Bekymra

Min kropp har i mange år prøvd å fortelle meg noe. Jeg har ofte visst hva det har vært, men å følge hva den sa, var ikke like lett. Den prøvde å skrike det til meg. Og spenne litt bein på meg tidvis. Jeg begynte å føle meg som en hypokonder med alle de rare vondtene mine som det aldri ble funnet noe om på prøver. Da føler man seg dum. Og litt lat og rar.

For et år siden sa ei venninne til meg at det ikke er normalt å gå og ha så mye vondt. En helt normal kommentar. Og helt logisk utsagn. Jeg visste det jo. Men på et vis slo det meg. Hun hadde rett. Det er ikke normalt. Det var på den tida det bare hadde eskalert. Og det fortsatte det med.

Utover forrige sommer ble det værre og værre. Det pleier å være greiere å være meg på sommeren, men ikke da. Da jeg tilslutt begynte å spise smertestillende daglig, ble det hele ugreit. Jeg spiser sjeldent smertestillende. Jeg har vært av den oppfatning at det lindrer et symptom, men ikke årsaken. Da tar jeg heller et glass vann og går og legger meg. Om jeg kan da, vel og merke.

Etter ca tre uker på smertestillende flere ganger om dagen, måtte jeg krype til korset og gå til legen. Jeg klarte så vidt å bøye meg for å ta på skoa. Det var smertefullt og vanskelig å smøre brødskivene til jentene. Det var rett og slett ikke så lett å virke.

Jeg ble sykemeldt. Jeg sov. I tre måneder leverte jeg jentene om morgenen, dro hjem og sov, hentet dem, lagde mat, la dem, og sov. Og gråt. Jeg gråt mye. Det er ikke gøy å føle seg fanget i en nittiårings kropp når man ikke har rukket å fylle førti.

Det er greit å ha smerter. Det er jeg vant til. Å få vite hva det var, hjalp. Det var ikke noe farlig, det var bare vondt. Men jeg måtte så mye. Måtte i gang, måtte jobbe, måtte trene, måtte prøve, måtte komme meg opp av sofaen. Alle hadde en mening om hvordan jeg skulle fikse detta. De fleste kunne fortelle om at alle hadde det sånn til tider, men at jeg bare ikke taklet det bra nok. Det hjelp ikke akkurat.

Jeg var delvis tilbake på jobb litt her og der. Det gikk. Delvis. Jeg var på jobb et par timer, og så dro jeg hjem og sov for å takle et par timer med jentene på ettermiddagen. Snakk om å føle seg mislykka.

Kort fortalt var jeg sykemeldt et år. Jeg har brukt opp sykepengeperioden min. Jeg har prøvd medisiner og funnet noen som virker. Jeg har prøvd ulike treningstyper, og funnet noe som fungerer for meg.
Jeg vet mye om hvor grensene mine går, men det finnes ikke rom til å ta hensyn til dem.

For et år siden lurte jeg på om jeg hadde hjerteproblemer. Jeg hadde smerter i brystet. Det var visst stress. Yoga, sykemelding, skogsturer og svømming har holdt det borte.
Nå er jeg tilbake på jobb. Jeg har verdens beste jobb, forresten. Men tilbake er også smertene. Brystsmertene. De er ikke velkomne. Jeg har legetime i morgen og gruer meg vilt.
Jeg har ikke lenger ord for å fortelle om hvor liten og ubrukelig jeg føler meg. En liten hypokonder. Og jeg er redd for at det ikke bare er stress og denna dustesjukdommen jeg har fått som er skyld i det. For jeg kan ikke være sjuk. Jeg vil ikke være mer sjuk. Jeg har ikke råd til å være mer sjuk. Så jeg har bare å være frisk. Krysser fingrene for at det er innbilning eller noe. Det hadde vært fint. Eller at det er en av følgefeiliene med denna flotte sykdommen. For smerter går greit, når jeg vet det bare er smerter. Det er når de tar uvante vendinger og setter seg på dumme steder som i brystet, at jeg blir litt bekymra.

                               (Bildet er lånt fra verdensveven)

Så kryss fingra for meg i morgen, er du grei. Be en bønn eller send noen varme tanker.

Ha en fin en!

Søt søndag

Det er søndag. Søt søndag. Deilig søndag. Med sol til og med. Og smil. Jeg har mye å smile for. Jeg var ikke ute på Trubadurfestival i går. Litt kjedelig, men det betyr at jeg nok er i mye bedre form enn mange andre denne søndagen. Jeg drikker i grunnen ikke, for hadde jeg vært ute i går OG drukket, hadde dette vært en syk søndag. Veldig. Så det er like greit å la være.

Jeg fikk sove lenge. Det er godt. Jeg spiste rester fra i går til middag, i stua, mens jeg så Frustrerte fruer. Jeg tok et par sjokolader, bare fordi jeg kunne.
Og jeg målte blodsukkeret mitt. Jeg hadde et korttidsengasjement som diabetiker da jeg var gravid med hu siste, så jeg skal gjøre litt kontrollmålinger innimellom. Og så kjenner jeg noen som bekymrer seg litt i overkant for meg og mitt velbefinnende. Så jeg målte i dag morges, og litt i underkant av en time etter mat, sjokolade og sukkerholdig drikke. Og den var alikevel innafor. Stas.

Så fikk jeg handlet inn høst- og vinterklær til hu eldste på kjøpe- selgesida på face. TIl en meget fordelaktig pris.
Og jeg gikk tur. I skogen. Deilig. Jeg elsker skogen. Om jeg noen gang skal flytte, måtte det være skog i nærheten. Gjerne en sånn som på Nordagutu. Har kjørt litt folk dit, og jeg ble misunnelig pga den skogen. Jeg kunne frivillig kjørt folk dit, bare for en mulighet til å gå litt i den.
Det er lite som gir en sånn ro som skog.
I dag løp jeg litt i den til og med. Ikke mye, ikke lenge, men dog. Jeg er i grunn ikke noen fan av å løpe. Kroppen min har ikke likt det. Nå er den snill mot meg. Og om den da vil løpe litt, så skal den få lov til det.

En lang deilig dusj, litt god drikke og en liten sjokolade til mens jeg blogger. Jeg har det bra. Og om et par timer skal jeg hente jentene.

Og om tre sidevisninger runder jeg 2000. Det er litt rart. Artig og rart. Og koselig. Jeg liker å skrive. Og det blir litt ekstra hyggelig når jeg ser at noen liker å lese det jeg skriver også.

Så søndagen smiler. Og om jeg skal fortsette å være flink, rekker jeg å lese litt jobbgreier og gjøre litt yoga også før søndag slutter å smile og blir til mandag.

Ha en fin en!

Angsten er en hvesende slange.

Angsten er som en hvesende slange. Det er ikke alltid du ser den. Men den er der. Ligger i gresset og lurer. Kommer krypende når du minst aner der. Noen ganger hogger den til uten noe advarsel. Mens andre ganger hveser og hvisler den litt i forkant som for å advare deg. Det er ikke alltid den hogger, selv om den lager lyd. Noen ganger lager den bare lyd. Lyd som får blodet til å kjølne i årene. Lyd som gir frysninger og gåseprikker.

Angst spør aldri om det passer. Om du har tid til å bli kald og varm om hverandre akkurat nå. Er det greit om hjertet ditt hamrer hardt de neste fem minuttene? Halvtimen? Dagene? Hva med litt kaldsvette og klissete håndflater akkurat nå? Hadde det vært fint?

Flaks for angst at den ikke spør. Ingen ville sagt at det var greit da. Den er alltid uønsket som gjest.

