Du er på vei inn i butikken, og der står h*n. Står der med blikket senket og bladene i hånda. Kommer kanskje mot deg, spør om du vil kjøpe. Noen viser deg kanskje bilder av barna sine, spør om du kan være så snill å kjøpe med noe mat til barna når du er der inne og handler.
Og hva gjør vi?
Jeg føler meg alltid litt ekkel. Jeg blir konfrontert med noe jeg skulle ønske ikke fantes. Noe som gjør at jeg ikke kan se forbi det faktum at jeg er mye heldigere enn mange andre. Og så føler jeg meg dum og flau. Rett og slett. Fordi verden er sånn laga at noen må stå der med blad i hånda og være avhengig av at noen skal kjøpe.
Argumentene er mange og litt rare. De kommer reisende hit, det koster penger. Se på de skoa/ den jakka/ mobilen. De har penger. Vet du hva en tigger i Oslo kan få på en dag?
Ja, ja, ja, tenker jeg. Mye mulig det. Men jeg kan alikevel ikke tenke meg at noen ville valgt å stå slik utenfor en butikk og selge blad eller tigge og de hadde bedre alternativert. Det handler om menneskeverd. Og om du ser disse menneskene i øynene, så er det ikke så vanskelig å se at de er dårligere stilt enn meg.
Gjør du det? Ser dem i øya.
Jeg ser mange haste forbi og late som de ikke ser dem en gang. Jeg ser nå på dem, smiler og hilser, og beklager om jeg ikke har noe. Ikke at det metter så veldig, men jeg tenker at jeg kan nå om ikke annet, se dem.
Og når jeg gir, er jeg lite interessert i bladet. Jeg har kjøpt det noen ganger, og sjelden lest de. De blir liggende. Så jeg pleier be de beholde bladet. Da kan de tjene penger på det.
Det har blitt påstått at jeg er naiv som gir. At jeg er snill. Ingen av delene stemmer.
Jeg er bare så smertelig klar over at jeg trakk et vinnerlodd ved å bli født i Norge. Jeg har en utdannelse, en jobb, et hjem og en inntekt som fint kan fø både meg og barna. Og en samfunnspolitikk som hjelper meg (litt, om ikke annet) om alt skulle balle seg til for meg. Det kunne like gjerne vært jeg som hadde stått der. Jeg som stod med et blad i hånda og håpet noen møtte blikket mitt. Så meg. Hjalp meg.
Nei, jeg er ikke noe snill. Men jeg skammer meg litt om jeg går forbi for å kjøpe meg snop eller annet jeg egentlig ikke trenger, når jeg faktisk klarer meg meget fint med hundre kroner mindre fram til neste lønning.
Og så tror jeg på karma. Om jeg er så heldig å ha en jevn strøm med penger og goder kommende min vei, så er det min plikt å dele når noen trenger det. På den måten kan det hende jeg også får beholde den rikdommen jeg er så heldig å ha.
Og du trenger ikke være enig med meg. Du trenger ikke gi noe penger, eller kjøpe noe blad neste gang du møter noen utenfor butikken din. Men kanskje du kan se de i øynene og hilse, om ikke annet. Og se at det er et medmenneske som står der.
Ha en velsignet fin en!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar