Mannesyken. Stakkars meg.

Jeg tuller ikke. Jeg har fått et ille, og ganske alvorlig tilfelle av mannesyken.

På søndag var vi ute og lekte med noen venner. Og siden det var store vanndamer, gikk jeg i gummistøvler. Hadde selvfølgelig ullsokker oppi, men jeg ble kald. Det var surt og ikke spesielt varmt. Etter hvert trakk vi inn i varmen igjen, men det tok lang tid før føttene mine tinte skikkelig. Jeg vet at det fort kan bli tull, og la meg på minnet at i kveld blir det skjerf, ingefær- og sitronte og litt peppermyntedråper.

Men det holdt ikke så lenge. Da vi kom hjem fortet jeg meg på med skjerf og tok en brusetabelett med c-vitamin. Mens jeg laget middag kjente jeg det tyknet til i halsen og stakk og sved mer og mer. Ikke noe godt tegn. Og jeg som hadde gleda meg til vegisterkaker, brun saus og grønnsaker. Mose potetene i brun saus. Mmmm.... Det var ikke noe gøy. Det var vondt å svelge. Og vegisterkakene smakte ikke spesielt godt. Mulig smaksløkene mine var litt på tur, men nei... Den oppskrifta må jeg justere alvorlig før jeg anbefaler den til noen. Poteter, grønnsaker og saus mmm... med rødkål og tyttebær. Det var godt da.
Ungene likte ikke vegisterkaker heller, og hu ene liker jo ikke poteter heller, så det ble grønnsaker og havregryn til dem til kvelds.

Jeg var helt pumpa. Så mens de så barnetv sovna jeg på sofaen. Orka ikke rydde bort en gang.

Fikk lagt jentene. Laget meg ingefær-og sitronte. Tok to slurker og var helt utmatta. Håper ikke jeg blir skikkelig sjuk nå, tenkte jeg. La meg under teppet og kjente magen vrenge seg. What? Når hang kvalme og halsbetennelse sammen liksom? Aldri vært borti før. Og jeg har hatt halsbetennelse flere ganger enn jeg kan telle. Men det er mange år siden nå. Feber er en naturlig følgesvenn. Så det at jeg fryser så jeg rister mens jeg er supervarm i ansiktet er ingen overraskelse. Jeg nipper ingefærteen min. Det skal være bra mot kvalme. Men det er ikke nok, ikke fort nok eller bare ikke til å unngår. Det værste jeg vet, er uunngåelig. Jeg må bøye meg for høyere makter og knele for porselenet. HATER det.

Jeg skjønte slaget var tapt. Sendte meldinger så fikk ordna at ei venninne henta jentene for meg neste morgen og kjørte dem til faren sin. Jeg så at detta ikke gikk riktig vei. Og jeg trengte jo ikke at de skulle bli syke i tillegg.

Det er mange år siden jeg har vært så bortreist og syk. Første del av natta frøys jeg. Med ulltøy og to dyner. Rista med kokende hode og iskalde hender. Så fikk jeg varmen i meg etter hvert. Og dyne og klær forvant litt etter litt. Til slutt måtte jeg snu dyna hver gang det ble fuktig. Hvis du legger til vakre feberfantasier, er det hele fullkomment. Det gikk i ostelaging og duftkluter. Ikke spør hva det er en gang. Men jeg produserte de nydeligste dufter. Muligens litt påvirka av at jeg stinka peppermynteolje.

Så gikk det et døgn hvor jeg virkelig lurte på hva som skjedde. Jeg sov mesteparten. Klarte så vidt å stå oppreist, sitte gjorde vondt, og la jeg meg ned, sovna jeg. Ut på kvelden på mandag begynner jeg å få noen klare øyeblikk. Jeg vet jeg må spise. Heldigvis hadde jeg litt alpro blåbæryoughurt i kjøleskapet. Banan var en stor utfordring. Så gikk det opp for meg, der jeg lå i forterstilling og hutra og kokte. Du blir ikke frisk av detta med peppermynteolje, skjerf og c-vitaminer frøken. Her må det hardere krutt til. Så tirsdag morgen dro jeg ned til legen og satte meg. Det var ingen av de jeg snakka med den dagen, som var i tvil om at jeg hadde vondt i halsen. Jeg skvatt selv da jeg hørte stemmen min.

Legen min sin test så det godt og. Den ekle vattpinnen han stakk langt ned i halsen på meg. Godt jeg var så slapp at jeg ikke klinte til han. Fy, så lite hyggelig greie å gjøre når man har vondt i halsen. Men jeg fikk penicillin, sykemelding og beskjed om å gå hjem og legge meg. Og det gjorde jeg. Rett etter at jeg hadde levert sykemeldinga, henta medisinen og kjøpt mer youghurt. Og da konka jeg til gjengjeld rett ut.

Egentlig måtte jeg ut og levere litt ting til jentene senere, og jeg jobba veldig med meg selv for å finne energi til det. Så ringer mora mi og tilbyr seg å gjøre det. Heldig er jeg. Slapp å ut.

Da jeg våknet i dag, kunne jeg svelge uten smerte. Det var sol ute. Og jeg var superfornøyd. Nå var jeg på rett vei. Jeg stod opp. Tok en lang dusj, rydda ut av oppvaskmaskinen og spiste et rundstykke til frokost. Og det var det. Helt utslitt. La meg på sofaen og sov en time. Våkna så på klokka. Snudde på meg og sov et kvarter til. Da ringte telefonen. Kanskje like greit.

Så jeg har brukt dagen på å ta det rolig. Pusle bare litt av gangen og prøve å spise alle pillene jeg skal ta. Kanskje i morgen er jeg helt frisk. Det hadde vært noe det. Men jeg er i allfall glad jeg ikke er mann. Da hadde jeg jo vært så sjuk hver gang. Det hadde jeg ikke takla.

Ha en fin en.