Om tid og penger

Det er snart et år siden jeg startet gruppa mi og "stod fram" som alternativ. Det var litt skummelt å skulle være offentlig med det, men det har egentlig bare vært positivt. De som ikke tror noe på det, har i alle fall vært anstendige nok til ikke å fortelle meg det.

Det jeg syntes var vanskelig, var å be om penger for tida mi. Mine talenter er det ikke noen pris på, men tida mi har en verdi. Og denne har jeg øvd på å sette en pris på i år.
Og det er ikke bare enkelt. Jeg startet med 20kr for alt, og fikk en del kjeft for det. Så jeg har økt et par ganger. Jeg tror ikke jeg har lyst til å sette opp prisene noe særlig, bortsett kanskje fra på mediumsseanse, for om jeg skal ha barnevakt i tillegg, sitter jeg ikke igjen med stort annet enn hodepinen den dagen. For jeg har som regel hodepine fra jeg står opp om morgenen når jeg skal ha en slik seanse. Jeg tenker det er ånder som står i kø og tuller med energien min. Den pleier å bli helt borte til sånn ca en time etter at jeg er ferdig.

Om noen synes prisene er for lave, får de heller bare betale det de mener det burde koste. Jeg har flere av de som gjør det, og det setter jeg selvfølgelig pris på. Men jeg vil også at prisen skal være overkommelig for de som ikke har så mye penger også. Det er ikke noe problem å utsette betaling om man trenger det, det er bare å si i fra.

Men det kjedeligste er når folk glemmer å betale. Jeg liker at dere betaler etter at jeg har utført det jeg skal, så dere føler at dere betaler for noe dere er fornøyd med. Og er du ikke det, så må du heller si i fra, så vi kan ordne opp i det. Å måtte minne deg på at du ikke har betalt er litt kjedelig.
Så om du lurer på om det er noe du har glemt, så sjekker du det nå. Jeg noterer ned alt, men boka ligger hjemme, og jeg husker ikke alt. Er velsignet med dårlig hukommelse. 😁 Men hadde jo vært greit om alt var på stell når vi går inn i det nye året.

Og så skal jeg fortelle dere noe artig. På siden min er det visst et merke som forteller om jeg svarer på alle henvendelser og om jeg gjør det raskt. Eller det var et slikt merke der. Jeg svarer alle, og jeg pleier å gjøre det i snitt før det har gått et kvarter.
Det er det jo ikke alltid jeg får til når jeg er i svømmehallen, eller på jobb, eller sover.
Så om du skal sende meg en melding, kan du ikke sjekke klokka først. Om du tenker at de fleste sover nå, så gjør nok jeg også det. Da er det kult om du venter med å sende den til morgenen. For jeg syntes det var koselig med det merket. Nå står det at jeg svarer alle, men at jeg bruker over en halv time på det. Dette er også grunnen til at jeg alltid vil ha siste ordet i en samtale. For hvis du svarer sist, så har jeg ikke svart på den meldingen, og svarprosenten min går ned. Så jeg er ikke like psyko som det kan virke.  😁

Jeg tenkte å skrive et innlegg om året som har vært, men med boka mi liggende hjemme, ble det ikke så mange tall å vise til.
Men jeg kan fortelle at jeg har funnet ut noen ting jeg ikke visste fra før dette året. Jeg har lært at det er mer enn bare avdøde slektninger som kan dukke opp på en mediumsseanse. Dyr, nisser, utenomjordiske, og folk fremdeles i live har dukket opp. Sånn i tillegg til avdøde slektninger og hjelpere. Noe av dette har utfordret meg og hva jeg var komfortabel med å tro på, men det viser jo bare at jeg har mye igjen å lære.

Jeg har renset hus i år, også fjernrenset, og det fungerte fint. Det er morsomt, og er noe jeg fint kan gjøre mer av. Når det gikk så greit å gjøre det på avstand, åpner det jo opp for muligheter selv om vi bor langt unna. Det sparer en del tid til reise ol.

Jeg har tenkt at dyr ikke er så annerledes enn mennesker, og jeg kommuniserte mye med dyr da jeg var liten. Så jeg fant ut litt tidligere i år at jeg måtte teste om det fungerte på samme måten å lese et dyr med et bilde som det gjør med mennesker. Og det gjorde det. Jeg la ut en test i en alternativ side på Facebook, og det var en av de tolv jeg leste som ikke var helt fornøyd. Og det syns jeg var helt greit.


Det er ikke ofte, men har hendt noen ganger at det jeg formidler, ikke blir kjent igjen. Det kan være mange grunner til det. Noen ganger er man rett og slett ikke er klar til å ta i mot det budskapet, det kan være man ikke kjenner igjen personen som prøver å si noe til deg, eller det kan være jeg har mistolket noe i det som blir formidlet. Det er derfor jeg ber dere betale etter at jeg har gjort jobben. Sånn i tilfelle du ikke er helt fornøyd, så kan vi rette opp i det. Jeg vil ikke at noen skal føle seg lurt.

Det neste jeg har tenk til å prøve på i det nye året er fjernhealing til flere personer på en gang. Det har jeg ikke gjort så mye av, så det kan bli gøy.


Ellers så vil jeg takke alle dere som har brukt mine tjenester i året som har vært. Takk for tilliten. Og en takk til dere som er med og liker og kommenterer inne på siden. Jeg setter stor pris på det.
Håper vi kan får til mer aktivitet der inne i det kommende året.



Og så ønsker jeg dere alle et godt nytt år. Bruk noen minutter på å tenke over hva du ønsker av det nye året, og hva du ikke vil ta med deg videre. Skriv ned det du ikke vil ta med videre på en lapp, og grav den ned eller brenn den opp. La det forbli i fortiden. Det du vil ha kan du skrive, tegne eller klippe ut bilder av og lime opp på et ark og henge på veggen. Så du ser det og har fokus på det så ofte som mulig.

Må alle dine drømmer gå i oppfyllelse i det neste året, og ikke glem å være god mot deg selv.

Om Islam og muslimer og sånn

Jeg er ikke så glad i diskusjoner egentlig. Meningsutvekslinger i en rolig tone med folk, er helt greit, men jeg er ikke så veldig glad i diskusjoner. Folk er som regel ute etter å fortelle andre det de oppfatter som en sannhet. Ikke noe galt i det, men jeg orker ikke å diskutere fram og tilbake i evigheter. Men det hender jeg går i baret og er i en diskusjon før jeg vet ordet av det. Men jeg prøver å styre unna.

Noen ganger gjør jeg ikke det. Prøver å styre unna. Jeg ser stadig venner av meg legger ut ting jeg ikke nødvendigvis er enig i. Som regel scroller jeg bare videre. Men nå kjenner jeg at begeret mitt er fullt. Noen ganger er de meningene folk sprer på nett skremmende. Rett og slett. Og jeg blir litt redd. Mener de virkelig dette her? Hvor kommer denne redselen fra? Og det er da jeg ikke lenger klarer å holde kjeft. For noen av disse meningene kan ikke bare stå der og lyse som sannheter uten at de blir motsagt.

Noen av de såkalte sannhetene er litt farlige. Jeg har oppdaget at flere av mine venner på facebook er redd muslimer. Ja, redd for. Hat kommer som regel fra frykt og uvitenhet. Og kunnskap dreper frykt, sa Emerson.

Dette gjør meg trist, urolig og mildt sagt litt forbanna. I alle fall provosert nok til å gidde å "diskutere". Setter det i hermetegn for det jeg har bedrevet, kvalifiserer vel egentlig ikke til diskusjon. Med total mangel på fakta og gode argumenter, men fullpakket med personhets og forsøk på hersketeknikker. Nå har jeg vært ute en vinternatt før, så jeg lar meg ikke plage nevneverdig av å bli kalt naut og uten  forstand av noen som ikke en gang behersker grunnleggende grammatikk i norsk.

Mennesket er konstruert litt sånn at vi frykter det vi ikke kjenner. Det er en sunn forsvarsmekanisme som skal gjøre at vi har en sunn skepsis til ting som kan være skadelige for oss. Noen av oss, sjekker gjerne ut om det er noe vi ikke vet hva er, lærer mer om emnet eller undersøker om det utgjør en reel fare for oss. Nå lever vi i en tid da internett og informasjonen kommer i alle mulige varianter. Det er ikke all informasjon som er sann eller god. Vær litt skeptisk. Vær litt varsom.

Hvis du mener muslimer er grusomme, og Islam er roten til alt ondt, vil jeg gjerne få lov til å utfordre deg litt. For hva vet du egentlig om Islam? Sånn bortsett fra det du tror du har fått med deg fra nyhetsbildet? Hvordan tror du nyhetsbildet hadde sett ut om vi hadde dagens teknologi den gang de kristne raste gjennom verden på sine korstog? Er alle kristne skumle mordere av den grunn?

Spør du alltid om hvilke religion noen tilhører når de utfører en kriminell handling? Det har blitt gjort, mange ganger, men svaret er ikke slik du kanskje tror. Ikke ta mitt ord for det. Les heller hva en med doktorgrad sier om det her.

Jeg har ingen tro på at religion kan gjøre folk vondt. Det kan ikke kultur heller. Det må folk til for å være slem mot andre. Jeg har til gode å lære om noen religion som oppfordrer folk til å være slem med andre, og så vidt meg bekjent, er Islam en veldig fredelig og ikke-voldelig religion. Menneskene derimot, kan tolke og vri ting slik man ønsker. Og det gjør i blant mennesker. Fra alle religioner. Og kulturer. Videre tror jeg at sannsynligheten for å ty til vold er mindre om du har en sterk tro som forteller deg at du skal være god.

Jeg kjenner flere muslimer, og de er de hyggeligste, mest åpne og inkluderende menneskene jeg vet om. Så om du er så innmari redd for muslimer så utfordrer jeg deg og fordommene dine til å oppsøke et møtested i ditt lokalsamfunn. En frivillighetssentral eller lignende hvor du kan være med på språkkafe eller lignende og faktisk snakke med noen av disse menneskene du finner så skumle. Ta med deg fordommene dine og gå og spør de. Er det hidjaben du synes er skummel? Spør en kvinne som bærer en, hvordan hun opplever det å gå med den. Eller helst flere. Gjør din frykt om til nysgjerrighet og lær deg noe om disse menneskene du finner så skumle.

Er du redd de skal ødelegge det flotte landet ditt? På hvilken måte forstår jeg ikke. Men om du åpner hjertet og armene dine litt og slipper folk inn, så kan du bidra til et mer inkluderende og fargerikt Norge. Et varmt Norge med rom for de som må flykte fra et land i krig. Da nordmenn flyktet til Sverige under andre verdenskrig, ønsket vi oss naboer med hjerterom. Nå har du muligheten til å være det. Nå kommer det masse svensker til Norge for å jobbe. Jeg har ikke hørt noen protestere om at de tar fra oss jobbene våre. Og det er mange av de. Hva er forskjellen? Språket? Religionen? Fargen?

Og om du er på min venneliste og synes jeg er grusom nå, så er det helt greit. Det plager meg sjeldent at vi er uenige. Men om du deler direkte hatefulle ytringer, vil jeg si deg i mot. Tåler du ikke det, får du heller fjerne meg fra vennelista di. Det tåler jeg.

Ha en herlig og fordomsfri dag!

Krisehjelp for svimehuer. Prokrastineringmester.

Jeg er skikkelig god på prokrastinering. Å utsette ting jeg egentlig må gjøre, ved å finne på alt mulig annet rart. Godt jeg jobber best under litt press, selv om jeg egentlig liker å ha ting fort ferdig.

Vel nå driver jeg og tar engelsk. Og det er oppgaver som skal skrives, pensum som skal leses, oppgaver som skal løses, testprøver som skal tas og nå også skal jeg rette oppgaven til to medstudenter. Litt prestasjonsangst, og prokrastineringsbehovet melder seg. Hvorfor sitter jeg  nå her og blogger når jeg skulle søkt opp hvorfor jeg mener noe er grammatisk ukorrekt i oppgaven jeg retter? Joda, fordi et av mine andre prokrastineringsprosjekter bolla det til skikkelig.

I går satte jeg i gang et juleprosjekt som ungene og jeg brukte litt tid på. Prokrastinere... Deriblant la vi en haug med kongler vi plukket tidligere i ei bøtte med klor for å bleke de. Noe jeg så på en video på facebook, og de ble skikkelig fine. Ikke slike kongler som vi har, men kongler er kongler. Detta blir bra. Så i dag da jeg gikk på do mens jeg egentlig jobba med oppgava, klarte jeg å motstå fristelsen med å vaske badet når jeg først var der inne. Prokrastineringsmestring. Men jeg måtte jo klemme vannet og kloren ut av konglene slik at de kunne tørke. Veldig lurt og ikke prokrastinering i det heeeele tatt.

Så etter å ha klemt alle konglene, lagt de til tørk og helt ut vannet, går jeg pliktoppfyllende tilbake til dataen for å jobbe. Da oppdager jeg at ringen min ikke lenger er sølvfarget. Den er gråmatt og ser ut som gammelt stålbestikk. Det er jo forlovelsesringen min, og den er på hele tiden, så det falt meg ikke inn å ta den av. Ikke smart.



Jeg sitter allerede foran dataen, så veien til google er ikke lang. Selv om jeg ikke trenger kjeft, er det vel det som først dukker opp. Mange sider om hvordan man selvfølgelig holder klor langt unna sølv. Da blir det ødelagt. Jada, akkurat som jeg ikke har funnet ut det. Learning by doing, for å si det mildt. Eller i mitt tilfelle er det vel mer; learning by f***ing it up.

Etter et par lange dype åndedrag og endring av søkeord, kommer det noe nyttig. Natron, aluminiumsfolie og varmt vann.



Jeg dekket en bolle med aluminiumsfolie og satte på det varme vannet til dampen sto. Helte oppi litt og to store, toppede teskjeer med natron. Rørte rundt og oppi med ringen. Det gikk ikke helt som forventet, selv om det tydelig var et artig lite kjemiforsøk. Jeg fisket opp ringen og gned for å se. Ikke stort som hadde skjedd. Om noe. Mer natron. JA! Og litt mer varmt vann, så blir det ikke kjølt ned så fort. Litt mer varmt, og resten av boksen med natron like godt. Ca en halv boks. Fremdeles ikke veldig imponert. Hm.... stod det ikke noe om salt på den nettsiden?


(Her ser du veldig godt hvor matt den er på utsiden. Inni var den ikke matt)

En sånn artig greie med meg, er at jeg har en tidvis sviktende impulskontroll. Så før jeg har tenkt tanken ferdig, har jeg helt oppi en god dæsj med salt. Ekstra jodberiket. Det bruser bra. Jeg føler dette er bra, tar ut ringen og gnikker litt med en klut. Litt redd for å ripe opp når det er salt i.  Det ser ut til å hjelpe. Så oppi med et lite fjell med salt. Og røre... Og så litt mer skrubbbing så ble den faktisk fin igjen. Ikke som ny, men nærmere det enn gammelt stålbestikk. Heldigvis.



Så hva har vi lært i dag?
* IKKE får klor på sølv. Det går greit å være i svømmehallen, og det gikk greit i går da jeg bare rørte litt opp i og sjekka. Men det er ikke lurt å legge hånda oppi klor og la den bli der en god stund med sølv på.
* Slutt å prokrastinere med å gjøre alt mulig annet. Eller, det er jo det jeg driver med fremdeles... Ok, jeg er klar over at jeg har en utfordring der, men kan virke noe uvillig til å endre denne atferden sånn med en gang.
* Æ kan google!
* Gamle husmortriks funker. Det vet jeg jo, men detta hadde jeg jo ikke prøvd.

Nå skal jeg gå tilbake til det jeg EGENTLIG drev med. Sånn at jeg kan bli ferdig. Men det er litt vanskelig. Noen som har lyst til å hjelpe? :-D

Eller kanskje jeg skal lage litt grøt? Har så lyst å få skrevet ned oppskriften til den deilige røde sausen jeg lager til riskremen sånn at andre enn meg kan få glede av den til jul...

Hm... the choices...

SIV!!! Oppgave. Ok. Hadet!

Veganer -Sinnaveganer - hippie

Jeg er egentlig ikke så veldig glad i diskusjoner. Men jeg skjønner jo at jeg er et enkelt mål. Det har vært en del fokus på veganere og veganisme den siste tiden, og om man skal klare å lage skikkelige oppslag, hjelper det å vri litt på det motparten sier. Det var gjerne slik det hele startet. Noen sa noe, noen hørte noe annet og sa det videre til neste som laget en diger sak av det og vipps var alle enige i at veganere var noen raringer. Og det er helt greit det. Jeg er ikke innenfor A4 normen på så mange områder uansett. Men jeg har et par ting jeg synes er litt rart. Eller dumt. eller... Ja.

Det første har ikke noe med veganere å gjøre. Det handler om en kultur, eller ukultur vi har fått for å latterliggjøre alle som skiller seg ut. Som rock radio som liker å slenge sleivspark til alt og alle. Morsomt, ja. Men jeg blir også litt betenkt. Jeg ser politikere, kjendiser og vanlige folk bli harselert og slengt med leppa til over en lav sko. Barn som skiller seg ut til og med. Er det greit? Jeg trodde vi var opptatt av et varmere og mer inkluderende samfunn, eller er det bare slikt vi tenker på når det er innsamlingsaksjoner? Det gjelder ikke på nett i alle fall. Jeg blir flau over hva folk får seg til å si når de gjemmer seg bak et tastatur. Voksne mennesker sitter og ønsker død og seksuelle overgrep på mennesker som ikke har gjort annet enn å fronte en politikk de tror på. Vi må ikke være enige med alle, men må vi true folk med vold fordi vi mener noe annet? Skaper vi virkelig et varmere samfunn av å hånflire og latterliggjøre folk som gjør en feil? Jeg skjønner at enkelte ting blir morsomt (som blodfattige veganere, mange gode billige poeng å hente der), men vil vi ha det slik? Skal vi være redde for å prøve å gjøre noe, stikke oss frem, være oss selv bare fordi vi da legger hodet på blokka?

Jeg er lite sinnaveganer. Jeg blir lett engasjert, men jeg er ikke langsint nok til å være sinnaveganer. Jeg liker sinnaveganere. Jeg liker at noen klarer å si hardt i fra om det de synes er feil i samfunnet vårt. Vi trenger mennesker som tør å stå på barrikadene og sloss for de svakere.  Det er slik vi har kommet dit vi er i dag.

Men det betyr ikke at jeg er flink til å være sinnaveganer. Jeg er mer en gjenglemt hippie. Jeg er opptatt av at vi alle har en vei å gå, erfaringer å høste, ting å lære. Vi blir stilt ovenfor ulike utfordringer og vansker som vi skal takle. Min vei er ikke lik din vei. Men vi kan godt slå følge en del av veien. Jeg har tro på at vi alle trenger å bli møtt med medfølelse, respekt og kjærlighet. Jeg må ikke være enig med alle, jeg trenger ikke en gang å like alle. Men jeg bør behandle de fint. Litt Kardemommelov kommer man langt med. Litt medmenneskelighet.

Det er mange grunner til å bli veganer. Jeg ble det fordi jeg ikke ville ha det uprøvd. Jeg har en filosofi om at man ikke skal snakke dritt om noe man ikke har peil på, og av den grunn er det flere ting jeg har prøvd rett og slett for å kunne omtale det i mindre positive ordelag. Jeg er tross alt ikke bare blomster og peacemerker når jeg snakker. Denne gangen var det fordi min kloke bror hadde lest studier om at vegansk kosthold hadde hatt en merkbar forbedring på helsa til folk med samme sykdom som meg og lignende. Han utfordret meg til å være veganer i tre uker. Man klarer det meste i tre uker. Og jeg kunne feire med en baconcheese etter de tre ukene. Det var jo ikke noe livtidsforpliktelse. Og jeg ville ikke la noe være uprøvd. Det var litt utfordrende. For hva spiser du da? Det var den største utfordringen. Jeg var litt sulten den første uka. Jeg ble litt sur. Kanskje noen sinnaveganere er så sinna fordi de ikke er så flinke til å lage mat? Jeg var i alle fall det. Til jeg fant ut at jeg måtte slutte å fokusere på alt jeg ikke kunne spise, og heller tenke på hva jeg faktisk kunne spise. Jeg kunne spise potetgull og drikke cola. Og ingen sa jeg skulle være en sunn veganer. Så jeg spiste potetgull og drakk cola hver kveld, og kiloene forsvant. Jeg vil ikke anbefale det, men det hjalp på humøret. Jeg lærte meg noen triks, fant noen oppskrifter jeg likte, nei nå juger jeg. For det meste vil jeg klare alt selv. Så det meste fant jeg ut selv til å begynne med. Så kunne jeg søke etter hvordan andre gjorde det. Og jeg fant masse. Tips, triks og oppskrifter. Og hyggelige folk. De er ikke bare sinte disse veganerne.

Og så skjedde det noe. Når vet jeg ikke helt. Maten jeg syntes smakte rart, og som jeg spiste litt ytterst på tenna, ble bedre. Smaksløkene tilpasset seg sakte. Luktesansen min endret seg. Men det aller beste var jo at det fungerte. Jeg fikk faktisk mindre smerter og mer energi. Selv med masse sukker. Man kan jo ikke bli helt fanatisk heller ;-) Men jeg er heldig. Jeg kan lage mat. Jeg er såpass erfaren på kjøkkenet at jeg kan gjøre om de fleste retter til noe vegansk. Jeg har fått et nytt motto: If you can make it, I can veganize it. Flott, hæ? Og det meste kan jeg lage en vegansk utgave av. Og det er ikke vanskelig. Jeg er opptatt av hverdagsmaten. Den du kaster sammen mellom jobb og fritidsaktiviteter, mens du hjelper ungene med lekser og rydder ut av oppvaskmaskina. Da spiser ikke vi sauterte grønnsaker, grønnkålschips og auberginbiff i alle fall. (Vet ikke om det der er mat en gang, men det hørtes fint ut). Da spiser vi noe som vi fanga på farten gjennom nærmeste butikk og kasta sammen i ei gryte eller to med litt ymse krydder på. Deilig. Hver gang, deilig. Jeg liker god mat. Mat er tradisjoner, hygge og selskap samtidig som det er næringsmidlene vi trenger for å leve. Jeg er så glad i mat at jeg til og med laget en egen matblogg. Tenkte det var et lurt sted å plassere noen av oppskriftene mine. Med fokus på enkelt for det meste. Nå har jeg ikke så mye tid, men jeg har mange bilder. Tar ofte bilder og tenker at dette burde jeg legge ut. Men det kommer ofte ikke lenger. Mas hjelper kanskje. Prøv.

Nå sporer det av her. Hva var det jeg skulle frem til? Jo, endringen. Jeg kjente jeg ble bedre, og det er jo en motivasjon i seg selv. Datteren min som allerede hadde vært vegeterianer i to år, ble veldig glad. Jeg klaget heller ikke over at det smeltet bort noen kilo. Men den største endringen var gradvis og ikke så bevisst. Jeg hadde levd etter tanken at dyr er først barn så blir de mat. Det var det jeg var opplært til. Nå sluttet jeg å tenke på det som kjøtt. Det luktet død. Det var døde dyr. Døde kropper. Nå har jeg aldri vært den store kjøttspiseren, men nå begynte det virkelig å by meg i mot. Før ble jeg sulten av lukta av grillet kylling. Nå ble jeg kvalm. Kylling var et dårlig eksempel, siden jeg slutta å spise det før jeg ble veganer pga at jeg fant ut hvordan den industrien fungerer. Og som Sokrates sa; "Vet du bedre, så gjør du bedre." Og det er det disse veganerne som blir oppfattet som så sinte antagelig tenker. At om du vet bedre, så vil du gjøre bedre. Paul McCartney sa at om slakterhusene hadde hatt glassvegger, ville vi alle vært vegeterianere. Det er noe med det. Vi bruker en del ord for å skape en avstand til hva som ligger på tallerkenen. Uten at jeg gidder å gå så dypt inn i det.



I Norge spiser vi ikke hund. Det virker helt idiotisk. Vi har underskriftskampanjer mot folk som lager fest av det å spise hund.
Hadde det vært gris derimot, hadde vi kalt det grillsesong. Eller jul.



Jeg vet at mange av dere blir provosert nå. Og det er greit. Men bruk et lite øyeblikk på å tenke på hvorfor du blir provosert. Kan det være fordi du anerkjenner et lite poeng?
Vi er opplært til at en er mat og den andre venn. Og det er kun fordi vi er oppvokst der vi er. Hadde du vokst opp i en annen del av verden, ville det kanskje sett veldig annerledes ut.

Og nå kommer hippien i meg frem igjen. Hva om...
Hva om dyrene vi spiser har følelser? Hva om de er glad i barna sine slik vi er? Hva om de føler smerte og frykt? Glede og kjærlighet? Hva om en gris er like intelligent som en treåring? Hva da? Vil den kokte skinka miste litt av glansen?
Eller skal vi bare lukke øynene og ikke si noe? For å ikke provosere, for at vi skal slippe å måtte tenke. For å slippe å innse at kanskje, bare kanskje, er det noe som ikke stemmer helt med dette bildet.

Det har blitt gjort ganske store, stygge overtramp mot grupper av individer ved flere tidligere anledninger. Det har blitt gjort med begrunnelse i at de ikke tenker som oss, de forstår ikke like mye som oss, de har ikke de samme følelsene som oss. Disse vonde mørke kapitlene i menneskehetens historie lot seg gjennomføre nettopp fordi man distanserer seg. Man lager et OSS og et DE. Der DE er mindre verdt enn OSS. Der VI tillegger og fratar DE egenskaper for å rettferdiggjøre våre handlinger. Jeg sier ikke at dyr er mennesker. Jeg bare lurer på hva om DE er likere OSS enn det vi liker å tenke. Hva da?

Det har skjedd før at noe som vi anså for å være helt normalt og vanlig, ikke er det bare tiår etter. Jeg er vokst opp med at man røykte overalt og kjørte bil uten sikkerhetsbelte. Nå vet vi bedre, så vi gjør bedre. Hva om det er tilfelle med kjøttspising om noen tiår?


Dyrevelferd sier du. Dyrene i Norge har det veldig bra før vi dreper de og spiser de, sier du. Om du jakter selv, eller kjøper dyr fra småbruk som har nettopp det som fokus, så godt mulig. Men gjentatte nyhetsoppslag forteller oss at det ikke nødvendigvis er tilfelle på alle gårder som leverer til slakt. De viser også at de verste tilfellene holdt på i mange år før de ble stoppet. Myndighetene visste om de, ga advarsler, men lot de fortsette.

Hva gjør vi med alle dyra, spør du. Det går bra, sier jeg. Vi vet alle at det ikke kommer til å skje over natta at all verdens befolkning kommer til å bli veganere. Så vi har tid til å stille og rolig finne en god løsning på hva vi skal gjøre med alle dyra. Vi kan jo begynne med å ikke drepe så forferdelig mange flere enn det som spises i første omgang.

Nei, nei, nei. Jeg skulle ikke det. Jeg skulle ikke prøve å besvare noen av alle de spørsmålene og argumentene som vanligvis kommer. Jeg skulle ikke det i dag. La oss heller tenke på hva om...

Hva om vi alle tok en liten runde med oss selv og så på hva vi kan bidra med? Jeg forventer ikke at alle skal bli veganere i morgen. Egentlig så bryr jeg meg ikke så ofte om hva andre spiser. Annet enn når jeg må være hu sære som ikke spiser det samme som de andre. Som må ringe på forhånd og si fra at jeg kommer, og at jeg er veganer. Og allergisk mot ditt og datt i tillegg. Det er lettere å bare holde meg unna slike sosiale settinger. Der jeg alikevel ofte ender opp med å forklare og forsvare maten jeg spiser.

Da inviterer jeg heller folk på mat. Så kan de smake forskjellen. Jeg har servert kjøttspisere og melkelskere mat de er vant til i vegansk versjon uten at de har merket forskjell. Det er mye god mat å smake på. 

Jeg skulle egentlig ikke komme med så mye i dag, men nå har jeg scrollet forbi det ene kommentarfeltet etter det andre i flere måneder, så nå måtte det visst bare ut. Og du står jo fritt til å scrolle forbi denne og. Men om du ikke gjorde det, så er jeg ikke så sint. Jeg ble veganer for helsa mi. Nå er tanken på å spise dyr helt absurd. Men jeg anser ikke folk som spiser kjøtt for mindre verdt av den grunn, som jeg ser det blir påstått i enkelte kommentarfelt. Jeg har ikke tenkt til å bry meg med maten din, om du ligger unna min. Men skulle du lure på å smake på min, for forandring, nysgjerrighet eller fordi du vil spise mindre kjøtt av en eller annen grunn, så er du velkommen til det. Send meg en melding så kan jeg gi deg noen tips. Er du riktig grei, kan det hende jeg til og med inviterer deg på middag. :-)

Ha en fin en!

Pappa.

I  dag er det farsdag. Facebook flommer over av sukkersøte hilsninger og historier om fantastiske fedre.
Det er veldig koselig.

Min pappa døde ei uke før jeg fylte tre år. Jeg var ei skikkelig pappajente, og jeg kan fremdeles huske følelsen av pappa. Det har vært et savn i mange situasjoner opp i gjennom livet å ikke ha en pappa.
Man trenger en pappa. En som kan gjøre alle de tingene en mamma ikke kan. For det er noen ting en mamma ikke kan gjøre. Ikke slik som en pappa. Tro meg, jeg har prøvd.
Pappaer herjer og hjelper deg å bli litt tøffere. Tørre ting du ikke egentlig visste du turte. Pappaen min kunne lært meg å mekke bil. Det kunne vært praktisk. Han rakk å lære søsteren min.

Men ikke alle pappaer mekker bil og herjer med deg. Man må ikke nødvendigvis gjøre akkurat det. Men noe må man gjøre. Jeg har litt sterke meninger om pappaer, så om du lett lar deg provosere, er du herved advart.

Hva er en bra pappa?
En pappa er en som er der. Ikke fordi han må, men fordi han vil. En som finner på noe med deg, fordi han liker å bruke tiden din sammen med deg, lære deg noe nytt, se deg gjøre noe du liker eller rett og slett bare nyter å være sammen med deg i hverdagstingene livet består av.

Altså ikke en som er sammen med deg kun fordi samværsavtalen sier det, eller som føler at han passer deg når dere er sammen.

Jeg hadde egentlig en hel haug med ting jeg tenkte at en pappa gjorde. Men vet du hva? Dette oppsummerte det egentlig. En pappa er der. Det er ikke så viktig hva dere gjør, det er følelsen av at dere gjør det sammen fordi han liker å være med deg. Han liker deg.

Det er ikke så veldig vanskelig egentlig. Men jeg ser at det er litt mye forlangt å forvente fra mange fedre egentlig. Det finnes dessverre et utall historier om de som ikke er der. Verken på den ene eller andre måten. Slike som ikke fortjener betegnelsen pappa. De kalles i mitt hode spermdonor. Dessverre finnes det mange slike som ikke klarte å bidra med mer enn det aller minste som skal til.
Det er ufattelig trist.

Men så finnes det de som ikke en gang har bidratt med donorinnsats, men som likevel klarer det å være der. Ikke fordi de må, men fordi de vil.

Jeg synes det er fint å se så mange bonuspappaer som hedres i dag. De som tar oppgaven når andre ikke takler. Eller kan. Eller vil. Eller hva som enn er grunnen.

Håper alle dere pappaer der ute, som er papper slik pappaer skal være, har hatt en fin dag og fått den oppmerksomheten dere fortjener.

Og så sender jeg en varm tanke til min pappa. Han var ikke her så lenge, men han var her.

Krystaller

Jeg har alltid vært veldig glad i steiner. Som barn samlet jeg på fine steiner. Jeg pirket ut små bergkrystaller fra en diger stein vi hadde der jeg vokste opp, og jeg pukket ut de fineste hvite melkekvarts fra grusen utafor hos besta.

Jeg har brukt steiner mer eller mindre hele livet, og interessen har vært like fram og tilbake. Var faktisk med i steinklubb en periode som barn.

Nå de siste årene har jeg brukt steiner for deres egenskaper. Mot eksamensnerver og andre skumle ting, for å holde fokus når det er mye som skal gjøres, for å trøste et trist hjerte, gi energi, beskyttelse, kontakt med den andre siden osv.

Men som med det meste med meg, så er jeg ikke så glad i ting jeg må huske og lære og sånn... Høres litt teit ut med tanke på at jeg er lærer, men det er noe med at jeg blir litt stressa og redd for å ha utelatt noe når det kommer til mange detaljer. Jeg har det med steiner, som med det meste når det kommer til det alternative. Jeg liker å lære nye ting, men jeg bruker i bunn og grunn mest intuisjonen min. Og så vet jeg hvordan jeg finner det ut, om det er noe jeg trenger å finne igjen av informasjon om steiner.

Det å bære steiner på seg er fint. Men det er grenser for hva du kan putte i BHen. Jeg liker å ha steinen på meg, og da spesielt som smykker. Jeg kjøpte et armbånd med citrin for noen år tilbake og jeg elsker det. Jeg har brukt det masse. Nå kommer ikke jeg meg til steinbutikker like ofte som jeg kanskje skulle ønske. Noe lommeboka mi ikke er akkurat lei seg for. Og også av hensyn til lommeboka mi, bestemte jeg meg for å heller kjøpe inn småsteiner og lage armbånda selv. Da kan jeg jo også kombinere flere steiner. Så nå har jeg kost med med å være kreativ en stund. Jeg har laget armbånd og ørepynt. Jeg har flere steiner og jeg har mer pynt, så jeg har planer om å lage mer fremover.

Jeg har ikke funnet halskjeder, men jeg kan lage anheng. Har et par anheng som også kan brukes som pendel. Jeg liker at ting har flere bruksområder. Ser du noe på bildene du liker, så sier du i fra. Og hvis ikke så sender su meg en melding, så kan vi nok lage noe til deg.

Jeg vil jo gjerne dele dette med dere. Og da det jeg tenker er viktigst. Stol på deg selv. Kjenn etter og stol på din intuisjon.

Jeg har hatt med meg barna i steinbutikker flere ganger, og lar de kjenne på stein. Når du holder en stein i hånda di, kjenner du om den er til deg eller ikke. Om den kjennes god, så er den det, er den bare rar og kald, er det kanskje ikke en stein for deg. I alle fall ikke akkurat nå. Jeg har blitt imponert mer enn en gang over barnas valg. Det har vært steiner med egenskaper som er spot on hva de trenger.

Jeg tror også at om det er farger du liker ekstra godt, så er det fordi du trenger de. Jeg har hatt ulike yndlingsfarger gjennom livet. og når jeg har lest litt om chakraer og hva farger symboliserer, forstår jeg det godt. Nå pleier jeg å ta på meg steiner etter humør. Noen dager er jeg lilla, da kommer alle ametystene mine. Noen ganger er jeg grønn, brun, blå... Ja, du ser poenget. Og noen ganger føler jeg at jeg mangler rot. Da kommer alle de brune og røde fram. Og noen dager føler jeg meg som en utviska liten dott. Da er det på med alle regnbuens farger. Citrin for solskinn og ametystpendelen med chakrasteinene er da på.

Føler du deg tiltrukket av en stein, er det en stein for deg, tenker jeg. Vi trenger ikke komplisere ting mer enn det. Og er det spesielle egenskaper du er ute etter, kan du gjerne søke litt og lete til du finner en som du føler er rett.

Et lett googlesøk på steinens navn og ordet egenskaper, gir mye nyttig informasjon. Noen av de sidene som da kommer opp, kan du gå inn på og bruke søkefeltet for å lese mer om flere steiner.

Pinterest har jeg også funnet mye fint. Der har jeg funnet ulike steiner som passer sammen til ulike plager blant annet. Og det var der jeg fikk ideen til å lage fibroarmbånd. Da trenger jeg bare ett smykke, og ikke fire. :-) Har ikke laget det enda, men har nå endelig alle steinene jeg trenger.

Min ene datter er like steingal som mora, og hun finner den ene skatten etter den andre rett utafor stuedøra. Imponerende blikk. Jeg har måttet be om hjelp på noen steingrupper på facebook for å finne ut hva det har vært. For en tromlet stein og en råstein, ser gjerne veldig ulike ut. Det er veldig spennende.

Jeg er veldig glad i råstein også. Vet ikke hvorfor, men føler noen ganger de har en sterkere energi.

Rensing av steiner. Jeg pleier å legge de i vinduskarmen når det er fulle. Eller vinduskarmene blir vel riktigere. Alt jeg har nå lå ute og ladet i sommerens store fullmåne med formørkelse. Smykkene jeg selger pleier jeg også å "lade" med reiki-energi. Sånn for å sikre godfølelsen. :-)

Jeg har kjøpt opp noen løse stein og som jeg kan legge ut bilde av etter hvert.

Jeg skal skrive om litt ulike steiner for dere inne på gruppa mi fremover, men jeg skal ikke love noe om når. Men kom gjerne med ønsker om hva. Det er ikke hver dag det virker å sitte foran denne skjermen og skrive. Men det kommer.

Til slutt vil jeg bare presisere; jeg er ikke steingal, jeg er bare bergtatt. :-D

Ha en herlig en!

Kanalisering - mediumsseanse

Det er snart tid for en ny mediumsseanse, og i den anledning tenkte jeg det passet å skrive et innlegg og forklare litt om  hva kanalisering og mediumsseanse er.

Kanalisering er å få kontakt med åndeverdenen. Å lage en kanal til dine kjære på den andre siden. Det jeg trenger fra deg for å gjøre det, er et bilde. Det kan være til hjelp om du snakker med de/den du ønsker kontakt med på forhånd. Enten at du sier det høyt, eller klart og tydelig inne i hodet ditt. Still de gjerne spørsmål du ønsker svar på.

En mediumsseanse er nesten akkurat det samme, bare at da er vi flere sammen, og til stede i samme rom til samme tid. Når flere mennesker er samlet og alle har et felles ønske om at de som trenger det mest, får de budskapene de trenger, får vi en god energi og får ofte masse besøk.