Ingen kan se slangen i gresset. Den ligger i meg som et lite monster med jernkloen sin om hjertet mitt. Får det til å slå hardere og dumpere. Gjør meg litt kvarm og uvel. Men ingen ser den. Ingen som ikke har kikka meg dypt inn i øynene så mange ganger at de ser den lille skyggen som lurer baki der. Ingen kan se det bak smilet og latteren. De dumme kommentarene og den lette praten. Ingen ser. Med mindre man lar dem se. Den er flink til å gjemme seg.
Jeg tror men må ha kjent på en slik slange selv, for å kjenne den igjen i andre. For jeg har sett den i andre. Selv om svært få har sett den i meg.

Jeg har prøvd å vise den fram et par ganger, med varierende hell. Hvem vil vel se på slangen din? Den er ekkel, uønsket og uforståelig. Det er vanskelig å se for seg slanger i et vakkert blomsterbed. Og om man gir den for mye fokus, er jeg redd den kan ta over kontrollen. Og det vil jeg ikke.

Noen ganger er den lettere å takle enn andre ganger. Den er greiere å takle og stå gjennom, om alt annet er kjent og trygt. Om man er i kjente omgivelser, med mennesker man er trygg på, eller gjør ting man er trygg på. Jeg har gjort mange ting opp i gjennom, hvor ingen ville visst eller trodd at det bodde en diger Anakonda i magen min.

Noen ganger oppsøker jeg den frivillig. Ønsker den velkommen med åpne armer. Eller, jeg oppsøker steder og situasjoner hvor jeg vet den vil dukke opp. Forbereder meg ved å alliere meg med venner, noen eller noe som gjør det lettere, og går på. Rett og slett fordi den slangen aldri skal få lov til å vinne. Det er jeg som er sjefen. Jeg vet du bor der, dypt nede i magen min, men du får ikke ta over. En dag har jeg til og med tenkt til å kvele deg. Men jeg vet det tar lang tid. Jeg holder deg i sjakk med pusten min. Og vissheten om at all uroen du skaper, kun er en illusjon.

Jeg bestemmer. Selv om jeg på dager hvor jeg ikke lenger har trær og busker og gjemme meg bak, må stirre deg rett inn i hvitøye og erkjenne at du finnes.
Åh, som jeg har lyst til å krabbe opp i sofaen med teppet og la meg skremme av deg. Sitte paralysert frem til jeg igjen må ut i virkeligheten og hverdagen. Godt at slangen er redd for barna mine. Eller, er det jeg som blir litt mer superhelt når de er hjemme? Da kikker jeg nemlig som oftest bare dumt på den, og den kryper litt unna. Hveser og rekker tunge, men holder seg i bakgrunnen.

Å bli i slangens hypnotiserende blikk er ikke bra. Æsj, jeg vet jo det.
Nå skal jeg visst kle meg og gå ut i skogen og riste den av meg.

Jeg har sagt det høyt at det hjelper med skog på slike slanger. Sagt det høyt, og noen som har sett meg dypt nok inn i øynene til å kjenne igjen skyggen, har lyttet. Og nå må jeg visst bare ta på sko og gå. Gå, puste, lytte og se. Skog er terapi.

Ha en fredfull en!

Hei sveis!

Forrige dagen på jobb, da jeg hadde vært på do, ble jeg stående å se meg i speilet. Litt som på tegnefilm, så jeg for meg at jeg tok en saks og klippet rufsesveis på meg selv.
Godt vi ikke oppbevarer sakser på do. Godt jeg ikke var hjemme alene da innfallet kom. For da hadde jeg fått artig ny sveis.

Ny sveis fikk jeg alikevel i dag. Godt man kjenner dyktige folk som er klare for mine impulser like kjapt som jeg får de. Først fikk jeg mat, så sveis. Heldig er jeg. Hu ene fortalte hvordan jeg burde ha det, og hu andre klipte. Og klipte. Og barberte. Og tynnet.
Jeg har mye og tykt hår.

Det ser jo ut som jeg ikke har hår igjen her. Men sannheten er at jeg fremdeles har mer hår på hodet enn mange jeg kjenner.

Men når man begynner å barbere bort hår, synes det godt at man er en sølvrev. Så da måtte hårfargen fra Sverige frem fra skapet.

Meget alvorlig baderomsselfie. Jeg blir alltid så fornøyd mes sånne. NOT!

Så nå sitter jeg her og føler meg ti kilo lettere. Mulig det blir litt kaldt på øra om høsten kommer brått på. Men jeg har luer jeg.
Om du får skikkelig bilde av sveisen? Nei. Det ble avlyst pga manglende interesse fra min side.

Ha en velfrisert en!

Grønt lys - kjør

Hovedgata vår har en stund vært trafikkregulert. Det er litt artig at vi har slike storbyfenomen her. Da de gravde lenger nede i byen, var det tydelig at innbyggerne ikke var helt kjent med dette fenomenet. De kjørt på om det var grønt, gult eller rødt. De kjørte gjerne litt fortere når det var rødt.

Nå er intervallene lenger inbiller jeg meg. Jeg slapp alltid så fort gjennom tidligere.
Nå derimot, har jeg aldri rødt lys når jeg skal på jobb. Ungene til og med kommenterer det. Vi trenger ikke stoppe, ikke sakke farta ingenting. Bare kjøre.

Det er litt bemerkelsesverdig. Hver eneste dag de siste straks to ukene har vi kjørt der på vei til skole, barnehage og jobb. Jeg trur ikke vi har måttet stoppe en eneste gang. Og nei, så strukturert at vi kommer dit til samme tidspunkt, er ikke jeg.

Men det er morsomt. Nesten hver gang når vi skal hjem og. Men om vi har god tid, ja da må vi gjerne stoppe. Når jeg trenger tid til å tenke over hva jeg skal handle med på vei hjem og slikt.

Jeg tror universet bare vil fortelle meg at det er klar bane. Kjør på!
Så da får jeg vel bare gjøre det.

Man tiltrekkes det man tenker på, sies det. Jeg husker godt et kryss vi måtte gjennom der jeg bodde tidligere. Jeg bremset bare ned der, hadde nesten alltid klar bane og kunne kjøre. Samboeren min derimot, kom alltid midt i en slags rush. Barna hans bekrefta det og. Jeg tenkte det handlet om fokus. Han husket bare ventinga, jeg tenkte bare på klar bane. Men når unga så det og kan man jo tvile.

Kall det hva du vil, morsomme tilfeldigheter eller hva. Jeg syns nå det er litt artig.

Ha en fin en!

Søskenkjærlighet

Det er ingenting som smelter et mammahjerte som søskenkjærlighet. Og mitt smelter da både titt og ofte.

Som når storesøster tar en pause i å pakke opp gaver for å gi lillesøster litt kos og suss, selv om vennene står og venter.
Når hun gir det ene vennearmebåndet til lillesøster, selv om mange av venninnene hadde mast om å få det.
Når lillesøster spretter opp fra tv-tittingen og krabber rundt på gulvet for å plukke storesøsters perler som triller overalt. To ganger. Og spør etterpå: - Er det godt å ha meg?
Hver gang lillesøster begynner å gråte når jeg sier natta fordi hun ikke har fått nattaklemmen sin av storesøster.
Hver gang store bare må bort og kose på lille, fordu hun er så søt. - Det glitrer av øynene hennes, mamma.
Hver gang store legger armen rundt lille for å trøste når noe går galt.
Hver gang lille går til store for hjelp eller trøst når noe går galt.
Og når store lærer seg å strikke på SFO fordi lille har sagt at Bæ ønsker seg teppe til bursdagen. For ikke å snakke om gleden og stoltheten i ansiktet til lille da hun fikk det. Og når hun pakket det på Bæ.

