Lat lørdag og lumske tanker

Late lørdager er deilig. Vi har vært hjemme, bare hjemme. Ingen bil gjør det lett å bare bli hjemme. Men bare hjemme betyr at man kan gå i pys, eller kosebukse hele dagen, se litt ekstra barnetv og bare ta livet med ro. Og i dag sa jeg at de som rydda rommet sitt skulle får lørdagsgodteri. Så da fikk vi to rom hvor i allefall det ene ble både ryddet og støvsuget. Det andre ble rydda litt det og. Resten får vi ta i morra eller noe. Jeg fikk i allefall gått igjennom alle klærne til jentene og sortert ut det som er for smått. Det var godt.

Og så fikk vi besøk. Ei venninne av storesøster kom og lekte hele dagen. Sånt er kos.
Grønnsakssuppa var type prinsesse i dag. Med rødbeter får den jo prinsessefarge. Alle spiste og koste seg. Nystekte rundstykker med hjemmelalga hvitløkssmør er heller ikke å forakte.
Til dessert prøvde jeg meg på noe nytt og morsomt. Stekte stekebanan (noen kaller det kokebanan, jeg vet ikke hva som er riktig) og lagde sjokolademousse av kikertvann. Ingen av oss likte de stekte bananene. Og moussen ramlasammen og ble til vann. Smaken var fortreffelig, så den forsvant alikevel. Men veldig vellykka ble det ikke akkurat.
          



Jeg rakk ikke å ta bilde en gang før den begynte å falle sammen. Ja ja.


Så var det dissa lumske tankene da. Hvor begynner man?
Jo, med det letteste. Og samtidig det vanskeligste. Mars er en møkkamåned når det kommer til penger. Herlig når lønna kommer inn, men den forsvant ut igjen så himla fort... Med tannlege og verkstedbesøk blir det ikke noe bedre. Ikke det, jeg klarer meg jeg, men det blir liksom ikke noe særlig ekstra. Kanskje like greit. For det er til neste år jeg virkelig skal feire. Da skal jeg gjøre noe skikkelig ut av bursdagen min. Så da bør jeg nok begynne å spare snart. Neste måned eller noe.

Jeg tenker å bytte ut bilen min. Det er en fin ting. Men så sitter jeg og ser på nett... Og må bare innse at jeg ikke er skapt for nettopp det. Jeg får lyst til å hive meg på enhjørningen min og fly til Aldriland. Sånne bilting er liksom litt mer voksent enn jeg liker. Men jeg får vel bare krype i det, og får det overstått.

Og på dager da man har tid og ro, kommer det alltid litt lumske tanker krypende. Sånne som sniker seg inn bak et smil og stikker deg. Sett at jeg møter noen jeg liker. Kommer jeg til å klare å slippe han innpå meg? Kommer jeg noen gang til å stole på noen igjen? Med en gang noen nærmer seg, kommer de snikende på. Med en gang jeg kjenner at detta er en som kanskje... (hehe... akkurat som om det skjer ofte)
Går det over tru?
Han som er årsak i denne tvilen er jeg ferdig med, så det er ikke problemet. Er ikke en gang sint på han lenger. Han er fortid. Er fremdeles litt sint på meg selv for at jeg ikke lyttet til magefølelsen. Ikke fordi jeg tillot meg å stole på han eller slippe han inn. Men fordi jeg overhørte det når magefølelsen begynte å skurre. 

Hadde jeg stått utenfor meg selv, ville jeg sagt at jeg bare må la ting skje. Uten å være åpen, vil man gå glipp av mye fint. Men det er ikke så lett å høre på meg. Jeg må lytte til magefølelsen. Den vet. Men alikevel... den lille sure, snikende følelsen som kommer når man senker skuldrene og tillater seg å smile.

Det er vel som med bilkjøp. Brette opp ermene, bite tenna sammen og smile. Det ordner seg for snille jenter, gjør det ikke?

Ha en fin en!