Drømmemannen

Å være singel kan by på utfordringer. Spesielt om man har som mål å avslutte denne singeltilværelsen. Jeg har grubla litt på hva det er som egentlig byr på utfordringer her.

Hvis man virkelig vil ha en partner, sånn virkelig, intenst, altoverskyggende, så trenger man bare senke kravene. I enkelte tilfeller litt, i andre betraktelig.

Jeg kjenner at jeg ikke har noe lyst til å senke kravene. Kravene mine har blitt flere og større jo eldre jeg har blitt. Jeg har erfart hva som funker, og ikke funker for meg. Jeg vet mer om hva jeg liker og ikke liker. Og dette gjør jo lista med potensielle partnere kortere.

Lista mi inneholder etterhvert litt krav. Noen kan nevnes;
* Han må ha orden på livet sitt. Økonomisk og personlig. Jeg er ikke ute etter noen millionær (selv om jeg ikke ville brukt det mot han), men jeg vil slippe å måtte brødfø en person til. Drama gjør seg best på skjermen, så han bør være ferdig med tidligere forhold og lignende.

* Han bør ha barn. Fordi da vet han hva det betyr å være forelder. Og fordi jeg ganske sikkert er ferdig med å få barn. Og jeg vil tross alt ikke være grunnen til at en fyr ikke får oppleve gleden ved å få barn om han ønsker seg det. Jeg skal jo ikke helt utelukke muligheten for å få flere barn. Det kan jo hende en fyr dukker opp som er så fantastisk at jeg revurderer. Men da må han være helt utrolig fantastisk. Han må være så tillitsvekkende at jeg hadde stolt på at han var der for fremtiden. Og at han ville vært der hver dag i hverdagen om jeg ble supersyk igjen av et svangerskap og ble liggende på sofaen. Og han måtte dukket opp veldig snart. Jeg er tross alt 39 år om et par strakser. Så klokka har begynt å tikke fra seg. Altså, helt avskrevet det, har jeg jo ikke. Men enkel sannsynlighetsberegning sier meg at sjansen er liten.

* Han bor i nærheten. Sånn innenfor en radius på et par timers kjøring er grensa. Skal man finne noen man vil være mer sammen med, er det jo greit å ha muligheten til å være sammen med dem. Kan man klare et dagsbesøk, skal jeg ikke være for vrang. Overraskende vanskelig dette skal være for folk å skjønne. Det at de bor på andre siden av planeten, Atlanteren, eller landet, blir liksom ikke alltid ansett for å være annet enn begrensninger som jeg lager meg i mitt hode.

* Han bør kunne kommunisere. Det er stas når det dukker opp melding i innboksen. Mer stas når meldingen består av flere ord, satt sammen til meningsbærende enheter. Også kalt setninger. Om disse setningene gir mening og gjerne viser et snev av intelligent liv og humor, da snakker vi stas. Jeg synes det er viktig å kunne snakke med en potensiell partner. Og siden de jeg vurderer oftest befinner seg på nett, er liksom skriftspråket et verktøy det er artig at de behersker. Ja, jeg er lærer. Og rettepennen klør i blant. Men det er liksom ikke det viktigste. Innholdet er, som ved en fri fortellingsoppgave, viktigst. Altså, poenget er at siden man må skrive for å bli kjent, hjelper det veldig at han klarer å skrive mer enn enstavelsesord. Det kan være litt mye å forvente.

* Han må være mann. Innlysende kanskje, siden jeg er en heterofil jente. Men jeg legger kanskje ørlite mer i det å være mann. Jeg er for likeverd mellom kjønnene, men jeg er en jente med sans for noe tradisjonell fordeling av arbeidsoppgaver. Tenker alle par kan ordne det slik det passer dem best, men jeg hadde ikke blitt gretten om min partner var god på litt mer tradisjonelle manneting. Jeg kan klare det meste selv, men jeg blir ikke sur om jeg kunne slippe å tenke på en del av de tingene.

* Alder... Ligger litt under forrige punkt. Jeg har nå fått høre uttallige ganger at alder ikke har noe å si. Men jeg kjenner det har det. Er han i tjueårene, kjenner jeg at betegnelsen gutt føles mer nærliggende enn mann. Det er jo hyggelig at de i det hele tatt anser meg som interessant, jeg velger å ta det som et kompeliment. Det er ikke alltid de ser alderen min, så da later jeg som det betyr at jeg holder meg godt.
Oppad alder er litt værre. Noen på førti er gamle, mens noen på femti virker nærmere meg i alder. Nærmere sytti er i overkant syns jeg. Om alder har eller ikke har så mye å si, er jeg fremdeles ikke helt enig med meg selv om.

* Glimt i øyet og humor er viktig. Selvhøytidlige folk er kjedelig. Man må kunne le av seg selv. Prøve, feile, le og prøve på nytt igjen er oppskriften på mye bra, og mye moro. Evnen til å få meg til å le, er viktig. Kunne være barnslig og tåle fjasinga mi, er et bra trekk. Men også kunne forstå at det ikke er alltid det passer å fjase.

Det var vel en lang nok liste. Legg til at han er i stand til å ta initiativ, åpen for det alternative og litt bevisst hva han spiser, så begynner lista å bli litt for lang.

Så lang, at jeg skjønner at det ikke blir lett. For i tillegg til alt detta, kommer jo detta med kjemi. Selv om alt detta på papiret klaffer, er det ikke sikkert det gjør det i virkeligheten.
Og så er det jo det at han sitter med sin liste i andre enden. Og det er en mulighet for at jeg ikke helt oppfyller alle hans krav. Selv om jeg mistenker at det andre kjønn har kortere lister enn det vi jenter har.

Egentlig er største utfordringen å finne han. For om han finnes, og vi hadde møttes, ville jo alt ordnet seg. Jeg er tross alt drømmedama, for rette mannen. ;)

Men den største utfordringen er vel å gi slipp på skeptikeren i meg. Den har blitt rimelig hardhudet.

Når vet man at man bør begrave skeptikeren? Når skal man tørre å satse?
Hvilke krav og kriterier er viktige? Og hvilke kan og bør man jenke på?
Og hvordan skiller man den troverdige, tillitsverdige magefølelsen, med den sure, innbitte skeptikeren?

Tenk om det vare fireåringlett. "Mamma. Han der i traktorern (brøytemannen), han kan du jo bli kjærste med." Jadda!

Ha en fin en!