Mammahjertet smelter som smør i sola. Hver dag.

Søstre er bestevenner man har for livet. 

Lille klarte ikke å stå i ro lenge nok til at bildet ble klart. Store prøver å hjelpe til med litt tvang. :)

Ha en fin en!

Hipp hipp hurra!

Dette er en merkedag på flere måter.
Det største er at for syv år siden i dag, ble jeg mamma til en mageboer for første gang. Og livet, slik jeg kjente det, ble ubønnhørlig endret. Ingen vei tilbake. Jeg forelsket meg ikke i henne ved første øyekast. Det hadde jeg gjort lenge før jeg så henne. Da jeg så henne, lo jeg. Høyt og tydelig. Jordmora kikka rart på meg. Jeg hiksta fram at hun ligna på en alien. Hun prøvde trøste meg. Trodde jeg gråt. -Jammen, se da, sier jeg. _ Hun er grå og har deeet lange hodet. Hun trodde det hadde rabla for meg. Jeg syntes det var morsomt. Vi kalte henne Little Miss Conehead 2008 lenge.
Det er visst ikke lov å le når du føder. Ikke mens det står på, og ikke etterpå. De kikka rart på meg hver gang. Men seriøst, hadde du visst de artige tingene jeg tenkte, hadde du ledd du og. Og nei, det var ikke lystgassen, for jeg fikk ikke noe slikt.

Tenk at det er sju år siden allerede. Hun går i andre klasse og er selvfølgelig den skjønneste jeg vet. Tenk at det går an å elske noen så høyt. Så altoppslukende.

Så høyt at man uten å blunke så mye, arrangerer bursdagsfest for alle jentene på trinnet. 21 stykker ble invitert. Det var 19 barn der, med småhjelperene.
Jeg lagde fire forskjellige pizzaer og to type kake og godteposer (får visst ikke lov å la være, har prøvd). Så putter vi på litt saft, druer, saltstenger, dansekonkurranse, ballonger, gaver, fine kjoler og litt pynt, så var kvelden en suksess. Hadde god hjelp av ei venninne også. Alt går litt lettere da.

En sjuåring ligger nå meget fornøyd og sover.

Mamman er også fornøyd. Det hun er mest fornøyd med, er at det er et helt år til neste gang.
Begge jentene (eller egentlig alle tre) har bursdag i august. Så jeg slipper unna med ett familieselskap. Det fikk jeg eksen til å ha hos seg i år, så det har jo gått riktig så greit. Og nå er jeg ferdig.
Nå gjenstår bare de som ikke hadde mulighet til å komme. Og de håper jeg kommer i mindre porsjoner, så vi rekker å nyte selskapet deres. Bare kos.

Nå er mesteparten rydda vekk. Oppvaskmaskina går. Beina mine prikker. Og om jeg ikke tar så veldig feil, hører jeg senga rope på meg.

Ha en festlig en!

Dagen før dagen

I morgen fyller min førstefødte år.

Slikt gjør seg ikke av seg selv.

Så nå er pizzaene halvferdige og klare for montering, kakene klare for pynt i morgen, godteposene klare og det meste pakket klart for å hentes etter jobb i morgen.

Pakkene er klare. Frøkna gleder seg mest til at vi skal vekke henne med sang og pakke i morgen.

Mor er sliten. Men tror frøkna blir fornøyd. Og det er det som teller.

For syv år siden i morgen ble jeg mamma.

Det er verdt å feire.

Ha en fin en!

En mamma må svelge.

Det er ikke til å komme unna. Spesielt om man er alenemamma. Man må bare lære seg å svelge. Kameler, frekke tilbakemeldinger, kjappe replikker, sinte svar, bitterhet og stoltheten. Innimellom har jeg også lurt på om jeg burde svelge tunga. Bare bitt den av og svelget den.

Men hva gjør man ikke for barna?
Det er jo som regel en grunn til at man blir alene med dem. Man klarte ikke å få det til å funke sammen. Og så tenker man at det skal være lettere å kommunisere når man ikke bor sammen. Veeeel. Kanskje ikke lettere, men mindre man må snakke sammen om.

Så er det nå engang sånn at man må snakke sammen. Må tåle at ting er utfordrende. Man har fått barn sammen. Det er en livstidsgreie.

Og igjen tenker jeg på de mammaene som ikke gidder og lære seg å svelge kameler. Som ikke vil svelge stoltheten. Hva lærer de barna sine?
Hvis pappaen deres ikke er bra nok til å være sammen med de, hva sier det om ungene?

Jeg får litt vondt i magen hver gang jeg tenker på dette. Og jeg tenker mye på dette. Jeg kjenner fedre som ikke får se barna sine pga at mammaen ikke kan svelge egne sårede følelser. Hva gjør de med ungene sine da? Har de tenkt på det? Det forundrer meg stadig at mammaer kan gjøre slikt mot barna sine. For det er dem de gjør det mot når de er stygge med pappaene. Mødre som nekter samvær, som nekter far og hans familie kontakt med barna. Egentlig er det mødre som nekter barna sine. Det er barna de nekter en far og en familie. Hvordan kan de ha lov til å gjøre slikt? Jeg vet det finnes flere fortvilte fedre som kjemper kamper mot systemet. Systemet som beskytter mor. Vi har liksom innebygget i oss at mamma er noe fint og vakkert som gir omsorg og kjørlighet. Som passer på. Det er liksom litt utenkelig at hun skal gjøre stygge ting mot barna sine. Spesielt noe så ille som å ta fra de en pappa.

Kjenner du en mamma som gjør dette? Ikke jatt med henne. Si ifra. Still spørsmål til hennes avgjørelse. Er det virkelig til barnas beste? For det er vel det vi alle ønsker? At det skal være til barnas beste.

Jeg kjenner jeg blir fysisk dårlig når jeg tenker på hva det ville gjort med mine egne jenter om jeg hadde nekta de å være sammen med faren sin. Det er liksom min fordømte jobb som mamma å passe på at de har et godt forhold til pappan sin og hans familie også. Selv om jeg selvfølgelig fra tid til annen synes han er en fjott. Men det er grunnen til at vi ikke lenger bor sammen. Det var ikke barnas valg.

Argh... Blir så fortvilet og sint at jeg finner ikke flere ord.

Ha en sannferdig og generøs en!

Lovely lørdag. Eller, en kjeltrings bekjennelser.

Å starte dagen med å få ligge litt lenger i senga og sløve.... deilig. Små jenter som ser barnetv, leker, kommer og koser litt. Fantastisk. Og når de da er sultne spiser vi gårsdagens rester. Pansit, lumpiang, kulling og ris til frokost er jo bare digg. Hvis noen hadde laga sånn mat til meg på jevnlig basis, ville jeg måttet trene seriøst.

Jentene hadde kledd seg i prisnsessekjoler, og storesøster hadde fiksa sveisen til lillesøster, så det tok ikke så lang tid å bli klare for byen. Vi måtte ut og handle gave siden storesøster skulle i bursdag. Og så dro vi på Rjukanbadet med noen venner. Kjempedeilig. Begge jentene klarte fint å svømme litt. Hu største klarte til og med et par tak uten armringer. Veldig fornøyd frøken. Begge øvde seg på å flyte. Ingen av de liker å få vann i ansiktet eller i øra, så det var en bragd.

Og med lukta av mat, er de selvfølgelig sultne. Vi slår ut håret og spiser. En av fordelene med å bo på lille, flotte Rjukan er at alle kjenner deg. Så jeg bestilte mat og kunne betale når jeg fikk på meg tørre klær. Herlig ikke sant? Ikke det, jeg er jo der med ujevne mellomrom, og de vet hvem jeg er, så jeg kan ikke akkurat stikke fra regninga. Men det er liksom noe rørende med en slik tillit.

Vi bader til huden ser ut som på en nittiåring og kommer oss avgårde akkurat i tide til å få levert storesøster i bursdag. I det vi skal gå, kommer det noen damer inn i garderoben som kommenterer at jentene må være prinsesser. De lurer på om de har gått feil og kommet på slottet i steden for badet. Og så lurer de på hvor kongen og dronneingen er. "Kongen og dronningen er skilt." svarer storesøster. "Og dronningen er der." Og vi lo godt.

Og når storesøster er i bursdag, må vi kose oss litt vi og. Vi drar i kiosken og kjøper is. Mor drar kortet og blir kald. Fryser til og må erkjenne at jeg er en liten kjeltring. Jeg har helt glemt å betale for meg på Rjukanbadet. Jeg skifter fra kald til varm, og tilbake igjen. Makan til tullehue.

Vi kjører jo rett opp og jeg går inn for å betale. En av betjeningen møter meg da jeg kommer, med et stort smil. "Glemte å betale, nå eller?" Var jo ingen tvil om det. Men jeg hadde jo ikke trengt å stresse med å komme da. Jeg kunne jo bare ringt, og betalt neste gang. Er det mulig? Jeg var jo dypt rystet over egen adferd, og de bare ler. Jeg var ikke første, og sikkert ikke siste. Er jo derfor de bare kan gjøre slikt med fastboende. Vi kommer jo alltid tilbake. Blir varm om hjertet. Det er godt å vite at det enda finnes tillit.

Minste frø spurte freidig om ikke hun også kunne få godtepose, da vi var og henta. Så sukkerinntaket var sikra. Og med ost og kjeks til kvelds, kan vi konkludere med at vi har hatt en meget lovely lørdag.

Håper du også har kost deg!

Bildet er av meg og hu andre "badedama" utafor Rjukanbadet en litt kjøligere dag.


Ha en tillitsfull en!

Helg

Uka går mot slutten og det er helg. Huset er ikke nyvaska, og blir det heller ikke i kveld. I kveld er kroppen helt ferdig. Sliten. Men uten de store smertene. Det er godt å kjenne.

I dag var det en hyggelig sammenkomst i borettslaget.  Men nydelig mat laget av min nabo.Jeg er fremdeles veldig mett. Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn philipinsk mat. Helt nydelig.

Og i kjøleskapet står det masse rester som vi skal spise i morgen. Gleder meg alt.

Men i kveld kommer ingenting til å skje. Ingenting annet enn at jeg skal forflytte kroppen fra sofaen og inn i senga. Og i morgen er det lørdag. Herlig!

Ha en fin en!

På tverke

Tenkte jeg skulle legge ut litt flere bilder her. Har så vannvittig mange fine bilder nå. Men så er det noe rart som har skjedd de siste gangene når jeg har lagt over bilder fra kamera til dataen. De snur seg. Noen en dang, andre to.

Så nå har jeg sittet og snudd ett og ett bilde slik at det er riktig. Vi snakker over 700 bilder....

Så om noen der ute har en løsning på den utfordringen, blir jeg meget takknemlig om den deles med meg.
Videoer også. Der har jeg ikke enda funnet noen annen måte enn å legge de inn i Movie Maker og så snu de, og så lagre filmen.. Ja, vi snakker megettungvint.

Men jeg har jo da fått sett alle bildene på ny.. Og må si jeg er ganske imponert over hva jeg kan få til med mobilkameraet. Selv om bildene ikke yter det helt rettferdighet.

Bildene er finest store.
Her har du noen smakebiter.

Ha en fin en!

Typisk?

Skolen er i gang. Hverdagen har innhentet oss. Hektisk skoleoppstart. Full rulle. Og nå endelig kommer sommeren. Nå som vi ikke lenger har fri og kan nyte den. Er ikke det bare typisk?

Dagene går så fort nå. Alt går fort nå. Jeg er helt pumpa. Det er ikke feigt å legge seg klokka åtte. Er det vel?

Ha en fin en!

Barnebursdag og bokbind.

Mini måtte få barneselskap. Hun har snakket om det i lang tid. Alle bestevennene måtte jo komme. Det er mor som må ordne, så hadde det vært opp til henne hadde vi invitert alle hun kjente. Men når hun ramsa opp venner, tok hun også med mammane også da. Så vi endte opp med at bursdagsjenta, storesøstra og mamman, alle hadde hyggelig selskap i dag.

Jeg stresser gjerne litt med sånt i forkant. Nei, nå juger jeg. Jeg blir veldig stressa av slikt. Ikke at jeg blir noe mer effektiv av den grunn, heller tvert i mot. Men jeg gjorde klart det jeg kunne i går kveld. Og så er jeg så heldig å ha ei veldig god venninne som ordner opp. Så jeg kunne reise rett hjem etter jobb og lage pizzaer og pynte kake. Hun hentet barna og kom med de i tide til å pynte seg til vi fikk gjester. Hjalp til gjorde hun og. Jeg er heldig <3

Været var som bestilt, så vi koste oss i hagen. Barna fikk skikkelig japansk resturant. Eller piknik om du vil. En lav benk som bord, og piknikpledd å sitte på. Det fungerte helt fint.

Jeg laga tre pizzaer, bare for å være helt sikker. En med pølse, mais, ananas og purre (alt), en vegetar, og en "pylsepyse" hehe. Kun pølse og mais. Jeg regna med det var noen som kanskje ikke likte alt.

Og frøkna hadde bestilt kanelkake. Har ikke møtt en unge enda som ikke liker den.

Mor hadde en teori om at vi kunne sette fram litt felles godteri, men ble meget raskt gjort oppmerksom på at godtepose er det store høydepunktet. Men da jeg kikka rundt i hagen etter gjemmesteder, fant jeg ut at det var like greit å dele de ut. Ungene var i grunn enige i det da jeg forklarte at de beste gjemmestedene hadde litt mye insekter.

Mini var veldig fornøyd med gavene sine. Og hun hadde mange ivrige små hender som gjerne ville hjelpe til.

Hun fikk en barbiedukke også, men den klarte hun å putte under kjolen, slik at bare hodet stakk opp i halsgropa hennes. Så der ble den.

Vi er så heldige å kjenne bra folk. Så når bare alle forberedelsene var i orden, så kunne jeg slappe av og kose meg med gjestene. Store og små. Barna lekte, vi mammaene skravla og sola skinte. Idyll.

Tusen hjertlig takk for at dere var med og gjorde lille frø sin dag helt super! Det var en meget lykkelig liten jente som sovna sliten i kveld.

Om noen reiste herfra sultne så er det ikke min skyld. Her har jeg pakka sammen restene, for å legge i fryseren. Kommer til å holde en stund det.


Og når roen endelig senket seg, var det bokbindtid. Kun to bøker i kveld, så det går greit. Godt jeg hadde kjøpt litt mye i fjor, for det hadde jeg lagt litt langt bak i hjernen nå.

Ha en fin en!