Om du ønsker å ha en mediumsseanse hjemme hos deg, kan vi få til det. Da trenger du å invitere noen venner og meg, så blir det nesten som et homeparty. :-) Da er det en fordel at du bor i nærheten av meg, eller et sted hvor jeg farter til. Det er ikke uvanlig at jeg er litt ute og farter, så send en melding, så ser vi hva vi får til. :-) 

Det går selvfølgelig an å ha en kanalisering mens vi er i samme rom. Nå om dagen er det ikke alltid så lett å gjennomføre for meg, så det er derfor det er greit å ta ting over nett. Men om du helst vil at vi skal være tilstede i samme rom, sier du i fra, så skal vi nok se om vi kan får til det og.

Men så er det noen men... Det er dessverre ikke slik at man kan ringe opp andre siden via skype. Så selv om det er noen man virkelig ønsker å prate med, er det ingen garantier for at det er nettopp de som dukker opp. Men som oftest kommer de buskapene vi trenger. Og som vi er klare for å ta til oss.

Det er en del tolkning ute og går i slike ting. Jeg ser ofte bilder, får følelser, ser ting, hører ord osv. Men mye av dette er symboler, og jeg kan tolke disse symbolene annerledes enn de er ment om dere skjønner. Da er det som regel lettest når jeg er i samme rom som den som mottatt budskapet, for da kan jeg få en bekreftelse på om det stemmer eller ikke. Bakdelen er at det er ikke alle det er så lett å holde på kontakten med, så om den som mottar beskjeden, eller andre begynner å prate om og rundt ting, så forstyrrer det kontakten. Men det pleier ikke være noe problem.


Til deg som bekymrer deg litt. Det kommer aldri slemme budskap. Og hemmelighetene dine blir ikke blottlagt. De på andre siden har gjerne lyst til å fortelle deg at de ser deg og hva du sliter med. At de bryr seg om deg. Og noen ganger har de råd og veiledning de vil dele. Det er sjelden det kommer budskap som de ikke mener du er klar for å ta i mot. Men det kan selvfølgelig være at du ikke helt kjenner igjen alt som blir sagt der og da. Jeg har mer enn en gang opplevd at folk ikke kjenner igjen ting fra en slik kommunikasjon, men at de i ettertid har kommet og sagt at de har funnet ut hva det betydde, eller at det stemte. Noen ganger har det vært for at de skal være helt sikre på at det ikke er jeg som fant på alt. Detaljer måtte kanskje sjekkes opp med slektninger.

For det er ikke jeg som kommer med beskjedene. Jeg er kun budbringeren. Og litt  som med en tolk i språk, så er det ting som kan bli litt annerledes i oversettelsen. Men som regel kommer budskapet frem.

Så om du ønsker budskap, så sender du meg en melding. Og ta deg gjerne en tur når det er mediumsseanse.

På liv og død

Det har bygget seg opp en stund nå. Behovet for å skrive dette innlegget. Ikke at jeg vet helt hvor det skal ende, men denne funky følelsen jeg har i dag må jeg bare skrive av meg.

Det handler om liv og død. Det har vært fokus på mental helse og selvmord. Jeg har sett "13 reasons why" nå nylig. Sterk kost. Bra laget. Og i dag så jeg siste episodene av "Else om selvmord". Først og fremst, elsker den dama. Om jeg møter henne på gata, må jeg nok jobbe med meg selv for ikke å gå bort og gi henne en klem. Makan til flott dame.

Det var ei annen flott dame i den serien og. Ei som betyr enda mer for meg, og som jeg helt sikkert ville klemt om jeg møtte henne på gata. Lenge. Klemt altså.

For kort tid siden fikk jeg beskjed om at en kamerat fra ungdomstiden hadde valgt å avslutte livet sitt. Jeg har ikke snakket med han på mange år, men det gjør allikevel sterkt inntrykk. Det var skikkelig trist. En fyr med glimt i øyet. Jeg var ikke der og så det slukne. Men det er alikevel vondt å vite at han ikke er mer. Spesielt tenker jeg på familien hans som sitter igjen. Og det er utrolig trist å tenke på at noen ikke ser noen annen utvei.

I dag har jeg tuslet rundt på kirkegården. Kikket på graver og mintes de som ikke lenger er her. De som på ene eller andre måten forlot oss så alt for tidlig. Kikket på hvordan vi minnes våre avdøde. Jeg synes det er veldig rolig å tusle rundt på kirkegården. Jeg kan ikke tenke meg et stillere sted. I ungdomstiden pleide ei venninne og jeg å tusle rundt der på sommeren. Det var alltid litt kjøligere der i ly av alle trærne. Og det er rolig. Jeg er et medium, og kan kommunisere med ånden til de som har forlatt oss. Og jeg vet ikke om noe sted med mindre åndelig aktivitet enn på en kirkegård. Det er liksom ikke dit de avdøde går. Det er dit de levende går for å minnes sine avdøde. Og når man besøker en grav, skal du ikke se bort i fra at de er der med deg, men det er ikke et sted det vanligvis er mye aktivitet.

I dag har jeg felt mange tårer. Det har vært mange tanker. Og de er kanskje ikke så lett å sortere, men jeg prøver. En periode av livet mitt var jeg redd for å bli glad i noen, for de kom bare til å dø. Det var alt for mange som bare døde. Spesielt mennene i mitt liv døde alt for tidlig. Pappaen min og broren min. Pappaen min døde da jeg var liten, så han hadde jeg så alt for kort tid. Broren min hadde jeg nettopp blitt kjent med da han forsvant. Jeg husker jeg var redd for at det var min skyld. At det ikke var meningen at jeg skulle ha noen. At han måtte dø fordi jeg hadde blitt glad i han. Kanskje ikke så rasjonelt, men følelser og vonde tanker er ofte ikke det. Jeg hadde problemer med å tro på at han var død. Det var ikke så lenge siden jeg hadde sett han. Mamma lot meg ikke bli med i begravelsen. Jeg var skikkelig skuffet og trist. Han var ikke i familie med henne, men hun dro. Han var hennes stesønn, og hun hadde ikke hatt kontakt med han som jeg visste om for så lenge jeg kunne vite. Jeg hadde nylig funnet ut at jeg hadde eldre søsken. Og det var min storesøster som tok meg med og besøkte storebroren min. Jeg syntes det var skikkelig urettferdig. Hun hadde ikke fortalt meg om de en gang.
Jeg forstår at moren min ikke ville at jeg skulle gå i begravelsen fordi hun ville beskytte meg. Jeg skjønner jo det, men jeg var skikkelig sint på henne for dette i mange år.

Jeg har tenkt tilbake på ungdomstiden. På alle følelsene, de vonde tankene og alle sårene. Jeg har ingen problemer med å relatere til de som skader seg selv. Selv om jeg ikke var ekstrem på noen måte, hadde jeg mine måter å flytte all den psykiske smerten ut. Det er lettere å plastre et sår og takle en fysisk smerte enn det er å håndtere alle de vonde tankene. Og jeg har hatt en del mørke tanker. På et eller annet vis tror jeg det hører til ungdomstiden. I større eller mindre grad. Jeg gjorde mye rart i den tiden. Den varte i mange år. Og jeg hadde ulike måter å forsøke å håndtere det på. Jeg hadde også tenkt ganske nøye gjennom og planlagt hvordan jeg skulle avslutte det hele. Gjorde noen mer eller mindre helhjerta forsøk og. Når jeg tenker tilbak er det utrolig merkelig at ingen reagerte. Men etter en stund dukket ansiktet til min søster opp i tankene mine hver gang jeg forsøkte. Hun var den eneste jeg følte så meg for hvem jeg var. Og den eneste jeg tenkte ville bry seg om jeg ikke var mer.

Det hadde helt klart vært godt om jeg hadde hatt noen å prate med i den tiden. Noen som hadde spurt hvordan jeg egentlig hadde det. For det var ingen hemmelighet for noen at jeg sleit. Jeg var under barnevernet og alle visste mye. Og mye dritt baller ofte på seg. Om unge er i en sårbar situasjon, havner man ofte i flere risikosituasjoner og før jeg fylte 18 år kunne jeg krysse av på minst fem ting som fører til økt risiko for ja.. det meste.
Jeg har vært til psykolog og snakket om dette etter hvert. Jeg måtte bli voksen først da. Moren min takket nei på mine vegne første gang tilbudet kom. Jeg husker jeg ble skikkelig lei meg. Jeg hadde gledet meg til, og planlagt samtalene i årevis. Jeg så for meg at en psykolog ville stille de vanskelige spørsmålene, og ikke godta pjatt som svar. Det tok noen runder før jeg møtte noen sånne. De første kunne jeg trille rundt lillefingeren. Jeg ville ha hjelp, men ikke av noen som ikke skjønte en dritt.
Vel, jeg fant etter hvert en som virket. Jeg sluttet å si hva jeg visste de ville høre og sa ting som det var. Han konkluderte med at jeg var frisk. Faktisk mente han at jeg var overraskende mentalt oppegående med tanke på hva jeg hadde vært gjennom. Det var nok ikke så lett for folk rundt å forholde seg til, mente han. Det hjalp. Jeg var ikke gal. Jeg hadde bare overlevd masse galskap.

Jeg tenker at det bør være en mye lavere terskel for å få hjelp når man er ung. Vi vet jo masse om hvilke sårbare situasjoner som kan gjøre at man kan trenge litt ekstra hjelp. Hva med litt rutiner der?
Og så oppfordres det til at man skal ta kontakt med helsetjenesten om man sliter med tunge tanker eller selvmordstanker. Da er det ganske kjipt at ved å si slikt til legen din, økes automatisk livsforsikringspolisen din. Selv om disse tankene er i fortid når man forteller om de.
Ja, det baller liksom bare på seg.

Jeg har ikke slike tanker nå, om du ble bekymret. Det hører fortiden til. Jeg har barn. Og for meg, er det nok. Ikke bare det at jeg ikke ville utsatt de for noe slikt, men jeg har de å leve for.
Eller, jeg har masse å leve for. Mer enn jeg har å dø for. Og det er som sagt mange år siden. Det vil aldri være noen løsning for meg. Jeg har lært meg å takle mine følelser, tanker og motbakker på andre måter enn å ville flykte fra de.
Først begynte jeg med "jeg kan ikke dø før jeg har besøk Praha igjen." Før jeg rakk det, hadde jeg lagt til en; "Kan ikke dø før jeg har besøkt London igjen". Og så ble alt bare lettere. Eller...ting var fremdeles vanskelig. Men jeg ble vant til at det var vanskelig. Jeg hadde et sitat jeg trøstet meg med.
"Og hvem har sagt at just du kom til verden, for å få solskinn og lykke på ferden?" Hadde det hengende over senga lenge som en påminnelse om at det er en mening med det hele. Jeg tenkte at om mine erfaringer kan hjelpe bare en person, så er det verdt det. Og det hjalp. Det satte ting i perspektiv.

Og så ble jeg eldre. Og så ble ting som før virket vanskelige, lettere. Og nye vanskelige ting kom til. Og så kom noen inn i livet mitt som trengte meg. Noen som blant annet den fine frøkna jeg nevnte tidligere. Noen som trengte meg. Som ga alt litt mer mål og mening. Selv om jeg ikke visste hva jeg drev med da. Ikke helt. Jeg hadde følelser og tanker og ja... Intuisjonen min virket, men jeg fikk ikke rom til å handle ut fra den. Men jeg var der. Som best jeg kunne. Og denne frøkna flyttet inn i hjertet mitt og har bare blitt der.

Jeg har møtt noen mennesker opp igjennom som har slitt. Og jeg har prøvd så godt jeg har evnet å være der. Det er ikke alltid så lett å vite hva eller hvordan man skal gjøre det. Men jeg har lært en hel masse. Og jeg trur jeg har blitt mindre redd for å blande meg. Jeg er ikke redd for å stille spørsmål eller høre vonde svar.

Det er viktig å tørre å stille de vanskelig spørsmålene. Og å klare å høre de vonde svarene. Ikke vær redd for å si noe feil. Jeg tror det er bedre å si noe teit enn å ikke si noe. Vær der. Lytt. Og så må vi hjelpe vår oppvoksende generasjon å takle motgang. Der tror jeg vi har en vei å gå. Det å klare å stå i ting når det er vanskelig krever erfaring med at ting blir bedre. Og at det ikke er farlig å være lei seg og redd.

Jeg skrev et innlegg på facebook her for litt siden. Det var så mange som skrev om at de alltid hadde kaffen klar, en sofa til låns osv. Jeg har ikke det. Jeg har ikke kaffetrakter en gang. Men jeg har en vannkoker, pulverkaffe og te. Jeg har alltid rom. Jeg er ikke så god til small talk, men jeg øver. Jeg er flinkere til å lytte og til å snakke om vanskelige ting. Og det er ingenting du kan fortelle meg som jeg ikke kan tåle å høre. Jeg skrev  at om du var på vennelista mi og kunne lese dette, så var du velkommen. Det er ikke sant. For det gjelder flere enn de på lista mi. Om du føler at du kunne trenge å snakke med meg, så gjelder det deg. For da tenker jeg du på en eller annen måte føler du kjenner meg nok til at du tenker det kunne hjelpe. Vel, da finner du meg. Og så er jeg her. Og så finner vi ut av det. Sammen. Ingen skal trenge å være alene.

Fikk jeg ut det jeg tenkte? Jeg vet ikke. Den funky følelsen er litt mindre påtagende.
Og du, om du sliter, så snakk med noen. Ring en venn, en hjelpetelefon, eller noen du tenker det vil hjelpe å snakke med. Jeg husker godt den overveldende følelsen av håpløshet, og jeg unner ingen det.

Ha en meningsfull og håpefull  dag. <3

Stolthet og fordommer

Det er en evighet siden jeg har skrevet her. Men i dag må jeg bare få det ut. Det er så mange følelser inne i meg akkurat nå at det er nok til langt mer enn ett blogginnlegg. Men jeg skal prøve å holde det til ett tema. Nemlig pride. Stolthet. Kjærlighet.

 

Jeg er veldig glad i regnbueflagget. Jeg har forstått at mange tenker at det handler om homofili. For meg gjør det ikke det. Regnbueflagget er et symbol på kjærlighet. På at kjærlighet er en menneskerett. Det å få elske hvem man vil. Hvordan man vil. Vi har brukt tid på å snakke om dette med barna, og de elsker flagget. Forelskelse og kjærlighet er jo fantastisk. Det synes i alle fall jentene våre. Og sussing er nok til å fnise masse. Uansett hvem som susser.

På skolen snakket vi nylig om diskriminering. Elevene syntes det var merkelig at man gjorde forskjell på folk ut i fra rase, kjønn og funksjonsnivå. Det var rart, og det var teit. Da jeg sa at folk blir diskriminert ut i fra hvem de forelsker seg i, så de på meg som om jeg hadde ramla ned fra månen. Det var helt absurd. De er 9 år og allerede smartere enn mange voksne. Det er håp for verden.

I sommer har min kjære og jeg vært bestyrere på en campingplass. Der er det tradisjon for å heise flagg for de nasjonalitetene vi har som besøkende på plassen. Det er hyggelig.
Men da vi startet, ble priden feiret i Oslo, og det fantes ikke noe regnbueflagg på plassen. Det ordnet vi. Og så flagget vi. Hele priden. Men så var det et par som feiret bryllupsdag, og det bør det jo flagges for. Og så var det stadig en av jentene våre som lurte på om ikke vi kunne heise regnbueflagget. Så da gjorde vi det. Og det var mange som kom og fortalte hvor fint de syntes det var. Og nei, folk måtte ikke oppgi legning eller noe når de kom. Vi flagget mest for kjærligheten. Og fordi man blir glad av å se det flagget. Og det var flere som kom og fortalte hvor glade de ble når de så det. Noen mente de følte seg personlig mer velkomne, noen syntes det fortalte at vi var en pride-vennlig plass, jeg tenkte egentlig bare vi var menneskevennlige.

For det er ikke en helt vanlig campingplass jeg har vært på i sommer. Jeg har vært på et sted som man ikke trenger å ha på seg klær. Et såkalt naturiststed. Og det kan du tro har vært befriende med den sommeren vi har hatt.
Jeg tenkte en gang for ikke så alvorlig lenge siden, at naturister var mine artsfrender. For jeg tenkte at det ikke handler bare om å slippe å ha på klær når det er varmt. Jeg tenkte det handlet om befrielsen å ikke ha noen statussymboler eller forstyrrelser når man treffer nye folk (ja, jeg vet mange av dere tenker at det må være forstyrrende å snakke med nakne folk, men du vil bli overrasket over hvor fort det går over). Når man ser folk i øynene når man snakker med de. Når man må prate med folk for å finne ut hvem de er. Man kan ikke bare ta en kikk på klærne eller bilen og gjøre seg opp en mening om hvem folk er. Jeg trodde vi var opptatt av at alle mennesker var like. Og det var en av de tingene jeg digget med dette. Vi var nakne sjeler. Uavhengig av hverdagsstemplene som finnes der ute.

Og da måtte jo dette stedet være det perfekte stedet å flagge regnbuen. For her måtte det jo være så høyt under taket at man har plass til regnbuefargene. Og det var det. Det er en plass med fantastiske mennesker. Men det finnes visst noen sidrumpa gubbetroll der og. Dessverre. Og sidrumpa gubbetroll er i denne sammenhengen et kjønns-, alders- og kroppsnøytralt begrep. Heldigvis ikke mange. Men det er de som mener at regnbuen er politisk. Noen mener den flagger at det er et "homsested". Heldigvis skjønner de fleste bedre. Men noen er også redde for hva andre (les: de sidrumpa gubbetrollene) måtte mene, og at vi kan bli oppfattet som noe vi kanskje ikke er.

Jeg syntes det var trist at vi ikke kunne flagge det hver dag. Så kjæresten kjøpte en fin nøkkelring i gave til meg. Jentene våre ville også gjerne flagge det hver dag. De fikk ikke nøkkelring, for de har ikke noe særlig med nøkler.


Et "godt" argument er at man ikke trenger det flagget for å vise at alle er velkomne. Og slik burde det være. Men vi har visst fremdeles en vei å gå. Det har nylig vært fokus på selvmord. Det er helt ufattelig trist når mennesker føler de ikke har noen bedre løsning enn å ta sitt eget liv. Statistikken kan fortelle oss at det er flere regnbuemennesker som velger slik, enn de som hører inn under "heteronormen". Det er trist. Det er ufattelig trist når mennesker ikke ser noen bedre løsning enn å avslutte. Men det forteller oss også at det er noe vi kan gjøre. Vi kan jobbe litt med oss selv og egne holdninger. Hva er det som gjør det skummelt at noen er annerledes enn deg?

Min datter må alltid kommentere det når vi har vært på besøk hos noen med innvandrerbakgrunn, eller i butikken deres. De er alltid så hyggelige. Åpne, blide, inkluderende. Ja, de vi kjenner er faktisk det. Sør for Norge finnes en hel verden med mennesker som har tint opp litt. Som er litt varmere i møte med andre mennesker.

Jeg har barn som er fargeblinde. Eller, de ser regnbuen da. De elsker den. Hadde det vært opp til dem, hadde vi bodd på kollektiv med alle de traff som de synes er hyggelige. Og det er mange.

Jeg vet at mange av dere mener at folk fra Bergen er brautende og høylydte. Jeg kjenner faktisk en del folk fra Bergen, men det er ingen av de jeg først og fremst ville brukt de ordene for å beskrive. Felles for de jeg kjenner er at de er blide, morsomme, varme og interessante. Bare tenkte å nevne det litt i en bisetning og så håper jeg du er smart nok til å trekke paraleller helt på egen hånd.

Jeg vet ikke helt hvor jeg ville med dette innlegget lenger. Kanskje det da er oppnådd. Kanskje målet var å skrive fra meg frustrasjonen.

Hvis regnbueflagget vekker så mye følelser, betyr det at det er viktig. Hvordan det skal eller ikke skal være på campingen min, det er ikke mitt bord lenger. Jeg er ferdig med sommerjobben min. Men jeg lever i denne verdenen. Og jeg er med og oppdrar den voksende generasjon. Og jeg ønsker meg for dem en mer tolerant verden. En verden der vi har lettere for å godta hverandre uavhengig av farger, religion og hva slags mat vi spiser. En verden der vi bryr oss mer OM hverandre enn MED hverandre. En verden der vi kan være så rause at vi ikke dømmer folk ut fra hvem vi forelsker oss i.

9 åringer forstår at det ikke går an å velge hvem man forelsker seg i. Man velger hvem man vil kysse (eller mer om man snakker med noen over 9 år), men ikke hvem man forelsker seg i.
Husker du din første forelskelse? Husker du hvor store og sterke og rare alle følelsene var når du var i tenåra? Hvor altoppslukende ting var. Jeg husker at ting som nå fortoner seg som overkommelige, var enorme på den tiden. Og forelskelser var skumle. Tenk om den du likte ikke likte deg tilbake? Tenk å i tillegg til alt det, ha redselen for at alle rundt deg skal synes du er rar for å forelske deg annerledes enn de? Være redd for å bli utstøtt pga hvem du forelsker deg i.

Jeg trenger ikke å høre dine argumenter mot alle mine tanker og følelser akkurat nå. Jeg trenger at om du synes regnbueflagget er unødvendig eller teit, eller noe annet i den duren, så tar du deg en grundig kikk i speilet og spør deg selv hvorfor. Visste du at de som i tenåra hyppigst bruker ordet "homse" som skjellsord, ofte står fram selv etter hvert?

Og om du fremdeles synes jeg er dum, kan du gjøre et google-søk for å finne ut hvoran du fjerner meg fra vennelista di. Da trenger jeg ikke deg i livet mitt.

Ha en fargerik høst!

Sittesalme

Jeg er egentlig en optimist. Jeg vet det går bra til sist.
Alt ordner seg til slutt. Og har det ikke ordnet seg enda, så er det ikke slutt enda.

Men noen ganger er det ikke så lett å holde på de tankene. Når energien er så lav. Føler jeg ligger på under ti prosent. Kroppen skriker etter å hvile. Men jeg blir jo litt sprø av det og. Jeg skulle så gjerne så mye. Men orker så lite. Det gjør liksom vondt over alt.
Det hjelper vel ikke nevneverdig at jeg sitter her helt alene dag ut og dag inn. Og jeg kan love dere at de mørke tankene fort kommer krabbende og lurer seg på etter et par slike dager. Jeg bli litt folkesky. Tenker folk lurer på hvordan jeg kan være ute når jeg ikke er på jobb. De fleste vet det jo ikke en gang, men jeg møter jo foreldre og elever stadig vekk. Og føler meg dum. Men jeg har to barn, og kan ikke slutte å leve selv om kroppen krangler. De skal ikke måtte lide for at jeg er syk.

Har du lurt på hvorfor det ikke har kommet noen innlegg på bloggen på en stund? Her leste du grunnen. Jeg startet og sluttet mange ganger. Første delen her orket jeg ikke skrive ferdig en gang. Det var bare syting og klaging, og jeg blir rett og slett litt irritert og sur på meg selv.

Men nå. Nå er jeg tilbake på jobb. Legen lurte på om jeg skulle komme tilbake gradert. Men hele mai er jo gradert, så. Jeg lo og sa at jeg nok skulle klare dette. Startet på onsdag som var. Hadde en arbeidsdag før langhelg. Denne uka er det tre arbeidsdager før ny langhelg. Så fire dagers uke før helg. Og før vi vet ordet av det er det ferie. Stort mer gradert kan det jo ikke bli.
Og folk spør om jeg er frisk igjen. Jeg svarer at jeg er tilbake på jobb og smiler pent. Jeg kan jo gå uten å se ut som jeg er nitti år nå. Det er en klar forbedring.

Så ja...beklager om du har savnet innlegg fra meg, men tungsinnet tok meg. Jeg ble lei av å klage, og hadde utfordringer med å holde fast på det positive lenge nok til å få det til å sitte fast på papiret.

Men over til det positive. Jeg har faktisk lest litt. Om reiki. Jeg har nemlig lenge lurt på hvorfor jeg bare kan heale noen ganger. Kroppen min eller universet eller noe bestemmer det. Hvis det. Er meningen jeg skal jeg hjelpe noen, får jeg veldig varme hender når jeg kommer i samme rom som vedkommende. Jeg har lenge lurt på hvordan jeg kan lære meg å styre dette. Og da interessen falt på reiki, kom det selvfølgelig folk inn i livet mitt som kunne hjelpe med dette også. Så nå skal jeg se om ikke de hadde rett alle de som opp igjennom har ment at jeg har healingevner. Jeg har egentlig bare tenkt at det ligger mye healing i mediumsarbeidet, og at det var det de så, men vi får nå se da. Kanskje jeg trenger noen å øve på etter hvert. Kanskje du vil være prøvekanin?

Litt hoppende fra det ene til det andre, men slik får det være i dag.
Håper du har en deilig dag!

Kan ikke våren komme til meg...

...så må jo jeg dra til våren.
Så det gjorde jeg i dag.
Jeg satte meg i bilen og kjørte til våren. Gikk i den, lyttet til den, så på den, luktet på den og nøt den.
Og det var veldig deilig.

Det skal innrømmes at jeg hadde mye mer lyst til å krølle meg sammen ifosterstilling på sofaen. Men jeg tenkte at siden jeg gjorde det i går, skader det ikke å prøve noe nytt i dag. Og jeg kunne jo altids gjøre det etter at jeg hadde møtt våren.

Det hjalp. Både det å ligge på sofaen i går, og vår i dag. Ikke vet jeg. Men i dag skrek jeg ikke litt en gang da jeg tok på meg jakka. Jeg har vasket mer enn en klesvask, og gitt kurs i vårt nye familiemedlem, Gunther. Han er liten, rund, rød og brummer. Olga skal på dynga i morgen. Eller returen da. Hun har gjort sin plikt og vel så det. Så i dag fikk mini kurs i å bruke han. Vi kjøpte til og med noen rosa kuler så det lukter sommerblomst når Gunter brummer rundt i krokene. Jeg fryyyyder meg. Olga er veldig stor, tung, og suger dårlig. Hun var et flott stykke i sin tid, men det er en stund siden. Vi arvet henne, og nå er det på tide at hun får hvile. Takk for alt Olga.

