Jeg trudde det var mange som var veganere og vegeterianere. Men nå begynner jeg å skjønne at jeg er en del av en minoritet, igjen.
I går stakk jeg innom butikken fordi jeg var sulten og hadde lyst til å kjøpe sånne ferdige falafler, som jeg bare kunne hive i ovnen mens jeg rydda kjøkkenet. Det hadde de ikke. De hadde tre ulike produkter fra hëlsans kök, men ikke falafler. Jeg kjøpte noen snitzler og spurte kassadama pent om de hadde tenkt å utvide sortimentet sitt av veganske produkter. "Har vi flere av disse?" ropte hun til nabokassa. Jeg forsåkte å fortelle henne at det var flere av de, jeg lurte på om de kom til å ta inn andre typer. "Jeg trudde vi hadde flere av dissa jeg" fortsetter hun å rope henvendt til nabokassa, "fylte vi ikke opp dissa. Mulig det er flere bak."
Glem det, sa jeg. Og jeg mente det.
I dag dro jeg i den butikken som jeg tidligere har sett har hatt et utvalg av dette. Men fant ingenting. Til slutt måtte jeg spørre om de hadde flytta det. Etter tre ansatte får jeg svaret. Det ytterst lille de har er med egg. De tar ikke inn lenger. Det selger ikke og de har måttet kaste det pga dato. Men det var ikke noe problem å ta inn. Jeg ble glad. Da får jeg reise tilbake til torsdag og handle falafler.
De hadde falafelmix, men det så jeg ikke poenget i. Jeg klarer jo å lage detta selv. Jeg bare likte tanken på å slippe. Å ikke måtte dra fram så mye greier for så lite. Har blitt mye oppvask i det siste.
Så da lurer jeg på...Hvor er alle veganerne? Må jeg starte en vervekampanje? For det er jo kjedelig med så lite utvalg. Jeg vet jo ikke hva jeg skal velge en gang. Og jeg kan jo ikke be de ta inn produkter jeg ikke vet hva er.
Og til slutt. Jeg har funnet ut at mange ikke helt vet hva det er, så her til opplysning:
Vegeterianere spiser ikke kjøtt. Noen spiser fisk, andre ikke.
Veganere spiser ikke noe som kommer fra dyr. Ikke kylling(!), fisk, egg, melk, ost, gelatin eller andre produkter som er laget av noe som kommer fra dyr. Kun plantebasert mat.
Så, da vet du det og.
Og ja, jeg vet at vi her også snakker om en holdning til klær, ull, sinn osv også. Men nå snakker jeg om mat. Hva man spiser.
Og her spiser man hjemmelaga tomatsuppe med næringsgjær, grove rundstykker og hjemmelaga hvitløkssmør som sparka skikkelig.
Spis litt vegansk er du snill, så butikkene tar inn litt mer. Det hadde vært fint. :-)
Ha en fin en!
Jeg trudde det var mange som var veganere og vegeterianere. Men nå begynner jeg å skjønne at jeg er en del av en minoritet, igjen.
I går stakk jeg innom butikken fordi jeg var sulten og hadde lyst til å kjøpe sånne ferdige falafler, som jeg bare kunne hive i ovnen mens jeg rydda kjøkkenet. Det hadde de ikke. De hadde tre ulike produkter fra hëlsans kök, men ikke falafler. Jeg kjøpte noen snitzler og spurte kassadama pent om de hadde tenkt å utvide sortimentet sitt av veganske produkter. "Har vi flere av disse?" ropte hun til nabokassa. Jeg forsåkte å fortelle henne at det var flere av de, jeg lurte på om de kom til å ta inn andre typer. "Jeg trudde vi hadde flere av dissa jeg" fortsetter hun å rope henvendt til nabokassa, "fylte vi ikke opp dissa. Mulig det er flere bak."
Glem det, sa jeg. Og jeg mente det.
I dag dro jeg i den butikken som jeg tidligere har sett har hatt et utvalg av dette. Men fant ingenting. Til slutt måtte jeg spørre om de hadde flytta det. Etter tre ansatte får jeg svaret. Det ytterst lille de har er med egg. De tar ikke inn lenger. Det selger ikke og de har måttet kaste det pga dato. Men det var ikke noe problem å ta inn. Jeg ble glad. Da får jeg reise tilbake til torsdag og handle falafler.
De hadde falafelmix, men det så jeg ikke poenget i. Jeg klarer jo å lage detta selv. Jeg bare likte tanken på å slippe. Å ikke måtte dra fram så mye greier for så lite. Har blitt mye oppvask i det siste.
Så da lurer jeg på...Hvor er alle veganerne? Må jeg starte en vervekampanje? For det er jo kjedelig med så lite utvalg. Jeg vet jo ikke hva jeg skal velge en gang. Og jeg kan jo ikke be de ta inn produkter jeg ikke vet hva er.
Og til slutt. Jeg har funnet ut at mange ikke helt vet hva det er, så her til opplysning:
Vegeterianere spiser ikke kjøtt. Noen spiser fisk, andre ikke.
Veganere spiser ikke noe som kommer fra dyr. Ikke kylling(!), fisk, egg, melk, ost, gelatin eller andre produkter som er laget av noe som kommer fra dyr. Kun plantebasert mat.
Så, da vet du det og.
Og ja, jeg vet at vi her også snakker om en holdning til klær, ull, sinn osv også. Men nå snakker jeg om mat. Hva man spiser.
Og her spiser man hjemmelaga tomatsuppe med næringsgjær, grove rundstykker og hjemmelaga hvitløkssmør som sparka skikkelig.
Spis litt vegansk er du snill, så butikkene tar inn litt mer. Det hadde vært fint. :-)
Ha en fin en!
Abonner på:
Innlegg (Atom)