Første skoledag

Første dag i første klasse. Det er vi som står her nå.
En sang som alltid får meg til å felle en tåre. Det finnes få ting som er mer rørende enn når førsteklassingen går den symbolske veien over skolegården. Fra mor og far, og opp til læreren, rektor og klassen. Jeg blir helt rørt hver gang.
I år fikk jeg ikke sett denne seansen. Men jeg ser alle de flott bildene på face. Alle de stolte barna, foreldrene og besteforeldrene.

Og til alle førsteklassinger, foreldre eller besteforeldre, eller andre som er ekstra stolte av sin førsteklassing i dag; gratulerer med dagen!

Jeg stod på andre siden i dag. Oppe på trappa med de andre lærerne. Vinket ned til tidligere elever, nye elever, min egen håpefulle og alle andre kjente og kjære små.
De glade ansiktene. Litt ekstra pyntet i anledning dagen. Noen spente på den nye læreren. Noen ivrige, noen litt engstlige. Søkende blikk etter et kjent fjes. Smilet når de kjenner deg igjen. De ivrige klemmene fra tidligere elever og fra nye.

Den følelsen. Du blir varm i hjertet. Og kjenner så innmari godt på noe av det beste med å være lærer. Å stå på tampen av det nye, full av forventninger.

Nytt skoleår. Klar, ferdig, gå!

Ha et herlig skoleår!

Apatisk amøbe

I dag står liksom været i stil med humøret mitt. Grått og trist.

Jeg er i grunnen heldig. Har to skjønne jenter, et sted å bo, jobb, bil, noen gode venner og en helse som i bunn og grunn er bedre enn mange andres.
Men vet du hva? Det hjelper liksom ikke alltid så veldig.
Enkelte dager er det ikke til trøst i det hele tatt. Når leiligheten er stille. Kun meg. Alle tingene jeg skulle, burde, og til og med ville, blir liksom bare et slit.

Jeg blir forvandlet til en apatisk amøbe. Sittende med tankene mine. Alle kjipe, dumme, triste og ikke så artige tanker kommer krypende og steller seg i kø for å få hjemsøke tankene mine. Hodet mitt blir til et sort hull. Alle positive tanker og lyspunkt blir sugd inn og forsvinner ned i mørket.

Bildet er lånt fra den vide verdensveven.


Ja, jeg vet at det finnes folk som har det værre enn meg på alle mulige punkter. Ja, jeg vet at folk lever med mer smerter enn meg. Ja, jeg vet at jeg burde anse meg selv for å være heldig. Og ja, jeg vet at folk mener det godt når de sier slikt. Men i blant har jeg det bare skikkelig crappy dritt. Og kunne trenge å få det ut. Uten at noen skal reparere det, eller minimalisere mine problemer.

Og ja. Jeg vet at det blir bedre. Det er i motbakke det går oppover og alt det. Og ja, det blir bedre når jentene kommer hjem. Man har ikke tid til å være nedfor med to små soler i nærheten. Da blir det pause til de sover om ikke annet. 

Og se der. Nå satte jeg litt ord på det. Nå spyr jeg det ut til dere.
Og kom igjen, jeg er helt sikker på at det ikke er bare jeg som har det sånn i blant.

Ha en bedre en!

Lofoten i bilder

Jeg har i grunn bade tenkt og lovet at jeg skulle legge ut bilder fra turen min.
Og jeg har tatt mange bilder. Det er helt fantastisk hvor mange blåfarger og -nyanser det finnes. Og jeg er jo ikke glad i blått.

Når jeg ser sånne solnedganger... eller vent, sola gikk jo ikke ned. Bildene av himmelen er faktisk tatt på natt. Tolvtida. Men jo, når jeg ser himmelen slik, eller havet i alle dets utallige blåtoner.... Da ønsker jeg meg skikkelig kamera. Noe som kan fange skjønnheten. Mobilkameraet mitt yter det virkelig ikke rettferdighet.

Og alle de andre vakre sakene som havet fører med seg. Bubbelura, skjell, kråkeboller, tang og måkebæsj. Hjertet som er opp ned der, er faktisk måkebæsj. Selv måkebæsjen er vakker ved havet nordpå.

Noe annet jeg synes er både vakkert og fascinerende i Lofoten, er kunsten. I fjor var jeg en runde og tok bilder av all kunsten til Pøbel som jeg kunne finne. Her fant jeg en til. Vet ikke om den er ny eller om jeg bare ikke fant den i fjor. Måtte ta en selfie med den. I tillegg fikk jeg tatt bilde av en litt nærmere enn i fjor.
Herer de, pluss litt annet som går mer eller mindre i kategorien kunst.

Sortland er en fin by. Masse blått. Og jeg syns det er så artig at husene har masse farger. Og ikke nok med det. På de artigste steder dukker det opp fine ordspråk på veggene. Og i sommer fant jeg noen jeg ikke fant i fjor. Sinnataggen over er også derfra.

Nå er det vel bare tre av disse som er fra Sortland, men la oss ikke henge oss opp i detaljer. Den ene veggen der har gullskrift.  Det er autografen til fire konger. Måkebæsjen er heller ikke fra Sortland, men Henningsvær. Men alikevel. Passa liksom så godt sammen med skrifta på veggen. Det var nå først på Sortland jeg fant slike første gang i fjor. Kan tru jeg var artig der jeg tusla rundt og fotograferte vegger. :-)

Til slutt noen bilder jeg bare liker.

Ha en fin en!

Vikinger og vindusvask

Jeg har nå lovet å skrive om vikinger og vindusvask. Og jeg holder mitt ord.
La oss starte med vikingene.

Mens jeg var nordpå reiste vi på vikingefestival på Lofotr vikingmuseum. Vi var på museet der i fjor sommer også, men ikke mens det var festival. Dessuten rakk vi ikke helt å se alt i fjor, så vi måtte tilbake i år.
Vi var i grunn litt over snittet interessert også. For skal man på festival, så skal man på festival. Vi var i grunn godt forberedt med å ha sydd oss vikingkostymer og full pakke. Vi tenkte vel at det er viktig å være korrekt antrukket. Eller, jeg tenkte at det passer fint med ulltøy under et vikingkostyme. Jeg har nemlig vært på sommerferie i nord før.

At vi sydde, er vel en sannhet som krever utdyping. Jeg kom med ferdigsydd kostyme. Hadde handla gamle gardiner, bånd og smykker i bruktbutikken, og fått ei flink venninne til å hjelpe med syinga. Jeg klipte, hu sydde. Veldig greit.

Da jeg kom nordpå måtte vi handle inn til vikinghøvdingen, og jeg måtte sy. Jeg er ikke noe ekspert. Men etter litt prøving, feilig, fiksing, klipping, banning og kasting, gikk det greit. Jeg retta litt på mitt til og med, og ble i grunn fornøyd.

Men da vi nærmet oss begynte jeg å tenke på om vi egentlig har sett noe sted at man kler seg ut på slike festivaler... Og ble litt i tvil. Riktignok hadde jeg jo sett det på alle plakatene og bilder fra tidligere festivaler men...
Så vi gikk inn i vanlige klær. Og det var like greit. For det var jo bare de som hadde boder og show som var kledd i vikingklær.

Det var masse boder hvor de solgte ulike vikingeeffekter. Fra smykker og garn til pil og bue. Vikinghøvdingen min ble stolt eier av en slik en. Regne julaften i grunn. Det er liksom noe eget med gutter og lekene deres. Så nå har jeg ervervet meg masse ny kunnskap om langbuer, pilskyting og slikt noe. Ikke på langt nær like mye som han, men noe har vel krøpet inn.

Vi spiste villsvin og vikingbrød med råkost til lunsj og følte oss litt vikinger.

Vi var der den dagen da festivalen startet så vi fikk med oss åpningssermonien. Hvor alle gikk i prosesjon ned til kaia. Og så kom Høvdingen av Borg med familie i langbåt. Så hadde de et åpningsrituale og viste til slutt litt kampteknikker. Skikkelig artig. Det var flere filmteam der, så jeg er ikke overrasket om det har blitt vist på televisjonen også.

Jeg fikk filmet da de de kom gående.

Og som dere ser, er det ikke alle som synes det gjør noe å stelle seg i andres filmfelt når de vil ta litt bilder. :)


Vi hadde i allefall en veldig fin dag.


Og så var det vindusvasken. Jeg regner med kortversjonen duger. Bestan min har lært meg å pusse vinduer på gamlemåten. Det blir pent, det er mye jobb, krever en del utstyr og tar lang tid. Det er en kunstform påstod besta. Å kunne pusse vinduer uten at de fikk skjolder. Jeg var stolt over å mestre denne kunsten. Mulig hun sa dette for å lure meg til å vaske vinduene men, det virker nå.
Nå har jeg funnet en måte å gjøre det på som går gamlemetoden en høy gang. Vinduspussekluter fra Nille. En gul en som du fukter med lunket vann og vasker vinduet med. Og en blå som du tørker over vinduet med etterpå. Og kanskje gnir litt her og der.

Funker ikke, sier du? Det sa jeg og. Men jeg skal aldri gjøre det på gamlemåten igjen. Livet er rett og slett for kort. Det var så stas at jeg fikk vikingen min til å kjøpe seg slike kluter. Og så pussa jeg vinduene hans mens han var og skøyt i mesterskap og greier. Han trua meg ikke en gang.

Har du ikke prøvd det, så vet du hva du har å gjøre.
Dagens reklame.

Ha en vidundelig vakker en!

Mamma

Mamma....

Det er ikke bare å tørke tårer, blåse på sår og plastre.
Det er ikke bare å sørge for mat, klær og ly.
Det er ikke bare bare...

Men det er jo alt det. Og så mye mer. Det skjer noe magisk i det du blir mamma. Hjertet svulmer litt opp, rommer litt mer. Angsten og bekymringene kommer snikende der de aldri før fantes. Tårene triller av stolthet og glede på de merkeligste steder, og til de rareste ting.

Følelsen når poden legger armene rundt halsen din og sier; "elsker deg, mamma". Uerstattelig.

Og mammahjertet kan banke like hardt for hjertebarn som for magebarn. Så det handler ikke bare om biologi.

Men alikevel er det ingen av disse tingene som er det største ved å være mamma.

Det aller største, og viktigste tror jeg er at jeget blir litt satt til side fordi man har ansvar for noen andre enn deg. Egne følelser og behov blir ikke like viktige lenger. Noen er viktigere enn meg.

Jeg lovet mitt første barn fra hun lå i magen at jeg skulle gjøre alt jeg kunne for at hun skulle få vokse opp med sin mamma og pappa. Jeg gjorde det jeg kunne, og satte mye av meg og egne følelser på vent. Intet skulle være uprøvd. Jeg fikk ikke til det. Vi klarte ikke å bo sammen. Men jeg prøvde alt jeg kunne.

Og om jeg ikke hadde vært mamma, hadde jo denne mannen nå vært ute av mitt liv. Vårt forhold er over. Men det er ikke slik det virker. Jeg er mamma. Mine følelser for han er helt irrelevant. De må jeg ordne opp med på egen hånd. Han er nemlig ikke bare eksen. Han er pappan. Til MINE barn. Jeg har valgt å få barn med mannen, og med dette følger et ansvar for å legge til rette for at de kan ha et best mulig forhold til sin pappa. Selv om dette betyr litt ekstra jobb for meg.

En pappa er viktig for et ei jente. Jeg hadde ikke min pappa da jeg vokste opp. Han døde en uke før jeg fylte tre år. Men jeg husker enda følelsen av han. Følelsen av pappa. Jeg har mange ganger i oppveksten bannet og grått, bedt og tryglet om at det ikke var sant at han var død. At det var løgn og at han var der ute og lette etter meg. Jeg ville også ha en pappa. Mine barns pappa er levende. Og selv om jeg ikke er hans største fan, har han gitt meg de to største tingene i livet, jentene mine. Og det kommer jeg alltid til å være takknemlig for.

Så må jeg tåle at vi langt i fra er enige om ting da. At han gjør ting jeg ikke liker, og ikke ting jeg syns han bør. Så får jeg prøve og kompensere der jeg syns han kommer til kort, tåle at han syns jeg er ei hønemor, og smile gjennom sammenbitte tenner innimellom. Jeg må til og med tåle å spørre å komme på besøk til han for å få gratulert ungen min med dagen og gitt gave. For de er faktisk hos han.
For en ting er vi helt enige om. Vi er begge glad i jentene, ønsker dem det beste, og syns vi var flinke som i allefall fikk til dem.

Det jeg synes er rart, rett og slett ubegripelig, er at det finnes mammaer der ute som av en eller annen grunn nekter barna sine en pappa. Og jeg snakker ikke om de som har fedre som er farlige for barna. Det finnes dessverre masser av mammaer som nekter ungene sine en pappa, fordi de ikke helt klarer det største ved å være mamma. Å legge vekk sine egne følelser, og se på hva som er best for barna. Pappan skal være veldig ubrukelig om ikke barna fortjener å ha kontakt med han. Og denne pappan er jo faktisk en mann disse mammaene en gang var glad i. Så hvor ille kan han være?
Og nei, jeg snakker fremdeles ikke om de pappane som ikke bryr seg, eller som er skadelige for barna.

Men de helt vanlige pappaene. De som har som eneste feilgrep at de ikke lenger passer som partner til mammaen. Kanskje er man uenig om oppdragelse, hvem er ikke det. Kanskje er det mye sårede følelser, vonde minner, ja hva vet jeg?

Men det er her superheltbiten i det å være mamma kommer inn.
Man puster. Dypt og langt ned i magen. Gjerne mange ganger. Rolig.
Biter tenne sammen. Smiler. Og hever seg over det.

For når alt kommer til alt er det barna som er viktigst.

Det er ikke viktig at det er "min helg" når pappa spør å ta med jentene på kino. Det er ikke viktig at jeg ikke liker han så godt. For det gjør de. De elsker pappan sin de. Skulle jeg liksom tatt fra dem pappan deres fordi det ikke lenger passet meg å ha han i livet mitt?

Når jentene mine blir store, skal jeg fremdeles kunne se de i øya og si at jeg gjorde alt jeg kunne for at de fikk vokse opp med både mamma og pappa. Selv om vi ikke klarte å bo sammen.

Kan du?

Bare for å ikke tråkke noen på tærne eller lage noen misforståelser, er ikke dette kritikk til faren til mine barn på noen måte. Vi lager veien mens den gåes. Det er mer et hjertesukk etter å ha lest og hørt utallige historier om pappaer som ikke som får se sine barn pga konflikter med mor.
Og det gjør meg trist. SÅ om du er en mamma som har glemt bort superkreftene dine; finn de frem igjen. Det er aldri for sent å begynne på nytt.

Ha en fin en!

Poff, sa det, og bobla brast.

Da var hverdagen ubønnhørlig her igjen. Med sine må og skal, vekkerklokker og tidsfrister. Og etter et år mer eller mindre sykemeldt, og en lang og deilig ferie, var det litt skummelt.

Men jeg har overlevd. En lang dag på jobb, bytur, vært sammen med gode venner og hatt tid med jentene mine. Måtte bare spørre å låne de litt, har savna de så masse.