I dag skal jeg vise dere noen bilder av mitt ladested. Eller ett av dem. Jeg har et par fine. I dag satt jeg lenge og bare nøt sol, lyden av smelting og is som knakk, lukten av snø, synet av i som dryppet, små insekter som våknet til liv, og stein. Masse stein.
Da jeg var liten samlet jeg masse på stein. Alle de fine hvite, rosa og glitrene stenene jeg kunne finne. Jeg har nok ikke blitt så stor... Glatte, rette, glitrende og med farger som jeg virkelig skulle ønske jeg hadde kamera til å fange.
Jeg måtte leke meg litt, og noen ble til og med hjem.

Og i morgen.... da skal jeg ikke ha noen planer. For når jeg klare å sette meg et mål, og nå det i dag, så skal jeg virkelig ikke være storforlangende.

Og her har du litt bilder.
Nyt våren.

Ja, og så så jeg hestehov. Flere. Men det var ikke mulig å stoppe der, så det ble det liksom ikke bilde av.

                        Den toppen der er jo bare vakker.

 Her er et av de stedene jeg liker å dra for å finne ro.

   Det smelter

     Og jeg må jo bare leke meg litt med steinene.

  Flotte røtter. Et deilig tre å slå seg ned ved.

Hva nå?

Så sitter jeg her og tvinner tommeltotter da. Det er så utrolig masse jeg skulle ha gjort. Som jeg skulle ønske jeg orket og klarte. Men det jeg nå skal øve meg på, er å skynde meg langsomt. Burde satt i laderen tidliger, men men. I dag har jeg tilbrakt dagen på sofaen. Jeg har levert og hentet barn, handlet, laget mat og ryddet ut og inn av oppvaskmaskina. Og satt på en klesvask. Og resten har jeg brukt på å ligge på sofaen. Sovet, og sett på Netflix. Helt utslitt.

I morgen kan det hende jeg klarer å ordne to klesvasker. :-P Eller ikke. Kanskje jeg sover litt mindre. Det beste hadde vært om jeg orket å ut og gå en tur. Det hadde sikkert vært bra.

Hmmm... kanskje det er det jeg skal i morgen. Gå ut og få meg en tur, frisk luft og lade litt. Så kan jeg heller sove på sofaen etterpå om jeg blir helt tømt.

Og om jeg skriver det her, og du leser det, så har jeg liksom litt forpliktelser også. Hmmm.... ikke dumt.

Om det er fint vær da. Med vind eller regn, takler jeg det ikke. Da er det ille nok å være inne. 

Hehe. Da er du bra sliten når tanken på å gå en tur virker som en stor oppgave, og ikke bare kos.

Litt gåen i hodet av å ikke makte. Små skritt. Ett etter ett. Det gjelder å ikke gi seg.

Og jeg har bestemt at siden jeg ikke er på jobb, kan jeg like gjerne ha vondt og nekter å spise smertestillende. Hurra for gode ideer. Om ikke hodepinen er vekk i morgen, ryker nok den ja.

Til slutt vil jeg bare informere om at sånn her blir du om du sitter alene med ditt egne slitne hode for lenge. Det kan umulig være bra! :-D :-D

Håper du har en bedre dag enn meg!

Bråstopp...igjen

Våren er ikke nødvendigvis noen artig årstid. Med alt det teite været, følger det med en del smerter. Har gått med nesten konstante smerter i nooen uker nå. Det hjalp ikke nevneverdig at det elevene ville ha meg med på laget sitt på stafett i forrige uke. Jeg løp, jeg falt så kort jeg er, og fremdeles har jeg store smerter i armen. Herlig! Har knasket en del smertestillende av heftig sort nå i det siste, og jeg tror kanskje det er de som gjorde magen min helt gal. I dag sa det stopp.
Legen sa 14 dager. Prøver er tatt, og jeg krysser fingrene for at D-vitamintilskudd er alt som skal til for at muskelsmertene forsvinner. Ja, jeg vet, det er mer som ligger bak enn vitaminmangel. Men tenk så gøy om det var det som skulle til.

Siden jeg er veganer, må jo kostholdet mitt være grunnen til alle mine plager. Nå ble jeg faktisk veganer pga sykdommen min. Og det hjalp. Selv om jeg ikke er frisk.
Nå var vel legen min mer ute etter å finne løsninger enn noe å skylde på men... Kjenner jeg blir litt aggressiv. Jeg har over snittet kunnskap om kosthold, og spiser nok sunnere enn de fleste, selv om det selvfølgelig kan være ting jeg mangler. Jeg tar tilskudd, men ikke slavisk. Mer sporadisk egentlig.

Men da var det 14 dagers stopp. To uker med å lytte litt bedre til kroppens signaler. Er redd det denne gangen trengs en par tre dager med bare soving og hvile. Desverre. Men jeg skal nok klare å hente meg inn igjen denne gangen også.

Det er bare så kjedelig at jeg lar det gå så langt  før jeg drar i bremsen. Hele meg gjør vondt og jeg har mest lyst til å krabbe sammen i fosterstilling og gråte meg i søvn. Men det er ikke mulig med to unger. Ikke er det vel veldig effektivt heller.

Veeeel, det er i motbakke det går oppover.

Ha en fin dag!

Smerter - kan man bli vant til dem?

Jeg trudde jeg hadde svaret. Jeg er liksom ganske vant med å ha smerter. Og de smertene jeg er vant til, er jeg på en måte vant til å takle. De er slitsomme når de er langvarige, men jeg kan liksom leve med de. Det er nå det kommer nye, annerledes smerter at alt blir litt aaaarrrrgggg.
Jeg vet ikke hva jeg skal kalle det. Nå har jeg gått i litt for lang tid. Og blir mest tussete. Først var det et par uker med de vanlige småsmertene, hodepinen og slitenheten. Med en påskeferie oppi. Det var noen topper,, hvor jeg måtte ty til litt skikkelig medisin. Men så gir det seg ikke. Nå har jeg hatt fire dager hvor det har vært skikkelig kjipt. Masse vond, og på toppen av det klarte jeg å falle og slå meg på torsdag. Det gjorde ikke saken bedre. Så nå sitter jeg her da, og lurer...

Jeg får jo nesten litt panikk av dette. Det å ha sterke smerter over lengre tid klusser med hodet. Jeg slapper ikke av, selv små ting blir slitsomt, man føler seg som en dust når det er kjempevanskelig å utføre dagligdagse oppgaver som en ellers ikke tenker over en gang. Som å knyte skoene. Det har vært en utfordring noen dager.

Forrige dagen hadde jeg en så kjip dag at jeg nesten ikke klarte gå. Da føler man seg liten da.

Kan man virkelig bli vant til detta? For i dag kjenner jeg at jeg misliker meg selv, hardt. Jeg har mest lyst til å krabbe under dyna og bli der til det går over. Men det funker jo ikke.

Jeg er heldig da. Jeg har en kjæreste som sender meg inn for å ta medisin, kommanderer meg på sofaen og vekker meg med ferdig middag. Som masserer meg, passer på meg, trøster meg, gjør ting jeg sliter med for meg og er bare god. Jeg er heldig. Men så blir jeg jo redd han skal bli lei av detta og da. At han skal syntes jeg er vanskelig å være sammen med. Jeg synes på dager som dette at det er vanskelig å være sammen med meg. Men jeg kan jo ikke bare gå fra meg heller. Hva skulle jeg gjort da liksom :-P

I dag har jeg fått helt nye og spennende ubehag i tillegg til smertene og. Det minner om et angstanfall sånn kroppslig, men uten selve angsten. Merkelig. Mulig kroppen min bare er litt sliten av å ha vondt.

Men til dere som klarer å leve med dette, hva gjør jeg? Blir jeg noen gang vant til detta? Hva gjør jeg i såfall for å bli det? Noen som har funnet noe som virker?

Hjertesukk og klagesang fra fibrotrollfange.

Påskeferieparadis... eller noe.

Jeg bor nede i en litt mørk og dyster dal omgitt av høye, solfylte, snødekte fjell. Et sted med billige hus, leiligheter og med ferie- og søndagsåpne butikker. Et turistparadis. Der bor jeg. En liten kjøretur i den ene eller andre retningen, mest oppover i svingete veier, fører deg til et sted stappfullt av folk på jakt etter sol og skiføre. Bortover og nedover.

Jeg vet om folk som har brukt 20.000kr for en helg på hytte med skipass for seg og sine. Vi brukte ingenting vi. Eller, vi hadde med mat, og vi har vel brukt noen kroner med diesel på bilen for å komme oss opp. Men ellers var det ganske billig. Det var til og med gratis utleie av slalåmutstyr for de minste barna.

Påskeferien i år kom med ganske deilig vær. Jeg synes ferien gikk veldig fort, og kunne godt hatt mer, men når jeg tenker meg om, har vi rukket ganske mye. Vi startet med bursdagen min. Jentene vet å feire. Så tok vi en tur til Moss for å se til campingvogna. Den stod det bra til med. Litt kald å sove i enda, men det er ikke så lenge til vi flytter inn der for sommeren. Gleder meg!
Dagen etter gikk turen til Sverige. Soyamelklageret i kjelleren var tomt, og nye forsyninger trengtes. Jommen klarte vi å fylle opp matboden med ost, pålegg, snop og drikke. Og fryseren ble litt mer innholdsrik den og. Deilig. Utvalget blir bedre og bedre i butikkene her. Og spesielt vil jeg skryte av min Kiwibutikk. De tar inn alt mulig av det jeg ber om, om det står på lista over ting de kan ta inn. Og nå har jeg spurt om så mange ulike veganske varer, at jeg tror de sjekker alle lister over nye ting og tar inn. De kommer i allefall og forteller meg om ting de har fått, som jeg ikke har visst at har kommet. Så om du har lite utvalg av veganske varer, så spør betjeningen om de kan ta inn for deg. De har masse gøy i sitt valgfrie sortiment.

OK, det var en liten digresjon. Dagens reklame.
Med kjelleren full og mat, og litt smalere konto, var det klart for påskekos. Først sendte vi jentene mine på en liten ferie til bestefarhuset. Med snøhulebygging, skigåing og besteforeldrekos på menyen. Da hadde vi en hel ettermiddag og kveld med bare kjærestetid. Dagen etter dro min kjære ned til det blide sørland for å hente jentene sine. Og jeg hadde hele dagen helt for meg selv. Stillheten var øredøvende. Måtte sette på musikk.
Men det varte ikke lenge. Med fire jenter i hus er stillhet noe skremmende man bør frykte.  Med fire jenter i hus er det stadig noen som er uenige, ikke føler de får bestemme nok osv.  Og de er gode til å si i fra. Og så har de slike høye, tynne, pipete stemmer som de tror vekker sympati. Sånne som går veldig opp på slutten av setninger og noen ganger alle ord.  Slike som de bruker fordi de tror det gjør dem søte som kattunger eller noe. Sannheten er at den frekvensen virker litt som en hundefløyte på meg. Den treffer en nerve som gjør meg litt irritert, småkvalm og langt i fra "ja-modus".  Siden det aldri har fungert, skjønner jeg ikke helt hvorfor de fortsetter med stemmen. Men det er vel en sånn jenter-i-en-viss-alder-stemme. Håper den alderen snart er over.

Men det er ikke bare piping. Vi har hatt flere fine fjellturer,  på bortoverski og nedoverski, vært på Rjukanbadet sammen og kost oss masse.

Nå er påska over, solen borte, turistene reist, og det er ro i den trange, mørke dalen igjen. Men vi har fremdeles påskeparadiset rett utafor døra. Mulig vi leker litt påske noen helger fremover og, om været samarbeider.

Ha en herlig havrelefsehverdagsdag. :-)

Bursdagsbaluba!

I dag er det bursdagen min. De som digger det mest, er barna mine. De har gledet seg i mange dager, og det har vært storproduksjon av gaver. Lenge. Jeg fikk blant annet et stort perlet hjerte som mini hadde fått hjelp av alle vennene sine for å lage. Hun har gått og kvitret i hele dag. Hun har fortalt alle vi har møtt at jeg har bursdag. Hun har gratulert meg med dagen minst 17 ganger. Hun bare elsker bursdager. Og meg. Det har hun sagt ca like mange ganger. Tenk om vi alle kunne finne igjen den delen av oss. Den lille ungen som gleder seg vilt over bursdager. Ballong- og kakefølelsen, brus- og vennegleden. Når jeg ser på henne og hvor oppriktig glad hun er på mine vegne, blir jeg jeg rørt.
Jeg er heldig. Jeg er meget takknemlig. Og jeg blir ganske ydmyk.

