Drømmeprinsen

Noen ganger lurer jeg på hva som er greia. Hvorfor dette kommer opp som samtaleemne hele tiden. Men ser jo at Disney må ta noe av skylda. Jentene mine er veldig opptatt av at mamma skal finne seg en kjæreste, eller drømmeprins. Akkurat samme ting i deres øyne. Mors erfaring tilsier at de to ikke nødvendigvis er samme sak.

 

(bildet er lånt fra verdensveven)

 

I dag var intet unntak. Middagspraten begynte å dreie seg om at når mamma skulle ha kjærste så....
I dag starta det med at de to små satt og diskuterte at han måtte jo like barn. Han måtte jo like dem. For mamma hadde jo barn.
Hu minste er liksom mest opptatt av at mamman må pynte seg, ta på kjole (helst rosa), gre håret og lage fletter, bruke rosa sminke og glitter og dra på ball. Mor må danse med prinsen, gå på prøvetur, og danse på en bro. Det kan hende det kommer et troll. Og da kan drømmeprinsen redde meg fra trollet. Denne prinsen skal visst kline med meg (fnis), men bare mens hun ikke ser det. Og han skal ikke kysse meg i øynene eller ørene, for det gjør vondt. Hun har egen erfaring med dette. Man blir faktisk helt rød i øynene. Hun er veldig villig til å finne en slik prins til meg, gjerne i butikken, men jeg er ikke videre imponert over kandidatene til nå. De er alt fra fem til rundt sytti år, og jeg tror det eneste kriteriet hun har, er at han virker grei eller noe. Traktormannen har kommet som et alternativ. Og da er det ikke spesifisert en spesiell mann som kjører traktor. Traktormann er visst traktormann. Men han må ikke pelle seg i ørene eller øynene. Det er visst en uting når det kommer til prinser. Og så har han prinseklær på seg. Så han burde være enkel å plukke ut i en forsamling.

Hun eldste rister ofte litt oppgitt på hodet når lillesøster setter i gang. Mamma må ikke har rosa kjole, det er nemlig ikke klærne som er viktige. Jeg trenger visst ikke gå på ball en gang. Men jeg kan om jeg vil. Det viktigste er visst at vi snakker sammen og er sammen litt slik at vi blir kjent og finner ut om vi liker hverandre. Og hvis den ene av oss ikke liker den andre, så må man bare gå videre og se om man finner en annen man liker. Og så starter det visst igjen. Viktigste grunnen til å ha en sånn en er at da kan kan han hjelpe meg med ting. Det er visst ikke så lett å ha to barn alene når man bare er en voksen. Om man er to er det jo en unge til hver. Og han kan levere en, og jeg kan levere en. Når jeg prøver å si at de jo er mine barn og da også mitt ansvar, fnyser hun, rister på hodet og ler. Jeg må visst lære meg å dele.

Men de er helt enige i at det bør flere barn inn i huset. En baby hadde vært gøy. Jeg har forsøkt å si at jeg synes jeg er heldig som har de, og at det ikke er noen overhengende fare for at det blir småsøsken på dem. Men jeg har visst et litt snevert syn på slikt. For det kan jo hende han har babyer. Mange. Kanskje 5 eller 14. Og øynene stråler ved tanken.

MÅ jeg virkelig ha en sånn prins, lurer jeg. Ja, mener lillesøster. Storesøster er mer for at jeg har fri vilje. Lillesøster føyer seg litt motvillig. Jeg synes vi har det fint bare vi tre, jeg da. De smiler litt overbærende av meg når jeg sier slikt. Som om jeg ikke vet mitt eget beste.

Om mine barn kunne bestemme hadde vi bodd i kollektiv. Et stort et. Og der hadde alle vi er i familie med, venner med, og generelt folk de liker, bodd. Som en stor, lykkelig familie. Og skulle drømmeprinsen ha barn, må gjerne både barna og moren (mødrene) til disse barna komme og bo med oss også. Det er få grenser for gjestfriheten.

Det å få en kjæreste er så enkelt at det er litt genialt. Jeg må jo bare si hei når jeg ser en jeg liker, og spørre om han vil være kjæreste med meg, så er det å sette i gang og dra hjem til en av oss og bli kjent. Eller gå på prøvetur. Håper alt i deres liv fremstår som like ukomplisert fremover. Det hadde vært noe det.

Ha en kjærlighetsfylt en!