Så jeg har fått full pakke i dag. Fått kosa meg med mine små og lekt med vennene våre. Mini fikk med seg gaver til i morgen, og storesøster har fått en hun kan gi lillesøster i morgen tidlig. Da blir nemlig lille frø 4 år. Storesøster ga streng beskjed om at hun måtte bare ligge i senga når hun våkna i morgen, sånn at hun kunne vekke henne med sang og pakke. Herlige.

Og for å toppe det hele, hadde ei venninne blitt litt lenger her i dalen så jeg rakk å få en kveld med skravling før hun reiste igjen. Heldige meg.

Så med så mye positivt, er det bare å legge seg på lading noen timer. Morgendagen kommer nok brått.

Ha en fin en!

Den lange veien hjem. Reisefeber.

Det har ikke vært like mye dekning og nett overalt hvor jeg har vært i det siste, og jeg og telefonen blir fort litt uvenner om jeg må skrive lengre tekster på den. Og bildene.... ja.
Så dere kan glede dere til noen blogginnlegg som ligger nesten ferdig i hodet mitt, men som trenger en litt mer uthvilt kropp for å få liv.
Jeg skal skrive til dere om vikinger og vindusvask, og vise dere vakre bilder fra Lofoten. Ja, jeg er nok litt forelska.

Reisa i dag var en slags ny rekord trur jeg. Med litt småløping i sikk sakk og en bussjåfør som hadde litt erfaring, brukte jeg under åtte timer på å komme hjem. Eller til riktig sted i alle fall. tok nesten ti timer før jeg var hjemme i mitt eget hjem.

Å reise er stress syns jeg. Det er så mye jeg ikke kan kontrollere, og jeg føler meg alltid så liten og .... fortapt når jeg reiser alene. Og med tanke på hva jeg reiser fra i tillegg. Kjempekjedelig.

Det starta med at jeg ikke fikk sove noe særlig. Våkna vel minst en gang i timen og kikka meg rundt. Da hjelper det lite at det er lyst ute hele døgnet i nord. Og i natt var i tillegg skylaget reist på ferie. Til slutt fikk jeg veldig streng beskjed om at om jeg ikke slutta å spørre hvor mye klokka var, så kom jeg ikke hjem før om to dager. Dust! Jeg spurte jo bare de gangene han nettopp hadde kikka på telefonen selv, eller jeg kjente at han var våken. Ja, ja... kanskje litt reisefeber.

Nei, ikke litt. Da jeg endelig kunne stå opp slo reisefeberen virkelig ned i meg. Og jeg gjør veldig lite halvhjerta. Reisefeber intet unntak. Kvalm, vondt i kroppen, frøys og kaldsvetta, nerver på størrelse med et hus. Ja... og så blander man det med det faktum at jeg på ingen måte hadde lyst til å reise fra han som bor så alt for langt unna... Ja, kort fortalt var mascaraen rimelig bortkasta.

Jeg reiste med kun håndbagasje. Det betyr kabinkoffert og liten v eske f.eks dataveske står det i innsjekkinga. Men jeg hadde litt mer enn det. Kine koffert var pakket så enhver Tetrisspiller ville blitt imponert. I tillegg hadde jeg med en stor sekk, full av svenskegodis og toalettsaker +++. Og i håndveska mi lå posene med flytende toalettsaker, suvenirer og bubbelura. Ja, litt mer enn hva som egentlig er greit kanskje. Og det blir jo ikke jeg litt stressa av...? Jo. Og når jeg da i tillegg har rød nese, og hovne rødsprengte øyne, er jeg garantert å bli "tilfeldig" plukka ut i sikkerhetskontrollen.

Men nei. Ingen sa noe på bagasjen, og ingen lys eller alarmer blinka da jeg gikk gjennom. Jeg blei helt satt ut. Dama bak meg derimot, var ikke like heldig.
Så var det å vinke siste farvel og gå inn i ventehallen. Gjemme seg bak veggen og stortute litt til. Utrolig hvor mye sutring det var i meg i dag.

Vi kan late som det er utsikten som gjør det trist å reise.

Var litt utsikt før vi forsvant opp over skyene. Skyer er vakre når du ser de ovenfra. 

Etter det gikk alt slag i slag. Flyet landa litt før tida, flytoget går alltid til tida. Og så gikk jeg, fort. Litt sånn kappgangfort, sikk sakk mellom folk med bagasjen og rakk bussen akkurat. Bussjåføren sa han alltid sjekka for å se om det kom noen før han kjørte. Flaks for meg. Så lang busstur. og da jeg skulle bytte buss, gikk jeg bort til butikken for å kjpe noe å spise... Og der var det ikke lenger noen butikk. Bare den møkkete doen. Så da var det bare å knaske litt nøtter og vente på å komme seg hjem. Bussjåføren var så grei at han stoppa der jeg skulle av, selv om det ikke var busstopp. Da slapp de stive hoftene mine unna litt billigere.Utrolig hvor stiv man blir av å sitte så lenge.

Og så var jeg nesten hjemme. Måtte hente bilen hos eksen. Han fikk låne den mens jeg var borte. Og så utrolig deilig å se jentene igjen. Nesten så jeg kunne se de hadde vokst siden sist. Sånne koser er bare best. Ikke like stas når frøkna ikke vil slippe taket. Bare gråter. Vil til mamma. Men mamma skal på jobb i morgen tidlig, og de skal være hos pappa til helga. Ikke så lett det der. Skulle gjerne tatt de med hjem og holdt de inntil meg til i morgen tidlig. Men det er nå ikke helt slik det skulle være.

Hjemme. Hos meg. Sliten. Mat. Sofa. Blogge. Ops....snop... Nam nam.
I morgen truer virkeligheten med vekkeklokke og jobb.

Ha en fin en. 

Til Setermoen for å gjøre seg fet.

Sove og spise. Føler jeg ikke gjør stort annet.

 

Egentlig burde første bilde vært av råvarene før de havna i panna, men da ville dere sikkert ikke lest videre. 

 

Første bildet her er litt dandert. Men man må bare mose potetene i sausen. Sausen er deilig. Det beste med hele greia egentlig.
Dette er da torsketunge. Og det er faktisk ikke så ille som man fort kunne tru. Det var bedre denna gangen enn sist faktisk.

 

Og med tranebærsaft kjøpt i Sverige, er jo lykken stor. 

Og er det ferie, så kan man ha dessert. Fant bringebærkrem i Sverige, og det var godt. Koser meg.

Ok. Nå var det kanskje nok mat. Men sånn er det å bli bortskjemt.

Ha en fin en!

Bortskjemt på husmorferie.

Ferie er deilig. Ikke noe en må gjøre. Bare slappe av og nyte fri. Fint vær hadde vært stas, men jeg blir alikevel så skjemt bort at været spiller liten rolle.

Sover lenge, får ferdig laga mat og bare koser meg.

I dag har vi vært og gått tur. I skog <3 Deilig.
Og nå skjønner jeg hvorfor han steller så godt med meg. Stoff og symaskin kommer frem, og hvem må sy, tror du?

Hehe. Og om du leser dette, har jeg klart å lage et blogginnlegg via telefonen.

 

Her er bilde av hjemmelaget rekesalat og bønner og bacon. 

Bortskjemt? Ja. :)

Ha en fin en!

Snill? Folk er folk.

Du er på vei inn i butikken, og der står h*n. Står der med blikket senket og bladene i hånda. Kommer kanskje mot deg, spør om du vil kjøpe. Noen viser deg kanskje bilder av barna sine, spør om du kan være så snill å kjøpe med noe mat til barna når du er der inne og handler.