Jeg blir 41 år i dag. Det er ikke noe å skamme seg over. Jeg er ikke 29. Langt i fra. Jeg er så glad for at jeg ikke er 29 lenger. Jeg kan forstå at folk synes det er rart at antall lys på kaka blir flere, når man ikke føler seg som tallene tilsier. Jeg vet ikke hvor gammel jeg føler meg. For jeg har jo aldri vært det før, så kanskje dette er følelsen av 41? Da jeg var mindre, tenkte jeg at 30 år, da var du voksen. 40, da var du litt gammel. Men jeg tror det har hjulpet at jeg har innsett at jeg aldri blir voksen. Det er et oppskrytt fenomen, som jeg aldri kan klare å passe inn i. Dessuten har jeg alltid blitt beskylt for å være yngre enn jeg er, så det har nok ikke helt tatt meg igjen enda.

Jeg er 41, og stolt av det. Alternativet er ikke noe å trakte etter. Mye bra folk har falt fra før de rakk å fylle 41. Jeg føler jeg har utrettet noe ved å komme hit. Ta ikke det fra meg. Det har kostet tårer, svette og blod. Skrubbsår på knær og hjerte, bare sånn for å halvsitere en gammel, god sang. Det at jeg har blitt 41 år betyr at jeg har klart det. Jeg har ikke gitt opp.

Dagen i dag startet tidlig. Jeg ønsket meg å sove lenge. Men da de kvitrende små hørte jeg var oppe på do, og inne og sa hei, var det gjort. Litt over sju stod to skjønne små ved senga mi, med ei brødskive. De ville gi meg frokost på senga. Etter det har jeg blitt overøst med gaver, kort, mat og snadder, og lovord. Jeg er heldig! Kollegaene mine tyvstartet før helga, naboen kom på døra med blomster, facebook er full og meldinger har kommet på telefon, snap og Vipps. Og med en liten bytur har jeg fått masse gratulasjoner live. Spesielt når mini forteller det til alle som ikke allerede vet. Kjente som ukjente. Vi måtte jo ut på Plaster, den ene lokale bruktbutikken og finne bursdagsgave. Det er nemlig veldig viktig. Der kan de synge hvis de ikke har nok penger, så kan de får råd. I dag sang innehaveren for meg. Vakkert!

Det er påskeferie. Opptil mange dager med ro og kos. Gjøre det vi vil, sånn ca når vi vil. Sove litt lenger, gå på ski, leke med noen, dra på harryhandel, bade på Rjukanbadet, spise god mat, spille mattespill og glo på Netflix. Det vil bli deilig. Håper solen kommer og at den forespeilede kulda uteblir. Litt lei av værforandringssmerter nå. Der er jeg gammel dame. Myyyye eldre enn 41, snart 87 tenker jeg. Men det kompenseres med å være så barnslig ellers, så da havner vi på 41.

Til deg som skammer deg over alderen din, slutt! Alternativet er intet å trakte etter.
Til deg som som misliker bursdager, se på de gjennom et barns øyne og gled deg!
Til deg som har bursdag i dag, jeg vet om i alle fall seks stykker, Gratulerer med dagen! Håper den har vært barnslig god!
Til deg som har gratulert meg, tusen takk!
Til dere som har delt, invitert, likt, vurdert, og kommentert hva du har gjort på siden og gruppa mi, tusen takk! Vinnerne
trekkes senere i kveld. Først skal jeg nyte litt stilletid i armkroken til kjæresten min.
Til deg som ikke har gjort noe av det i forrige punkt, men gjerne ville vinne gratis kortlegg, gå inn på siden og/eller gruppa mi og gjør det nå. Det er enda tid. :-)

Igjen, tusen takk til dere alle! Dere har gjort dagen min helt fantastisk! Dere er noen vakre fine vesner! <3

Ha en fortsatt god lørdag!

Takknemlighet - tillit - flyt. Hvordan få det du ber om.

Dere har alle sammen hørt om positive affirmasjoner. Om hvordan du kan tenke gode ting inn i livet ditt. Det er ikke tull. The secret er ingen hemmelighet.
Bare tenk på det. Du er sulten, og ser deg rundt. Hva ser du? Reklame for mat, folk som gomler på noe godt. Er du gravid ser du babyer over alt. Du skjønner hvor jeg vil.

Alt du sender ut av tanker, blir fanget opp og du får det du ber om. Jeg har tidligere lovet dere å gi dere oppskriften på hvordan du skal få det du ber om. Den kommer her i dag.

Forvent det beste. Vær åpen for at løsningen på det du ber om er annerledes enn det du hadde sett for deg. Universet (du må gjerne kalle det Gud, Allah, engler, himmelen eller noe annet, vi snakker om det samme her) jobber på sin egen fantastiske måte.

Du fortjener det aller beste. Det må du aldri tvile på.

Ha tillit til at det ordner seg, og slutt å tenk på alt som kan gå galt. For da går det galt.

Vær takknemlig. Takk for det du får. At du får ting, eller at folk er gode mot deg eller at det ordner seg når ting ser tøft ut, er ikke en selvfølge. Vis at du er takknemlig for det. Det holder å si takk. Det er slik at om man ikke takker for det man får, er det  ikke sikkert man får noe neste gang. Ville du fortsatt å gi gaver til noen som ikke viser at de setter pris på det? Som ikke kan si takk?

Når det er noe stort du ønsker deg, som f.eks en kjæreste, så vær klar på hva det er du ønsker deg. Hvilke egenskaper er du ute etter? Hva er viktig for deg? Siden universet ikke hører nektelser, så bruke positive formuleringer. Si hva du vil ha, ikke hva du ikke vil ha.
Lag deg en liste, i hodet ditt, eller skriv den ned. Tenk på den, grunn på den og når du føler deg fornøyd, sender du den. Sett deg ned, fortell universet klart og tydelig hva du ønsker deg. Og takk! Når du takker, sier du samtidig at du forventer at det ordner seg. At du fortjener det, og at du har tillit til at universet ordner ting på best mulig måte. Ikke bare på den måten du tenker det bør ordnes.

Og så kommer den viktige, vanskelige jobben. Ventetiden. Når du sender en bestilling, pleier du da ikke å gå og vente på hentelapp i posten? Du går ikke rundt og lurer på om sofaen du bestilte kommer, eller om du egentlig fortjener en ny sofa. Du går bare og gleder deg.

Og så kommer den. Det du ba om. Kanskje ikke på den måten du hadde forventet, men der er det. Muligens ikke til den tiden du så for deg, men den kom.

Husk å takke! For gaven, for din egen tålmodighet og tillit. Det er sjeldent feil å takke.

Jeg la inn bestilling på drømmemannen. Intet mindre. Jeg var lei av tullinger. Jeg var klar for drømmemannen. Jeg følte jeg virkelig fortjente det. Jeg la inn bestillingen og forventet at han dukket opp. Jeg møtte nye mennesker, og før jeg visste ordet av det, var han der. Nei, alt på lista var ikke der. Men det var tross alt drømmemannen, så det at han bor litt unna, det får vi bare tåle.

Jeg har full tillit til at universet hjelper meg når jeg ber om det. Jeg er takknemlig for at jeg blir passet på, og hjulpet, og jeg uttrykker det flere ganger om dagen. Jeg lever i flyt. Jeg sender ut det jeg kan av gode ting der jeg kan, jeg tar i mot det som kommer min vei, og jeg er takknemlig.

Så lett, så vanskelig, men så utrolig verdt det.

Takk for at du leste. Nå kan du formulere ditt ønske og se hvor fint det blir. <3

Kvinnedager

Det er ikke kvinnedagen i dag, men burde ikke alle dager være kvinnedager? For selv om vi har kommet langt, er det det fortsatt en lang vei igjen.

Jeg leser stadig ting som minner meg på hvor lang den veien er. Barn som giftes bort, sex trafficking, kjønnslemlestelse og #Metoo.

Det hele handler i bunn og grunn om en ting, kvinner er ikke likestilte menn. De er fremdeles sett på som underordnet og mindre verdt. I større eller mindre grad.  Og dette er verdt å fortsatt kjempe for. Ikke bare 8. mars, men hver dag. Bare se på pensjonsorningene...

Jeg liker å tenke at jeg kan gjøre en forskjell. Jeg liker å tenke at vi alle kan gjøre en forskjell. Og jeg liker å prøve å gjøre det. Kjønnslemlestelse, barnebruder og sex trafficking er ikke ting jeg føler det er så lett for lille meg å gjøre noe med. Men jeg deler ting, for å åpne øyne, signerer underskriftskampanjer og slike småting som kan bety noe om vi alle gjør det. Og for å hjelpe de som jobber med å endre det i større skala enn jeg kan.

Men jeg liker å ta ting litt videre. Hva KAN jeg gjøre? Hvordan kan VI i vår priviligerte del av verden gjøre en forskjell?

Jeg tror vi må starte der vi er. Noen er ute og gjør noe der det brenner mest, men vi er ikke alle der at vi kan gjøre det. Men det betyr ikke at ikke DU kan gjøre en forskjell.

#Metoo har lært oss at alt for mange kvinner har opplevd seksuelle overgrep. Vi snakker ikke om uønsket seksuell oppmerksomhet på et utested. Det er irriterende og høyst unødvendig, men det er ikke det det snakkes om her. Det er seksuelle overgrep og seksuell trakassering. Det er en holdning der ute som sier at vi må tåle det. At man skal ta det som et kompeliment. Som om det viktigste vi kvinner kan være, er attraktive.

Er det alt vi er? Vakre skapninger som eksisterer kun for menns nytelse? Noe pent å se på?
Jeg mener jo at det ikke er det. Men det er en veldig inngrodd holdning som det kommer til å kreve tid og arbeid å endre. Men jeg tror vi er på vei. Det finnes menn som ikke oppfører seg som neandertalere. Mange og. Men de som ikke helt har kommet ut av middelalderen trenger nok hjelp for å se hva det er som gjør deres holdninger avleggs og hjelp til å endre seg. For dette er noe som dessverre sitter dypt i mannskulturen. Nei, ikke hos alle. Men vi har vel alle opplevd hvordan menn kan snakke når de er i flertall, flåsete og gjerne har drukket? Humor sier de. Ja, kanskje. Mye er nok ikke ment som mer enn spøk, men har virkelig menn så dårlig humor? Det har jo blitt avslørt hva menn diskuterer på guttegrupper på nett. Og jeg personlig synes ikke voldtekt er morsomt.
Det er litt lett å avfeie det med at det er humor og morsomt. For ville du likt om noen snakket om dama di, datra di, eller mora di på den måten? Om svaret er nei, bør du ikke gjøre det med noen andre heller. Det er langt i fra alle menn som er en aktiv del av denne kulturen. Men for å få snudd det, trenger vi flere ting, tror jeg. Vi trenger at menn sier i fra til andre menn når de synes det går over grensa. Tenk om det var datra/dama/søstra/mora di det ble snakket om. Ville det da vært ok?

Vi trenger å oppdra kommende mannlige generasjoner til å vise respekt for kvinner. Og vi trenger å lære de at det å være en sterk mann, ikke handler om muskler, men hans evne til å kjempe for de han tror på. Og gi dem troen på menneskene.

Dette handler ikke bare om menn og kvinner. Dette handler om en samfunnsutvikling som er litt på villspor. Det er nok mye som bidrar til det. De unge har mer tilgang til informasjon, og ikke bare god informasjon, de kommer ikke inn på utesteder, så de er overlatt til hjemmefester med mindre kontroll, og foreldregenerasjonen vil ofte kompensere for manglende tid, med mer frihet. Og partyrape har blitt et begrep.
Jeg er ikke ute etter å rette noen pekefinger. Men jeg tenker at vi alle må ta et ansvar.

Så hva kan vi kvinner gjøre? Masse!
Vi kan si i fra om urett. Vi kan si i fra at vi ikke vil bli behandlet slik. Vi kan lære våre døtre at de ikke skal finne seg i det, og vi kan lære våre sønner å oppføre seg bedre.

Og så kan vi jo gjøre det veldig enkelt og starte med oss selv. Ofte er kvinner kvinners værste fiender. Ja, det mener jeg virkelig. Vi er fæle til å dømme hverandre. Vi trenger å støtte hverandre og hjelpe hverandre opp og fram. Vi blir ikke bedre av å trykke andre ned, men av å hjelpe andre fram.

Vi kan begynne med kropp. Det er utrolig mye fokus på kropp. Vi har et skjønnhetsideal som er skapt av homofile designere som liker unge gutter. Er det det vi vil strebe etter å se ut som? Unge gutter?
Det har blitt mer og mer vanlig med botox, brystimplantater og neseoperasjoner. Er det slik vi vil ha det? Jeg kjenner at det bryr meg veldig lite hva andre mennesker velger å gjøre med sin kropp, men liker ikke at unge mennesker skal føle seg presset til å endre kroppen sin for å ligne et ideal skapt av en kommersiell moteindustri og pornobransjen. Hvorfor tror unge mennsker at det er slik de bør se ut?
Kanskje fordi det er det de ser mest av, og det de sammenligner seg med. Sminkebrasjen må ha gode dager.

Men igjen, hva kan DU og JEG gjøre med dette?

Jeg dusjer naken i offentlige bad. Ikke i avlukke, ikke alene, og helt uten å prøve å gjemme meg bort. Jeg skifter i garderoben uten å være redd for å stå der naken. Uten redsel for at de små jentene skal se min ikke-modellkropp. Jeg husker tilbake til min barndom da vi var på badet. Hvor fascinert jeg var av alle de forskjellige utgavene kvinnekroppen kom i. Jeg husker jeg lurte på hvordan min kom til å se ut. Hvor lange pupper jeg ville få, og om magen min ville får mange krøller. Ville lårene mine få hull osv.
Hvis ikke dagens barn og ungdom ser andre nakne kropper enn de de møter i motebransjens glosserte og retusjerte magasiner, og pornoverdenens rompehullblekede og voksede verden, så er det det de vil sammenligne seg med.
Jeg liker bedre menneskekroppen når den kommer uretusjert og usminket. Jeg liker særtrekkene i et ansikt som har levd.

Jeg er oppdratt til å skamme meg over kroppen min. Fra mange hold og av mange grunner. Skam. Hele kroppen og alle dens funksjoner og lyster var forbundet med skam, tabu og ekle følelser.
Det har tatt tid, hardt arbeid mange skritt utenfor komfortsonen for å komme dit jeg er i dag. Og en del knall og fall. Selvfølgelig har jeg mine greier jeg og, men ingen skal lenger få meg til å skamme meg over egen kropp.

Mye av grunnen til at jeg har jobbet så hard for dette, er at jeg synes ikke det er greit. Spesielt etter at jeg fikk barn, var det ikke greit. Mine døtre skal ikke vokse opp og skamme seg. Og heller ingen av de barna og unge jeg møter på min vei, om jeg har noe jeg skal si. Og det hender det faktisk at jeg har.

Nå klarte jeg å skrive meg ut på en langtur igjen. Klarte du å holde følge?

Kjære medsøstre! La oss stå sammen. Ikke snakk ned om din søster, løft henne opp. Vær et forbilde for oppvoksende slekt. Vær stolt av din kropp, i all sin uretusjerte skjønnhet. Ikke gjem deg bort. Vis at vi kan stå sammen og gjøre en forskjell.

Og nei, alle menn er langt i fra monstre og neandertalere. Men noen få ødelegger for resten. Jeg har selv vært så heldig å finne en som gir meg troen på menneskeheten tilbake. Det er håp!

The never ending story

Noen ting går på konstant repeat. Husarbeid, klesvask og ting man må si til barna.
I helga var vi hjemme for å prøve å komme litt ovenpå med disse tingene. Noen ganger føler jeg at vi drukner litt i ting vi skulle gjort. Da er det alltid greit å ha en rolig helg hjemme. Sove lenge, spise god og langsom frokost, pusle på med klesvask, rydding og ordning. Og en liten tur på byen for å handle.

Jeg tenkte det ville bli helt herlig. Nå får jeg sovet ganske lenge, siden ungene mine klarer å slå på Netflix helt alene. Frokost spiser vi når mini kommer inn og sier hun er sulten.

Planen var å få rydda rommene deres. De var ikke alt for ille, så jeg tenkte det var en god ide. Da ville det være lettere å bli ferdige og alt skulle liksom bli så bra.
Yeah right!

Jentene mine leker utrolig fint sammen. De finner på de morsomste leker og kan holde på i timesvis. Spesielt om de ikke skal leke. Hele lørdagen ble en evinnelig repeat. Godt vi hadde avbrekk med en bytur ellers hadde jeg vel tørna. De ser på deg når du snakker. De nikker på rette stedene. De ser ut til å forstå. De ber om unnskyldning. De gjentar hva jeg forventer av de. Og ca tre og et halvt minutt senere er de tilbake på samme rom og ler og tuller.

Det er som med klesvask. Det er nesten uansett hva du gjør så blir du ikke ferdig. Med mindre du flytter til et varmt land og blir naturist. Hver gang du tror du ser enden på det, så får du rydda et barnerom eller to, og dermed er kurven full igjen.

Jeg arrangerte små leker på søndagen for å få fortgang på ryddinga. Satte klokka på ti minutter hvor de bare skulle rydde, uten pauser eller å jobbe i sakte film, så fikk de en capri sonne. Ja. Det hjalp litt. Men noen ganger lurer jeg på om man kan bli gal av å gjenta seg selv. At du har et visst antall av hver av de festlige tingene man må si hver dag, før man eksploderer, blir stum eller noe.

Ja, jeg vet. Jeg er pedagog, og burde vite detta. Spesialpedagog til og med. Men jeg skal love deg at det ikke alltid funker like flott når det kommer til egne unger. Da er det liksom ikke satt av tid til verken planlegging, foreldresamtaler (eller jo, jeg snakker en del med meg selv), eller utarbeiding av planer med mål og greier. For ikke å snakke om arbeidstiden, mangel på avlastning og null mulighet for avspasering. Joda, jeg planlegger, snakker med meg selv og andre, og man lager jo mål.

Målet er å oppdra selvstendige, lykkelige mennesker som tåler å leve i den virkelige verden som voksne mennesker. Men det er litt langsiktig. Det er så mange delmål på veien. Klare å kle på seg selv, smøre sin egen niste, hjelpe til å dekke et bord og rydde etter seg selv, kunne uttrykke følelsene på en egnet måte. Både de gode og de ikke så morsomme.

Men man vet liksom aldri. Man kan jo begynne å lure på om noe av det man prøver å lære de, går inn i det hele tatt, når man må gjenta de mest banale ting flere ganger om dagen. Men de er stort sett veldig flotte jenter, som oppfører seg bra ute blant folk. Som oftest. Ikke noe som er veldig uvanlig for alderen i alle fall. For det går over etter hvert at mini sier akkurat det som faller henne inn til hvem som helst, hvor som helst, sant? #flauinpublicmuch

Vel, igjen tok jeg en rundtur og endte bortimot ingen steder.

Men. Jo. Unger er stas. Og slit. Mest stas! Masse bekymring og en stor dæsj frustrasjon.
Og jeg VET at når de er så store at de ikke lenger bor her, så kommer jeg til å savne alle lydene og rotet. Selv de lydene som jeg nå innbiller meg at jeg aldri vil savne.

For jeg er verdens heldigste mamma. Og det er ein soga som aldri vil ta slutt.

Ha en fantastisk en!

Reading - å lese en person

Det er mange forskjellige måter å lese på. Du leser et dikt, ei avis, ei bok, en faktatekst, en rutetabell, en oppskrift, tekstinga på en film og en bruksanvisning på forskjellige måter.  Og jeg er sikker på at du ikke alltid er bevisst hvordan du til en hver tid leser. Hvilke teknikker bruker du?

Å lese en person er ikke så veldig ulikt. Man legger sammen små tegn til større enheter og legger sammen dette til en mening.

Kineserne har tradisjon for ansiktstolkning. Man leser personligheten til et menneske ut i fra ansiktstrekk, hodeform, ører og nese.
Håndanalyse er kunsten å lese hvem du er og gjerne fremtiden din ved å bruke linjene og bergene i hånden din.
I begge disse kan man lage seg kart og forklaringer over hvilke fysiske trekk som forteller om hvilke personlighetstrekk på hvilke måte.

Da jeg var yngre, var det helt naturlig for meg å se spesielt sterke personlighetstrekk på folk. Om man har opplevd stor sorg, eller er spesielt slem, vistes like godt som øyenfargen. Jeg oppdaget tidlig at dette ikke var noe alle så, og at jeg ikke burde snakke så høyt om det. Jeg var i grunnen rar nok, om ikke jeg skulle legge dette til lista. Jeg la mye av det bort, men det ville liksom ikke holde seg skjult, så det har kommet fram flere ganger opp gjennom årene.

Jeg husker første gang jeg gjorde en reading ved hjelp av et bilde. Jeg var vel 16 år, på sommerferie hos søsteren min, og hadde funnet ei ny venninne. Hun og jeg var på besøk hos nabogutten hennes. Vi satt på rommet hans og hørte på musikk og slik. Han var ekstra opptatt av henne, så jeg tok tak i en katalog som lå der, og begynte å bla i den. Dette var en skolekatalog han hadde fra han gikk på  folkehøyskole. Jeg vet ikke hva det var, men jeg stoppet opp ved et bilde og begynte å fortelle om den personen. Han kikka på bildet og lurte på om jeg kjente personen. Det kunne jeg avkrefte. Han så liksom bare sånn ut, sa jeg. Jeg bladde videre, stoppet ved et nytt bilde og gjorde det samme. Han var like imponert. Jeg gjorde det vel en eller to ganger til før jeg startet på begynnelsen og fortalte om hver eneste person i boka. Og alt stemte. Vi syntes jo det var hysterisk morsomt. Så det første jeg gjorde da jeg kom hjem til søsteren min den kvelden var å fortelle at jeg var synsk. Nabogutten og jeg lo og fortalte om hvor synsk jeg var. Vi fant det veldig underholdende. Søsteren min hadde en kamerat på besøk da, og han kikket rart på søsteren min og lurte på om jeg ikke visste det. Ingen lo lenger. Visste hva? Jeg ble litt nervøs. Her fjaset vi og jeg er stolt av mitt nyoppdagede talent og mannen snakker som om det er hemmeligheter ute og går. Hun vet vel at hun er av slekta, lurte han. Ja, det visste jeg jo, sier søsteren min. Ja, og det er jo i den alderen det kommer, fortsatte han. Du er vel rundt 16, spurte han. Hva kommer? Jeg begynte å bli litt nervøs. Evnene, fortalte han. Siden jeg var av slekta (altså av sigøynerslekt) så kom man gjerne til evnene sine i denne alderen. Jeg ble litt forvirret men følte meg litt spesiell på en måte. Jeg skulle få evner. Så dette var evnene mine. Det hadde vært morsommere å kunne fly, men men.

Siden folk flest blir litt skremt når man kan fortelle hvem du er ved å se på deg, prøvde jeg å legge det vekk. Men innimellom har det kommet fram. I perioder av livet mitt har det trengt seg på som en løvetann gjennom asfalten. Det må ut.

Og nå har jeg sluppet det ut. Det er ikke slik at jeg vet alt om noen ved å se de. Jeg har bedt om å bli skjermet fra det. Jeg tar ikke inn informasjon om folk med mindre jeg trenger det. Altså om noen ber meg om det, som når de ber om en reading, da kan jeg gå inn og lese en person. Og da kommer heller ikke alt opp. Det er litt finurlig lagt opp. Man får bare den informasjonen man trenger. Det du trenger for å komme deg videre der du er nå. Det holder. Jeg vil heller ikke se ting jeg ikke kan gjøre noe med. Så det jeg ser er ting som du trenger å høre for at du skal kunne komme deg videre på din vei, der du er nå. Litt enkelt forklart.

Hvordan jeg gjør det, vet jeg egentlig ikke. Jeg bare vet, noen ganger kommer det masse klar og tydelig informasjon, andre ganger er den mer vag. Og noen få ganger kommer ingenting fornuftig i det hele tatt. Det er litt frustrerende. Men jeg regner med det er en grunn til det og. Det er vel der jeg er i prosessen. Jeg vil lære mer om hva jeg kan gjøre når det stopper opp, eller når jeg bommer. Hva er grunnen, og hva gjør jeg for å snu det rette veien? Gleder meg til å utforske veien videre.

Noen mennesker klarer ikke å lese ansiktsutrykk. Tenk deg at du ikke vet hva det betyr når et menneske har smale øyne, blottede tenner og smal, lang munn. De små tegnene i et ansikt som forteller om du er sint, glad, trist, redd eller nervøs. Hva om du ikke forstod dem? Du kan nok lese de. Noen er bedre på å lese de nyansene enn andre. Flinkere til å legge merke til det lille draget over ansiktet før smilet kom. Flinkere til å tolke hva det kan bety. Det er utfordrende å sette ord på hvordan man kan se på en person at de er betenkte. Prøv å forklar det for deg selv.
Jeg er bare litt ekstra god på å tolke slike tegn.

Vi er flinke til forskjellige ting. Jeg ser ikke på det jeg gjør som noe hokus pokus. Noen ganger synes jeg det er like lett som for de fleste av oss å se at ei smilende jente er blid. Det er nok litt flere ting enn ansiktstrekk jeg leser, men jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. Kanskje jeg bare var en kinesisk ansikstsleser i et tidligere liv, og glemte å legge fra meg kunnskapen? :-D

Dette ble en lang vei med mange stikkveier, uten at jeg føler jeg kom helt i mål. Håper du ble noe klokere. Og er det noe du lurer på, så må du bare spørre.

Ha en smilende kveld!

Bildet er lånt fra verdensveven