(Bildet er lånt fra den store vide veven)

Og hva gjør vi?
Jeg føler meg alltid litt ekkel. Jeg blir konfrontert med noe jeg skulle ønske ikke fantes. Noe som gjør at jeg ikke kan se forbi det faktum at jeg er mye heldigere enn mange andre. Og så føler jeg meg dum og flau. Rett og slett. Fordi verden er sånn laga at noen må stå der med blad i hånda og være avhengig av at noen skal kjøpe.

Argumentene er mange og litt rare. De kommer reisende hit, det koster penger. Se på de skoa/ den jakka/ mobilen. De har penger. Vet du hva en tigger i Oslo kan få på en dag?
Ja, ja, ja, tenker jeg. Mye mulig det. Men jeg kan alikevel ikke tenke meg at noen ville valgt å stå slik utenfor en butikk og selge blad eller tigge og de hadde bedre alternativert. Det handler om menneskeverd. Og om du ser disse menneskene i øynene, så er det ikke så vanskelig å se at de er dårligere stilt enn meg.
Gjør du det? Ser dem i øya.

Jeg ser mange haste forbi og late som de ikke ser dem en gang. Jeg ser nå på dem, smiler og hilser, og beklager om jeg ikke har noe. Ikke at det metter så veldig, men jeg tenker at jeg kan nå om ikke annet, se dem.

Og når jeg gir, er jeg lite interessert i bladet. Jeg har kjøpt det noen ganger, og sjelden lest de. De blir liggende. Så jeg pleier be de beholde bladet. Da kan de tjene penger på det.

Det har blitt påstått at jeg er naiv som gir. At jeg er snill. Ingen av delene stemmer.
Jeg er bare så smertelig klar over at jeg trakk et vinnerlodd ved å bli født i Norge. Jeg har en utdannelse, en jobb, et hjem og en inntekt som fint kan fø både meg og barna. Og en samfunnspolitikk som hjelper meg (litt, om ikke annet) om alt skulle balle seg til for meg. Det kunne like gjerne vært jeg som hadde stått der. Jeg som stod med et blad i hånda og håpet noen møtte blikket mitt. Så meg. Hjalp meg.

Nei, jeg er ikke noe snill. Men jeg skammer meg litt om jeg går forbi for å kjøpe meg snop eller annet jeg egentlig ikke trenger, når jeg faktisk klarer meg meget fint med hundre kroner mindre fram til neste lønning.

Og så tror jeg på karma. Om jeg er så heldig å ha en jevn strøm med penger og goder kommende min vei, så er det min plikt å dele når noen trenger det. På den måten kan det hende jeg også får beholde den rikdommen jeg er så heldig å ha.

Og du trenger ikke være enig med meg. Du trenger ikke gi noe penger, eller kjøpe noe blad neste gang du møter noen utenfor butikken din. Men kanskje du kan se de i øynene og hilse, om ikke annet. Og se at det er et medmenneske som står der.


Ha en velsignet fin en!

På reisefot.

Jeg satt på bussen tidlig tordsag morgen og vinket til barna mine. Hu ene gråt fordi hun kom til å savne mamma. Vi hadde stått opp før fuglene hadde sluppet morgenfjerten, spist, hentet pappan, og satt meg av på busstasjonen.

Etter å ha byttet buss, blir jeg sittende å tenke på hvorfor det heter "på reisefot". Det føles mer som om det er rompa mi som er ute og reiser. Hva om jeg kalte det "på reiserumpe"? Det er kjedelig og vondt å sitte stille så lenge. Men med tre netter på rad med lite søvn, så fikk jeg fint til å duppe slik at tiden gikk. Ingen av mine medpassasjerer kikket stygt på meg heller, så det var nok relativt lydløst.

På dene turen skulle jeg være lur. Buss til Kongsberg, og så tog videre derfra og helt til Gardermoen. Toget gikk selvfølgelig fra en annen perrong enn jeg var vant til, så Kine og jeg måtte gå en liten tur. Kine er kofferten min. Liten, sort og rosa trillekoffert som passer i kabinen på et fly. Vi fant ut av det. Jeg har tross alt vært på større togstasjoner enn dette. Men jeg er så mye tøffere når jeg ikke er alene. Rare greier.

Og så tøffer toget ut av stasjonen, ikke lenger så tidlig på morgenen. Jeg setter meg tilbake og nyter. Gleder meg til at neste stopp på reisen er Starbucks. En laktosefri frappe med karamell. Mmmmmm..... Dupper og drømmer meg bort. FEIL!!!!
Pga planlagt oppgradering på banen skal vi nå kjøre buss. Litt irritert sa du? Så da er det å følge strømmen av mennesker. Ingn som sa noe om hvor vi skulle gå. Finner bussen og setter meg. Bussen stopper etterhvert og folk går av. Ikke alle. Jeg ser i grunn ikke hvor jeg er, slik jeg sitter, men vet at ekspressbussen kjører lenger bort når jeg skal dit. Men det er altså her jeg skal av. Noen damer spør. Så da er det å ut og gå igjen. Ikke vet jeg hvem som skal til samme sted som meg, så jeg følger skiltingen. BIG MISTAKE. Jeg har jo betalt helt fram, og akter å komme helt fram. Nå har jeg begynt å følge Flytoget.... Det er jo det jeg har kjørt tidligere. Og tror du noen sa noe om hvilke perrong eller noe jeg skulle gå til? Nei. Takk for elendig service NSB! Flytogets ansatte, på den annen side, var veldig behjelpelige. Og det var en av de som sendte meg til riktig perrong. Snakk om bonde i byen. Jeg har ikke tenkt til å fortelle hvor mange tog jeg var bortom på jakten etter det rette.

Jeg fikk i alle fulle fall brukt opp litt tid. Og etter en sandwich og en etterlengtet frappe på Starbucks, kunne jeg gå og sjekke inne. Jeg blir alltid litt stressa av sånne sikkerhetssjekker. Ikke at jeg har noe å bli stressa for, men jeg blir nå det. Denne gangen var jeg godt forberedt. ALt var helt riktig pakka og lagt fram. Jeg fleipa til og med med den ene sikkerhetsvakten. Vi smilte og lo. Alikevel peip det da jeg gikk gjennom. Og denne gangen hadde jeg huska å ta av solbrillene. Bevisst ingen smykker. Jeg var tilfeldig valgt ut. Igjen. Det er andre gang. Lurer på hva det er med meg som gjør at jeg blir valgt ut. Denne gangen var det ingen eget avlukke, men et slags glasshjørne. Hun befølte meg meget grundig, tog av meg skoene, og skulle på innsiden av bukselinningen min. Det var det mest intime jeg hadde vært med noen på lenge, så jeg måtte jo bare flire av hele greia. Da jeg er ferdig og går forbi avstemmningsknappen om hvordan jeg har opplevd sikkerhetssjekken, klarer jeg ikke helt å finne noe passende alternativ, så jeg går rett forbi.

Så vanker det enda litt mer venting og en flytur jeg uten vansker kan duppe meg gjennom. Det bråketr sånn monotont på fly at det er umulig å ikke bli trøtt.
Og så, etter over ni timer på reisefot, eller reiserumpe, er jeg endelig framme. Framme til en god klem. Det venter enda en liten biltur før jeg er helt framme, men jeg er i mål. Ferien kan starte.

Og her sitter jeg og blogger og venter på mat. Kos med ferie.

Ha en fin en!